Fleur.

Noen fakta om Fleur.
Navn: Stifinnerens Fleur.
Rase: Labrador Retriever.
Farge: svart.
Født: 15.10.88.
Kullstørelse: 9 stk (2 ble godkjent som førerhund.)
Mor: Diksi
Far: Rodar
Fleur er en aktiv, arbeidsom, pliktoppfyllende og snill hund.
Hun har mye initsiativ og en god del egenvilje.
Hun er svært lavbeint men klarer fint jobben sin som førerhund.

Notater fra Fleurs oppvekst.
Levert ut til forverter: 08.12.88. Vekt ved utlevering ca 5 kg.
Det var rart å hente denne lille pelsballen i kennelen til Norges Blindeforbunds førerhundskole på bestum utenfor Oslo.
Vi fikk masse informasjonspapirer og hadde en del tamtaler på telefon før vi dro inn å hentet henne. Det var også en søknad vi sendte inn for å bli forverter. Der skrev vi litt om livssituasjonen vår og om hvor mange familiemedlemmer vi var, boligtype, hundeerfaring og svarte ellers på noen spørsmål.

Vi var svært spente da vi stod i kennelen og skulle ta i mot en valp. Ingen av oss forstod først hvordan vi kunne uttale et så rart navn. Fleur var ikke akkurat noe vi var vant til å si. Heldigvis løste det seg fort. � tenk å klare å huske alle de beskjedene vi fikk. Hvordan skulle vi klare det.

Der stod de med en liten ball av pels i hendene. Dette var vår egen hund på lån.
Om knappe to år skulle hun kanskje bli førerhund, men først skulle vi forhåpentligvis gi henne den bakgrunnen hun trengte for å bli en fin førerhund.

Bilturen hjem klarte hun veldig fint.
Hun var svært søt og morsom og for oss som ikke var vant til å ha hun di huset var dette en ny og spennende opplevelse.
Hun endret mange av de faste rutinene i huset, men det er ingen tvil om at endringene stort sett ble møtt med forståelse og overbærenhet. Det var jo en liten en vi hadde i familien.

Skarpe tenner hadde vesla. det var viktig å lære henne av med å bite på alt og alle.

Lille juleaften satte familien et tre inn i stua. Dette var rart syntes Fleur. Rarest var ledningene. De likte hun å bite på og det grønne glitrende med lys på ble snart forvandlet til tre uten lys.
Fleur hadde klart å slokke dem med sine skarpe valpetenner. Heldigvis gikk det bra med henne selv og hun skvatt bare litt da hun fikk i seg strømmen.
Ukene gikk og snart var hun stueren. Det eneste som satt langt inne var de små tissedammene av glede når det kom noen kjente. Etterhvert forsvant også disse.
For oss som kjente henne ble det er vanlig syn å se henne ligge der på ryggen og sykle villt med beina i vill glede og underkastelse.
Måndene gikk fort. Rart så raskt denne valpen vokste. Hun hadde etterhvert fått mange hundevenner rundt i nabolaget og en labrador med bedende "la meg få gå ut og leke" blikk var vanskelig å motstå.
Turene ble gradvis lenger og utfordringene ble flere.

En blivende førerhund måtte få oppleve mest mulig av menneskenes forunderlige verden.
Hver måned hadde vi oppfølgingsamlinger på førerhundskolen. Der så vi hvordan valper fra hennes og andre kull vokste og utviklet seg, lærte mye om hunder og lærte hva vi skulle lære henne. Det var moro å være på samlinger. Vi fikk mange gode ideer og lærte kloklipp, lydighetsøvelser og hvordan kjønnsmodningen hos hunden foregår. Vi gikk turer for å se på hvordan vi skulle få dem til å gå pent i bånd og lære dem å passere andre hunder.
Turen fra Lillehammer var i lengste laget, men vi mente det var verdt det. Vi hadde jo tatt på oss ansvaret for denne hunden som forhåpentlig skulle bli en god og flink førerhund og ville gjøre vårt for at det skulle bli mulig.
Ingen tvil om at veslejenta fikk kjørt bil og trent på det hvertfall.
Vi hadde også mye kontakt med førerhundskolen på telefon. Mange spørsmål ble stilt og mange svar gitt.
Vi strevde etterhvert en del med å få henne til å komme skikkelig på innkalling.
Første lille skinnhalsbånd var fort utvokst og som 4 månders lykkelig labrador fikk hun sin første dresullenke. Rart hvordan man kan kløne med en slik fille ting når man aldri har brukt det før. Hvordan skulle nå denne settes sammen da?

Første skogstur på barmark var stor stas. Dessverre var ikke vi klar over at en labrador mer enn gjerne bader i vann selv om strømmen er stri og det fortsatt er isflak i vannet. vi trodde hun skulle drukne, men hun kom seg heldigvis i land. Det satte en skikkelig støkk i oss. Vi var jo helt uvant med hund og ante ikke at labrador retrieveren elsker vann av alle slag til de grader. Hun koste seg hvertfall utrolig mye der ute i vannet.

Vi tok henne med til en stall for at hun skulle få se hester også. Det mente vi var en sund trening for henne.

I april var det konfirmasjon i den lille labradorens hus. Hun oppførte seg svært så ekseplarisk hele dagen. Kun på kvleden gjorde hun en rampestrek og spiste opp en nesten hel sjokoladekake. Jenta var både nødt på do og tørst utover natta. Heldigvis gik det hele bra.

På våren skulle det beises. Stakars Fleur kom til å gå inntil veggen og ble i en periode en stripete labrador. Svart med grått er jo kledelig nok.

Sommerferien nærmet seg. vi dro til sverige på tur. Heldigvis ingen problemer med å ha med seg hund til Sverige. vaksinasjonsatest var alt vi trengte. Hun stor koste seg i vann og på land. Svømmingen fikk hun nyte i fullt mon disse dagene på ferie. Hun lærte at ander var raske til å fly og at kratt var morsomt å løpe gjennom. Hun lærte også at pølseklyper kan tygges i stykker dersom de er av tre. smil.

Løpetiden kom den siste feriedagen og tre uker framover var hun godt påpasset av familien. Noen familieforøkelse ønsket verken vi eller førerhundkolen å få.

På stadige campingturer opplevde Fleur et nært liv med både barn, voksne og andre hunder. Hun var alltid med der det skjedde ting og måtte vende seg til å ligge stille under fellesaktiviteter og gå pent på tur med masse mennesker rundt seg. Dette var også en viktig del av dagliglivet vårt. Hun var med overalt der vi var og storkoste seg. Til og med på skolen var hun med meg en dag. God erfaring å ha med seg tror vi.

Plutselig var hun nesten 1 år og vi stod der i kenneldøra igjen. Denne gangen skulle vi levere igjen en elsket hund. forhåpentligvis fikk vi en dag i løpet av neste sommer se henne som førerhund.
Levert inn til testing: 14.10.89.
Det var trist å reise hjme uten vår lille hund.
ventetiden var spennende. Ville de bruke henne som førerhund eller var hun ikke god nok. Mange av søsknene ble kutter pågrunn av hodteledsplager. Hadde jenta vår dette problemet? Hadde vi lært henne det hun trengte?

Den koslige telefonen kom endelig. Hun ble godkjent til trening: ca den 25.11.89. Vi var kjempe lykkelige og stolte. Det skulle bli noe av henne.

Tiden før godkjenningen hadde vært krevende. vi var stadig spente op om dagen skulle ende med en telefon om at hun var vraket. Håpet var der så lenge vi ikke hørte noe om at hun var godtatt. Det var jo det vi hadde jobbet for at hun skulle bli.
Heldigvis gikk det alltså bra.

Nå var huset tomt for hund og vi ringte stadig for å høre hvordan det gikk med Fleur. Savnet var stort etter den livlige jenta.

Hentet til juleferie: 23.12.89.
Godt å ha henne hjemme denne ferien. vi hadde noen fine dager sammen.

Hun var akkurat som før vår egen lille jente. Med de kjente uvanene og vanene. En tøff tater var hun tidvis, men tross dette en snill og god hund.

Treningstiden gikk fort. Vi ble tilbudt å ha henne i påskeferien også, men vi takket nei. Plutselig kom telefonen fra skolen om at hun var ferdig trent.

Brukeren var plukket ut og spenningen var stor hos oss. Kom han til å like "jenta vår".
Hun var godkjent som førerhund og alt var klart til å begynne samtreningskurs. En av de siste dagene på samtreningen skulle vi bli invitert for å se henne sammen med brukeren.
Ofesielt levert ut til bruker og forvertsavslutning: 13.06.90.
Vi så en glad hund som uten tvil kjente oss igjen, men som også viste at hun hadde fått en ny eier.
Vi utvekslet historier og tok masse bilder.
En både trist go god opplevelse. En slik dag er alltid todelt. Gleden over at jobben var vellykket og at hunden er en trofast og god venn for noen er stor, men sorgen over å "miste" en hund er også stor.

6. mai 1998 Nå er hun en lykkelig førerhund langt oppe i nord.
Jeg har sett henne igjen mange ganger og hun er alltid like glad for å se meg. Kjenner meg tydeligvis igjen.
I 1998 ble hun 10 år. Her er et bilde av henne.
Nå i mai 1999 ble hun pensjonist og vil trolig leve et godt langt liv hos en ny familie.

16. juni 2001. Fleur m�tte dessverre avlives p� v�ren i �r. Hun hadde en flott pensjonisttid og jeg er glad for det.

---