Unni Friis Skogstad og Ebafarmens Hummer
Unni Friis Skogstad på VG's førsteside mandag 1. september 2003
15.10.2003. Sterkt fokus på Friis Skogstad på Arbeiderpartiets valgvake, som åpnet med en minnestund for Sverige utenriksminister Anna Lindh (bildet)
Situasjonen da Unni Friis Skogstad lå nede for telling. Bildet er fra Paris 2005, handligen og steminingen er den samme som da Skogstad lå nede på Romsås to år før og ble sparket i hodet.
Gjennom disse i alt åtte måneder fikk Friis Skogstad og Eystein Eggen nærmest daglig innblikk i oslopolitiets utfordringer. Det er Skogstad/Eggen en gåte hvorledes stillinger kan bli stående ubesatt. Senere kunne de lese intervjuer i damebladene med Eystein Eggens fetter, forfatteren og avisspaltisten Torgrim Eggen, som gikk ut på at sistnevnte alltid hadde vært den tøffeste på Romsås og skulle bli rik og berømt når han en gang skrev om det.
"Dette er også mitt ansvar!" utbrøt finansminister Per-Kristian Foss på direkten etter Unnis innlegg, og "Folk spør seg jo åffer dem får gå løse", istemte Rune G., som uken etter personligen troppet opp på Romsås senter og også kom på tv2 under overskriften "Vil sette barn i fengsel".
Inga Marte Torkildsen fra Stortingets justiskomite var en fin støttespiller. Hun møtte opp i Oslo tinghus, fulgte rettssaken og ringte ofte.
Unni Friis Skogstad og Eystein Eggen. Kvalitetssjef og statsstipendiat. For indexsiden, klikk norwegian, for intervjuet "Forsoningen" av Hans Brock-Nielsen på andre språk, klikk english, deutsch, francais eller italiano, per favore.
Oslopolitiet hadde forståelse for Eystein Eggen dilemma: Overfallsdagen lørdag den 30.august 2003 var han blitt presentert som "riks-NSbarnet" over seks helsider i avisen "Klassekampen". Se hele oppslaget på Volapuk side 21. "Omkamp om krigsoppgjør" var førstesideoverkriften. For å skjønne dramatikken i oppslaget og dermed presset på fornærmede Eggen, må man være klar over at "omkjemperne" var Norges frontkjemper nummer en pluss kremen av norske revisjonister, nå redusert til statister i svart/hvitt i forhold til han de med en geip gjerne kaller kaller "gimlegutten". Det var overskriften på gamlekaras anmeldelse i NS-bladet "Folk og Land", se anmeldelsen på Volapuk side 10. Selv i kampens hete samme kveld stod det derfor rimelig klart for Eystein at dersom han dæljet til, kunne han neste dag komme på VG's førsteside, ikke som voldsoffer, men som "NS-barn dreper innvadrergutt på Romsås". Et dilemma den kvinnelige politiaktor forgjeves forsøkte å gjøre dommerstanden oppmerksom på, blant annet ved å lese høyt fra et angrep i aviskronikks form på forrnærmede Eggen. Unni fikk 10 000 fra Voldsoffererstaningskontoret, en virkelig prøvelse av et kontor, og de 4000 som dommeren klubbet gjennom, så hun aldri noe til. Skogstad/Eggen overlevde voldsofferkontoret kun takket være de eldre tjenestemenn som i slike saker gir råd over telefon. Eystein Eggen fikk intet, dommeren bemerket at han virket for lite skremt av hendelsene. Dermed ble Eystein alene med sitt krysspress. Utpå våren 2004 så han en politiehst sparke i brolegningen på Carl Johan, fikk da for seg at det var hans mors fetter som satt der høyt til hest, slik Olaf gjorde det i ungdommens vår, før Olaf ble beordret til statspolitiet.
Unni Friis Skogstad, Kvalitetssjef på ife, Kjeller. 2003-2004 sekretær i Arbeiderpartiets næringspolitiske styre. Datter av John Karlsen fra Færøyene, stabssersjant i Det norske fallskjermjegerkompani, Skotland 1941-45. Skogstad er gammel politi og lensmannsslekt. Det var onkelen til UFS' bestefar, lensmann John Skogstad som bygde stabburet ved riksvei 30 på Tolga, og prydet det med figurer som fangene hans skar ut.
Unnis onkel Einar Ingvald Friis Skogstad/Woodstead (1913-1994) kjørte en amerikansk tank under den allierte landgangen i Normandie 1944. Hans nevø Arthur K. Woodstead (1947-2006) fikk Purple Heart som amerikansk sersjant i Vietnam og ligger på den amerikanske æreskirkegården i Arizona.
Lensmann Skogstads stabbur på Tolgen
Unni Friis Skogstads Ebafarmens Hummer, to år gammel. Mankehøyde 65 cm. ML1 Svensk vinner og ML2 Norsk vinner. Oldebarn av Ulk von Arlett tysk Sieger 1995.
Unni Friis Skogstads og Eystein Eggens schäferhund Odin av Sørli. Mankehøyde 67 cm. Oldebarn av den berømte Fanto von Hirschel, to ganger tysk Sieger.
Politiets rytterkorps 1946. Bilde tatt av Aftenposten inne i Slottets ridehus i anledning av korpsets 50årsjubileum den 1. januar 1943, brukt i Hvem-hva-Hvors artikkel om politiet tre år senere. Som fremgår av den fortreffelige politihistoriske utstilling i fojajeen i Sentrum politistasjon i Oslo, var antallet hester på topp med 29 stykker. Det har aldri vært flere hester i oslopolitiet enn det året. Presis klokken 12 den 1.1.43 stod hestene oppstilt på linje i Slottets ridehus under kommando av ryttersjefen, overkonstabel Tangstad, som ble inspisert av politipresident Bernhard Askvig og inspektør Frigaard til akkompagnement av politiets musikkkorps under ledelse av musikkfenrik Barreng med Akerhus Dragonregiments kjenningssignal. "Når en i går så avdelingen gjøre attakk mot en tenkt folkemasse, kan en godt forstå den repekt urostiftere har for det ridende politi," konkluderte Norsk Politiblad sitt korte referat fra jubileumssstevnet, som ble avsluttet av med "Ja, vi elsker" og rideoppvisning
Rytterkonstabel/ridende politi fra omkring 1950
VG fant dommen for mild, fulgte opp med en ny artikkel oppunder jul. Artikkelen skildret spaningen og beleiringstilstanden som fulgte i besøksforbudenes kjølvann. 02800. Brudd på besøksforbud. Alltid samme hjelpsomhet og gode humør fra ukjente patruljer på hjul i natten.
Skogstad/Eggen hadde først lært divisjonsleder Rønningen på Stovner politistasjon å kjenne da han ringte tidlig morgen etter overfallet. Fornærmede lurte først på om de hadde en prest på Stovner, så mild og deltagende var Rønningens røst. Nå kom han i desembers snøyr rullende opp Ravnkollbakken, sveivet bilruta sindig ned og meddelte at dommen desverre lot til kun å ha hatt midlertidig effekt. Stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad, h, Justiskomiteen, fulgte nattpatruljen på jakt etter gjengen. Hvit bil, sildestim i lufta. Unni Friis Skogstad og Eystein Eggen fulgte begivenhetene fra sitt vindu.
Derfra kunne de se rett ned på åstedet for romsåsdrapet (bildet ovenfor). "Det var her det skjedde," forklarte vaktmester Olav Robøle fra Valdres, en av de få lokale støttespillere. Etter drapet foran vaktmesterens dør i 88, hadde gjengene bitt seg fast i Ravnkollbakken. Læremestrene til den nyeste satt for tiden inne, m.a. for å ha voldtatt en kompis med kosteskaft."Hun skulle ha sluppet slangen," sukket Robøle. "Hennes far var fallskjermjeger," svarte fornærmede Eggen. I USA kaller Skogstadene seg for Woodstead, fornærmede Skogstads fetter sloss som marinesoldat i Vietnams jungel. (Foto Linn Olsen, VG )
Brev fra Jørn Holme, nåværende leder av Politiets sikkerhetstjeneste, PST/ The Norwegian Police Security Service til Eystein Eggen og Unni Friis Skogstad. Translation: "I am glad you stand forward in such a way, warning that we can not tolerate the violence which befell Unni. It stands respect from that" / "Ich bin froh, dass ihr aufsteht und verkündet, dass wir die Gewalt, die Unni befiehl, nicht tolerieren können. Davon steht Respekt." Se også ytterligere offentlig dokumentasjon på Volapuk, side 45. For brev fra justisminister Knut Storberget, scroll down
VG's evaluering onsdag 3. september 2006 av Unni Friis Skogstad og politikerpanelet i nrk's valgsending kvelden før. Programleder Knut Olsen presenterte saken som valgkampens kjernepoeng.
"Fantastisk", sa kringkastingssjef John G. Bernander i kulissene etter Unnis innlegg, og "fabelaktig" hørtes det fra Oslos ordfører, Erling Lae.
Natt til tirsdag 2. hadde "Nasjonal Ungdom" dekoreret samtlige lyktestolper på Romsås med klistremerker.
Blant dem som retten påla besøksforbud var en nevø og myndling ( i fars sted) til formannen i Den norske Forfatterforening (DnF). Den unge mann ble arrestert mange ganger, første gang med langhåret schäferhund, siste gang på skolen. I likhet med gjenglederen bodde han litt lenger oppe i Ravnkollbakken. Derfra hadde de fra tidlig vår kunnet obsevere at Unni Friis Skogstad ledet stedets smårollinger i et storstilt og hardt tiltrengt dugnadsarbeid i bakkens midtre del. Etter dommene gikk nevøen ofte i den av politiet anbefalte gåsegang i bakken anført av gjenghøvdingens skingrende plystrehvin som høvisk hilsen til Unni oppe i vinduet.
Geir Pollen glimret med sitt fravær, enda dette var mye mer spennende enn hans daffe romaner. Det eneste som kom fra formannen i forfatternes fagforening, var den vanlige strøm av sirukulærer om hvor viktig det var at forfatterne i krisetider var solidariske med hverandre.
Her hadde formann Pollen hatt et godt høve til å utvise solidaritet i praksis. Han kunne f. eks. ha møtt opp i Oslo tingrett for sin nevø og myndling, så at hans kollega Eystein Eggen hadde sluppet å gjøre det og.
Alle i gjengen var gutter uten fedre. Fornærmede Skogstad/Eggen visste ikke at ynglingens morbror var DnFs formann. Det ble etterpå fortalt dem av politiet på et avsluttende møte med forebygger Gundersen og politiadvokat Marianne Steensen på Stovner. Derfor var det ikke noe tema i Eysteins redegjørelse ovenfor , skrevet før møtet på oppfordring av redaktør Kielland i "Groruddalen".
Politiets opplysninger kastet nytt lys over saken, slik fornærmede hadde opplevd den. Nedenfor er gjengitt hele andresiden i tosiders brev fra DnF, "Formannsbrev august 2003, Rundskriv nr.7/03", sendt ut til samtlige av foreningens fem hundre medlemmer. Brevet er datert Oslo, 26.8.03. Datoen er fem dager før overfallet.
Unni Friis Skogstad og Eystein Eggen intervjuet av Pål Marius Tingve fem dager etter overfallet. Førsteside, Groruddalen/Aker avis, fredag 5. september september 2003. Stovnerpolitiet klinte til med ulende sirener, jernring om Romsås og milde trøstens ord på morgenkvisten. Også førstesideoppslag i VG på mandag den 1. ved Rolf Widerøe.
Gundersen fra Oslo Arbeidersamfunn kom på døra med blomster fra Det norske Arbeiderparti. Det samme fra naboen tvers over gangen, Roy og Wenche Mora. De var oppvokst på Romsås. Deltagende brev kom fra varaorfører Svenn Kristiansen og stortingsmann Christian Tybring-Gjedde, begge Fremskrittspartiet. Noen dager senere kom et krafsete kort fra formann Geir Pollen i Den norske Forfatterforening.
Unni Friis Skogstad og Eystein Eggen intervjues om dommen i november.
Etterlysning av DnF-referat midt på Aftenpostens debattside ( rett over kriminalsjef Arne Huse sin kronikk om det nye kriminalitetsbildet), 1. juli 2003
De tause Eggens på Romsås
"Det er helt nødvendig å holde blikket festet på publikum, selv hvor spektakulært synet måtte være. Erfaringsmessig er det nemlig slik, at de som har vært ute med revestreker, vil oppsøke åstedet og utmerke seg ved påfallende adferd," innskjerper ovennevnte politimann Jonas d.y. i "Kort lærebok i polititaktikk". Lies eksempel er den store brannen i Hegdehaugsveien i november 1938. 29 mennesker omkom. Folk hoppet ned fra øverste etasje som levende fakler og ble spiddet på stakittet.
Gammel-NS'ernes forbitrelse mot Eystein Eggen var emne under den offentlige straffesaken i Oslo tinghus, der både politiet og justiskomiteen var godt repsentert. Den kvinnelige aktor i politiuniform leste høyt av et angrep på Eystein i "Aftenposten".
Gamle politimester Welhaven , "Norges politimann nummer én", og gamle Pipervika politistasjon, der Eystein pleide å melde seg før han ble rulleført av Barnevernet
Et tilbakeblikk er nødvendig for å forstå disse konnotasjoner. En hendelse bør settes i forbindelse med den onde hensikt. Stortingets anerkjennelse av Eystein er ingen anerkjennelse av de som var aktive på NS-siden, uansett hvor unge de var. Dette skaper forbitrelse. Den overføres på barna.
Eneste reaksjon fra Eggens, var at en av Eysteins mange fettere ett år etter overfallet, uttalte til et dameblad at han, fetteren altså, var den tøffeste fra Romsås, og skulle skrive boken on NS-familiene, se Volapuk side 44 og Klüwer, passim. En reaksjon helt i tråd med reaksjonene på utgivelsen av "Gutten fra Gimle", Volapuk side 1, og den storstilte fjernsynsmarkedsføringen rundt om i Europa, Volapuk side 32. Omtrent som om overfallet skulle vært bestilt.
Den omlegging av bokbransjen som Eystein Eggen blant forfatterne har vært den fremste talsmann for, kan for enkelte store forlag medføre et årlig tap på anslagsvis førti millioner. Se ytterligere offentlige dokumenter på Volapuk, side 45
I mylderet av publikums ansikter: blomster fra naboen, innvandrere begeistret over borger på bandittjakt, søndeknuste fromme fra Punjabs sletter, var det også de skeptiske norske: huff, nå går nok eiendomsprisene enda mer ned. Intet kontrafei kunne likevel måle seg med familiens og dens entourage av intellektuelle fylliker, med eller uten akademisk tittel. For feige til å fighte tilbake, hadde de bare sin forfengelighet å stille til skue.
Ovennevnte tildragelser har således betstyrket Eysteins oppfatning om at eneste normale mannlige slekning han i sitt voksne liv har kjent, er morens Olaf Hov, en gammel kjernekar som før krigen var konstabel i oslopolitiets rytteravdeling. Da Eysteins mor døde i 1981 var det Olaf og Eystein som bar henne til hvile på Ålen gamle kirkegård. Olafs døtre ble gift med offiserer i US Army. Ingen Eggens var til stede i bisettelsen.
Olaf Hov (født 1907, død midt på 1990-tallet)
Eggens var en av Østerdalens ledende fascistfamiler. Foruten å slikke sine egne sår, har familien i etterkrigstid hatt problemer med å anamme inngiftede frontkjempertilskudd fra familen Amble. Under er Leonard Næss fra Beiarn, sogneprest i Vågå, gift med Ole Ambles datter. Om deres etterslekt på Romsås, se egenerkæring fra Eysteins nevnte fetter på Volapuk side 12
I den grad det er mulig å være marginal som fargerik frontkejmper, fikk familien Eggen et rimelig bra tilskudd fra Ambles, se Volapuk side 12. Det var faktisk grunnen til at Eggens havnet på Romsås, så og si for fulle politisirener, Volapuk side 46.
Først tok de leiligheten fra Eystein. Og den grønne rosemalte trebollen fra 1942. Så satte de seg ned og ventet på at Eystein ville bli "et miljøbelastet utskudd" ( se ovenfor ). Det ville ta av for ambleangsten av å kunne ha dusinet fullt i enkelte egne kull. Tapere på tapere i generasjoner. Skulle nå dekkes over av den påståtte "eggenske litteraturgenialitet" ( se nedenfor) .
Dessverre for Eystein var det nye tilskudd ikke ordinære trauste fjellbønder fra Vigerust på Dovre, en type Eystein alltid har gått bra sannen med. "Amble-grenen" på vigerustenes familietre var liksom litt hevet over de andre; deres bestemor var prestedatter. "Det er skremmende å se hvorledes han ligner på dem," sukkket en eldre Vigeust til Eystein om hans ovennevnte fetter.
Så mistet amble-eggens leiligheten grunnet sin frontkjempers fyll og og bråk. Familien Eggen turde ikke å bo på Veitvedt lenger, men flyttet videre opp i Groruddalen. Slik kom de til å bo på Romsås.
Leiligheten på Veitvedt.
Et halvt år før "Gutten fra Gimle" utkom, skrev de i "Dagbladet" at frontkjemperen deres hadde vært en helt. Han hadde fått jernkorset fordi han svømte over floden Neva med en såret kamerat på ryggen. Sannheten var at han ikke kunne svømme.
Så prøvde de å stoppe utgivelsen av "Gutten fra Gimle. Og da den var kommet ut, prøvde de å få professor Lunden ( eneste professor bosatt på Romsås ) til å skrive mot boken. Da Eystein ble statsstipendiat, skrev de i bladet at det ikke gjaldt mot deres egen litterære genialitet.
"Var det ikke litt dristig å få ham til å anmelde boken?" spurte Eysteins nevnte fetter etter at hovedanmelderne i avisene Dagbadet og Aftenposten hadde gitt toppkarakterer for Eystein Eggens "Hov. En kjærlighetshistorie fra mddelalderen" samt oppfølgeren "To konger". Eystein: den ene anmelder har jeg aldri truffet, den andre har jeg møtt tre ganger de siste tyve årene. "Ja,ja, gratulerer, da," mælte fetteren, kraftløst resignert som sin far, som også hadde drømt om å bli en stor dikter
"Han er blant de ytterst få som skaper litteratur av stor kraft og originalitet i vårt Samtids-Norge", var Aftenpostens konklusjon.
Si meg, Eystein, har du lest min siste artikkel i Tidsskrift for tåketale? spurte en husvenn av romsåseggens; det var da presse og fjernsyn var full av overfallet. Ingen spørsmål om den aktuelle sak. Og, ja, ja, vaklet husvennen videre ned den bratte bakken mot Grorud senter, med alkoholikerens bleke resignasjon i sitt ansikt.
Men i og med at DnF-formannen var en av den høylitterære (flest medlemmer i Dnf) Eggen-familiens beste husvenner, med forsamlingsleilighet på Romsås, der de satt og forbannet gimleguttens fjernsynsprogrammer og gledet seg hver gang han ble "nullet", og herværende side er fotnote til bestrebelsene på å forsøke å få bokormene opp av verdenskrigens bølgedal: her er hovedillustrasjonen på den eneste bok familien Eggen hittil har greidd å knesette i offentligheten, ( bortsett fra "Gutten fra Gimle", naturligvis, eneste bok etter Synnøve Solbakken som har fått enstemmig Storting i ryggen).
Ynglingen i midten er Eystein Eggen 17 år i 1961, tegnet av Odd Børretzen. Det er merkelig, at i en så påstått begavet familie er det ingen som i løpet av et halvt århundre har påpekt likheten. Lørdag den 14. august 1993 ble tegningen solgt som et ungdomsbilde av Eysteins onkel, forfatteren Arnljot Eggen. Foranledningen var et stevne i Eysteins mødrene hjembygd Ålen, der de eldre eggens med tilslutning av en gjeng borgeryngel fra hovedstaden feiret sin dekkoperasjon i "Arbeidernes Kommunistparti (ml)"
Da dagens "Aftenpost" utpå dagen seilte ned liene med Eystein på førstesiden, ble det imidlertid klart, ihvertfall for Eysteins gamle skolekamerater, at tegningen av den unge mann med greip og nikkers, måtte ha Eystein som modell. Onkel Arnljot på samme tid var nok mer lik ynglingen med lue til venstre på tegningen.
Det er kanskje ikke straffbart som femtiåring å starte en sofaradikal bevegelse for å dekke over en ungdom i Nasjonal Samlings tjeneste og så innnrullere yngre familiemedlemmer. Eysteins tremenning ingeniør Sigmund Hov-Moen har anmodet om at galskapsprosenten bør på bordet: Den er mellom 70 og 90 prosent i noen søskenflokker.
Intervju med forfatteren Torgrim Eggen i "Kvinner og klær" ett år etter overfallet på hans fetter Eystein Eggen, jfr. og det deltagnde blikk fra Torgrims mor like ovenfor.
Tordis Vigerust, på 1950-tallet Tordis Eggen, etter 1968-opprøret Tordis Vigerust igjen. Sosialkurator, AKP(ns). Det tok toppen fem sekunder fra Eysteins tilkommende tante i året 1954 først satte sine øyne på ham, til hun bestemte seg for å hate ham resten av livet: at en så idretts- og skoleflink gutt skulle komme fra slike turbulente forhold, var umulig for tante Tordis å bære, håpløst på rømmen som hun var .
Tante Tordis var den eneste som ikke hadde arvet de dårlige nerver i Amble/Vigerust-grenen. Hun så i 1956 straks hvilke muligheter den offentlige mobilisering for skoleflinke Eystein bød på for hennes formål: å skaffe seg selv og sine seilende søsken en havn og tak over hodet. En oppgave hun gikk til med samme hardlinerpågåenhet som sine ns-fettere på Tallerås på Dovre, "då eg såg det brann på søre Tallerås, fall eg på kne og takka Gud," som han sa det, småbrukeren på den andre siden av dalen.
Eystein Eggen 10 år i 1955
"Nei, du var vel redd for at tante Tordis ville gi deg blått øye," brummet Eystein mange år senere til middelalderhistorikeren Kåre Lunden, en av Romsås' ytterst få professorer. Lunden hadde skrevet et flott støtteopprop for Eystein ("Eystein Eggen er en ener") i anledning av en av Eysteins mange offentlige debatter, men ikke sendt det til "Aftenposten".
Da tante Tordis ikke greide å stoppe utgivelsen av Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle", hun ringte personligen til Aschehoug forlag for dette formål, forsøkte hun å overtale professor Lunden på Romsås til å skrive mot boken i avisen. Hun kunne jo ikke gjøre det selv: da ville hennes egen nazibakgrunn komme på trykk. Slik var det i Eysteins folkeskoletid også: onkel Einar og tante Tordis var alt for feige til å fortelle myndighetene om roten til problemene.
Eneste måte onkel Einar og tante Tordis kunne få sin angst ut på, var å overføre den på tiårige Eystein, senere på egne barn. For tante Tordis ble overføringen en besettelse. Angsten stod malt i hennes ansikt da de første anerkjennelse fra Storting og styringsverk strømmet mot Eystein. Det måtte likevel gå galt, var tantes halmstrå. Hun var sosialkurator. En nekrolog over henne i "Groruddalen" framhevet hennes store kontaktflate i Groruddalen og i Forfatterforeningen
"Jeg måtte skaffe meg vandelsattest fra politimesteren i min hjemby Egersund for korrekt nasjonal holdning under krigen ," fortalte sjefredaktør Hjalmar Kjelland i avisen "Groduddalen" til Eystein; Kielland mintes 1950-tallet: det kom horder av landsungdom til de nye drabantbyene i Groruddalen. Mange hadde NS-bakgrunn . Tante Tordis kom sammen med en hel ladning fra Vinstra vidergående. Det ble et svare strev for redaktøren å fremtre som upartisk i den opphetede debatten om krigen og dens ettervirkninger.
Eystein Eggen 14 år i 1958
Eystein Eggen 14 år og fortsatt uten leilighet får besøk av onkel og tante i Oslo katedralskoles skolegård..
Det var på denne tiden umulig å få leilighet i Oslo uten å ha særlige sosiale grunner. Det vi si barn. Tordis og Einar Eggen (tegningen) fylte da ut sin boligsøknad til OBOS under foregivende av å skulle ta til seg Eystein. Det ville ellers vært umulig for to seksogtyveåringer oppe fra dalom, utem barn og ansiennitet i boligsamvirket å få leilighet i de nye sosialt klausurerte borettslagene i hovedstaden. Eystein bodde midlerridig hos hos onkel Arnljot Eggen på Snarøya. Onkel Arnljot var forfatter,, og mistet således sitt skriverom. Da Einar og Tordis hadde fått leilighet, men ikke holdt sin del av avtalen, ble Arnljot Eggen kraftig forbannet. Han dro opp til sin bror og svigerinne, skrev små lapper som han hengte på døra om at nå fikk de for ... holde sin del av avtalen; Arnljot var en skrivende mann, orket ikke lenger å være uten dikterhule.
Eystein husker godt besøket i skolegården: to småkriminelle byttinger som engdstelig snuste inn eliteskolens luft. Historien ble senere til at geniet Einar Eggen (bildet) utrettelig hadde forsøkt å berge sin begavede nevø fra den onde nazikvinnen (Eysteins mor), men at gutten etterhvert hadde glidd mer og mer ned i morsbindingens skremmende mørke.
For skams skyld måtte onkel Einar og tante Tordis skaffe et annet barn til sin ny leilighet. Først tenkte de på å kalle ham Eystein. Men i et klarsyn om at det kanskje ikke var så lurt å bare leve på frekkhetens nådegave, ble resultatet den senere forfatter Torgrim Eggen, les hans familieutsyn nedenfor.
"Hmm. Da skriver vi: tidligere straffet som frontkjemper," sa konstabelen på gamle Vika i 1963 forståelsesfullt til forfatteren Torgrim Eggens morbror, (omtalt nedenfor), for n'te gang tauet inn for ordensforstyrrelse. Det er klart at han vakte oppsikt når han dro fra den leilighet som Eysteins mor skulle ha hatt, og som han nå framleide, ned til gamle Veitvedt kro, fisket Jernkorset opp av jakkelomma , hengte det utenpå gabardinen, stirret med blåsort schizoidblikk mot sidebordet og glefset "Hva fa'n er det De glor på?"
Denne sommeraften hadde Sigmund Vigerust blitt kastet av Holmenkollbanen. Da konduktøren naturlig nok var i uniform, ble Vigerust så grepet av aggresjonen mot myndighetene, at han kylte sin behårede arm tvers gjennom vognruta. Og da han på Vika ytterliegere ble minnet om sin gamle konflikt med samfunnet, brølte han til betjenten: "Nei! Landsforræder! Jeg er tdligere straffet som landsforræder! Skriv det!" (Se ovenfor for tilvisning til oiffentlige dokumenter).
Eggens mistet leiligheten på Veitvedt etter at Vigerust hadde holdt sin tyve år yngre kone naken ettter det ene benet ut av vinduet. Etter det skrev alle i oppgangen under på at eggens ikke under noen omstendigheter måtte beholde leiligheten. Slik kom familien Eggen til Romsås.
Gale tanter fra prestegårsloftet i Vågå syntes på hver generasjon på ny å vandre mellom Groruddalens blokker. Lenge trodde tante Tordis å ha funnet en ghostbuster i Eysteins mor og i sin litterært geniale mann. Han skulle sørge for at ingen av hennes barn ble sinnssyke, grunnet det opplyste miljøet. Å tro på arv var avlegs. Selv var tante Tordis ganske litterært enkel i hodet. Den eneste hun og hennes barn noensinne leste i "Gutten fra gamle", var ordet "firskåren" om seg selv. Men så kom Unni Friis Skogstad, og tante fikk noe pent å se på.
"Skogstad, hva er det?" spurte tante Tordis første gang hun møtte Eysteins kone Unni Friis Skogstad (bildet). For så a ta sitt gamle litani "åssen gåre med dæi, nå da, Eystein?" ( synkende tonefall). Det var i lyrikeren Jo Eggens femtiårsdag i 2002. Den fikk en brå omrokering da Unni Friis Skogstad så med blått politiblikk ( Skogstad er kanskje landets mest kjente lensmannssslekt ) over bordet og mælte skarpt "Du er jo syk!"
Tante brukte mye energi på å bearbeide sin bror Sigmunds etterlatte papirer. Det var en kaotisk haug. Eystein leste dem som ung forskningsstipendiat umiddelbart etter at Sigmund hadde tatt livet av seg i 1971. De ble senere litterært berabeidet av Einar Eggen, mannen til tante Tordis: "Der døde min tro, da brast mine illusjoner, der svant min ungdom." Det var akkurat som å lese onkel Einars hovedoppgave om dikteren Sandemose. Tante Tordis dro rundt og leste dem oppp, bedt og ubedt. De ble omsider trykt som en fortelling i en frontkjemperantologi, og utgitt for å være Sigmunds etterlatte papirer. Tretti år etter hans bortgang. Tittel: "Som gjest på jord".
De gode anmeldelser av Eystein Eggens bok ble utålelige. Eggens har ligget langflate i flere hundreår for å få oppmerksomhet for sine skriverier. Men når Eystein får seriøs anerkjennelse, gjelds det ikke. Det er ikke litteratur.
Om Eystein Eggens geniale onkel Einar kan man vel si med Oslos gamle politimester Welhaven: "En filolog er en lykkelig mann; har han en bok og en blyant, kan han arbeide".
Her er intervjuet med hans sønn, forfatteren Torgrim Eggen:
Eystein Eggen gjesteskribent i Groruddalen 21.4.04
Eystein Eggen intervjuet av Pål Marius Tingve i Groruddalen 7.1.04
Under en forfatter og politimann av den gamle skole: Eystein Eggens slektning påmorssiden, politiminister Jonas Lie d.y. Sjef for Politidepartementet 1941-45. "Jeg vil ha mitt gamle korps tilbake," erklærte Kristian Welhaven i 45. Gerhardsen vedgår i sine erindringer at han ikke turde annet enn å innvilge ønsket fra oslopolitiets sjef.
Hovsfolket ble ikke NS fordi de ville egle seg inn på samfunnet, hovsfolket ble NS fordi de var tyskvennlige og besatt en nærmest abnorm rettferdighetssans. Mange av dem gjorde senere karriere i Det norske Arbeiderparti.
Med skarp observasjon tegnet Jonas Lie d.y. bilder fra den virkelighet han selv hadde møtt i oslopolitiet: "Slik ser herjingen og ødeleggingen ut, - en sår medlidenhet steg opp i mig, ulykkelig hadde det vært det liv hun hadde ført, men hvem av oss hadde ofret henne en skygge av interesse, ennsi en tanke? Vi hadde betalt oss fra det med drikkepenger, hun angikk oss ikke, hvem av oss kjente henne! Hvor vi er følelsesløse og flotte, vi som har råd til å gå våre medmennesker forbi - det forekom mig plutselig som om det måtte være det største i verden å kjenne hvert menneske, å kjenne alle mennesker og komme dem imøte og stanse op ved dem. Og som jeg stod der og stirret på den spinkle, fine, søndertrådte skikkelse og den heslige, sorte blodpøl, svor jeg at jeg skulde finde morderen og kreve ham til regnskap, all min vilje skulde jeg sette inn på dette, jeg skulde ikke gi mig, før vi hadde ham bak lås og lukke, han skulde komme til å undgjelde for sin gjerning og bøte for den." ( Dødsdiamanten, 1932 ).
Hans far, Den norske Forfatterforenings grunnlegger, forfatteren Erik Lie, tegnet av sønnen.
Eystein Eggens bok "Gutten fra Gimle".
Marit Arnstad var eneste paneldeltaker som ikke kommenterte saken, men innskrenket seg til det bitre Bondepartiblikk som man ofte kan se hos familien når fristilte medlemmer får oppmerksomhet.
Eystein Eggen og den langhårede schäferhunden "Odin". Mankehøyde 67 cm. Under feller Odin trær.
Ravnkollen borettslag. 46 blokker og 670 leiligheter. Det eldste borettsslaget på Romsås. Overfallet startet foran inngangsdøren til høyblokken, der Unni Friis Skogstad arbeidet for å forskjønne utearealet. Kampen om hageslangen ledet til at selve bataljen stod ved det røde krysset.
Skisse tegnet av Unni Friis Skogstad for Statens voldsofferkontor i i Vardø. Den rødprikkede vei skimtes som hvit stipling innunder muren.
"Det skulle da være nok av vitner her," sa Rønningen før rettssaken, han skottet opp på høyblokkene som ruvet over åstedet nedenfor Ravnkollbakken 48. Han skottet bort på Skogstads beplantninger (hele midten av bildet) og mumlet " Blomstene skal få stå". Divisjonsleder stod da han sa disse ord litt til høyre for midten av bildet, på den åpne plassen til høyre for de tre fremste blokkene, hans blikk sveipet i skråvinkel opp mot blokkenes amfirader.
I Skogstad/Eggens tilfelle fikk politiet bare tak i et vitne. Han dukket fram fra skogbrynet fremst i bildet. Der hadde han stått sammen med sin kamphund og sett på overfallet mellom nr. 48 og det lave garasjehuset til høyre nedenfor. Et annet vitne oppga først falsk navn, nektet så å vitne, og en tredje sa bare "Hold meg utafor, jeg er blitt banka opp før, jeg."
Det falske vitnet var blitt rekvirert alt overfallsnatten av en dyvvåt Eystein Eggen i fullt firsprang og forfølgelse nedover Ravnkollbakken ( bildet). Da Eggen kom tilbake, tronte førstebetjent Hammer på toppen av bakken. Så fulgte et inferno av ulende sirener og hundeglam. Så ble det natt og stille. Timene gikk mot morgen. Klakk, klakk, sa ekkoet. Gjengens to siste vendte tilbake oppover bakken. De prøvde med kickbokser hallingkast å sparke ned gateskiltene. To levende propeller i lufta. Klirr. En langhåret schäfer kom plutselig ut av mørket, snuste på det falne skilt , satte avsted så branden av en konstabel ble tauet ut av sitt skjulested i mørket og bare måtte slippe. Dermed var Stovner fullbooked for natten.
Etterhvert kom det for en dag at folk hadde stått på sine verandaer og bivånet bataljen som om den var en slags gladiatorkamp i det gamle Roma. Fornærmede Skogstad/Eggen hadde nettopp malt lyktestolpene i den bratte kneiken nedenfor nr. 48 i mørkerødt. "Nasjonal Ungdoms" klistremerker ble sittende i flere måneder og lyse i skumringen.
Romsåsdrapet i året 1988 fant sted i hjørnet nede til høyre, foran Ravnkollbakken 32-36, rett over den avslappede romlings hode. Ovennnevnte tause vitnet var en slektning av de impliserte.( Foto Robert S. Eik, Dagbladet)
Det var først da Gutten fra Gimle utkom i 1993 at misunnelsen tok overhånd. Se de tildels overveldende positive aviskritikkene på Volapuk side 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42 og 43. Særlig verdt å merke seg, er anerkjennelsen fra den gjenlevende norske kjerne fra alliert side, med flyveresset, generalmajor Werner Christie i Aftenposten i spissen:
"Eystein Eggen har gitt oss en ærlig, vekkende og verdifull bok som angår alle".
Tett fulgt av krigstidens eminente BBC-reporter Albert- Henrik Mohn:
"Etter den populære oppfatning skulle sønnen være et miljøbelastet utskudd. Istedenfor er han et fintfølende, dyptpløyende menneske, en glimrende stilist, en modig forteller som har gitt oss en av årets mest tankevekkende bøker."
Eller sjefredaktør Johs. Seland, londonregjeringens gamle pressesjef, i sin avis "Fædrelandsvennen":
"Eystein Eggen bok "Gutten fra Gimle" er en dypt bevegende historie om den kjærlighet som ikke lenger kunne bæres av dem krigen hadde forandret. Mennesker hvis sinn brøt sammen under vekten av det som skjedde. På meg har boken gjort et sterkt inntrykk".
I nazifamiliene blir misunnelsen ofte til besettelse. De eldre som støttet NS kan ikke for sine bare liv godta at det kommer noen yngre og overstråler dem. De overfører egen naziangst på etterslekten. I Eystein Eggens familie har dette ført til at det i enkelte kull er mellom åtti og hundre prosent sinssykdom og selvmord. Om tidligere overføringer på Eystein Eggen, fromme dødsønsker i familien, tyveri og drapsforsøk, samt de kosteligste kvasimarxistiske bortforklaringer, se ytterligere dokumentasjon på Volapuk side 44, 45, 46, 47, 48, 49, 50, 51, 52, 53, 54, 55, 56, 57, 58, 59, 60, 61 , 62, 63 , 64, 65, 66, 67, 68, 69, 70, 71 (Arbeiderpartiet om Eggen), 72, 73, 74, 75, 76, 77, 78, 79, 80, 81, 82, 83, 84, 85, 86, 87, 88, 89, 90, 91, 92, 93, 94, 95, 96, 97, 98, 99, 100, 101, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 120, 121, 122, 123, 124, 125, 126,127,128,
129,130,131,132,133,134,135,136,137,138,139,140,141,142,143,144,145,146,147,148,149,150,154,155,156, 157 (Fremskrittspartiet om Eggen),172,174,175,176,190
Bilde: Justisminister Bjørn Storberget og politidirektør Ingelin Killengreen på pressekonferanse juli 2007, der de bebuder et betydelig løft for politiet samt beklager justismordet på tyskerungen Fritz Moen, et justismord som ofte nevnes sammen med det på NS-barnet Per Liland.
Brev av 13. mars 2008 fra justisminister Bjørn Storberget til Unni Friis Skogstad og Eystein Eggen.
Bilde: Unni's nevø Stian (t.h.) på jobb i havnepolitiet. Skogstad - tre hundre år i politiet og fortsatt full speed.
Det kom ingen reaksjon på overfallet fra Eystein Eggens forlag Aschehoug. Det kom blomster fra Arbeiderpartiet og brev fra Justisdepartementet. Men intet fra Aschehoug forlag. Selv om forlagssjefen William Nygaard selv ti år før ble utsatt for et livstruende attentat. Dengang måtte Eggen forklare for oslopolitiet hvorfor han mente at det ikke var norske høyreradikalere som stod bak. Eggens argument var at gamlekara og alle norske høyreradikalere satt og ventet på Aschehougs gigantiske verk om Vidkun Quisling. Det ville da være ulogisk å skyte forlagssjefen. Logisk ville det dermot vært å satse på "Gutten fra Gimle" etter at boken fikk grønt lys av enstemmig Storting ( noe man ikke kunne si om de to digre bind om Quisling ). Subsidier fra Staten skal de store forlagene ha, men greier ikke å reagere på tidens brytninger, dersom de ikke kan brukes i egenmarkering. Aschehoug er det gamle norske fascistforlaget, som dokumentert på Volapuk side 71
"Meget bekymringsfullt og alvorlig", erklærte Fremskrittspartiet skriftlig i Stortinget i 2001, angående det de opplevde som "personforfølgelse" av Eystein Eggen.
"Et symbol på en hel generasjon", sa Arbeiderpartiets talsmann fra talerstolen under budjettdebatten.
"Eystein Eggen har gjennom verksemda si gjort mykje for å kasta ljos over NS-barnas ofte vanskelge situasjon i det norske samfunnet", het det i regjeringsfråsegna fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Uken etter: Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Rune Gerhardsen på Romsås med fem utfordringer til justisminster Dørum. Et av Gerhardsens forslag var å sette aktive gjengkriminelle under 16 år rett i fengsel. Groruddalen 10.10.2003
Eystein Eggen i "Aftenposten" høsten 1986. Forfatterforeningens makthavere, partiet AKP(ml), kontrollerte også Den norske Afghanistanhjelpen overalt i landet. Unntatt på Norges Landbrukshøgskole på Ås. Der ble Afghanistanhjelpen kontrollert av Eggen. Partiet AKP sin mann i Afghanistanhjelpen var kassereren. Han anmeldte komiteens formann for øknomiske misligheter, etter at saken først hadde vært oppe i ml's sentralstyre. Eystein stod et halvt år i telefonen, skrev avisinnlegg på skift sammen med de andre åsgutta. Politiet henla anmeldelsen. Den anmeldte kviknet til igjen. Men da han så bildet nedenfor, klippet han bildet vekk og løp rundt i Stortinget med nye hjertesukk om uregjerlige Eggen.
Året etter ble baktaleren fjernet fra sine verv. Eystein ble sittende i representantskapet i den nye stortingsbaserte hjelpeorganisasjonen. En god støttespiller for Eystein var statsadvokat Svein Alsaker, Hordaland, nyvalgt stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Samt representantenePer Kristian Foss (h) og lagtingspresident Inger Lise Gjørv (a). Ovenfor slik en motstand slengte representanten Anne Enger Lahnstein, Senterpartiet, håndkledet inn. Hun var blitt innvalgt ved god hjelp av det ungdomspolitiske miljøet som Eystein hadde skapt på Ås. Som professor Skodvin senere sa: "Då ho skulle inn på tinget, då var NS-barna gode nok, då". Lahnstein har samme slektsbakgrunn som martyren som åsgutta berget fra å havne i maoistenes sorte gryte, se Volapuk side 74
Når Fremskrittspartiets stortingsgruppe i år 2001 erklærte at Eggen var "personforfulgt", bygde gruppa på femtens års erfaring, i 86 skarpt formulert av statsadvokat Alsaker. Et enstemmig Storting i smelte i 95 igjen døra for gammel-NS'erne og deres proselytter og gitt grønt lys for NS-barna. Se Stortinget . Derfor er Eggen statsstipendat. Det ble sagt rett ut av representanten Froyn (a), og umiddelbart sanksjonert av statsråd Svarstad Haugland. Hun reste seg fra sin stol og takket Froyn. Statsminister Kjell Magne Bondevik sendte gratulasjonskort med den norske løve.
