Oppsummering av stortingsvalet 2009

For noen år sidan hadde vi ei teikning av partia på ein valstand i Åsane i Bergen. Alle partia, unntatt Raud Valallianse, var teikna som eit mangehoda troll der kvart hovud hadde sin særskilde karakteristikk og rolle, men der alle var festa til den same trollkroppen.

Det sentrale trekket med alle dei nemde partia var og er at dei alle er del av eit fellesparti og at dette fellespartiet har som mål å halde oppe det kapitalistiske systemet. Dei viktigaste skiljene mellom partia dreier seg om korleis dei vil gjøre dette, kven dei vil ha med seg på dette og korleis dei fortel folk om dette. Elles er alle desse partia sin propaganda prega av at dei ikkje fortel at hovudoppgåva deira er å halde oppe kapitalismen, men av at dei prøver å gi inntrykk av at alt dei gjør og seier skjer ut frå den målsettinga at det skal gagne heile folket i landet best mulig. Noen av partia er klårere på den virkelige hovedoppgåva si, slik som Høgre, men dei fleste tåkelegg dette mest mulig, eller framstillar kapitalismen frå sine aller beste sider, utan å nemne hovudtendensane i han.

Det einaste partiet som har ei anna klårt formulert oppgåve, nemlig å arbeide for ei oppheving av kapitalismen gjennom ein stor arbeidarrevolusjon og overgang til eit klasselaust, kommunistisk samfunn, er Raudt. Dette er det store grunnleggande skiljet på Raudt og dei andre partia og det er det som gjør Raudt til det einaste verkelige opposisjonspartiet mot kapitalen og kapitalismen og den kapitalistiske staten. Dette gjør også at reformpolitikken til Raudt er det motsette av dei andre partia sin reformpolitikk. Raudt sine reformar tar utgangspunkt i dei kampane arbeidsfolk og andre fører mot problem som kapitalen skaper. Verkeliggjøringa av målet med desse kampane er løysing på desse problema. Dei kan strategisk sett bare løysast med oppheving av det systemet som skapar dei, nemlig kapitalismen sjølv og kapitalen. Derfor er det ei direkte linje frå folk sine kampar for dei rimelige behova sineog Raudt sin politikk for reformar til revolusjon og oppheving av kapitalen.

Alle partia fungerer nå i ei tid då det er sannsynlig at kapitalen er inne i den siste store geografiske utvidinga si samstundes som han er inne i ei aukande systemkrise. Dei nye utvidingane av systemet har gitt kapitalismen ein ny giv samstundes som krisetendensane blir stadig meir framtredande. Denne systemkrisa gjør at kapitalen krev fjerning av alle hinder for maksimal meirverdiskaping eller profittskaping. Og den gjør at kapitalen krev av statsapparata at dei legg tilhøva stadig betre til rette for at dette kan skje. I Noreg er olje-finanskapitalen den dominerande delen av kapitalen. Det er interessene til denne som grunnleggande sett bestemmer innanrikspolitikken og utanrikspolitikken til den norske staten.

Vi er og i ei tid der det skjer ei skakande omfordeling av økonomiske makt i systemet. Kina stig opp som det store nye økonomiske kraftsenteret og den store krisa som rammar USA så hardt og som Kina taklar betre, gjør at denne omfordelinga av makt no aksellerer. Dette vil prege utanrikspolitikken til alle land meir og meir. Krigen i Afghanistan blir meir og meir også ein krig frå USA si side for å halde Kina i taume og å hindre at Russland og Kina tar makta over oljeområd i verda og det strategiske beltet mot ”Midt-Austen” og Europa og Afrika. Den norske finans- og oljekapitalen, med Hydro-Statoil (som er blant dei aller største foretaka i verda) i spissen, er svært interessert i å stø USA i dette prosjektet fordi dei då kan blir fora med økonomiske førmunar. Marknaden i Europaunionen, som er programforplikta på kapitalen sin fridom i form av fri flyt av varer, kapital, tenester og arbeidskraft har norsk kapital tilgang til gjennom EØS-avtalen.

Vi tar altså utgangspunkt i at alle partia, unntatt Raudt, i praksis jobbar for at kapitalismen skal få fortsette som system. Kva er då forskjellen mellom desse andre partia? Etter mi meining er det slik at noen parti går inn for direkte å rive ned alle hinder for at kapitalen skal kunne fungere friast mulig. Desse partia sin grunnleggande politikk er å dekonstruere alt som hindrar kapitalen si frie utvikling. Dei er dekonstruktørane. Frp og Høgre er slike parti.

Så har vi parti som også vil fjerne det som hindrar kapitalen si frie utvikling, men som vil gjøre det, ikkje ved brutal dekonstruksjon, men ved meir lempelig omdanning i den ønskte retninga. Eg kallar dette for deformisme og dei som går inn for det for deformistar. Desse partia framstår då som ikkje fullt så gale som dei reine dekonstruktørane. Men målet deira er det same om metodane skiljer seg litt. Du kan lese meir om denne analysen her http://home.online.no/~tervalen/Refdef.htm .

Så kan partia gli litt fram og tilbake på skalaen frå dekonstruksjon til deform ettersom kva som passar best for å få gjennomført det endelige målet sitt, å legge forholda til rette for at kapitalen kan fungere best mulig.

Arbeidarpartiet har i heile tida etter 2. Verdskrigen vore finanskapitalen sitt viktigaste parti i Noreg. Det har vore eit reformparti. På grunn av gode vilkår for kapitalen kunne det innføre reformar som betra folk sine levekår innanfor kapitalen sine rammer. Så kom strukturkrisa og Arbeidarpartiet vart omdanna til eit dekonstruksjonparti under Gro Harlem Brundtland sin fridomskampanje midt på 1980-talet. Meir om dette kan du lese her http://home.online.no/~tervalen/frihkam.htm . Meir om politikken til Arbeidarpartiet kan du lese om her http://home.online.no/~tervalen/aa8efakb.htm .

Dette følgde Jens Stoltenberg opp i si første regjering med konkurranseutsetting og privatisering av store statlige foretak og sjukehusa. Etter valnederlaget litt ut på 90-talet la partiet om politikken sin i meir deformistisk retning, fordi det var vanskelig for kapitalen å få gjennomført behova sine bare ved hjelp av dekonstruksjon. Det trengs ei veksling mellom desse to formene for at kapitalen kan vinne fram med kampen for større fridom til meirverdiskaping. Viss denne vekslinga ikkje er mulig trengs meir despotiske politiske retningar, men dei har også viste seg å vere kortvarige og farlige. Parti som vil reformere kapitalismen over til sosialisme havnar lett i deformistgruppa. Når Kristin Halvorsen seier at det alltid løner seg å investere i aksjar på lang sikt, så er det ei programerklæring for å legge til rette for fortsatt kapitalisme. Når SV går med på å halde soldatar i Afghanistan og kompromitterer den antiimperialistiske politikken som er sjølve grunnmuren under heile partiprosjektet, så er det også overgang til deformisme for å sikre gode vilkår for olje-finanskapitalen.

Senterpartiet er eit blandingsparti av deformistar og dekonstruktørar. Krf og Venstre er også det. Framskrittspartiet er, ut frå programmet sitt, det klåraste dekonstruksjonspartiet. Dei vil raskast mulig bygge ned alle hinder for at kapitalen skal få størst mulig fridom. Og dei vil at kapitalen skal overta mest mulig av alle funksjonar i samfunnet, både dei sosial og helsemessige osb. Dette vil sjølvsagt gi kapitalen betre vilkår mens det arbeidande folket må bere kostnaden. Samstundes er Framskrittspartiet det partiet som er flinkast til å gripe fatt i det eksisterande raseriet mot kapitalen og den kapitalistiske staten og Arbeidarpartiet som blir formidla til særsaker som ikkje kan endre systemet, men som kan gi oppslutnad om dei som kritiserer høgast. Og så grip dei fatt i noen velferdssaker som dei vil løyse anten ved privatisering eller ved bruk av oljepengar.

Slik eg ser det lever vi i ei epoka av kapitalens historie der han virkelig blir det som Marx seier, nemlig ei universell øydeleggingsmakt. Dette tyder at hvis vi ikkje klarer å oppheve kapitalen innan århundret, så vil kapitalen oppheve menneska sine eksistensvilkår på jorda.

Det er faktisk vanskelig å forstå kva slags øydeleggingsmaskin kapitalen no utviklar seg til. Men vi veit at han har skapt middel til å utrydde alt liv gjennom spreiing av radioaktivitet ved bruk av bombar eller ”uhell” i atomkraftverk. Vi veit at han kvart år skapar 400 nye stoffar som blir slept ut i naturen utan at vi kjenner kva verknad dei har. Vi veit at han forbrukar råstoff i ei orgie av nødvendig sløseri fordi stadig nye versjonar av produkt må ut på marknaden. Berre tenk at produksjonen av ei datamaskin krev bruk av råmaterial som veger 4000 gongar så mykje som maskina sjølv. Til ei maskin på 2 kilo treng du altså 8 tonn råmaterial. For å produsere ei databrikke som veger eit par gram treng du 1,7 kilo fossilt brensle og kjemiske substansar og 32 liter vatn. Bare ein prosent av alle produkt brukast meir enn 6 månader etter at dei er kjøpte. (Opplysningar frå Ecologist, July/August 2009, Designing for Destruction av Nick Kettles.) Dette sjølvsagt fordi kapitalen må avsette alle dei varene han produserer for å fortsette meirverdiproduksjonen i aukt skala. Det enorme sløseriet i våpenproduksjonen må også nemnast.

Vi veit at kapitalen skapar meir rikdom ved den eine polen og meir fattigdom og elende ved den andre polen og stadig meir øydeleggande kriser, krigar og konfliktar.

Vi veit at hovudmetoden for å auke meirverdraten for kvar enkelt kapital er den same metoden som senkar profittraten for den samla kapitalen og dermed heile tildrivet til ny kapitalistisk produksjon.

Vi kan forlenge denne lista svært mykje, men poenget er at kapitalen er inne i ei svært djup strukturell krise som det ikkje er noen veg ut av, utan gjennom stadig større kriser.

Dette gjør at oppheving av kapitalen og skaping av eit nytt klasselaust samfunn stillar seg på dagsorden av seg sjølv. Det gjør at dette ikkje lenger er eit langsiktig, strategisk krav som vi kan vente med å snakke om. Vi må snakke høgt om dette og begynne å organisere kampen for det i praksis. Det tyder mellom anna å påvise dei tette banda mellom dei daglige kampane folk fører for dei rimelige menneskelige behova sine og opphevinga av kapitalen. Då må vi heile tida påvise sambandet mellom desse problema og kapitalen sin funksjonsmåte. Det tyder at vi må skolere oss i denne funksjonsmåten og spreie denne kunnskapen mykje breiare enn vi gjør no. Og vi må seie tydelig at siger i alle dei folkelige kampane er siger for det nye systemet. Og at den stadig breiare og djupare folkelige kampen for rimelige, fornuftige menneskelige behov og sikring av framtida for menneskeslekta og er sikringa mot at det oppstår nye hierarkisk-undertrykkande system, slik vi såg det i forsøka på å skape sosialisme i det forrige århundret.

Og så må vi snakke ope om korleis dette må foregå i praksis. At det er spørsmål om at det arbeidande folket erobrar den politiske makta, eller statsmakta frå kapitalen sine representantar. Eg har tatt dette opp i denne teksten i høve valet, http://home.online.no/~tervalen/Torstein%20paa%20Tinget%207_stat.htm hvis du vil sjå på det.

For å snakke kapitalen sitt språk, så er det dette som er vår merkevare, som skiljer oss frå dei andre partia og gjør oss naudsynte på ein heilt annen måte, og som vi må promotere over alt.

Viss vi ikkje trekk desse linjene druknar bodskapen vår i den ramma for samtale som kapitalen sine massemedia set, nemlig kamp for små og større saker utan å sjå det i samanheng med kampen mot systemet – og då blir det vi gjør reformisme og deformisme i staden for revolusjonært arbeid som virkelig kan føre oss nærare det klasselause samfunn og gjøre det mulig å vinne fleire stemmar for dette i val også. Då kan vi komme over frå å bli stemt på fordi vi har enkeltpersonar som gjør ein god jobb, til å bli stemt på fordi vi er eit parti som mange fleire forstår er naudsynt for at menneska skal ha ei framtid i det heile.

Då kan vi oppleve at vi som parti får meir enn 73 av 3999 stemmer til stortingsvalet i ein krets der vi har ordføraren. Vi kan oppleve at vi får meir enn 6612 stemmer av 264 432 i eit fylke der vi har ein leiar som mange fleire eigentlig vil ha på Tinget. Og vi kan tippe godt opp over dei 1000 stemmene til som kan skaffe oss eit mandat i hovudstaden.

Dette er den oppgåva vi no står framfor.

Det krever studiar, verving av nye medlemmer, organisasjonsbygging og organisering og propaganda langs desse linjene.

Den oppsummeringa av valet av Wergeland og Marsdal som vi finn i Klassekampen i dag er ei oppsummering for ei vidare utvikling av ein deformistisk politikk. Det er og ei oppsummering full av illusjonar om kva ein kan råde den nye regjeringa til. Erfaringa frå fire år med denne regjeringa skulle kunne ha vaksinert mange mot slike illusjonar, men samstundes er det jo desse illusjonane deformismen lever på og av. Valresultatet i seg sjølv viser det. For svært mange som sympatiserer med Raudt blei likevel illusjonen om at dei kan bli redda fra dekonstruktørane av deformistane sterkare enn medvitet om kor viktig det er å få inn ein opposisjon mot begge desse to kapitalistiske retningane på Tinget. Dette er også den redaksjonelle linja i Klassekampen.

Dei felta dei nemner som er viktige i dagspolitikken skal vi likevel ta med oss i vårt arbeid fordi dei kan vere utgangspunkt for kraftig systemkritikk og kan styrke Raudt som revolusjonært parti:

a) Ei kapitalistisk utbytting som støyter ut 700 000 menneske på ulike former for trygd.

b) Ein kapitalistisk marknad for bustader som kan skape dei største problem for folk (og store finanskriser).

c) Ein kapitalistisk politikk for utvikling av næringar i Norge som anten stolar på marknaden sin ”usynlig hand” eller olje-finanskapitalen sine behov for einsretta næringsliv som hindrar utvikling av framtidsretta næringar.

d) Den kapitalistiske framandgjøringa som pressar folk inn i avmakt, innestengd raseri, mistenksomheit ,marknadsavhengigheit og gjør at dei trekk seg tilbake frå partia og valprosessen som dei oppfattar som meiningslaus leik av parti som bare lovar og lyg.

e) Ei ny ”proletarisering” av partiet Raudt for å ta opp i seg fleire arbeidarar og farga – dette er viktig å ta fatt i.

Og eg må føye til - utvikling av fleire leiande kvinner i partiet som kan stå fram også i valkampsamanhang.

Terje Valen, 17.9.2009