Første bok

Som et eksempel på den anerkjennelse og tillike misforståelse av det bestående, som Feuerbach stadig vekk deler med våre motstandere, minner vi om dette avsnittet i "Framtidas filosofi", hvor han påviser, at en tings eller et menneskes væren tillike er dens resp. dets vesen, at et dyrisk eller mennesklig individs spesifikke eksistensforhold, levevis og virksomhet er det, hvori dets "vesen" føler seg tilfredsstilt. Her oppfattes uttrykkelig enhver unntakelse som en ulykkelig tilfeldighet, som en abnormitet, som ikkje kan endres. Hvis altså millioner av proletarer ikkje føler seg tilfredsstillt, hvis deres "væren"

ikkje i det heile tatt korresponderer med deira "vesen", da, utfrå det siterte, er dette ei uungåleg ulykke, som må bli født i det stille. Desse millionane av proletarar eller kommunistar, derimot, tenkjer svært ansleis og vil prove dette i dei tider, da dei bringer deira "væren" i harmoni med deira "vesen" på ein praktisk måte, ved hjelp av ein revolusjon. Feuerbach snakkar derfor ikkje om menneskeverda i slike saker, men søker alltid beskyttelse i den ytre verda, og dessutan i naturen som ennå ikkje er blitt tatt ibruk av mennesket. Men kvar ny oppfinning, kvart framsteg gjort av industrien, lausriv ennå eit stykke frå dette området, slik det grunnlaget som produserer eksempler som illustrerer slike feuerbachianske forslag krympar stadig. "Vesenet" til fisken er dens "væren", vatn - for ikkje å gå vidare enn dette eine forslaget. "Vesenet" til ein ferskvassfisk er vatnet i ei elv. Men den siste sluttar med å vere "essensen" til fisken og er ikkje lenger eit passande medium til å eksistere i så snart som elva har begynt å tjene industrien, så snart som ho er forureina av farge og andre avfallsprodukt og navigert av dampbåtar, eller så snart som vaatnet dens er leia inn i kanalar kor enkel drenering kan berøve fisken frå det mediumet den treng for å eksistere. Forklaringa på at alle slike motseiingar er uungålig vanskapte skil seg ikkje essensielt frå den trøysta som Sankt Max Stirner tilbyr dei utilfredse,ved å seie at denne motseiinga er deira eigen motseiing og denne forlegenhet er deira eigen forlegenhet, som dei skulle enten roe seg ned med, halde motvilja si for seg sjølve, eller gjere opprør mot på ein eller annan fantastisk måte. Det skil seg bare så lite frå Sankt Brunos anklager at disse uheldige forholda er skuld i det faktumet at dei som er innblanda sit fast i den møkka av "substans", og har ikkje avansert til "absolutt sjølv-medvet", og innser ikkje at disse skadelege forholda er anden til deira eigen ande.

Arbeidets deling, som vi allerede tidligere har truffet på som en av hovedkreftene i den hittige historia, ytrer seg nå også innenfor den herskende klassen som deling mellom åndelig og materielt arbeid, således at den ene delen innenfor denne klassen opptrer som denne klassens tenkere (dens aktive, konseptive ideologer, som gjør det til sin hovednæringsvei å utforme denne klassens illusjon om seg sjøl), mens de andre forholder seg mere passiv og reseptivt til disse tankene og illusjonene, fordi de i virkeligheten er denne klassens aktive medlemmer og har mindre tid til å gjøre seg tanker og illusjoner om seg sjøl. Innenfor denne klassen kan denne spaltingen endog utvikle seg til en viss opposisjon og fientlighet mellom de to delene, som imidlertid faller bort av seg sjøl ved ethvert praktisk sammenstøt, hvor klassen sjøl er i fare, og da forsvinner endog skinnet av, at de herskende tanker ikkje var den herskende klassens tanker og eide en makt, som var forskjellig fra denne klassens makt. Eksistensen av revolusjonære tanker i en bestemt epoke forutsetter allerede eksistensen av en revolusjonær klasse; om dens forutsetninger er det fornødne allerede tidligere blitt sagt.

Hvis man nå ved oppfattelsen av det historiske forløpet frigjør den herskende klassens tanker fra den herskende klassen, gjør dem sjølstendige, blir stående ved, at de og de tankene har hersket i en epoke, uten å bekymre seg om betingelsene for disse tankenes produksjon og deres produsenter, så ser man altså bort fra de individene og de verdenstilstandene, som ligger til grunn for tankene, og så kan man f.eks. si, at i den tida, hvor aristrokratiet herska, herska der begreper som ære, troskap osv., mens der under bourgeoisiets herredømme herska begreper som frihet, likhet osv. Den herskende klassen sjøl hyller gjennomgående denne forestillingen. Denne historieoppfatning, som fortrinnsvis siden det 18. århundre er felles for alle historieskrivere, vil nødvendigvis støte på det fenomenet, at der hele tida hersker mere og stadig mere abstrakte tanker, dvs. tanker, som antar stadig mere generell form. Hver ny klasse, som setter seg sjøl i stedet for den klassen, som herska tidligere, er - allerede for å gjennomføre sitt formål - nødt til å framstille sin interesse som felles interesse for alle medlemmer av samfunnet, dvs. uttrykt idémessig: å gi disse tankene generell form, å framstille dem som de eneste fornuftige, almengyldige tankene. Den revolusjonære klassen opptrer fra første ferd, allerede fordi den står overfor en klasse, ikkje som klasse, men som representant for hele samfunnet, den framtrer som hele samfunnets masse overfor den eneste, herskende klassen. Den kan gjøre det, fordi dens interesse i begynnelsen ennå virkelig er forbundet med alle øvrige ikkje-herskende klassers felles interesse, fordi den under de hittidige forholdas trykk ennå ikkje kunne utvikle seg til en særlig klasses særinteresse. Dens seier gavner derfor også mange individer i de øvrige klassene, som ikkje kommer til makta, men kun for så vidt disse individene nå blir i stand til å heve seg opp i den herskende klassen. Da det franske bourgeoisi omstyrta aristokratiets herredømme, gjorde det det derved mulig for mange proletarer å heve seg opp over proletariatet, men kun for så vidt de blei bourgeois. Hver ny klasse oppretter derfor kun på bredere basis enn den hittil herskende sitt herredømme, hvorav også motsetningen mellom den ikkje-herskende og den nå herskende klassen seinere utvikler seg så mykje skarpere og dypere. Det er betinget av begge deler, at den kampen, som må føres mot denne nye herskende klassen, atter arbeider henimot en mere avgjørende, mere radikal negasjon av de hittidige samfunnstilstandene, enn alle de klassene, som hittil strebet etter herredømme, har kunnet gjøre det.

Alt dette illusoriske, at en bestemt klasses herredømme kun skulle være visse tankers herredømme, opphører naturligvis av seg sjøl, så snart klassenes herredømme overhodet opphører med å være formen for den sosiale ordenen, så snart det ikkje lengre er nødvendig å framstille en særlig interesse som en almen eller "det almenne" som herskende.

Etter at de herskende tankene først er adskilt fra de herskende individene og framfor alt fra de relasjonene, som framgår av et bestemt trinn i produksjonsmåten, og der derved er framkommet det resultatet, at det alltid er tankene, som hersker i historien, så er det svært lett, ut av disse forskjellige tankene å abstrahere "tanken", ideen osv., som det i historien herskende, og dermed å oppfatte alle disse enkelte tankene og begrepene som "selvbestemmelser" av begrepet, som utvikler seg i historia. Deretter faller det naturlig, at alle menneskelige relasjoner kan avledes av begrepet menneske, det forestillede menneske, menneskets vesen, mennesket. Dette har den spekulative filosofien gjort. Hegel innrømmer sjøl i sluttningen av sin "Historiefilosofi", at han "utelukkende har betraktet begrepets fremadskriden" og i historia framstilt "den sanne teodicéen". Man kan nå atter gå tilbake til "begrepets" produsenter, til teoretikerne, ideologene og filosofene, og man kommer da til det resultatet, at det er filosofene, de tenkende som sådanne, som alltid har hersket i historia - et resultat, som likeledes, som vi ser, allerede er uttalt av Hegel.

Hele kunststykket med å påvise åndens overherredømme i historia, (hierarki hos Stirner), begrenser seg altså til de følgende tre bestrebelsene:

Nr. 1. Man må adskille tankene hos de herskende, som hersker av empiriske årsaker, under empiriske betingelser og som materielle individer, fra disse herskende, og følgelig anerkjenne tankenes eller illusjonenes herredømme i historia.

Nr. 2. Man må bringe orden i dette tankeherredømmet, påvise en mystisk sammenheng mellom de etter hverandre følgende herskende tankene, og dette oppnår man ved å oppfatte dem som "begrepets selvbestemmelser" (dette er kun mulig, fordi disse tankene i kraft av sitt empiriske grunnlag virkelig henger innbyrdes sammen, og fordi de oppfattet som blotte tanker, blir til sjøl-distinksjoner, distinksjoner foretatt av tenkningen).

Nr. 3. For å fjerne det mystiske utseendet fra dette "seg sjøl bestemmende begrepet", forvandler man det til en person - "selvbevisstheten" eller, for å synes riktig materialistisk, til en rekke personer, som representerer "begrepet" i historia, "de tenkende", "filosofene", ideologene, som nå atter oppfattes som historias fabrikanter, som "vekternes råd", som de herskende. Derved har man fjernet samtlige materialistiske elementer fra historia og kan nå gi frie tøyler til den spekulative stridshingsten.

Denne historiske metoden, som herska i Tyskland - og hvorfor nettopp dér - må forklares ut fra sammenhengen med ideologenes illusjon i det hele tatt, f.eks. juristenes og politikernes (deriblant også de praktiske statsmennenes) illusjoner, ut fra disse fyrenes dogmatiske drømmerier og fordreiinger, som ganske enkelt kan forklares ut fra deres praktiske livsstilling, deres bestilling og arbeidets deling.

Mens det i det daglige livet enhver shopkeeper meget vel forstår å skjelne mellom det, som en eller annen utgir for å være, og det som han virkelig er, så er vår historieskriving ikkje nådd fram til denne banale erkjennelsen. Den tror hvert ord av det, som enhver epoke sier om seg sjøl og innbiller seg.

Her framtrer altså forskjellen mellom de naturlige produksjonsinstrumentene og dem, som er skapt av sivilisasjonen. Åkeren (vannet osv.) kan betraktes som et naturlig produksjonsinstrument. I første tilfelle, ved det naturlige produksjonsinstrumentet, blir individene underordnet naturen, i det andre tilfellet underordnet et arbeidsprodukt. I det første tilfelle framtrer derfor også eiendommen (jordbesittelsen) som umiddelbart, naturlig herredømme, i det andre som arbeidets herredømme, spesielt det akkumulerte arbeidets, kapitalens herredømme. Det første tilfelle forutsetter, at individene er knyttet sammen ved et eller annet band, det være seg familien, stammen, jorda m.m., det andre tilfellet forutsetter, at de er uavhengige av hverandre og kun holdes sammen i kraft av vareutvekslingen. I første tilfelle er utvekslingen hovedsaklig en utveksling mellom menneskene og naturen, en utveksling, hvor den enes arbeide blir utvekslet med den andres produkter; i det andre tilfelle er det overveiende utveksling mellom menneskene innbyrdes. I første tilfelle er den gjennomsnittlige menneskeforstand tilstrekkelig, legemlig og åndelig virksomhet er ennå slett ikkje adskilt; i det andre tilfelle må delingen mellom åndelig og legemlig arbeid allerede være fullbyrdet i praksis. I det første tilfelle kan eierens makt over ikkjeeigaren bero på personlige relasjoner, på en særlig art fellesskap; i det andre tilfelle må den ha antatt tinglig skikkelse i noe tredje, i pengene. I første tilfelle eksisterer den lille industrien underordnet benyttelsen av det naturlige produksjonsinstrumentet, og derfor uten fordeling av arbeidet mellom forskjellige individer, i det andre tilfelle består industrien kun i og i kraft av arbeidets deling.

Hittil er vi gått ut fra produksjonsinstrumentene, og her viste det seg allerede, at privateigedomen er nødvendig for visse industrielle stadier. I den ekstraktive (utvinnende) industrien faller privateigedomen ennå helt sammen med arbeidet; i den lille industrien og all hittig jordbruk er eigedomen en nødvendig konsekvens av de forhåndenværende produksjonsinstrumentene; i storindustrien er motsigelsen mellom produksjonsinstrument og privateigedom først dens produkt, til hvis frambingelse den allerede må være meget utviklet. Følgelig blir privateigedomens avskaffelse også først mulig med storindustrien.

Med byen oppstår tillike nødvendigheten av administrasjon, politi, skatter osv., kort sagt for et fellesskap [Gemeidewesen] og dermed for politikk i det hele tatt. Her viste det seg for første gang befolkningens inndeling i to store klasser, som direkte beror på arbeidets deling og på produksjons-instrumentene. Byen er allerede det faktum, som ligger i selve konsentrasjonen av befolkningen, av produksjonsinstrumentene, av nytelsene, mens landet anskueliggjør nettopp det motsatte faktumet, isolasjon og adskilthet [Vereinzelung]. Motsetningen mellom by og land kan kun eksistere innenfor privateigedomens rammer. Den er det skarpeste uttrykket for individets subsumsjon [underordning] under arbeidets deling, under en bestemt virksomhet, som er individet påtvunget, en subsumsjon, der gjør den ene til et innskrenket bydyr, den andre til et innskrenket landdyr, og som daglig på ny frambringer motsetningen mellom begges interesser. Her er arbeidet atter hovedsaken, makten over individene, og så lenge denne eksisterer, så lenge må privateigedomen eksistere. Avskaffelsen av motsetningen mellom by og land er en av de første betingelsene for fellesskap, en betingelse som atter avhenger av en mengde materielle forutsetninger og som viljen aleine ikkje kan oppfylle, hva enhver kan se ved første øyekast. (Disse betingelsene må utdypes nærmere.) Adskillelsen av by og land kan oppfattes som adskillelsen av kapital og jordbesittelse, som begynnelse til en av jordbesittelsens uavhengige eksistens og utvikling av kapitalen, en eigedom, der har sin basis aleine i arbeidet og i vareutvekslingen.

I de byene, som i middelalderen ikkje fantes ferdig overlevert fra den tidligere historia, men nydannes av livegne, som var blitt frie, var det spesifikke arbeidet enhver persons eneste eigedom, ut over den lille kapitalen, som han hadde medbrakt og som nesten utelukkende besto i det mest nødvendige verktøyet. Konkurransen fra de flyktende livegne, som fortsatt kom til byen, landets stadige kriger mot byene og dermed nødvendigheten av en organisert krigsmakt i byene, det bandet, som den felles eigedomen til et bestemt arbeid utgjorde, nødvendigheten av å råde over felles bygninger til salg av varene i en tid, hvor handverkerne samtidig var kjøpmenn, og dermed muligheten for å utelukke ubeføjede fra disse bygningene, motsetningen mellom de enkelte handverkas interesser, nødvendigheten av å beskytte det møysommelig lærte arbeidet, og dessuten hele landets føydale organisasjon - dette var årsakene til, at de arbeidende i hvert enkelt handverk forente seg i handverkerlaug. Vi kan ikkje her komme nærmere inn på laugsvesenets mangfoldige modifikasjoner, som inntrer under den seinere historiske utviklingen. De livegnes flukt til byene foregikk uavbrutt under hele middelalderen. Disse livegne, på landet forfulgte av sine herrer, kom enkeltvis til byene, hvor de forefant en organisert bykommune, overfor hvilken de var maktesløse og hvor de måtte underkaste seg den stillingen, som behovet for deres arbeid og deres organiserte bykonkurrenters interesser anviste dem. Disse arbeiderne, som enkeltvis kom inn til byen, kunne aldri nå å bli til en makt, fordi de - hvis deres arbeid var organisert i laug og måtte læres - blei underkuet av laugsmesterne og organisert i deres interesse; hvis deres arbeid var ufaglært og derfor ikkje underlagt laugene, men var dagleierarbeid, nådde de aldri til noen organisasjon, men blei ved med å være uorganisert pøbel. Nødvendigheten av dagleierarbeid i byene skapte pøbelen.

Disse byene var sanne "foreninger", fremkalt av det umiddelbare behov, omsorgen for eiendommens beskyttelse og for å mangedoble de enkelte medlemmenes produksjonsmidler og forsvarsmidler. Pøbelen i disse byene var berøvet all makt, fordi den besto av individer, som var fremmede for hverandre, var kommet enkeltvis til byen og sto uorganisert overfor en organisert, krigsmessig utrustet makt, som nidkjært overvåket dem. Svennene og lærlingene i hvert enkelt håndverk var organisert slik, som det best svarte til mesternes interesse. Det patriarkalske forholdet de sto i til sin mester, ga denne dobbelt makt: på den ene sida den direkte innflytelse på svennenes hele liv, og dessuten, fordi det for de svennene, som arbeidet for den samme mesteren, var et virkelig band som holdt dem sammen i forhold til andre mesteres svenner og adskilte dem fra disse. Endelig var svennene knyttet til den bestående orden allerede i kraft av den interesse som de hadde i sjølv å bli mestere. Mens pøbelen i det minste brakte det til spredt opprør mot den bymessige orden - opprør som dog ved pøbelens maktesløshet forblei uten virkning - kom det blant svennene kun til små oppsetsigheter innenfor de enkelte laugene, noe som hørte til sjølve laugsvesenets eksistens. Middelalderens store oppstander utgikk alle fra landet, men forblei likeledes uten resultater, fordi bøndene var splittede og isolerte og deres bevegelse derfor primitiv.

Kapitalen i disse byane var ein naturleg kapital, som besto av boligen, verktøyet og den naturlige arvede kundekretsen, som på grunn av det uutvikla samkvemmet og den manglande sirkulasjonen ikke kunne realiseres og måtte gå i arv fra far til sønn. Kapitalen var ikke, som den moderne, en kapital, som kan vurderes i penger, hvor det er likegyldig, om den er investert i denne eller hin tingen, men en kapital som var umiddelbart forbundet med og slett ikke kunne skilles fra eiernes spesifikke arbeid, og for så vidt var den standsbetinget kapital.

I byane var arbeidets deling mellom dei enkelte lauga ennå helt spontan, og den var slett ikke gjennomført mellom den enkelte arbeiderne innenfor laugene. Hver enkelt arbeider måtte være bevandret i en hel rekke arbeidsprosesser, måtte kunne gjøre alt, som skulle gjøres med hans verktøy. Det begrensede samkvemmet og den ringe innbyrdes forbindelse mellom de enkelte byene, den spredte befolkningen og de begrensede behova lot ingen videre deling av arbeidet oppstå, og derfor måtte enhver, som ville bli mester, beherske hele sitt håndverk. Derfor finnes det hos de middelalderlige handverkere ennå en interesse i deres spesielle arbeid og deres ferdighet, som kunne utvikle seg til en viss begrenset kunstsans. Dessuten gikk også enhver midderalderlig handverker fullt og helt opp i sitt arbeid, sto i et følelsesmessig avhengighetsforhold til og var langt mer subsumert under sitt arbeid enn den moderne arbeider, som er likeglad med sitt arbeid.

Så snart dette samkvemmet er konstituert i en særlig klasse, og kjøpmennene utbrer handelen ut over byens nærmeste omegn, inntrer der straks en vekselsvirkning mellom produksjon og samkvem. Byene trer i forbindelse med hverandre, nye slags verktøy blir brakt fra den ene byen til den andre, og delingen mellom produksjon og samkvem framkaller snart en ny deling av produksjonen mellom de enkelte byene, hvor hver av dem snart utbytter én framherskende industrigren. Den opprinnelige lokale begrensingen begynner etterhånden å gå i oppløsing. --

Det avhenger utelukkende av, hvilken utstrekning samkvemmet har antatt, om de på et sted oppnådde produktivkrefter, navnlig produktivkrefter, går tapt for den seinere utviklingen eller ikke. Så lenge der ennå ikke eksisterer et samkvem, som går ut over det umiddelbare nabolaget, må enhver oppfinnelse gjøres særskilt hvert sted, og reine tilfeldigheter, så som invasjoner av barbariske folkeslag og selv alminnelige kriger er nok til å bringe et land med utviklede produktivkrefter hithen, hvor det igjen må begynne forfra. I historiens begynnelse måtte hver oppdagelse gjøres på ny hver dag og uavhengig på hvert sted. Hvor lite de utviklede produktivkreftene, sjølv ved en forholdsvis utstrakt handel, er sikret mot fullstendig tilintetgjørelse, beviser fønikerne, hvis oppfinnelser for en stor del og for lang tid gikk tapt ved at denne nasjonen blei fortrengt fra handelen som følge av Aleksander den Stores erobringer og det derav følgende forfallet. Likeså i middelalderen, f.eks. glassmaleriet. Først når samkvemmet er blitt til verdenssamkvem og har fått storindustrien som basis, når alle nasjoner er trukket inn i konkurransekampen, er de oppnådde produktivkreftenes varighet sikret.

Arbeidets deling mellom de forskjellige byene har som det neste resultatet manufakturenes oppståen i de produksjonsgreinene, som er vokst ut av laugsvesenet. Manufakturernes første blomstring - i Italia og seinere i Flandern - hadde samkvem med andre nasjoner som historisk forutsetning. I andre land - England og Frankrike f.eks. - begrenset manufakturerne seg i begynnelsen til det innenlandske markedet. Manufakturerne har som forutsetning - foruten de allerede nevnte - også et rett framskreden konsentrasjon av befolkningen, især på landet, og av kapitalen, som er begynt å bli samlet på enkelte hender, dels i laugene, på tross av laugsstatuttene, dels hos kjøpmennene.

Det arbeidet, som i forvegen forutsatte en maskin, sjølv om det ennå var i den mest primitive form, viste seg snart å være det, som var best egnet til utvikling. Veving, hittil utøvet av bøndene ved sida av landbruket, for å skaffe seg den nødvendige bekledningen, var det første arbeidet, som fikk et dytt framover og en videre utvikling ved at samkvemmet var blitt mere omfattende. Veving var den første manufaktur og blei ved med å være den viktigste. Etterspørselen etter bekledningsstoffer - en etterspørsel, som vokste med den voksende befolkningen - den begynnende akkumulasjonen og mobili-seringen av den opprinnelige kapitalen som følge av den framskyndede sirkulasjonen, det luksusbehovet, som blei framkalt og i det hele tatt begunstiget av det etterhånden mere omfattende samkvemmet, ga vevinga kvantitativt og kvalitativt den dytt framover, som reiv det ut av den hittidige produksjonsformen. Ved sida av bøndene, som vevde for sitt eget behov og fortsatte og ennå fortsetter med det, oppsto det i byene en ny klasse av vevere, hvis stoffer var bestemt til hele det innenlandske markedet og for det meste også til utenlandske markeder

Veving, et arbeid, som i de fleste tilfellene ikke krevde mye ferdighet og snart blei oppdelt i uendelig mange greiner, var ifølge hele sin beskaffenhet i motstrid med laugsvesenets lenker. Veving blei derfor for det meste utøvet i landsbyer og små kjøpesteder uten laugsorganisasjon; disse blei etterhånden til byer og ofte nettopp de mest blomstrende byene i hvert land.

Med manufakturen som ikke var underkastet laugsreglene, blei eiendoms-relasjonene også forandra. Det første framskrittet utover den naturlige, standsbetingede kapitalen skjedde da kjøpmennene dukka opp; deres kapital var fra første ferd mobil, var kapital i den moderne betydning forsåvidt der kunne være tale om noe sånt under de daværende forholda. Det andre framskrittet kom med manufakturen, som atter mobiliserte en mengde naturlig kapital og i det hele tatt forøkte mengden av mobil kapital i forhold til den naturlige kapitalen.

Manufakturen blei tillike bøndenes tilflukt mot de handverkslaugene, som enten holdt dem utenfor eller betalte dem dårlig, liksom laugsbyene tidligere hadde vært bøndenes tilflukt (mot landadelen som undertrykte dem).

Samtidig med manufakturenernes begynnelse inntråtte der en periode med et utbredt vagabondvesen, der hadde sin årsak i, at føydalherrenes bevæpnede følge holdt opp med å eksistere; de sammenløpne armeene, som hadde tjent kongene mot deres vasaller, blei oppløst; agrarbruket blei forbedret og store strekninger agerjord forvandlet til gressganger for kveg. Det framgår allerede av alt dette, hvordan dette vagabondvesen på det nøyeste henger sammen med føydalsystemets oppløsning. Allerede i det 13. århundre forekommer enkelte perioder av denne art; men alminnelig og varig opptrer dette vagabondvesen først ved slutten av det 15. og begynnelsen av det 16. århundre. Disse vagabøndene, der var så tallrike, at bl.a. Henrik VIII av England lot 72.000 av dem henge, kunne bare med største vanskelighet, tvunget av den ytterste nød og meget motstrebende, bli brakt til å arbeide. Manufakturenernes hurtige oppblomstring, navnlig i England, absorberte dem etterhanda.

Med manufakturen inntråtte de forskjellige nasjonene i et konkurranseforhold, i handelskampen, der blei utkjempet ved hjelp av kriger, vernetoll og prohibisjoner (importforbud), mens nasjonene tidligere, for så vidt de hadde stått i forbindelse med hverandre, hadde gjennomført en harmløs vareutveksling. Fra nå av fikk handelen politisk betydning.

Med manufakturen var der tillike gitt en ny relasjon mellom arbeider og arbeids-giver. Det patriarkalske forhold mellom svenn og mester eksisterte fortsatt i handverkslauga; i manufakturen tråtte nå pengerelasjonen mellom arbeider og kapitalist i dets sted, en relasjon, som på landet og i de små byene blei ved med å være patriarkalsk farga; i de større, de egentlige manufakturbyene, hadde den allerede tidlig mistet nesten ethvert patriarkalsk anstrøk.

Manufakturen og i det hele tatt produksjonens bevegelse fikk et enormt oppsving med det utvida samkvem, som fulgte etter oppdagelsen av Amerika og sjøvegen til Ostindia. De nye produktene, som blei innført derfra, navnlig de mengder av gull og sølv, der blei satt i omløp, forandra totalt klassenes stilling overfor hverandre og tilføyde den føydale jordbesittelse og arbeiderne et hardt slag. Eventyrernes tokter, kolonisasjonen, og framfor alt den utvidelsen av markedene til et verdensmarked, som nå var blitt mulig og som fra dag til dag blei mere av en kjennsgjerning, framkalte en ny fase i den historiske utviklinga, som ikke i alminnelighet skal behandles nærmere her. Gjennom koloniseringen av de nyoppdaga landa fikk nasjonenes handelskamp mot hverandre ny næring og blei følgelig mere omfattende og bitter.

Handelens og manufakturens utvidelse framskynda akkumulasjonen av den mobile kapitalen, mens i handverklauga den naturlige kapitalen, som ikke opplevde noen tilskyndelse til utvidet produksjon, blei ved å være stabil og endog forminskedes. Handel og manufaktur skapte det store bourgeoisi, i lauga konsentrertes småborgerskapet, der nå ikke mere som tidligere herska i byene, men måtte bøye seg under storkjøpmennenes makt. Derav laugenes forfall, så snart de kom i berøring med manufakturen.

Nasjonenes innbyrdes relasjoner i deres samkvem med hverandre antok i den epoken, som vi har omtalt, to forskjellige former. I begynnelsen betinga den ringe sirkulerende mengde gull og sølv, at det blei forbudt å utføre disse metallene; industrien, som var blitt en nødvendighet for å beskjeftige den voksende bybefolkningen, men som for det meste var importert fra utlandet, kunne ikke unnvære de privilegier, som kunne gies, sjølsagt ikke bare mot den innenlandske, men hovedsaklig mot den utenlandske konkurransen. I disse opprinnelige prohibisjoner blei det lokale laugsprivilegium utvidet til å omfatte hele nasjonen. Tollavgiftene oppstod av de avgiftene, som føydalherrene hadde pålagt de kjøpmennene som dro gjennom deres område og måtte kjøpe seg fri for plyndring; sådanne avgifter blei seinere også pålagt av byene, og da de moderne statene oppsto, var de det nærmest liggende middelet til å skaffe penger i statskassa.

Da det amerikanske gull og sølv dukka opp på de europeiske markedene, da industrien gradvis utvikla seg og handelen tok et hurtig oppsving, som fikk det ikke laugsbundne bourgeoisi og pengene til å trives, fikk disse forholdsreglene en helt annen betydning. Staten, som etterhanden mindre og mindre kunne unnvære pengene, bibeholdt nå forbudet mot utførsel av gull og sølv av hensyn til statsfinansene; for bourgeoisiene var disse nye pengemassene, som blei kastet på markedet, hovedgjenstand for deres accaparements [ågeroppkjøp] og de var fulltut tilfredse med disse forholdsreglene. De hidtidige privilegier blei solgt for penger og blei slik til en inntektskilde for regjeringa; i toll-lovgivningen viste det seg eksporttoll, som hadde reint statsfinansielle formål og bare lagde en hindring i vegen for industrien.

Den andre perioda inntråtte i midten av det 17.århundre og varte nesten til slutten av det 18.århundre. Handelen og skipsfarten hadde utvidet seg hurtigere enn manufakturen, som spilte en sekundær rolle; koloniene begynte å bli sterke konsumenter, nyåpna verdensmarked imellom seg. Denne perioda de enkelte nasjonene delte gjennom langvarige kamper det begynner med navigasjonslovene og kolonimonopolene. Nasjonene inbyrdes konkurranse blei så vidt mulig utelukket ved hjelp av tariffer, prohibisjoner og traktater, i siste instans blei konkurransekampen ført og avgjort ved hjelp av kriger (især kriger til sjøs). Den mektigste flåtenasjonen, englenderne, beholdt overvekten i handel og manufaktur. Allerede her konsentrasjon til et land.

Manufakturen var på det hjemlige markedet til stadighet beskyttet av beskyttelsestoll, på kolonienes marked av monopoler og i utenrikshandelen så vidt mulig av differensialtoll. Bearbeidelse av råmaterialer, produsert i innlandet, blei forbudt (ull og lin i England, silke i Frankrike), utførsel av råmateriale, produsert i innlandet, blei forbudt (ull i England) og bearbeidelse av importert blei forsømt eller undertrykt (bomull i England). Den nasjon, som var framherskende i sjøhandelen og som kolonimakt, sikret seg naturligvis også den største utvidelse, både kvantitativ og kvalitativ, av manufakturen. Manufakturen kunne overhodet ikke unnvære beskyttelse, da den kan miste sitt marked og bli ruinert som følge av meget små forandringer, der foregår i andre land; den kan lett innføres i et land under noenlunde gunstige betingelser og nettopp derfor kan den også lett ødelegges. Tillike er den, især ved den måten den blei drevet på i landsbyene i det 18. århundre, så sterktknyttet sammen med livsforholdene for et stort antall individer, at intet land kan våge å sette dens eksistens på spill ved å tillate fri konkurranse. Følgelig avhenger den, viss den når så langt som til å eksportere, helt av handelens utvidelse eller dens innskrenkelse og utøver på sin side en forholdsvis ringe innflytelse på den. Derav dens sekundære betydning og derav kjøpmennenes innflytelse i det 18. århundre. Det var kjøpmennene og især skipsrederne, som framfor andre krevde statsbeskyttelse og monopoler; manufaktureierne krevde og fikk ganske visst også beskyttelse, men de sto hele tida tilbake for kjøpmennene i politisk betydning. Handelsbyene, især sjøfartsbyene, blei noenlunde siviliserte og storborgerlige, mens der i fabrikbyene fortsatt eksisterte den største småborgerlighet. Jfr. Aikin m.fl. Det 18. århundre var handelens århundre. Pinto sier dette utrykkelig: "Le commerce fait la marotte du siècle", og: "Depuis quelque temps il n'eut plus question que de commerce, de navigation et de marine".

Kapitalens bevegelse, omen framskyndet betydlig, blei dog ennå ved med å være forholdsvis laangsom. Verdensmarkedet var splittet opp io enkelte deler, som hver især blei utbyttet av en bestemt nasjon, nasjonenes innbyrdes konkurranse var utelukket, produksjonen var sjølv ubehjelpsom, pengevesenet var først begynt å utvikle seg ut over de første trinna - alt dette sinka sirkulasjonen betydelig. Resultatet var en kremmeraktig, smudsig-smålig ånd, der ennå klebet ved kjøpmenn og ved den måten handelen blei drevet på. I dammenlikning med manufaktureierne og især handverkerne var de ganske visst storborgere, bourgeois, men i sammenlikning med kjøpmennene og de industridrivende fra den følgende perioden er og blir de småborgere. Jfr. A. Smith.

Denne perioda er også kjennetegna ved, at forbudet mot å utføre gull og sølv oppheves, at pengehandelen oppstår, tillike med bankene, statsgjelda, papirpengene, aksje- og fondsspekulasjonen, agiotagen i alle slags varer, og at pengevesenet i det hele tatt utformes. Kapitalen mistet igjen en stor det av sin opprinnelige karakter, som stadig vekk klebet ved den.

Konkurransen tvang snart hvert land, som ville bevare sin historiske rolle, til at beskytte sine manufakturer ved hjelp av fornyede tollforholdsregler, (de gamle tollsystemene hjalp ikke mere mot storindustrien), og snart deretter til sjølv å innføre storindustrien under tollbeskyttelse. Tross disse beskyttelsesforanstaltninger gjorde storindustrien konkurransen universel, (den er den praktiske handelsfrihet, beskyttelsetollen er kun et palliativ [lindringsmiddel], en avvergeforanstaltning innenfor handelsfrihetens rammer), skapte kommunikasjonsmidlene og det moderne verdensmarkedet, underlagde seg handelen, forvandla all kapital til industriell kapital og bevirka dermed kapitalens hurtige sirkulasjon (utviklinga av pengevesenet) og deres sentralisering. I kraft av den universelle konkurranse tvang den alle individer til å anspenne deres energi til det ytterste. Den tilintetgjorde etter mulighet ideologien, religionen, moralen osv. og hvor den ikke kunne gjøre dette, gjorde den dem til handgripelig løgn. Den skapte først verdenshistoria, for så vidt som den gjorde hver sivilisert nasjon og hvert individ deri avhengig av hele verden for å tilfredsstille sine behov og tilintetgjorde de enkelte nasjonenes tidligere naturlige selvtilstrekkelighet. Den subsumerte naturvitenskapen under kapitalen og berøvet arbeidets deling det siste skjær av å være noe naturgitt. Den tilintetgjorde i det hele tatt alt det naturlige, for så vidt det er mulig innenfor arbeidet, og oppløste alle naturlige relasjoner i pengesirkulasjoner. I stedet for de byene som var vokst naturlig opp, skapte den de moderne, store industribyene, som er oppstått med et. Hvor den trengte igjennom, ødela den handverket og i det hele tatt alle tidligere stadier av industrien. Den fullbyrda handelsbyens seier over bondelandet. Dens første forutsetning er det automatiske systemet. Dens utvikling frambrakte en mengde produktivkrefter; for dem blei privateiendommen en lenke, like så meget som lauget hadde vært det for manufakturen og det lille landbruket for handverket, som utvikla seg. Under privateiendommen får disse produktivkreftene bare en ensidig utvikling, for flertallet blir de destruktive kreftene og en mengde produktivkrefter I stedet for de byene som var vokst naturlig opp, skapte den de moderne, store industribyene, som er oppstått med et. Hvor den trengte igjennom, ødela den handverket og i det hele tatt alle tidligere stadier av industrien. Den fullbyrda handelsbyens seier over bondelandet. Dens første forutsetning er det automatiske systemet. Dens utvikling frambrakte en mengde produktivkrefter; for dem blei privateiendommen en lenke, like så meget som lauget hadde vært det for manufakturen og det lille landbruket for handverket, som utvikla seg. Under privateiendommen får disse produktivkreftene bare en ensidig utvikling, for flertallet blir de destruktive kreftene og en mengde produktivkrefter kan slett ikke komme til anvendelse under privateiendommen. Storindustrien frambrakte i det store og hele overalt de samme relasjonene mellom samfunnets klaser og tilintetgjorde dermed de enkelte nasjonalitetenes særpreg. Og endelig, mens bourgeoisiet i hver nasjon ennå bevarer nasjonale interesser, skapte storindustrien en klasse, der i alle nasjoner har den samme interesse og hvori nasjonaliteten allerede er tilintetgjort, en klasse der virkelig er frigjort for hele den gamle verden og tillike står overfor den. For arbeideren gjør den ikke bare relasjonen til kapitalismen, men sjølve arbeidet til noe uutholdelig.

Det er klart, at storindustrien ikke når samme høye utvikling overalt i et land. Dette stanser imidlertid ikke proletariatets klassebevegelse, da de proletarer som storindustrien har frambrakt, stiller seg i spissen for bevegelsen og river hele massen med seg, og da de arbeiderne, som er lukket ute fra storindustrien, nettopp av storindustrien blir brakt i en ennå verre situasjon enn arbeiderne i sjølve storindustrien. På samme måte innvirker de land, hvor en storindustri er utvikla, på de plus ou moins [mer eller mindre] ikke-industrielle landa, såfremt disse som følge av verdenssamkvemmet blir revet inn i den universelle konkurransekampen.

* * *

Disse forskjellige former er like så mange former for arbeidets og dermed eiendommens organisasjon. I hver periode skjedde det en forening av de eksisterende produktivkreftene i den utstrekning, som behovet hadde gjort nødvendig.

------------------------

-------------------------

Alle kollisjoner [sammenstøt] i historia har således etter vår oppfatning deres opprinnelse i motsigelsen mellom produktivkreftene og samkvemsformen. Det er forøvrig ikke nødvendig, at denne motsigelsen, for å føre til kollisjoner i et land, er satt på spissen i dette landet sjølv. Konkurransen med industrielt mer utvikla land, slik som den er framkalt av det utvida internasjonale samkvemmet, er tilstrekkelig til å frambringe en liknende motsigelse også i land med mindre utviklet industri (t.d. i Tyskland det latente proletariatet, som konkurransen fra den engelske industrien har fått til å tre fram i dagens lys).

----------------------

Husbygging. Hos primitive folk er det en selvfølge, at hver familie har sin egen hule eller hytte, likesom det separate familieteltet hos nomadene. Denne adskilte husholdningen blir ennå mer nødvendiggjort ved privateiendommens videre utvikling. Hos agrarbruksfolk er felles husholdning like så umulig som felles dyrking av jorda. Et stort framskritt er bygging av byer. I alle tidligere perioder var avskaffelsen av den separate husholdningen,som ikke kan adskilles fra avskaffelsen av privateiendommen, imidlertid umulig, allerede fordi de materielle betingelsene til det ikke fantes. Innretningen av felles husholdning forutsetter utviklingen av maskiner, utnyttelse av naturkreftene og mange andre produktivkrefter - t.d. vannledninger, gassbelysning, dampoppvarming osv. Opphevelse av motsetningen mellom by og land. Uten disse betingelsene ville den felles husholdningen ikke i seg sjølv være enm ny produktivkraft, den ville mangle materiell basis, hvile på et reint teoretisk grunnlag, dvs. den ville bare være en grille og ikke nå videre enn til klosterøkonomi. - Hva som var mulig, viser seg ved sammenflytningen i byer, ved byggingen av felles hus til enkelte bestemte formål (fengsler, kaserner m.fl.). At avskaffelsen av den separate husholdningen ikke kan adskilles fra avskaffelsen av familien, er en selvfølge.

-------------------

(Den hos Sankt Max hyppig opptredende setningen, at enhver er alt, hva han er, gjennom staten, er i grunnen det samme som at en bourgeois bare er et eksemplar av bourgeois-arten, en setning, som forutsetter, at bourgeois-klassen allerede har eksistert forut for de individene, som konstituerer den.)

I middelalderen var borgerne i hver by tvunget til å forene seg mot landadelen for å forsvare seg; handelens utbredelse, kommunikasjonenes opprettelse førte til, at de enkelte byene lærte andre byer å kjenne, som hadde forsvart de samme interessene i kamp mot den samme motstanderen. Fra de enkelte byenes mange lokale borgerskaper oppstår først litt etter litt borger-klassen. De enkelte borgernes livsbetingelser blei, fordi de sto i motsetning til de bestående forholda og derved betinga arbeidets art, tillike de betingelsene, som var felles for dem alle og uavhengige av hver enkelt. Borgerne hadde skapt disse betingelsene, forsåvidt som de hadde løsrevet seg fra den føydale bindingen, og de var skapt av dem, forsåvidt som de var betinget av deres motsetning til den føydalismen, de forefant. Så snart forbindelsen mellom de enkelte byene var skapt, utviklet disse felles betingelsene seg til klassebetingelser. De samme betingelsene, den samme motsetningen, de samme interessene måtte også i det store og hele framkalle de samme seder og skikker overalt. Borgeoisiet sjølv utvikler seg først etterhanda sammen med sinebetingelser, oppspalter seg fom følge av arbeidets deling atter i forskjellige fraksjoner og absorberer sluttlig i seg alle de besittende klassene, (mens flertallet av de eksisterende eiendomsløse og en del av de hittil besittende kalssene utvikler seg til en ny klasse, proletariatet) i samme grad som all eksisterende eiendom forvandles til industriell eller kommersiell kapital.

De enkelte individene danner en klasse bare forsåvidt som de må føre en felles kamp mot en annen klasse; forøøvrig står de sjølv innbyrdes fientlig overfor hverandre i konkurransen. På den andre sida gjør klassen seg igjen sjølvstendig overfor individene, således at disse forefinner disse deres livsbetingelser predestinert [skjebnebestemt]; av klassen får de anvist deres livsstilling og dermed deres personlige utvikling, hvorunder de subsummeres. Dette er det samme fenomenet som de enkelte individenes subsumpsjon under arbeidets deling og kan bare fjernes ved at privateiendommen og arbeidet sjølv avskaffes. Vi har allerede gjentatte gnager antydet, hvordan denne individenes subsumpsjon under klassen tillike utvikler seg til en subsumpsjon under allehånde forestillinger m.fl.

Når man betrakter individenes utvikling under de eksistensbetingelsene som er felles for de historisk på hverandre følgende stender og klasser, og de generelle forestillinger, som dermed blir påtvunget dem, filosofisk, så kan man ganske visst lett innbille seg, at arten, dvs. mennesket, hadde utviklet seg i disse individene, eller at de hadde utviklet mennesket; en innbillning, hvorved man tildeler historia noen kraftige lusinger. Så kan man oppfatte disse forskjellige stendene og klassene som spesifikasjoner av det generelle uttrykket, som underarten, som utviklingsfaser av mennesket.

Denne subsumpsjonen av individene under bestemte klasser kan ikke oppheves, før der har dannet seg en klasse, som ikke lengre har en spesifikk klasseinteresse å hevde overfor den herskende klassen.

-----------------------

Forvandlingen av personlige makter (relasjoner) til tinglige i kraft av arbeidets deling kan ikke oppheves igjen, bare fordi man slår seg den alminnelige forestillingen om det ut av hodet; dette kan bare skje ved at individene atter subsumerer disse tinglige maktene under seg og opphever arbeidets deling. Dette er umulig uten fellesskapet. Først i fellesskapet med andre har hvert individ midlene til å utforme sine anlegg i alle retninger; først i fellesskapet blir den personlige friheten altså mulig. I de hittidige surrogatene for fellesskap, i staten osv., eksisterte den personlige friheten bare for de individene, som utviklet seg under den herskende klassens forhold og bare forsåvidt som de var individer av denne klassen. Det illusoriske fellesskapet, hvori individene hittil forente seg, gjorde seg alltid sjølvstendig overfor dem og var tillike, da den var den ene klassens forening overfor en annen, ikke bare et helt igjennom illusorisk fellesskap, men også en ny lenke for den beherskede klassen. I det virkelige fellesskapet oppnår individene i og gjennom deres assosiasjon tillike deres frihet.

Individene gikk alltid ut fra seg sjølv, men naturlegvis ut fra seg sjølv, sådan som de var under deres gitte historiske betingelser og relasjoner, ikke utfra det "reine" indivdet i ideologenes betydning. Men i løpet av den historiske utviklinga og nettopp i kraft av den selvstendiggjørelse av de sosiale relasjonene, som var uungåelig innenfor arbeidets deling, framtrer det en forskjell i hvert enkelt individs liv, forsåvidt det er personlig og forsåvidt det er subsumert under en eller annen arbeidsgren og de dertil hørende betingelsene. (Dette skal ikke forstås sådan, som om f.eks. rentieren, kapitalisten m.fl. holdt opp med å være personer; men deres personlighet er betinget og bestemt av ganske bestemte klasserelasjoner, og forskjellen framtrer først i motsetning til en annen klasse, og for dem sjølv skjer det først, når de går fallit). I standen (og ennå mere i stammen) er dette ennå tilslørt; t.d. blir en adelsmann alltid ved med å være en adelsmann, en rootuier [ikke adelig, borgerlig] alltid en rotuier, bortsett fra hans øvrige forhold, en kvalitet, som er uadskillelig fra hans individualitet. Forskjellen mellom det personlige individet og klasseindividet, livsbetingelsenes tilfeldighet for individet, viser seg først der, hvor det oppstår en klasse, som sjølv er et produkt av bourgeoisiet. Individenes innbyrdes konkurranse og kamp frambringer og utvikler først denne tilfeldigheten som sådan. I forestillingen er individene derfor friere under bourgeoisiets herredømme enn før, fordi deres livsbetingelser er tilfeldige for dem; i virkeligheten er de naturligvis mere ufrie, fordi de er mere underkastet en tingenes makt. Forskjellen mellom stand og -klasse framtrer navnlig i bourgeoisiets motsetning til proletariatet. Da byborgernes stand, korporasjonene m.fl., oppsto overfor landadelen, syntes dens eksistensbetingelse, den rørlige eiendommen og handverks-arbeidet, som hadde eksistert latent allerede før deres utskillelse fra føydalforbindelsen, å være noe positivt, der blei gjort gjeldende overfor den føydale jordbesittelsen, og derfor antok den også i første omgang igjen den føydale formen på sin måte. Ganske visst behandla de flyktende livegne deres tidligere livegenskap som noe, som var tilfeldig for deres personlighets vedkommende. Men dermed gjorde de bare det samme, som enhver klasse gjør, som befrir seg fra en lenke, og for øvrig befridde de seg ikke som klasse, men bare enkeltvis. Envidere uttråtte de ikke av stendervesenets system, men danna bare en ny stand; de bibeholdt deres hittidige arbeidsmåte også i den nye stillingen og utvikla den videre, idet de befridde seg fra de hittidige lenkene, som ikke lenger svarte til den allerede oppnådde utviklingen.

Hos proletaerne derimot er deres egen livsbetingelse, arbeidet, og dermed samtidige eksistensbetingelser i det moderne samfunnet, blitt til noe tilfeldig for dem, noe som de enkelte proletarene ikke har kontroll over og som ingen sosial organisasjon kan gi dem kontroll over; motsigelsen mellom den enkelte proletarens personlighet og den livsbetingelse, som er ham påtvunget, nemlig arbeidet, blir klar for han sjølv, navnlig da han allerede fra sin ungdom blir ofret, og ikke har noen sjanse for innenfor sin egen klasse å nå til betingelser, som vile gi han adgang til en annen.

NB. Ikke å forglømme, at for de livegne medførte allerede nødvendigheten av å eksistere, fordelingen av allotments, som gjorde store bruk umulige, at deres forpliktelse overfor føydalherren snart reduseres til et gjennomsnitt av naturalleveranser og hoveriytelser, som gjorde det mulig for den livegne å akkumulere rørlig eiendom; dette lettet hans flukt fra herrens besittelser og ga han utsikt til å skape seg en framtid som byborger; men det frambrakte også gradueringer mellom de livegne, således at de flyktede livegne allerede er halvvegs borgere. Herved er det likeledes innlysende, at de livegne bøndene, der kunne et handverk, hadde de beste sjanser for å erverve seg rørlig eiendom.

Mens de flyktede livegne således bare ville utvikle deres allerede forhåndenværende eksistensbetingelser frit og gjøre dem gjeldende og derfor i siste instans bare nådde til det frie arbeidet, må proletarene, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve deres egen hittidige eksistensbetingelse, der tillike er hele det hittidige samfunnets eksistensbetingelse, arbeidet. De befinner seg derfor i direkte motsetning til den formen, hvori samfunnets individer inntil nå ga seg et totalt uttrykk, nemlig til staten, og de må omstyrte staten for å hevde deres personlighet.

--------------------------

Det framgår av hele den hittidige utviklinga, at den fellesskaprelasjonen, som en klasses individer hadde inngått og som var betinga av deres felles interesser overfor tredjepart, alltid var et fellesskap, som disse individa bare tilhørte i deres egenskap av gjennomsnittsindivider og bare såfremt de levde under deres klasses eksistensbetingelser, en relasjon, som de ikke hadde del i som individer, men bare som klassemedlemmer. Ved det revolusjonære proletariatets fellesskap derimot, som tar sine egne og alle samfunnsmedlemmenes eksistensbetingelser under sin kontroll, er det nettopp omvendt, deri tar alle individene andel som individer. Det er nettopp individenes forening (naturligvis innenfor rammene av de forutsetningene, som de nå utvikla produktivkreftene skaper), der gir betingelsene for individenes frie utvikling og bevegelse under deres kontroll; disse betingelsene var hittil overalt til tilfeldighetene, og de hadde gjort seg selvstendige overfor de enkelte individene, nettopp fordi de var isolerte som individer, forente bare av den nødvendigheten, som var gitt ved arbeidets deling og som gjennom deres isolasjon var blitt til et band, som var fremmed for dem selv. Den hittidige forening var bare en forening (på ingen måte en vilkårlig forening, som det t.d. framstilles i "Contrat social", men en nødvendig forening) (jfr. t.d. danninga av den nordamerikanske staten og de søramerikanske republikkene) med henblikk på disse betingelsene, hvorunder individene så kunne nyte tilfeldigheten. Denne rett til under visse betingelser uforstyrret å kunne nyte tilfeldigheten, har man hittil kalt personlig frihet. - Disse eksistensbetingelsene er naturligvis bare de til enhver tid gitte produktivkrefter og samkvemsformer.

----------------------------

Kommunismen adskiller seg fra alle tidligere bevegelser derved, at den omstyrter grunnlaget for alle hittidige produksjons- og samkvemsrelasjoner og for første gang bevisst behandler alle naturgitte forutsetninger som noe, som er skapt av de hittidige menneskene, avkler dem deres naturgitte karakter og underkaster dem de forente individenes makt. Kommunismens institusjon er derfor etter sitt vesen økonomisk, den materielle framstillingen av betingelsene for denne foreningen; den gjør de eksisterende betingelsene til betingelser for denne foreningen. Det bestående, som kommunismen skaper, er nettopp den virkelige basisen, som gjør det umulig at noe består uavhengig av individene, forsåvidt dette bestående allikevel ikke er annet enn et produkt av individenes eget hittidige samkvem. Kommunistene behandler altså i praksis de betingelsene, som er skapt av den hittidige produksjon, resp. samkvem, som uorganiske, uten at de imidlertid innbiller se, at det skulle ha vært de hittidige generasjonenes plan eller bestemmelse å levere dem materiale, og uten å tru, at disse betingelsene var uorganiske for de individene, som har skapt dem.

Hva som for en seinere tid forekommer å være tilfeldig i motsetning til den tidligere, altså også blant de elementene, som den har overtatt fra en tidligere, er en samkvemsform, som svarte til en bestemt utvikling av produktivkreftene. Produktivkreftenes relasjon til samkvemsformen er samkvemsformens relasjon til individenes virksomhet eller aktivitet. (Grunnformen for denne aktiviteten er naturligvis den materielle, hvorav alle andre åndelige, politiske, religiøse osv. avhenger. Den forskjellige utformingen av det materielle livet er hver gang naturligvis avhengig av de allerede utvikla behov, og såvel frambringelsen som tidfredsstillelsen av disse behova er sjølv en historisk prosess, som ikke finnes verken hos et får eller en hund (Stirners tungsveiende hovedargument adversus hominem [rettet mot mennesket]), skjønt får og hunder i deres nåværende skikkelse ganske visst, men malgré eux [mot deres vilje] er produkter av en historisk prosess). De betingelsene, under hvilke individene omgås hverandre, sålenge motsigelsen ennå ikke er oppstått, er betingelser, som hører med til deres individualitet, de er ikke noe utvendig for dem, men betingelser, hvorunder disse bestemte, under bestemte forhold eksisterende individer aleine kan produsere deres materielle liv og hva som henger sammen dermed; de er altså betingelser for deres selv-virksomhet og blir produsert av denne selv-virksomhet. Den bestemte betingelse, hvorunder de produserer, svarer altså, sålenge motsigelsen ennå ikke er oppstått, til deres virkelige betingethet, deres ensidige tilværelse, hvis ensidighet først viser seg, når motsigelsen oppstår og følgelig eksisterer for dem, der kommer seinere. Da framtrer denne betingelsen som en tilfeldig lenke, og da blir bevisstheten om, at den er en lenke, også tillagt en tidligere tidsperiode.

Disse forskjellige betingelsene, som først framtråtte som betingelser for selv-virksomheten, men seinere som dens lenker, danner under hele den historiske utviklinga en sammenhengende rekke av samkvemsformer, hvis sammenheng består i, at der i stedet for den tidligere samkvemsformen, som er blitt til en lenke, blir satt en ny som svarer til de mere utviklede produktivkreftene og samtidig til individenes mer framskredne art av selv-virksomhet, som à son tour [vekselsvis] igjen blir til lenke og derfor blir erstattet av en annen. Da disse betingelsene på hvert trinn svarer til produktivkreftenes samtidige utvikling, er deres historie tillike histroia om produktivkreftene, som utvikler seg og overtas av hver ny generasjon, og dermed historia om utviklinga av individenes egne krefter.

Da denne utviklinga foregår spontant dvs. ikke er underlagt en totalplan av fritt forente individer, så går den ut fra de forskjellige lokalitetene, stammer, nasjoner, arbeidsgreiner osv.; enhver av dem utvikler seg i begynnelsen uavhengig av de andre og trer først litt etter litt i forbindelse med de andre. Ennvidere foregår utviklinga bare meget langsomt; de forskjellige stadiene og interessene blir aldri helt overvunnet, men bare underordnet den seierrike interesse og sleper seg ennå i århundrer videre ved sida av denne. Følgelig utvikler individene, selv innenfor samme nasjon, seg helt forskjellig, også bortsett fra deres formuesomstendigheter; en tidligere interesse, hvis særegne samkvemsform allerede er fortrengt av en, som svarer til en seinere interesse, blir ennå lenge ved med å råde over en tradisjonell makt i det fellesskapet, der tilsynelatende har gjort seg sjølvstendig i forhold til individene (stat, rett), en makt, som i siste instans bare kan brytes av en revolusjon. Det forklarer også, hvorfor bevisstheten med hensyn til enkelte punkter, som synes å være videre framskreden enn de samtidige empiriske forholda, således at man i en seinere epokes kamper kan støtte seg til tidligere teoretikere som autoriteter.

Derimot foregår utviklinga meget hurtig i land, der - som Nordamerika - begynner forfra i en allerede mere utvikla historisk epoke. Sådanne land har ikke andre naturlige forutsetninger enn de individene, som bosetter seg der og blei beveget til å gjøre dette at samkvemsformer i de gamle landa, som ikke svarte til deres behov. De begynner altså med de mest framskredne individene fra de gamle landa og følgelig med den mest utvikla samkvemsformen, som svarer til disse individene, ennå før denne samkvemsformen kan slå igjennom i de gamle landa. Dette er tilfellet i alle koloniene, såfremt de ikke bare er militær- eller handelsstasjoner. Karthago, de greske koloniene og Island i det 11. og 12. århundre leverer eksempler. Noe liknende skjer ved erobring, når en samkvemsform, som er utviklet på en annen jordbunn, i ferdig form blir brakt med til det erobrede landet; mens den i sitt hjemland ennå var beheftet med interesser og relasjoner fra tidligere epoker, kan og må den her slå igjennom, fullstendig og uten forhindringer, allerede for å sikre erobrerne varig makt (England og Napoli etter normannernes erobring, hvor man fikk mest fullkomne from for føydal organisasjon).

----------------------

Hos de erobrede barbarfolkene er krigen ennå, som allerede antydet overfor, en regelmessig samkvemsform, som utbyttes så meget ivrigere, jo mer befolkningstilveksten skaper behov for nye produksjonsmidler ved den overleverte primitive produksjonsmåten, som for dem er den eneste mulige. I Italia derimot var den frie befolkningen nesten forsvunnet og selv slavene utdødde mer og mer og måtte hele tida erstattes med nye; denne tilstanden var skapt gjennom konsentrasjon av jordbesittelsen (forårsaket dels av oppkjøp og gjeldsbyrder, men også gjennom arv, idet de gamle slektene etterhånden utdødde som følge av utsvevelser og sjeldne giftermål, og deres besittelser tilfalt noen få) og dens forvandling til gressningsarealer for kveg (foråarsaket av - foruten de sedvanlige, ennå i dag gyldige økonomiske årsakene - innførsel av røvet korn og tributkorn og den derav følgende mangel på avtagere av italisk korn). Slaveriet blei ved å være grunnlaget for hele produksjonen. Plebeierne, stående mellom frie og slaver, nådde aldri ut over å være et pjalteproletariat. I det hele tatt nådde Rom aldri ut over å være Byen, og med provinsene sto det nesten bare i politisk forbindelse, som naturlig nok igjen kunne avbrytes gjennom politiske begivenheter.

-----------------------

Intet er mere alminnelig utbredt enn den forestillingen, at det i historia hittil bare er kommet av på å ta. Barbarene tar det romerske riket, og med denne kjennsgjerningen, at de tar, forklarer man den antikke verdens undergang til føydalismen. Men når barbarene tar noe, så kommer det an på, om den nasjonen, som overvinnes, har utviklet industrielle produktivkrefter, sådan som det er tilfellet hos de moderne nasjonene, eller om deres produktivkrefter hovedsaklig bare beror på deres forening og fellesskapet. Måten å ta på er ennvidere betinget av den gjenstand, som tas. En bankiers formue, som består av verdipapirer, kan slet ikke tas, uten at den, som tar den, underkaster seg produksjons- og samkvemsrelasjonene i det erobrede landet. Det samme gjelder hele den industrielle kapitalen i et moderne industriland. Og endelig, så er det overalt snart slutt med å ta, og når der ikke mere er noe å ta, må man begynne å produsere. Det følger av denne meget snart inntredende nødvendighet for å produsere, at den form for fellesskap, som erobrerne antar, når de bosetter seg, må svare til de forefundne produktivkreftenes utviklingstrinn, eller - hvis det ikke er tilfelle fra begynnelsen - at den i hvert fall må endre seg i overensstemmelse med produktivkreftene. Herav forklare det faktum, man vil ha bemerket overalt i tida etter folkevandringen, nemlig at trellen var herre, og at erobrerne meget snart overtok språk, dannelse og skikker fra de erobrede.

Føydalismen blei på ingen måte medbrakt fra Tyskland i ferdig form, men på erobrernes side hadde den sin opprinnelse i hærvesenets krigsmessige organisasjon under selve erobringen, og først etter erobringen utviklede organisasjon seg til det egentlige føydalsystem under innvirkning av de i de erobrede land forefundne produktivkrefter. Hvor meget denne form var betinget av produktivkreftene, viser feilslagne forsøk på å gjennomtvinge andre former, som hadde utspring i gammelromerske reminiscenser (Karl den Store m.fl.).

Vil bli fortsatt.--

------------------------

--------------------

(Personlig energi hos enkelte nasjoners individer - tyskere og amerikanere - energi allerede som resultat av rasekrysning - tyskerne derfor degenererte - i Frankrike, England osv. fremmede folk omplantet til en allerede utviklet, i Amerika til en helt ny jordbunn; I Tyskland blei den opprinnelige befolkningenrolig sittende.)

----------------------

Der viser seg altså her to fakta. For det første framtrer produktivkreftene som helt uavhengige og løsrevne fra individene, som en egen verden ved siden av individene; dette har sin årsak i, at individene, hvis krefter de er, eksisterer oppsplittet og i motsetning til hverandre, mens disse kreftene på den andre sida bare er virkelige krefter i disse individenes samkvem og sammenheng. Altså på den ene sida en totalitet av produktivkrefter, som så å si har antatt tinglig skikkelse og som for individene selv ikke lengre er individenes krefter, for så vidt som de er privateiendomsbesittere. I ingen tidligere periode hadde produktivkreftene antatt en form så likegyldig for individenes samkvem som individer, fordi deres samkvem selv ennå var begrenset. Overfor disse produktivkreftene står på den andre sida individenes flertall, som disse kreftene er løsrevet fra og som derfor er berøvet alt virkelig livsinnhold, som er blitt til abstrakte individer, men som først derved er i stand til å trå i forbindelse med hverandre som individer.

Den eneste sammenheng, de fortsatt har med produktivkreftene og dermed med deres egen eksistens, nemlig arbeidet, har for dem mistet ethvert skjær av selvvirksomhet og opprettholder bare deres liv, idet den forkrøpler det. Mens selv-virksomhet og frambringelse av det materielle livet i de tidligere periodene var adskilt ved, at de tilfalt forskjellige personer, og frambringelsen av det materielle livet på grunn av selve individenes innskrenkethet ennå gjalt som en underordnet art selv-virksomhet, er de nå skilt så grundig fra hverandre, at det materielle livet overhodet framtrer som formål, mens frambringelsen av dette materielle livet, arbeidet (som nå er den eneste mulige, men som vi ser, negative form for selv-virksomhet), framtrer som middel.

Denne tilegnelsen er for det første betinget av den gjenstanden, som skal tilegnes - produktivkreftene, som er utviklet til en totalitet og som bare eksisterer innenfor et universelt samkvem. Denne tilegnelsen må altså allerede fra denne side have en universel karakter, svarende til produktivkreftene og samkvemmet. Tilegnelsen av disse kreftene er selv ikke annet enn utviklingen av de individuelle evner, som svarer til utviklingen av de materielle produksjonsinstrumentene. Tilegnelsen av en totalitet av produksjons-instrumenter er allerede av denne grunnen utviklingen av en totalitet av evner i individenes selv.

Denne tilegnelsen er ennvidere betinget av de individene som skal foreta den. Bare nåtidens proletarer, som er fullstendig utelukket fra all selv-virksomhet, er i stand til å gjennomføre deres fullstendige, ikke lenger begrensede selv-virksomhet, som består i tilegnelsen av en totalitet av produktivkrefter og den derav bestemte utviklingen av en totalitet av evner. Alle tidligere revolusjonære tilegnelser var begrensede: individer, hvis selv-virksomhet var begrenset ifølge et begrenset produksjonsinstrument og et begrenset samkvem, tilegnet seg bare dette begrensede produksjonsinstrumentet og oppnådde dermed bare en ny begrensing. Deres produksjonsinstrument blei deres eiendom, men de selv blei subsumert under arbeidets deling og deres eget produksjonsinstrument. Ved alle hittidige tilegnelser blei en mengde individer underordnet et eneste produksjonsinstrument; ved proletarenes tilegnelse må en mengde produksjonsinstrumenter bli underordnet hvert individ og eiendomsretten underordnet alle. Det moderne universelle samkvemmet kan ikke på noen måte underordnes individene, men bare ved at det underordnes alle.

Tilegnelsen er ennvidere betinget av den måte, hvorpå den må fullbyrdes. Den kan bare fullbyrdes gjennom en forening, som ifølge proletariatets karakter bare kan være universell, og gjennom en revolusjon, hvorved på den ene sida hittidige produksjons- og samkvemsmåtens og den sosiale strukturens makt omstyrtes og på den andre sida proletariatets universelle karakter og dets energi, som er nødvendig for å gjennomføre denne tilegnelsen, utvikles, mens proletariatet avkaster alt det, som fortsatt kleber ved av dets hittidige stilling i samfunnet.

Først på dette trinnet faller selv-virksomheten sammen med det materielle livet, hva som svarer til at individene utvikler seg til totale individer og avlegger det opprinnelige, primitive; arbeidets forvandling til selv-virksomhet og forvandlingen av det hittidige betingede samkvemmet til et samkvem mellom individer som sådanne vil da svare til hverandre. Med de forente individenes tilegnelse av de totale produktivkreftene opphører privateiendommen. Mens en spesifikk betingelse alltid opptråtte som tilfeldig i den hittidige historia, er det nå selve individenes avsondring, hver enkelts spesifikke privaterhverv, som er blitt tilfeldig.

De individene, som ikke lenger subsumeres under arbeidets deling, har filosofene forestilt seg som ideal under navnet "menneske", og hele den prosessen, vi har undersøkt, har de oppfattet som "menneskets" utviklingsprosess, således at de hittidige individene på ethvert historisk trinn er blitt pådyttet å være "mennesket", og de er blitt framstilt som historias drivkraft. Hele prosessen blei således oppfattet som "menneskets" selv-fremmedgjøringsprosess, og dette skyldes i det vesentlige at gjennomsnittsindividet fra et seinere trinn blei satt i stedet for det tidligere, og den seinere bevisstheten blei tillagt de tidligere individene. Ved denne fordreiningen, som på forhånd abstraherer fra de virkelige betingelsene, blei det mulig å forvandle hele historia til en utviklingsprosess i bevisstheten.

* * *

Det borgerlige samfunnet innebefatter det totale materielle samkvemmet mellom individene innenfor rammene av et bestemt utviklingstrinn i produktivkreftene. Den innebefatter det totale kommersielle og industrielle livet på et bestemt trinn og går forsåvidt ut over staten og nasjonen, skjønt det på den andre sida igjen må gjøre seg gjeldende som nasjonalitet udadtil, strukturere seg som stat inadtil. Ordet "det borgerlige samfunnet" dukket opp i det 18.århundre, da eiendomsrelasjonene allerede hadde arbeidet seg ut av de antikke og middelalderlige fellesskapene. Det borgerlige samfunnet som sådant utvikler seg først sammen med bourgeoisiet; den sosiale organisasjonen som utvikler seg umiddelbart av produksjonen og samkvemmet og som til alle tider danner grunnlaget for staten og de øvrige idealistiske superstrukturer, er imidlertid vedvarende blitt betegnet med samme navn.

-------------------

Da staten er den form, hvori den herskende klassens individer gjør deres felles interesser gjeldende og hvori hele det borgerlige samfunnet i en bestemt epoke konsentreres, så formildes følgelig alle felles institusjoner gjennom staten og får en politisk form. Derav den illusjon, at loven skulle bero på viljen, og oven i kjøpet den frie viljen, som er løsrevet fra sin reale basis. Retten reduseres igjen på sammen måte til loven.

Privatretten utvikler seg samtidig med privateiendommen, når det naturlige fellesskapet oppløses. Hos romerne fikk privateiendommens og privatrettens utvikling ingen videre industrielle og kommersielle følger, fordi deres samlede produksjonsmåte forblei uendret. Da industrien og handelen oppløste det føydale fellesskapet, begynte der hos de moderne folkene med privateiendommens og privatrettens oppståen en ny fase, som kunne utvikles videre. Allerede Amalfi, den første byen, som i middelalderen drev en omfattende sjøhandel, utformet sjølovgivningen. Så snart industrien og handelen utviklet privateiendommen videre, - først i Italia og seinere i andre land -, blei også den høyt utvikla romerske privatretten igjen oppdaget og opphøyet til autoritet. Da bourgeoisiet seinere hadde fått så meget makt, at fyrstene tok seg av des interesser for å styrte føydaladelen med bourgeoisiets hjelp, begynte der i alle land - i Frankrike i det 16. århundre - den egentlige utviklingen av lovgivningen, som i alle land, med unntak av England, foregikk på basis av romerrettens kodeks. Også i England måtte de romerske rettsprinsippene indras i den videre utformingen av privatretten (især angående løsøret). (Ikke å forglømme, at retten like så lite som religionen har sin egen historie).

I privatretten erklæres de bestående eiendomsforholda å være et resultat av den almene viljen. Jus utendi et abutendi [retten til å bruke og forbruke - også: misbruke - det, som er ens eget] uttrykker selv på den ene sida den kjennsgjerning, at privateiendommen er blitt aldeles uavhengig av fellesskapet, på den andre sida den illusjon, at privateiendommen selv skulle bero på den blotte private viljen, den vilkårlige disposisjonen over gjenstanden. I praksis har jus abutendi [retten til å misbruke] meget bestemte økonomiske grenser for den private eiendomsbesitter, hvis han ikke vil se sin eiendom og dermed og sin "jus abutendi" gå over på andre hender, da gjenstanden slett ikke er noen gjenstand, hvis man bare betrakter den med henblikk på eierens vilje, men først i samkvem, oguavhengig av retten, blir til en gjenstand, til virkelig eiendom (en relasjon, det som filosofene kaller en idé). Denne juristenes illusjon, som reduserer retten til den blotte viljen, fører i eiendomsrelasjonenes videre utvikling nødvendigvis til, at noen kan ha et juridisk rettskrav på en ting, uten virkelig å ha tingen. Hvis f.eks. jordrenta på et stykke jord bortfaller som følge av konkurransen, så har dens eier ganske visst et rettskrav på den samt "jus utendi et abutendi". Men han kan ikke stille noe opp dermed, han eier som jordeier ingenting, hvis han ikke ved sida av har kapital nok til å dyrke sin jord. Ut fra denne samme illusjonen hos juristene må det forklares, at det for dem og for enhver lovkodeks i det hele tatt, er reint tilfeldig, når individene inntrer i innbyrdes relasjoner, når de f.eks. inngår kontrakter, og at de oppfatter dem som relasjoner, som man etter behag kan inngå eller la være med å inngå, og hvis innhold helt og holdent beror på kontrahentenes individuelle vilkårlighet.

Så ofte der gjennom utviklingen av industri og handel har dannet seg nye samkvemsformer, f.eks. forsikrings- osv. selskaper, har retten hver gang vært nødt til å oppta dem blant de måter, eiendom kan erhverves på.

Rolla til undertrykkinga med hensyn til staten, loven, moralen, osb.

Det er eigentleg fordi bourgeoisiet herskar som klasse at det må gje seg generelt uttrykk i lovverket.

Naturvitskap og historie.

Det er ikkje historie til politikk, lov, vitskap, osb., kunst, religion, osb.

--------------------

Kvifor snur ideologane allting oppned.

Geistlege, juristar, politikarar.

Juristar, politikarar (statsmenn generelt), moralistar, geistlege. For denne ideologiske underdivisjonen innan ein klasse: 1)

Merknader

Hegel betydde avslutninga på den positive idealismen. Han hadde ikkje bare omdanna heile den materielle verda til ei verd av tankar og heile historia til tankane si historie. Han var ikkje tilfreds med å registrere tankeobjektene, han søkte og å skildre skapelsesakta.

Jaga opp frå fantasiverda si, protesterer dei tyske filosofane mot denne tankeverda, som dei [....] tanken om det virkelege, materielle [....].

Alle dei tyske filosofiske kritikarane forsikrar at dei virkelege menneskene til nå har vore dominert og bestemd av idear, bilete, tankar, og at den virkelege verda er eit produkt av ideverda. Dette har vore tilfellet fram til nå, men det må endrast. Dei skiljer seg frå kvarandre ved den måten dei vil bruke for å redde menneskeslekta som i følge deira meining stønner under vekta av sine eigne fastlåste idear. Dei skiljer seg med omsyn på kva dei hevdar å vere fastlåste idear. Dei er samde i trua på ideane sitt herredømme, dei er samde i trua på at aksjonen til deira kritiske fornuft må bringe med seg øydelegginga av det beståande, enten dei nå ser på sin eigen isolerte fornuftige aktivitet som tilstrekkeleg eller vil erobre det allmenne medvetet.

Trua at den virkelege verda er produktet av tankeverda, at ideverda [...].

Ettersom dei har mist trua på den hegelianske ideverda, så protesterer dei tyske filosofane mot dominansen til tankar idear og oppfatningar som, slik dei ser på det, dvs. ifølge Hegel sin illusjon, hittil har produsert, bestemd og dominert den virkelege verda. Dei kjem med protesten sin og andar ut [...].

Ifølge det hegelianske systemet hadde idear, tankar og oppfatningar produsert, bestemt, dominert menneske sitt virkelege liv, den materielle verda deira, dei virkelege forholda deira. Dei opprørske etterfølgarane hans tar dette frå han [...].

Caput mortuum, egentlig dødningehovud, i kjemien: destilasjonsrest.

[Avsnittet under er stroken ut i manuskriptet:] Vi innleiar derfor den særeigne kritikken av dei enkelte representantane for denne rørsla med nokre få almenne observasjonar som sett lys på dei ideologiske føresetnadene som er felles for dei alle. Desse merknadene vil vere nok til å indikere det standpunktet vi tar i kritikken vår så langt som det trengs for forståinga av og motiva for dei følgjande enkelt-kritikkane. Vi set desse merknadene opp mot Feuerbach spesielt fordi han er den einaste som i det minste har gjort litt framgang slik at ein kan sjå på det han har skrive med god tru.

1.Ideologie alment, tysk filosofi særskilt.

A.Vi kjenner bare ein eineste vitskap, historievitskapen. Ein kan sjå på historie frå to sider og dele han inn i naturhistorie og menneskehistorie. Men dei to sidene kan ikkje skiljast; naturhistoria og menneskehistoria avheng av kvarandre så lenge som menneska eksisterer. Naturhistoria, den såkalla naturvitskapen, kjem oss ikkje ved her; men vi må undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien enten er ein forvrengt tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologien er sjølv bare ein av sidene ved denne historia.

[Følgande avsnitt er stroke ut i manuskriptet:] ... idet dei hevdar at dei er den absolutte frelsaren frå all verdas vondskap. Religionen blei heile tida sett på og handsama som erkefienden, som den endelege årsak til alle tilhøve som desse filosofane fann fråstøytande.

[Følgjande avsnitt er stroken ut i manuskriptet:] Den første historiske handlinga til desse individa som skiljer dei frå dyra, er ikkje at dei tenkjer, men at dei tar til å produsere livsmidla sine.

[Følgjande avsnitt er stroken ut i manuskriptet:] Desse vilkåra avheng ikkje bare den opprinnelige, spontane organisasjonen til menneske, spesielt raseforskjeller, men og heile den vidare utviklinga eller mangel på utvikling av menneske opp til idag.

Den licianske agrarloven, framsatt av dei romerske folketribunane Licinus og Sextus, vedtatt år 367 f.v.t. som eit resultat av plebeierne sin kamp mot patricierne. Ifølge denne loven måtte ein romersk borgar ikkje eige meir enn 500 jugera (ca. 125 ha) av staten sin jord. (red.)

Resten av denne sida av manuskriptet er blank. Neste side begynner med eit samandrag av den materialistiske oppfatninga av historia. Hovedtrinna i utviklinga til den fjerde formen for eigedom, borgarskapet sin, blir behandla i Del IV i dette kapittelet. (red.)

[Manuskriptet hadde opprinneleg:] bestemte individ under bestemte produksjonsforhold.

[Sletta i manuskriptet:] De forestillinger, som disse individene gjør seg, er forestillinger, enten angående deres forhold til naturen, eller angående deres forhold til hverandre, eller om deres egen beskaffenhet. Det er innlysende, at i alle disse tilfellene er disse forestillingene det - virkelige eller illusoriske - bevisste uttrykk for deres virkelige relasjoner og virksomhet, deres produksjon, deres samkvem, deres sosiale og politiske organisasjon. Den motsatte antakelsen er bare mulig, hvis man foruten de virkelige, materielt betingede individenes ånd forutsetter en særskilt ånd. Hvis det bevisste uttrykket for disse individenes virkelige relasjoner er illusorisk, hvis de i deres forestillinger stiller deres virkelighet på hodet, så er dette atter et resultat av deres innskrenkede materielle virksomhetsområde og de bonerte sosiale relasjonene, som springer ut herav.

[Margmerknad av Marx:] Filosofisk frigjering og verkeleg frigjering. - Mennesket. Det eine. Individet. - Geologiske, hydrografiske, osb., forhold. Den menneskelege kroppen. Behov og arbeid.

Manuskriptet er øydelagt her: nedre del av arket er riven av. Ei line med tekst manglar. - Red.

[Margmerknad av Marx:] Fraser og verkeleg rørsle. Svært viktig med fraser i Tyskland.

[Margmerknad av Marx:] Språk er språket om røyndomen.

Det manglar her fem sider av manuskriptet. - Red.

 NB. F[euerbachs] feil er ikkje at han underordnar det klart openberre, den sanseleg skinet, under den sanselege realiteten etablert av detaljert undersking av sanselege fakta, men at han som siste utveg ikkje kan behandle den sanselege verda utan å sjå på han med "augene", dvs., gjennom "brillene" til ein filosof. (Marx)

Bruno Bauer: "Charakteristik Ludwig Feuerbachs" - red.

Spontan utvikling. - red.

[Følgjande del er stroken ut i manuskriptet:]Årsaka til at vi ikkje desto mindre diskuterer historie meir detaljert her, er at orda "historie" og "historisk" vanlegvis tyder alt mogeleg for tyskarane utanom røyndomen, eit strålande eksempel på dette er særskilt Sankt Bruno med den "preikestolske talekunsten" sin.

[Margmerknad frå Marx:]Historie.

Sjå lengre bak, del 8, siste avsnitt. - red.(kpt. II)

[Margmerknad frå Marx:] Hegel. Geologiske, hydrografiske, osb., forhold. Dei menneskelege lekamane. Behov, arbeid.

Bruno Bauers artikkel "Charakteristik Ludwig Feuerbachs".

[Margmerknad av Marx:] Menneskene har historie fordi dei må produsere liva sine, og fordi dei må dessutan produsere det på ein bestemt måte: dette er avgjort av den fysiske organisa-sjonen deira; medvitet deira blir avgjort på akkurat same måte.

[Følgjande ord er stroken ut i manuskriptet:] Tilhøvet mitt til omlandet mitt er medvitet mitt.

[Margmerknad av Marx:] Vi ser augeblikkeleg her: denne natur religionen eller denne særskilte haldninga til naturen er bestemt av samfunnsformen og omvendt. Her, som overalt elles, identiteten mellom natur og menneske viser seg på ein slik måte at den innskrenka haldninga menneske har til naturen bestemmer deira innskrenka haldning til kvarandre, og at deira innskrenka haldning til kvarandre bestemmer menneskets innskrenka haldning til naturen.

[Margmerknad av Marx som er stroken i manuskriptet:] Menneskenes medvit utviklar seg i løpet av faktisk historisk utvikling.

[Margmerknad av Marx:] At den første typen ideologar er prestane, er eit samantreff.

[Margmerknad av Marx:] Religionar. Tyskarane og ideologi som sådan.

[Margmerknad av Marx som er stroken i manuskriptet:] verksemd og tenking, dvs. handling utan tanke og tanke utan handling.

Dei to neste avsnitta er skrive i margen: det første av Engels og det andre av Marx. - red.

Her la Marx til eit stykke i margen som i denne utgåva er plassert som dei to første avsnitta i seksjon 5. - red.

[Over fortsettinga til dette innsmettet, som følgjer på den neste sida i manuskriptet, skreiv Marx:] Kommunisme.

I manuskriptet er dette avsnittet skriven ned av Marx på den ledige plassen over det avsnittet som startar med orda: Denne "framandgjeringa". - red.

[Margmerknad av Marx:] Samkvem og produktivkrefter.

Resten av denne sida i manuskriptet er blank. Neste side begynner med ein oversikt over konklusjonane til den materialistiske oppfatninga av historie. - red.

[Margmerknad av Marx:] Om produksjonen av medvit.

[margmerknad av Marx:] Desse menneskene er interessert i å oppretthalde den nåverande måten å produsere på.

[Desse orda er stroke i manuskriptet:] den moderne form for verksemd som blir styrt av [...].

[Følgjande er stroke i manusskriptet:] Medan derimot alle kommunistar i Frankrike såvel som i England og Tyskland lenge har vore samde om at revolusjonen var nødvendig, fortsetter Sankt Bruno roleg å drøyme og meiner at "verkeleg humanisme", dvs., kommunisme, vil ta "plassen til spiritismen" (som ikkje har nokon plass å vere) for å bli dyrka. Så, drøymer han vidare, for å "bli hellig, må jorda bli til himmel og himmel bli til jord." (Teologen er ennå ikkje i stand til å overvinne himmelen.) "Da tonar himmelske harmoniar glede og fryd frå evighet til evighet." (*) Den heilage kyrkjefaderen vil bli svært overraska da dommedagen kjem på han og alt dette vil bli oppfylt - ein dag, der det raude morgonlyset er gjennskinn på himmelen frå brennande byar, der saman med "himmelske harmoniar" melodiane til Marseillaise og Carmagnole med den uunnværlege kanontordenen når øyrene hans, og guillotinene slår takta; når dei forrykte "massene" brler ça ira, ça ira (**) og opphever "sjølv-medvitet ved hjelp av lyktestolpen. Sankt Bruno har i det heile tatt ingen grunn til å lage eit utkast til eit oppbyggeleg maleri av "glede og fryd frå evighet til evighet". Vi held oss for gode til på førehand å forutsi Sankt Bruno sin oppførsel på den yttste dagen. Dessutan er det verkeleg vanskeleg å avgjere om prolétaires en révolution må bli unnfanga som "substans", som "masse", som kritikken vil styrte, eller som ein "utstråling" frå anden som likevel fortsatt manglar det ndvendige samsvaret for å tilegne seg Bauer sine idear.

------------

(*) Bruno Bauer: "Charakteristik Ludwig Feuerbach". red.

(**) Marseillaisen, Carmagnolen og Ça ira - sanger frå den franske revolusjonen 1789, den siste slutter med "opp i lyktestolpen med aristkratane". red.

Desse begrepa blir nytta av Max Stirner i Den einaste og hans eigedom. - red.

 Uttrykka blir brukt av Bruno Bauer i "Charakteristik Ludwig Feuerbachs". (Red)

Margkommentar av Marx: Den såkalte objektive historieskrivinga besto nettopp i å oppfatte den historiske relasjonene som adskilt fra virksomheten. Reaksjonær karakter.

Ludwig Feuerbach: "Über das Wesen des christenthums..." (red)

"Hallische Jahrbücher" og "Deutsche Jahrbücher", tidsskrifter, hvor tidens filosofiske polemikk blei ført. - Red.

Bruno Bauer: "Charakteristik Ludwig Feuerbachs". (red)

[Marmerknad av Marx]: Det generelle svarer til 1. klasse kontra stand, 2. konkurranse, verdenssamkvem osv., 3. den herskende klassens tallmessige styrke, 4. illusjonen om felles interesser (i begynnelsen er denne illusjonen sann), 5. ideologenes feiltakelse og arbeidets deling.

[Margmerknad av Marx:] Mennesket = lik med den "tenkende menneskeånden".

Ordet er engelsk i manuskriptet, betyr "kremmer". - Red.

 Her manglar 4 sider i manuskriptet. Red.

Anti-Corn-Law-League - frihandelsforening, grunnlagt 1838 i England, krevde avskaffelse av innførseletoll på korn. Red.

I løpet av dei kommande åra forandra Marx og Engels vurderinga si av middelalderen-bøndenes opprør både som et resultat av sine eigne studier av bøndenes kamp mot føydalismen og også av dei revolusjonære kampane til bøndane i 1848 og 1849. red.

[Margmerknad av Marx:] Småborgarskap - Middelklasse - Storborgarskap.

"Handelen er århundres fikse ide." (Isaac Pinto: Traitè de la Circulation et du Crèdit).

"I nokon tid har ein bare talt om handel, navigasjon og sjøfart." (Same stad)

Adam Smith: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations.

[Margmerknad av Marx]: klassenes preeksistens hos filosofene.

[Margmerknad av Marx]: Den absorberer i første omgang de arbeidsgreiner, som direkte hører inn under staten, deretter alle mer eller mindre ideologiske stender.

[Margmerknad av Engels]: (Feuerbach: væren og vesen).

Ordet er på engelsk i manuskriptet, tyder "parsellar".

[Det følgjande er stroke ut i manuskriptet:] individa som frigjorde seg i kva slags historisk periode som helst, bare utvikla vidare eksistensforholda som allereie var og som dei fann i tilværet.

Contrat social (samfunnskontrakten) - Jean Jacques Rousseaus hovedverk.

[Margmerknad av Marx]: Produksjonen av sjølve samkvemsformen.

[Margmerknad av Engels:] Sismondi.

[Margmerknad av Engels:] (Åger!)

[Margmerknad av Marx:] Relasjon for filosofene = idé. De kjenner bare "menneskets" relasjon til seg sjølv, og derfor blir alle verkelege relasjoner til idear for dei.

[Margmerknad av Marx:] Til "samfunnet" som det framtrer i den antikke staten, i føydalismen og i det absolutte monarkiet, til denne formen korresponderer spesielt religiøse forestellningar.

Til heimesida att.