|
Japanske Sadako Sasaki var to år gammel da atombomben falt over Hiroshima den 6. august 1945. 90 000 mennesker døde umiddelbart, og nesten like mange har dødd av ettervirkningene. Sadako døde av leukemi, "atombombesyken", ti år etter at bomben ble sluppet. Siden historien om henne ble kjent, har mennesker fra hele verden sendt origamitraner til monumentet som er reist til minne om atombombebarna i Fredsparken i Hiroshima. En japansk legende forteller at man kan gjøre gudene til lags ved å brette 1000 papirtraner, og at man deretter får oppfylt et ønske. Sadakos ønske var å bli frisk. Hun forsøkte å brette 1000 traner, men kom bare til 644 før hun døde den 25. oktober 1955. Inspirert av hennes historie, bretter skolebarn over hele verden fredstraner.
"Kom tilbake til meg, Sadako" er et brev Sadakos mor, Fujiko Sasaki, skrev åtte måneder etter Sadakos død. Brevet er fra "Record of Atomic Bombs in Japan" av Seishi Toyota (publisert av Nihon Tosho Center, 1991). Det er oversatt til norsk fra engelsk, og publiseres med tillatelse fra Seishi Toyota. Kazuyo Yamane har oversatt brevet fra japansk til engelsk. Hun er leder av den internasjonale avdelingen av organisasjonen Grassroots House. De håper brevet kan brukes som ledd i fredsundervisningen over hele verden. Copyright © Seishi Toyota
Et brev fra Sadakos mor, Fujiko Sasaki, 1956. Bilde: Sadako Sasaki, 12 år i 1955
Det har allerede gått åtte måneder siden Sadako døde. Hun var virkelig et miserabelt barn. Det fantes ikke nok mat da hun ble født under krigen, og hun veide bare 2250 gram. Men alt var bra med henne, bortsett fra da hun fikk lungebetennelse mens min mann var innkalt til tjeneste. Dere ler kanskje av at jeg roser henne (den engelske oversetterens merknad: det er ikke japansk skikk å rose familien foran andre), men hun var så omtenksom og hensynsfull at jeg satte min lit til henne. Hun hjalp meg på alle mulige måter. Når jeg ikke får sove, tenker jeg ofte på barnet mitt som ble utslitt og døde, og ønsker at jeg kunne trykke henne godt inntil meg enda en gang. I drømmene mine sier Sadako til meg: "Overlat det til meg, mor," og jeg våkner mens jeg roper: "Sadako!" Så går det opp for meg at det var en drøm, og jeg lurer på hvordan hun har det. En stund er jeg oppslukt av triste tanker og folder hendene i bønn foran tavlen for den bortgangne. Jeg husker den 9. januar i fjor. Hun viste meg en lymfekjertel bak øret og sa: "Mor, jeg tror lymfekjertlene mine er litt hovnet." Jeg syntes de var det. Men da hun var blitt undersøkt ved ABCC (Atomic Bomb Casualty Commission: kommisjonen for atombombeofre) i juni 1954, sa de at alt var i orden, og hun var virkelig livskraftig og alle visste at hun likte å trene (Sadako var den raskeste løperen på skolens stafettlag - o.a.). En gang tenkte jeg: "Hvis hun må lide slik hun nå gjør, ville det vært bedre om hun hadde dødd den morgenen, den 6. august" (som var den dagen bomben ble sluppet over Hiroshima), men nå tenker jeg: "Jeg skulle ønske hun var i live og kunne være sammen med meg, uansett hvor handikappet hun var og hvor syk hun var." Jeg husker Sadako som jeg husker dagen i går. Det jeg husker best, er da hun ble innlagt. Det var en sjelden fin morgen i skolegården på barneskolen Nobori-cho den 10. februar 1955. Jeg husker livlige barn som lekte, de hoppet strikk. Sadako moret seg over leken, men jeg tenkte: "Sadako! Du lider av en atombombesyke som kalles leukemi. Å, nei! Hvorfor deg?" Min mann og jeg tok henne med til et sykehus, selv om hun gikk til skolen, glad og med vesken i hånden, som vanlig. Sadako så bra ut og visste ikke at hennes lege hadde fortalt at hun kom til dø om noen måneder. Da han hadde fortalt oss det, gråt min mann og jeg voldsomt ved siden av Sadako, som sov fredfullt. Tårene kvalte oss nesten, og vi tilbrakte natten med å tenke: "Å, vi skulle ønske at noe kunne gjøres. Vi skulle ønske at det fantes noe som kunne spare henne for denne atombombesyken." Jeg knuget Sadakos hender og tenkte: "Hvis det fantes en medisin i verden som kunne helbrede denne uhelbredelige lidelsen, ville jeg lånt penger, selv om det var ti millioner yen. Eller, hvis det er mulig, la meg dø i stedet for henne ..." Men vi var så fattige at vi knapt greide oss. Jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste som mor og elske henne så høyt som mulig. Men åtte måneder etter hennes død er hjertet mitt fremdeles fylt av sorg fordi jeg ikke kunne gjøre noe for henne. Jeg er takknemlig for innsatsen til legene, som tok seg av henne dag og natt. Da jeg fikk vite at hun snart kom til å dø, kjøpte jeg kirsebærblomstret silkestoff og brukte natten til å sy en kimono til henne. Da jeg gav den til Sadako, holdt hun tilbake tårene og sa: "Mor, du gjør for mye for meg." Jeg bad henne ta den på, og sa: "Sadako-chan, dette er mitt ønske, så vær så snill og ta den på." Hun tørket bort tårene, tok den på og så svært glad ut. Hun visste at vi var fattige, selv om hun ikke sa noe. Hun pleide å si: "Mor, jeg er ingen god datter, fordi du må bruke så mye penger på min sykdom ..." Jeg er sikker på at det var mange ting hun som tenåring ønsket å kjøpe, for eksempel nye klær, men hun sa ingenting til meg og holdt det for seg selv fordi hun visste at vi var fattige. Jeg klarte ikke å stanse tårene da jeg så Sadako i kimonoen, for hun så så fin ut. Hun så på meg og sa: "Hvorfor gråter du? Du gjør for mye for meg ..." Vi hadde drømt om å kjøpe kimono til henne etter krigen, fordi hun hadde vært til så stor hjelp for meg. Drømmen var endelig blitt til virkelighet. En av hennes klassevenninner, frøken Chizuko Hamamoto, skrev disse erindringene om Sadako: Sadako så penere ut i kimono fordi de hovne lymfekjertlene fikk det til å se ut som om hun hadde lagt på seg. Hun hadde på seg den vakre kirsebærblomstrede kimonoen i dag. Da jeg sa: "Du er penere i kimono enn i kjole, frøken Sasaki", sa hun: "Synes du? Så hyggelig." Men hun så trist ut. Jeg vet ikke hva Sadako følte ved venninnens ord, men kimonoen ble et minne. Hun trodde på et ordtak som sier at om man bretter tusen traner, blir man frisk. Hun brettet omhyggelig papirtraner, en etter en, av reklamepapir, medisinpapir og innpakningspapir. Øynene hennes skinte mens hun brettet tranene. De fortalte at hun så gjerne ønsket å overleve. Da min mann og jeg kom for å besøke henne, sa hun: "Far, jeg har brettet akkurat fire hundre papirtraner." Han var omtenksom mot henne og holdt tilbake tårene.
 "Så hard hennes skjebne er, selv om hun så gjerne vil leve! Så elendig hun er, selv om hun så gjerne vil leve! Sadako, jeg vil så gjerne gjøre noe for deg," tenkte jeg, men det var ingenting jeg kunne gjøre, og jeg tenkte ømt på henne. Jeg så på de brettede tranene på sengen, som Sadako uskyldig hadde laget, og gråt til hjertet nesten brast da jeg tenkte på hva Sadako hadde følt. Jeg lurte på hvorfor hun var blitt født. Jeg gav brettede traner, som hun så oppriktig hadde laget, til klassekameratene hennes. Resten la jeg i kisten hennes, sammen med blomster, slik at hun kunne ta dem med seg inn i den neste verden. Hvorfor sang dere tusen traner ikke? Hvorfor fløy de ikke? Sadako, tilgi meg. Så vanskelig og tungt det var hver dag. Jeg lurer på om du har det bra i himmelen. Klassekameratene hennes, medlemmene av foreningen Kokeshi, kommer hver 25. og er snille mot oss. Jeg gråt her om dagen, da jeg leste brevene til minne om Sadako, som vil bli publisert i en bok. Jeg respekterer virkelig barn for deres sterke kjærlighet og ønske om fred, fordi de planla å bygge en statue av et atombombebarn, med Sadakos død som en begynnelse. Sadako! Freden du ønsket vil bli realisert i form av en statue av et atombombebarn, med hjelp fra dine klassekamerater, som Masako og Chou, i tillegg til barn fra Hokkaidou i nord til Kyushu i sør. Statuen av et atombombebarn vil bli bygd som et fredssymbol på plenen ved minnetårnet for atombomben i Nakajima, der Sada-chan var sammen med sin far! Sadako! Lytt! Kan du høre dine venners sterke stemmer for fred? Som mor til et barn som gikk bort da det bare var tolv og et halvt år gammelt, vil jeg sende en appell til alle mødre, ikke bare i Japan, men over hele verden, om at jeg ikke ønsker at noe så fryktelig skal hende igjen. Så mange barn søker fred. ---
Sadako og de tusen tranene (Fra Nei til atomvåpen, som hvert år markerer Hiroshimadagen, 6. august, med en minnehøytidelighet.)
World Peace Project, et prosjekt som tar sikte på å brette verdens største papirtrane. Undervisningsmateriale. Du lærer også å brette papirtraner.
The Story of Sadako, presentert av Sadako Film Project.
Da bomben falt av Karl Bruckner (oversatt til norsk av Olaf Coucheron), Oslo: Damm, 1966
Sadako och de tusen papperstranorna av Eleanor Coerr, Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1980
Sadako av Eleanor Coerr og Ed Young. Illustrert barnebok. Oversatt til norsk av Tone Dannevig og Jostein Gaarder. Oslo: Bonnier Carlsen Forlag, 1995
|
Ingen er kjærere for en mor enn det mest miserable barn. Jeg har fire barn, og Sadako var den jeg syntes mest synd på.
Monumentet over Sadako (også kalt Barnas monument) står midt i Fredsparken i Hiroshima. Øverst Sadako som holder opp en gyllen trane. Monumentet ble reist i 1958 på initiativ av Sadakos klassekamerater. Historien om Sadako spredte seg, og elever fra 3100 skoler i 10 land samlet inn penger. På sokkelen står deres ønske inngravert: "Dette er vårt rop, dette er vår bønn: Fred på jord." Se også: