De første ukene bodde hun der sammen med moren Omi og søsknene sine. Det var godt og trygt der og de passet godt på dem.
Cosmos, Cozak, Cozi og Casper ble noen av søsknene kalt.
Can-Can etter dansen. Dessuten er det navnet på en slags blomst og på en type sjokolade. (Dessverre gått ut av produksjon tror Mamma.)
Can-Can hadde en litt omflakkende barndom.
Bodde først hos en familie til hun var 9 eller 10 måneder. Da ble hun av en eller annen grunn flyttet derfra og fikk en ny familie.
Hos disse siste forvertene ble hun til hun var 13 månder. Vi hilste på dem i ettertid og det har vært stor stas.
Hun badet mye og som andre labradorer elsket hun vann. Hun elsket særlig å få lov til å stupe fra båten.
En gang snek hun seg opp på kjøkkenbenken og stjal søpla og der var det masse smult etter julebaksten og den spiste hun opp. Da ble hun skrekkelig syk og kastet opp utover hele senga si.
Hun pleide også å ta rennefart fra en eller annen dør og suse rundt i huset som en virvelvind med halen godt under kroppen. Det elsket hun. Da føyk tepper og alt løst inventar rundt og hun var kjempe fornøyd.
Hun var alltså 13 månder da hun ble tatt inn på testing på førerhundskolen. Da kom hun reisende i kasse på toget og det var ganske skrekkelig.
Det viste seg heldigvis at hun kunne trenes og hun ble trent sammen med en stor kjempe snill schæfer hannhund og en herlig storpuddel tispe.
Spesielt moro var apportering. Det ble hun glad i å gjøre.
Hun var visst med på filming også. Det ble visst laget en informasjonsvideo for Norges Blindeforbund og der er hun med som to år og student. Der apporterer hun og går hinderbane.
Etter flere månder i trening og masse jobbing sammen med treneren startet samtreningen. Les om den i Samtreningsdagbok fra 92.
Mer fakta om Can-Can i jobb.
Skrevet okt. 97.
Det ser ut til at hun storkoser seg i jobben. Hun gjør sitt beste uansett hvor ekkelt føret kan være.
I lillehammer er det ofte glatt på vinterstid og det er en usedvanlig kyndig hund som hjelper meg på slike dager.
Jeg og Can-Can har arbeidet sammen i fem år allerede.
Can-Can har svært god orienterinsevne og elsker nye steder. søke, stoler, biler, dører osv. er en fryd for henne.
Det har vært tøffe år og enkelte ganger det første året hadde jeg lyst til å gi opp.
Dette bedret seg heldigvis.
Nå kunne jeg ikke tenke meg til å bytte Can-Can med noe som helst.
Can-Can har sin helt egne tankegang når det gjelder hva innkalling innebærer.
Dette har tidvis vært slitsomt, men jeg har stortsett nå funnet løsninger på dette.
Alikevel har man jo ingen garanti for at slikt ikke kan skje igjen.
Noe av det hun elsker å utføre uten sele er apportering av alle slag. Hun liker ikke gape alt for høyt så ting bør ikke være store eller tunge, men ellers er alt fra mynter og nøkler til plastflasker og tøy helt greit.
Også aportering i sele er helt flott å utføre.
Apportering er en flott ting for den som ikke vil kravle rundt og lete etter ting på egenhånd.
Fritiden til Can-Can.
Hun var jenta mi og det med alt dette kan innebære.
Can-Can var et hundebarn som elsket å sitte på fanget. Se på henne her.
Av leker foretrakk hun den røde KingKongen sin.
Hun elsket sol og da kunne hun ligge i timesvis utstrakt på terrasen eller på plenen og kose seg.
Can-Can var en enormt vannglad hund. Jeg har aldri sett på maken til hennes utfoldelse i vann, gjørme, søle snø, skitt eller hva det måtte være. smil. Hun gryntet og rullet seg i alt mulig. Tidvis ganske skittent og enormt fornøyd.
Hun var et utrolig syn da hun lå på ryggen i noe myrvann og storkoste seg fem minutter før vi skulle ha avslutningsfest på en leir jeg var på. Godt for henne at det var en kristen leir, for ellers tror jeg hun kan ha blitt noe utskjelt.
Båter og sjøliv ble hun godt vant til som liten og det har preget livet hennes og interssene hennes svært.
Helsen til Can-Can.
Vi har strevd fælt for å finne ut hva som har vært problemet med Can-Can sin helse.
(delvis skrevet i 97/98.)
På høsten 1997 fant veterinæren en svak feil ved nyrene hennes og hun har siden dette gått på en spesial diet.
Denne ser ut til å gi henne tilbake det hun har manglet den siste tiden.
Klørne og pelsen hennes som vekselvis var et problem er helt fine.
Det er jeg veldig glad for. At helsen hennes er fin er jeg avhengig av.
Foret hun trivdes på er Hils K/D.
I tillegg har hun tidvis strevd med et problem med hoftene sine og det har vært tidvis svært synlig at hun har hatt veldig vondt.
Særlig på vinterstid er dette en plage.
Fotograferingene viste ingen feil, men smertene har tydet på at dette har vært svært ubehagelig og i enkelte perioder med dårlig vær har hun gitt tydelig utrykk for smerte og all unødvendig energiforbruk har vært unngått fra hennes side. Hun har sluttet å leke eller aktivisere seg i disse periodene. vi har forsøkt oss med forskjellig medisiner og nå er hun på noe de kaller Rimadyl som ser ut til å bedre situasjonen betraktelig. La oss nå endelig håpe at dette varer lenge.
vi var med i en reportasje i tv2 fredag 10 juli 1998 ang. resultatet av et prosjekt for å sjekke ut rimadyl og virkningene av dette. Prosjektet viste at rimadyl var svært positivt.
Siste oppdatering (august 98)
Can-Can er på førerhundskolen for å vurderes ang. helsen sin. Venter på svar nå på noen blodprøver og håper på at hun kan fortsette som førerhund.
Can-Can sine spesielle og morsomme oppelvelser.
Etter såpass mange år sammen med Can-Can er det mange mrosomme oplevelser som sitter fast i hukommelsen.
Vi skal av her.
I en del situasjoner har det vært komisk å se Can-Can og hennes stedsans.Hvis vi mange ganger tar bussen eller trikken etter hvor vi er, til et sted, begynner hun å reise seg og gjøre seg klar når vi nærmer oss riktig holdeplass. det er ganske fornøyelig å se på henne og ikke minst er det en stor hjelp for meg. Dersom jeg ikke viser tegn til å ville gå av på "riktig" sted piper hun noen ganger og virker forvirret. det er jo ikke noe rart, men det er snålt å se henne slik. Så opptat av hva og hvor vi skal. Det er særlig forvirrende for henne dersom vi tar bussen lenger enn vi pleier for å gå av på et annet stopp. Da tror jeg hun er sikker på at jeg tar feil.
Alikevel er jeg fortvilet dersom ikke sjåføren roper opp holdeplassen, for så trygt at jeg tør gå av etter hennes anvisninger er riktig nok ikke dette.
Slutt å mas.
Can-Can er en hund med mye egenvilje og som er delvis perfeksjonist i forhold til utførelsen av jobben sin. Hun elsker å gjøre ting riktig, men forventer tydeligvis at jeg skjønner såpass selv og ikke maser mer enn nødvendig.En dag vi var på vei til skolen fikk jeg en påminnelse om at hun tross alt kunne vise tydelig at jeg var et teit og håpløst menneskekryp.
Jeg var trøtt og maste på henne for at hun skulle holde seg på veikanten.
Dette hadde tidvis vært et lite problem en tid før.
Hun tuslet av gårde og plutselig bråstopper hun.
Snur 90 grader til venstre. går ut på en plen stopper. Sukker høylytt og setter seg ned og ser på meg. Det var som om hun sa. Hvis ikke den kanten jeg allerede holder er bra nok for deg, kan vi godt gå her om du vil. Det er du som maser så nå skal du se hvor du havner dersom jeg skal gå mer på kanten enn jeg alt gjør.
Jeg måtte pent be om unskyldning og sjekker nå før jeg maser om hun alt gjør det jeg tenker på å minne henne om.
Ingen skal si at denne hunden ikke har personlighet hvertfall.
Vinduskikking.
Som ung førerhund var Can-Can svært fainert av butikkvinduer. Hun kunne plutselig styre rett mot et vindu og stille seg opp og se inn. det var ikke som man lett kunne tro matbutikker hun var fasinert av.
Neida det var sportsbutikker.
Dette skjedde både hjemme i Lillehammer og andre steder der hun ikke hadde vært innom sportsbutikkene. Selvsagt skyldte jeg på at forvert eller trener må ha vært ekstra interisert i slike butikker. smil.
Det hendte det måtte overtalelser til for å få henne til å fortsette og droppe vinduskikkingen.
Den gangen kunne det være noe rart og frustrerende, men nå etterpå ser jeg det komiske i en sportsinterisert hund.
På utstilling i Trondheim juni 1998.
Can-Can deltok i klassen barn og hund på en utstilling avholdt på Nidarvold skole i Ttrondheim, 28.06.98.
De trengte en hund og spurte om det ikke var en hund til overs. Jeg forelo mest på spøk Can-Can og forslaget ble godst mottatt. Ungen gikk med Can-Can og var visst svært så fonøyd med henne.
Så ut som om Can-Can syntes det var moro og jeg hadde ikke noe i mot det, for hun trengte en positiv opplevelse med en hundevant unge.
Hun oppføte seg svært bra i ringen.
Søk benk.
Jeg har en historie om en benk og Can-Can også.
Vi var på jernbanen en fredag ettermiddag. Naturlig nok var det masse folk der inne. Alikevel håpet jeg på en sitteplass.
Jeg bad Can-Can søke stol. Hun klarte ikke å oppdrive noen ledig plass før toget ble ropt opp og vi endret gjøremål og gikk ut på perongen.
Et par uker senere kom jeg tilbake til stasjonen for igjen å reise med tog. Vi hadde ikke vært innom bygningen mellom disse gangene.
Denne gangen var det ikke så masse folk, men siden vi hadde det ravelt, valgte jeg å gå rett ut på perongen.
Jeg kommanderte søk dør. Hun gikk raskt avgårde, men plutselig snudde hun seg nitti grader mot høyre og stoppet. Jeg tok ut hånda og der var det en ledig benk.
Kan hun ha husket at jeg hadde bedt henne søke den tidligere tro?
Hun gikk videre ut da jeg sa foran pånytt. Rar opplevelse det der.
Til hovedsiden.
Kommentarer eller spørsmål?
E-mailadresse: Tone.Mathisen@bigfoot.com