Kainhuunmaa ja kainuulaiset -
Kvænland og kvænene

Cwena Land, Cwenland, Qvaenland
cwenas, qvaener, kvenir

(fra et foredrag om kvænene i Børselv ved Terje Aronsen, Kvæntunet, januar 2000)

Ordforklaring:

kvæn
< hvein, gvein, kvein < i norske dialekter områder hvor det vokser tynt gress
< hvein = gammelnorsk ord som betyr sumpet mark
< hven = svensk ord som betyr lavlendt sumpet mark
< hvene = dansk ord som betyr tynt gress
< hwainoo = germansk ord

Kvænland
< lavlendt, slettelandskap med enger og myrmarker som er gressbevokst

kainuu
< ? Kan ha samme opprinnelse som kvæn. Ordet betyr lavlendt område med vidstrakte engsletter, lavlendt mark. Har ingenting med det samiske ordet gai'dno/gai'no å gjøre.

Kainhuunmaa
< Ordet betegner et land som er lavlendt, sumpet og gressbevokst

 

Definisjoner:

Kainhuunmaa/Kvænland: En selvstendig nasjon på Nordkalotten helt fram til slutten av 1200-tallet da Svearike (Sverige) begynte erobringa av den vestlige delen. Enda fra 1500-tallet finnes det dokumenter som viser at Kvænland som nasjon gjør avtaler med de andre nasjonene i området.

Kainuulaiset/Kvæner: Kvænene er det folket som har sine røtter til det historiske Kvænland. (Jf. Phil.dr. Erik Wahlberg, prof. Jouko Vahtola, Nord-Norsk kulturhistorie.)

Kainhuun kieli/Kvænsk språk: Det språket som kvænene har snakka, som de snakker i dag, og som overlevde forsvensknings- og fornorskningsprosessene i Sverige og i Norge som minoritetsspråk. Språket er en vestvariant av alle språkene i Barents- og Østersjøområdene, og ligner derfor veldig på gammelfinsk. Det har også mange forbindelser til estisk, karelsk og selvfølgelig samisk.(Jf. Phil.dr. Erik Wahlberg, prof. Heikki Paunonen.)

Kainhuun kylttyyri/Kvænsk kultur: Den eldgamle Nordkalottkulturen som har levd ved siden av den samiske kulturen i uminnelige tider. Ofte er forbindelsene til samisk kultur vel så sterke som til finsk kultur. Det er en utprega jordbrukskultur, og det var kvænene som innførte det kultiverte jordbruket til Finnmark og Troms.(Jf. Ottar.)

 

Historikk:

ca. 200-500 e. Kr.
Det er vanskelig å si hvor langt tilbake kvænsk historie går. Det er nå blitt konstatert bosetningsområder på øyene i Nord-Troms som forskerne betegner som kvænske.

ca. 890
Håløyghøvdingen Ottar foretar en sjøreise på Nordkalotten der han bl.a. møter kvænene. Beretninga fra denne reisa er den eldste samtidige "norske" skriftlige framstillinga.

"Langs den sydlige del av landet på den andre siden av fjellet, er Svealand, helt "til den nordlige del av landet; og langs den nordlige del av landet, kvænenes "land. Kvænene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og "nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt "i fjellområdene, og kvænene bærer sine båter over land til disse innsjøene og "derfra herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette båter."

Kvænenes høvding ble betegna som kong Faravid.

Kvænland hadde sin utbredelse sørover i dagens nasjonalstat Sverige til Helsing-land -ihverfall. I det som er dagens nasjonalstat Finland, strekte Kvænland seg like til nordfor byen Åbo. I nord hørte de store elvedalene mot Norge også med til Kvænland.

Det som i dag benevnes som Bottenvika, var da Kainhuunmeri/Kvænhavet, som på russisk kaltes "Kajano morje".

1200-tallet
Svearikets/Sveriges kolonisering av det nordvestligste Kvænland, og Russlands grusomme herjinger i det nordøstligste Kvænland gjør slutt på det meste av Kvænlands selvstendighet.

Kvænland får en stor befolkningstilvekst fra Pirkkala I Övre Satakunta. Mange mener at denne nye befolkninga er de såkalte "birkarlenes" forfedre. Birkarlene overtok kvænenes rolle som skatteoppkrevere med sanksjon av den svenske kongen.

Kvænene er hårdt trengt av karelere fra sørøst. Karelerne overtar faktisk tilslutt herredømmet over det østlige Kvænland.

I den vestlige delen av Kvænland, dagens Nord-Sverige et det kolonistene fra Mälarnområdet som begynner å kalle kvænene for "finner" fordi kvænene snakker et språk som likner språket i Egentlige Finland.

1300-tallet
Birkarlene begynner sin virksomhet. Det er den svenske kronens første steg mot å tilegne seg den politiske makten i nord. Det blir også den siste rest av kvænenes gamle politiske selvstendighet i Kvænland.

Birkarlene var Svearikets skatteoppkrevere og handelsmenn.

1500-tallet
Kainhuunmaa/Kvænland er fremdeles en realitet. Det finnes dokumenter som viser at nasjonen er med på avtaler med andre nasjoner.

1600-tallet
Birkarlenes privilegier opphører.

Vandringsveiene fra det gamle historiske Kainhuunmaa/Kvænland og nordover til Nordishavet har vært kjent i tusenvis av år. Kvænene hadde brukt disse veiene til å hente seg mat og andre ressurser.

Det var både krig og overbefolkning som førte til at kvænene valgte å se etter nye bosetningsområder lenger nord.

På slutten av 1600-tallet begynner den nåværende kvænbosetninga i Nord-Norge. De første bosetningene er i Kautokeino, Alta og Vadsø.

1700-tallet
Ca. 1720 bosetter de første kvænene seg i Karasjok og bygger opp kirkestedet. Disse er forfedrene til Børselv-, Lakselv- og Stabbursneskvænene. På det meste bor det ca. 70 kvæner i Karasjok, men en alvorlig koppe-epedemi redusere antallet sterkt.

På 1750-tallet bodde det 10 familier i Kautokeino, og 8 av familiene var kvænske.

Ca. 1750 bor det 4 kvæner i Kjæs. Disse er de første registrerte kvænene i Porsanger.

1767 bosetter Erkki Juntinpoika seg i Børselv, men han gifter seg med ei enke fra Stabbursnes og flytter dit. Hans bror Juhannes Juntinpoika kommer til Børselv i 1786 og bosetter seg på Juntintörmä.

1768 flytter de fleste av de overlevende etter koppe-epedemien i Karasjok til Porsanger.

Kippasen Sammeli og Klaauksen Erkki var blant dem.

1768: Pyssyjoki synttyy kainhuun kylänä/Børselv blir ei kvænsk bygd.

 

Tilbake