Den 16. august hadde vi igjen et større jordskjelv, det var omtrent på samme tid på aftenen, men utmerket seg ved større og mere langsomme svingninger og varte omkring 20 sekunder. Dette jordskjelv forårsaket store steinras flere steder på øya.
Vinteren forløp stille og rolig. Været holdt seg usedvanlig mildt, den koldeste temperatur var -14° og det var ingen drivis å se hele vinteren.
I mars 1945 ble det funnet en tysk meteorologisk sender på nordspissen av Jan. Den var ypperlig kamuflert, men hadde sannsynligvis bare vært i drift noen få måneder og man må formode at den har vært ført dit av en ubåt høsten før.
Den 8. mai 1945 opprant endelig den store dag som vi hadde ventet på i flere år. "Honningsvåg" var nylig kommet opp med avløsning og den dag var det paradeoppstilling av hele garnisonen, - amerikanere innbefattet, og besetningen ombord, unntatt noen få mann.
Bilder fra "Atlantic City" - den amerikanske stasjonen som var i bruk som met-stasjon fram til 1949:
Noen tid etter ble garnisonen redusert, da de mer krevende vaktoppgaver falt bort. Men det ble ikke mindre arbeid enn før, heller det motsatte. Det janske klima krever stadig vedlikehold og forbedringer og det var aldri vanskelig å finne noe å gjøre. Sommeren var særdeles fin og det var ikke mange skodde-dager, men vinteren satte tidlig inn og siste halvpart av september hadde vi stadig uvær som satte havet i opprør og laget sjø rundt hele øya. Den 30. sept. kom den store amerikanske coast-guard isbryter "Eastwind" fra Island med vinterforsyninger til både amerikanerne og nordmennene.
Vi begynte å losse ved Nordlaguna, men alt første turen fikk en sjø grepet i amerikanernes store invasjonsferge og kastet den langt oppover fjæren og det var kun med de største anstrengelser vi fikk reddet den fra fullkommen tilintetgjørelse dagen etter. Amerikaneren hadde 3 store griser og 7 sauer med til oss og da dyrene var meget forkomne av sjøsyke, måtte vi ta dem på land. Utenfor brenningen skjøt amerikanerne inn rakettline og jumpet dyrene overbord og vi trakk dem inn gjennom de høye brottsjøer i stranden. Grisene red på bølgetoppene og man hørte kvinet på langt hold, men de kom seg på land i beste behold. Sauene derimot var noe medtatt, men de kom seg i løpet av et par dager. Etter å ha tatt på land 150 fat bensin på samme måte ved hjelp av rakettline, måtte vi dirigere fartøyet over på sørsiden hvor sjøen var blitt noe bedre. Her fikk vi løpet av de neste 3 dager resten på land under en stor snøbre på nordsiden av Eggøya hvor vi måtte bære hvert kolli 200 meter langs stranden før vi kunne komme til med hest og hundespann. Den 6. okt. kom "Honningsvåg" med resten av vinterforsyningen og avløsningsstyrken for de mannskaper som skulle reise hjem. Det ble først forsøkt lossing på nordsiden, men første føringsbåt ble knust i brenningen og meget gods gikk tapt. Fartøyet måtte så gå over på sørsiden og der fikk vi det resterende på land. Vi fikk på nytt kuling av nord og det siste nedskriveren så av Jan Mayen da "Honningsvåg" gikk den 8. okt. 1945 var Eggøyas svartbrente vulkansider som av og til mørknet gjennom det ville snøkav.
Slik kan Jan Mayen være; men det måtte allikevel være noe eget ved livet her, for med ytterst få unntagelser ønsket alltid guttene seg tilbake til øya og få av garnisonen har tjenestegjort mindre enn 2 år. Her hadde de følelsen av at de gjorde en innsats.
KILDER: 1)Norsk Geografisk Tidsskrift B. XI H. 2, 1946. 2) Brennpunkt nord - forsvarsmuseets småskrift nr. 6), 3) Franz Selinger: Wetterflieger in der Arktis, 4) R.B. Nyquist: "En håndfull nordmenn" - Forpostene i Ishavet. (Jacob Dybwads forlag 1945), 5) E.A. Steen: Norges sjøkrig 1940-1945 Marinens operasjoner i arktiske farvann og i Island, på Grønland, Jan Mayen og Svalbard, Gyldendal 1960. 6) Franz Selinger: Von "Nanok bis Eismitte", Convent 2001. 7) Asbjørn Barlaup: Fem år for friheten, Dybwad 1945. 8) Norge i krig, Aschehoug 1995 9) Susan Barr - Jan Mayen, Schibsted 1991. 10) Marinens fartøyer 1940-45 (Kopier tilsendt fra Canada - ytterligere info mangler.) 11) Bilder som henger på Jan Mayen.