Stifinnerens Eiko.
Født: 31.08.88.
Død: Sommeren 1999.
Svart labrador.
Bilde av Eiko tatt vinteren 91
Se her for generel førerhundinformasjon,

Hvil i fred Gutten.
Måtte du ha funnet de evige vaffeljern og en slepphendt engel der oppe.

Velg en link:

Innhold

Glimt fra oppveksten hans.


Han ble født og trent ved Norges Blindeforbunds førerhundskole.
Eiko hadde følgende søsken.
Eila(førerhund), Elke(førerhund), Enox(førerhund), Evita(avlshund), Evi og Esab. Dermed ble fem av sju valper brukt og det er svært positivt.

Eiko vokste opp i Buskerud på Gol. Han var lite vant til biler og var vant til å gå løs da han var liten og dermed hadde han svært god inkalling. Han likte aldri eksos særlig godt mens jeg hadde han.

Glimt fra samtreningen 1990.


Dagboksglimt fra samtreningen med Eiko.
Mandag 18.6.90.
Innen kl.12.00 Ankomst til skolen Jeg ankom søndag 17 juni, ved seks tiden. Jeg husker at jeg våknet ved ni tiden sånn sirka av at det knaste i grusen på gårdsplassen og at en trener ropte på en hund. Jeg fikk ilinger i magen og tenkete (tenk om noen timer har jeg min egen hund.
Etter lunsj hadde vi blant annet om den enkeltes forventninger. Haddee ingen tror jeg.
Etter middag hadde vi utlevering av utstyr på rommene. Jeg husker vi fikk beskjed om det på slutten av middagen og at jeg gledet meg til å se hva vi skulle få. Treneren sa at jeg fikk utstyret først for ellers ville jeg ikke kunne huske det hun sa hvis jeg fikk Eiko først. Det var nok et lurt taktisk knep det tror jeg. Selv om ventetiden da ble enda lengre for meg. Jeg fikk en apportbukk. Den lå desverre framme en gang han var alene så han ødela den.
Selen husker jeg var veldig stiv og fæl. Den ble fort myk. Vi fikk utdelt våre egne kobbel også med en gang.

Jeg var fryktelig spent da treneren sa at hun skulle hente Eiko. Jeg husker som var det nå, at jeg satt og ventet og syntes tiden gikk sååå ufattelig sakte. Alle lydeen minnet meg om skritt eller om banking på døra, men da hun endelig kom skvatt jeg alikevel så konsentrert hadde jeg lyttet etter skritt og sånt at jeg ikke hadde hørt det til slutt. Jeg var vel for stressa og spent tenker jeg.
Da han kom inn snuste han bare litt på hendene mine og hilste pliktskyldigst på meg. Så konsentrerte han seg fullt og helt om henne og gikk rundt og rundt og logret og var glad. Etter en stund emd litt prating gikk vi ut litt. . Hun viste meg hvordan jeg gikk riktig med han i bånd og viste meg veien til lufte gården. Der skulle vi lufte hundene hvis ingen kunne være med oss for vi fikk ikke lufte dem allene på førsten. Eiko skulle sitte på alle trappe avsatser og ved alle dører. Det var fin lederskapsøvelse. Vi gikk inn igjen og satt der en stund og så gikk hun for å levere neste hund og lot oss være alene en stund.
Han pep litt da treneren hadde gått, men roet seg fort. jeg pratet litt med han, men lot han først og frremst roe seg ei stund før vi gikk ned til de andre i stua.
Jeg lå lenge våken før jeg sovnet den kvelden. Det hadde skjedd så mye.

Tirsdag 19.6.90.
Første turen i sele.
Den aller første lille turen med sele. spennende, men fryktinngytende og oppleve eiko med sele. jeg likte det og likte det ikke samtidig. Det var usikkerheten min som kom fram Alt var ukjent og nytt og utrygt. Jeg fikk ikke helt til å gå i sele med en gang. Gikk litt for langt til siden og for langt bak han og var skikkelig usikker på hva jeg skulle si eller gjøre. Kunne jo ikke komandoene skikkelig en gang.
Jeg var ganske sliten etterpå. Turen var bare rundt kvartalet, men den virket kjempe lang på meg da. Jeg husker det var fryktelig vanskelig å slappe av, men Treneren oppmuntret meg og sa at det gikk så bra.

Lørdag 30.6.90.
Jeg husker ekstra godt fra den dagen og den turen at bikjene løp løse og lekte mens vi gikk en tur samlet til slutt. og de hadde gjørmebad. Vi skremte nesten livet av ei dame. Hun kom på en sti der de fem ville dyrene våre kom rett i mot henne. Heldigvis det gikk fint.
Før dette koste vi oss og gikk tur i skogen en og en med trener og trente skikkelig.

Mandag 9.7.90.
Vi dro til byen tidlig på morgenen og droppet lydighetstreningen på morgenen. Vi syntes det var litt mystisk, men tenkte at det sikkert var natturlig. De sa at det var fordi bilen skulle på reperasjon klokka to. Det var sant nok, men var ikke hovedgrunnen. Grunnen var at vi skulle opp til godkjenning den dagen og at de dommerene vi hadde ville ha det unnagjort tidlig på dagen.
Av oss 5 ble 4 godkjente. Vår glede over det ble ikke så stor som den kunne ha blitt fordi han ikke ble godkjent. Vi sparte feiringen til alle 5 var godkjente to dager senere.
Vi var spente alle sammen på om de hadde klart det. Det ble jubel og stor ståhei da det var i orden og de kom tilbake. Alle møtte opp og jublet og gav han klem. Endelig kunne vi selv også vise hvor glade vi var. VI jublet og klemte hverandre både trenere og brukere. Alle som var på huset kom ut for å grattulere. Vi andre følte at endelig gjalt det oss også. Endelig hadde vi lov til å være glade, og vi kunne være det sammen alle sju.

Forvertskvelden. '
Denne kvelden var den 11 juli 1990. Vi fikk ikke besøk av forverten. de hadde ikke fått tak i Eiko sin forvert. Vi gledet oss til kvelden og de som viste de skulle treffe forvertene sine gledet seg ekstra mye. Stemningen var god rundt bordet.
Det var moro å se gleden hos hundene i det de traff forvertene sine igjen. Litt rart ikke å ha sin forvert der, men det var koselig uansett.
Vi fikk også utdelt dirplomer den dagen for utført samtreningskurs.

Torsdag 12.7.
Denne formiddagen satt vi og ventet på å komme oss hjem alle sammen. Vi satt ute på terassen og koste oss. Det var rart at det alt hadde gått en måned. Det hadde skjedd så mye på disse få ukene. Jeg hadde begynt samarbeidet med en hund jeg alt var blitt ganske glad i.

Hva som ble problemene med Eiko.



Utviklingen for meg og Eiko gikk opp og ned i de to årene jeg hadde han.
Eiko hadde store problemer i forhold til jobben sin. rent teknisksett når det gjelder utføringen av jobben var han svært godt trent og svært sikker på oppgavene.
Det vi strevde med var mer av psykisk art. Han var svært usikker og denne usikkerheten førte til mye varsling og utfall mot fremmede hunder når han var i sele eller i bånd. Dette var en sammensatt problematikk og svært vanskelig å jobbe med siden jeg ikke så situsjonene og var ung og uerfaren med hund. Jeg var 16 da jeg fikk Eiko.
 jobbe med han lærte meg veldig mye både om meg selv og om hunder.
Nå vet jeg at dette ikke var en enkel problematikk og at avgjørelsen om å gi meg etter to år burde vært gjort lenge før. Det slet for mye psykisk å slite med dette i tillegg til skolegang og mye annet en tenåring er opptatt av.

Noen notater fra avgjørelses tiden.
7 september 1992.

Jeg ringte til førerhundskolen og sa i fra at problemene med Eiko igjen er vokst meg over hodet. Jeg orker ikke å slite mer med han snart. Jeg er glad i han, men det hjelper ikke. Han skal jo være et hjelpemidel også ikke bare en venn og kammerat.
8. september 1992.

Jeg snakket med førerhundskolen i dag. Jeg skal levere inn Eiko til dem. Jeg er ikke sikker på om han skal kuttes med en gang, men de sa at de hadde hund til meg i høst hvis jeg fikk skolen min til å være med på en eller annen ordning. Det må da gå ann det hvis jeg ikke skal ha eiko at vi får til det.
11. september. Eiko skal kuttes. Jeg skal levere han på onsdag. Jeg skal inn på kurs 2 november hvis alt går etter planen. Godt å ha noe å se fram til selv om dette er utrolig vondt. Jeg kommer til å savne Eiko. Jeg har jo hatt han i over to år. Allikevel er jeg glad det er tatt en avgjørelse nå.

Eikos forksjellige opplevelser.



Det ble etterhvert mange morsomme opplevelser sammen med denne koselige og glade hunden.

Eiko sine yndlingsøvelser ble etter en tid apportering av alle slag og lineføring. Han elsket perfeksjoneringstrening i disse øvelsene.
Apporteringene hans var fine. Han for rett ut og rett inn igjen uten å nøle. Han holdt også aporten i munnen til han fikk komandoen takk. Der var han god, men det krevde mye jobbing. Jeg satt med han fot og trente mye. Faktisk daglig i flere uker. Han fikk godbit når han tok apporten og holdt til han fikk beskjed men slapp han sa jeg med rolig stemme "nei Eiko" og puttet den forsiktig inn i munnen på han igjen. Ikke noe tvang, men masse ros når han tok den. Dessuten var det lov å hisse seg litt op når han skulle etter aporten og det var kjempe gøy å komme fot med den. Da vanket det masse ros og klapp og jubel. Da fik han lov til å gå med den i munnen litt hvis han var ekstra flink men ikke lenger enn det jeg ville. Han var bare fantastisk sa de.
Det jeg husker best var en gang jeg kastet aporten og ikke tenkte på hvor jeg kastet den slik at den havnet oppe på en mur. Jeg sa apport og eiko forsvant. Jeg hørte han ikke og ble gående nedover ved siden av muren og lure på hvor det var blitt av Eiko. Plutselig merket jeg en logrende hale over meg. Der stod Eiko på snøkanten og logret. Jeg lo og sa at han fikk komme fot og han klatret ned med apporten og satte seg fot stolt og logrende.
I lydighetstrening følte han seg trygg. Innkallingen hans var så bra at han uten fare for tull kune slippes ut i hagen uten gjerder for å gjøre fra seg. Deretter kom han tuslende til døra igjen selv. Ikke en gang en løpende katt fikk distrahert han til å løpe da.
Eiko og jeg var med på et par klubbmesterskap og det var moro å se hvor godt han tålte dette. Hans beste øvelser var også her apell/lydighetsdisiplinene.

tTilbakeleveringen av Eiko.



16 september 1992.
Dette var en tung dag. Det var denne dagen jeg og pappa dro inn til førerhundskolen for å levere Eiko. Jeg gruet meg hele dagen og det var vondt og fælt. Det var rart å tenke på at han og jeg kanskje aldri skulle treffes mer.
Da vi kom fram gikk vi rett ned mot kennelen, men flere av trenerene var utendørs fordi det var forvertsamling og en av den stakk ned før oss og sa i fra slik at hun som jobbet i kennelen møtte oss utenfor.
Vi skilltes utenfor kennelen. Jeg rakte henne bare båndet og snudde meg og gikk.
Jeg gråt litt på veien hjem, men syntes også det var godt å slippe ansvaret for en hund som ikke fungerte.

tEiko hos sin nye familie.


Oppdatering.

Eiko har siden januar 1993 bodd hos en familie i Drammensområdet. Han er en elsket familiehund og har det svært godt hos den nye familien sin.
Det er godt å vite når ting ikke fungerte for meg at han har blitt en lykkelig hund igjen.
Jeg er så glad for at han fikk seg et godt hjem der han kan være ansvarsløs og elsket.
Sist jeg hørte fra han var han falt godt til ro og hadde det fint hos dem.
Det hadde vært en krevende jobb å bli kjent med han, men nå trives både to og firbeinte.
Dette er noen av de siste bildene som ble tatt av Eiko mens han enda var i tjeneste. Hunden foran han er cita Mammas Schipperke tispe.

Bilde av Eiko tatt sommeren 92 (han har rød regndress).
Sommeren 1999 ble eiko avlivet p†grunn av kreft.