Kart fra Armenia

LES MER HER:

Startskuddet for folkemordet gikk den 24. april 1915, da tyrkerne arresterte og henrettet flere hundre armenske ledere og intellektuelle i Konstantinopel (Istanbul). Innenriksminister Talat Pasja beordret kort tid etter tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Målet var å få løst det såkalte armener-spørsmålet. Endeløsningen.

Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. De ble angrepet, voldtatt og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater.

Armenerne ble sendt til ulike fengsler rundt i landet, hvorav flere var regelrette massegraver, og svært mange mistet livet under transporten. Hele 75 prosent av den armenske befolkningen i det Ottomanske riket ble tatt av dage. Noen bruker ord som ”omplassering” om ”deportasjon”, andre ”landsforvisning” eller til og med ”etnisk rensing.”

Henry Morgenthau, som var USAs ambassadør i det ottomanske riket den gangen, refererte til overgrepene som ”destruksjonen av den armenske rasen” og ”drapet på en nasjon.” I en rapport til Washington beskrev han det han så: ”Fingernegler ble trukket ut, lemmer revet fra hverandre, tenner slått ut, neser knust og koner og døtre voldtatt foran sine mishandlede menn.” Alt skjedde i hurtig tempo.

Tragedie - ikke folkemord?

Men på tross av at Holocaust-museet på Bygdøy ikke er i tvil om at det var et folkemord, benekter statssekretær Elisabeth Walaas ved UD, som sier hun tar avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, at det var det. I følge henne var det en tragedie, noe også andre som fornekter folkemordet hevder.

I følge Walaas skjedde folkemordet for så lang tid siden at det, på tross av at det ennå er forbudt ved lov å snakke om det i dagens Tyrkia, er lite hensiktsmessig i forhold til fred og forsoning å gå inn på spørsmålet. Man skal med andre ord glemme.

Dette er trist, ikke minst på grunn av de sterke båndene mellom Armenia og Norge. Det er ennå en ære i Armenia å være landsmann av den store humanisten Fridtjof Nansen, som hjalp titusener av armenere. I fjor ble et minnesmerke over Nansen og ofrene for folkemordet avduket. Dette var en gave til Norge fra det armenske folket.

Spørsmålet er om våre politikere er redde for å miste sin diplomatiske stemme i Tyrkia, at NATO skal bli splittet, om det er for å imøtekomme tyrkernes ønske om EU-deltagelse i unionen eller om det er forretningsforbindelsene de frykter. Statoil/Hydro borer etter olje i Aserbajdsjan, som undertrykker menneskerettighetene på det groveste, og Norge pleier vennskapet med det som kanskje er et av verdens mest korrupte regimer.

Tyrkia er en regional hovedalliert for både Israel og USA, både når det kommer til den pågående krigen mot Irak og en potensiell krig mot Iran. Hele 70 prosent av forsyningene til Irak har blitt fraktet via Tyrkia, og det samme gjelder en tredel av drivstoffet som de amerikanske styrkene i Irak bruker.

Det opprinnelige Armenia

Det historiske Armenia omfattet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. I etterkant av folkemordet delte Tyrkia og Sovjet Armenia mellom seg. Josef Stalin ga senere ordre om at området Nagorno Karabakh-enklaven, også kjent som Artsakh, skulle være en autonom region under Aserbajdsjan, samtidig som han forandret grensene slik at området ikke lenger var tilknyttet Armenia.

Stalin opprettet i tillegg eksklaven Nakichevan, en aserisk enklave på armensk side av grensen. I følge armensk tradisjon ble eksklaven Nakhchivan, som betyr Noas by eller opprinnelsesstedet, et navn som henviser til Noas Ark ved Ararat, dannet av Noa. Naxarar eller nakhararq betyr førstefødte på armensk og er navnet på Armenias høyeste adel. I følge andre kilder betyr det bilde av verden.

Titusener av armenere besøker hvert år og legger blomster rundt den evigvarende flammen som symboliserer armenernes gjenoppstandelse på Tsitsernakaberd-minnesmerket i Armenias hovedstad Jerevan for å markere det som her er kjent som ”Folkemorddagen.” I alle landets kirker blir det holdt minnegudstjenester, og over alt tenner folk stearinlys til ære for de drepte.

Folkemordet må erkjennes

Debatten går på høyt politisk nivå internasjonalt, ikke minst på grunn av at de tyrkiske politikerne, med stor støtte fra USA, vil ha landet med i EU, hvor det har vært sterke stemmer mot at tyrkerne får deltagelse før de beklager folkemordet, samt slutter okkupasjonen av den nordlege delen av Kypros som ble invadert av Tyrkia i 1974.

I tillegg kommer de ustanselige menneskerettighetsbrudd i Tyrkia. Kristne minoriteter har blitt mishandlet i Tyrkia frem til i dag. I tillegg kommer at Tyrkia har gått til angrep mot kurderne, som er verdens største minoritet uten land og som kjemper mot Ankaras jernhel overfor kurdisk kultur, identitet og håp om frihet.

Frankrike anerkjente folkemordet på armenerne i 1998, og vedtok i 2006, på tross av Jacques Chirac-regjeringens press for å få den stanset, en lov hvor det het seg at man anså det som ulovlig å benekte folkemordet. Dette var en blåkopi av den tidligere loven vedrørende det å benekte Nazi-Holocaust, og er å se på som en del av armenernes press for å få demokratisering i Tyrkia, samt å få landet til å følge menneskerettighetene.

Mens det ikke ble stilt spørsmål vedrørende loven om det jødiske holocaust, stiltes det spørsmål vedrørende folkemordet på armenerne. Loven førte blant annet til splid i det fransk-tyrkiske forholdet, da Tyrkia, som hevdet dette var et slag mot ytringsfriheten, blant annet truet med å sanksjonere Frankrike. Flesteparten av de 557 stemmeberettigede i det franske underhuset forholdt seg passive.

Man kunne tenke seg hvor urealistisk det ville være at Tyskland skulle true USA med sanksjoner hvis det ble vedtatt en resolusjon som fordømte folkemordet på jødene under annen verdenskrig. I Tyskland er det straffbart å fornekte landets historiske forbrytelser. I Tyrkia er det ikke bare straffbart å erkjenne de historiske forbrytelsene, man presser også andre til å fornekte dem.

Chiracs tidligere talskvinne, Catherine Colonna, den franske minister for europasaker, sa før man skulle stemme at regjeringen var negativ til loven og at det ikke var opp til juristene å skrive historien. Chirac sa at et hvert land vokser gjennom å anerkjenne fortidens drama og feil. I Brussel sa EU at loven ville forhindre forsoning mellom Tyrkia og Armenia.

Respekt for ofrene

”Minnet om ofrene har endelig blitt respektert. Æren til alle deres etterkommerne og alle våre venner vil nå bli tatt i betraktning på en republikansk måte, med lover og verdier som styrer landet” sa Alexis Govciyan, leder for armenske organisasjoner i Frankrike etter at loven hadde blitt vedtatt.

Senere har også USA kommet med erklæringer. I høst besluttet utenrikskomiteen i Representantenes hus å vedta en resolusjon som kaller hendelsen for folkemord. Dette på tross av press fra Tyrkia, Israel, den israelske lobby i USA og Bush-administrasjonen, og da ikke minst Condoleezza Rice og Bush selv, som hevder å kjempe på de kristnes vegne, men som har forsøkte å stanse resolusjonen ved blant annet å komme med sterke oppfordringer om å avvise den.

Det var stor feiring i Armenia, og resolusjonen ble hilst velkommen av den armenske presidenten Robert Kocharyan som sa han håpet på full amerikansk anerkjennelse av folkemordet.

Nå bør det kreves at også Norge anerkjenner at det var et folkemord som fant sted.