Det sier sikkerhetsleder Alf Halsen i Bergen og Omland Havnevesen til Bergens Tidende.

Halsen har fått spørsmål om hvor effektive tiltakene mot terroranslag rettet mot passasjer- og lasteskip er ettersom bare de såkalte Schengen-gjerdene er synlige tegn på sikkerhetstiltak og at kaiene ligger åpne mot sjøen.

Terje Valestrand
Publisert: 24. sep. 2006

Rett nok ble sjefen for Spedisjonsavdelingen, Thorolf Schøtt, ilagt 14 dagers husarrest mens politiet etterforsket saken. Den tiden tilbrakte han på hytten på Hjelllestad. Men en sjåfør kjørte hver dag ut til ham med dagens post og informasjon, slik at han hele tiden var orientert om utviklingen. Stikk i strid med politiets pålegg.

 BTMagasinet 23. sep. 2006 forteller den ukjente historien om hvordan Det Bergenske Dampskibsselskab under hele krigen samarbeidet nært med den tyske okkupasjonsmakten. Og tjente millioner på det.

20 lastebilder
En av sjåførene som ble pålagt dette arbeidet står frem i BT, og bekrefter historien. Leif Aarlie jobbet i Bergenske fra 1935 til han ble pensjonist i 1982.

- Alt den 10.eller 11. april 1940 møtte to tyske offiserer opp på Spedisjonsavdelingen til BDS på Bradbenken for å skaffe seg en oversikt. Okkupantene ville vite hvor mange lastebiler vi hadde. De ble nok forundret da de fant 20 topp moderne lastebiler, omtrent der de steg i land på norsk jord. Fra da av og gjennom hele krigen hadde vi mange og allsidige oppdrag for tyskerne, forteller Aarlie.

Selv drev han et dobbeltspill; både pliktoppfyllende sjåfør og agent for motstandsbevegelsen, senere kjent som XU.

- Etter krigen viste det seg at vi var tre agenter i Bergenske, uten av vi ante om hverandre. Slik måtte det være.

Det var en tilfeldighet at Leif Aarlie kom med i dette arbeidet. En dag kjørte han ulovlig gjennom Veiten, der Gestapo hadde sitt hovedkvarter. Han ble arrestert og sendt på straffarbeid med lastebil til Espelandsleiren, som da var under bygging. Da straffen var sonet og han en fri mann, kom en av de tyske sjefene ned på «Bergenske» og sa:

- Vi trenger en lastebil og vi vil ha Aarlie som fast sjåfør på den.

Tillit
Slik ble det.Gjennom hele krigen kjørte han fast en av «Bergenskes» lastebiler til og fra fangeleiren, og opparbeidet seg stor tillit hos tyskerne.

Snart kom han i kontakt med hjemmefronten, og han ble en viktig kurer både inn og ut av leiren. Mat og informasjon var vesentlig.

- Hver dag brakte jeg en illegal avis inn, slik at fangene kunne holde seg informert om krigens gang.

- Vi hadde en viktig kontakt i Gestapo som varslet oss om hvilke fanger som skulle fraktes hvor. På den måten kunne vi varsle, og folk kunne komme seg unna

HEDRET: Leif Aarlie med noen av utmerkelsene han fikk for sin innsats som motstands-mann, samtidig som han kjørte BDS-lastebiler i tysk tjeneste.

- En gang lurte vi en ny vakt, slik at en fange fikk komme hjemom å besøke sin kone i Nansens vei, før han ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

To ganger ble Aarlie avslørt, og arrestert inne i leiren. Men han klarte å bløffe seg ut igjen.

- Visste sjefene dine i BDS hva du drev på med?

- De visste at jeg smuglet mat og pakker, mens selvsagt ikke at jeg jobbet som illegal agent.

Ubehagelig
Etter krigen var Leif Aarlie en av de fire sjåførene som anmeldte BDS-ledelsen til politiet for økonomisk landssvik. De fire hadde samlet mye informasjon om alt tyskerarbeidet som «Bergenske» hadde tjent millioner på.

- Direktør Schjøtt ba meg en rekke ganger opp på kontoret for at jeg skulle undertegne et brev om ledelsens nasjonale holdning. Jeg svarte at jeg ikke ville det, og det ble naturligvis en ubehagelig situasjon.

- Men saken ble henlagt av statsadvokat Andreas Cappelen i Stavanger. Da fikk BDS alle sakspapirene, og kunne lese politiforklaringene til alle vi som var avhørt som vitner. Det skapte ikke akkurat noen god stemning det heller, sier Leif Aarlie i dag, 60 år etter -
BDS sjef Thomas Falck var den sterke mann i rederiet gjennom WW2. Under hans ledelse drev rederiet en utstrakt handel med den tyske okkupasjonsmakten! Han skålte for Terboven og var agent for engelsk etterretning. Han ble hyllet av tyskerne og fikk St. Olav av kong Haakon.. Denne mystiske toppsjefen i "bergenske" under krigen.
Svenskbyggd lyxkryssare sjönk
Den för fackfolk och nostalgiskt båtintresserade legendariska lyxkryssaren Stella Polaris, numera omdöpt till Scandinavia, sjönk på fredagskvällen svensk tid utanför den japanska kusten.

Ja, jag kan bekräfta att fartyget Scandinavia sjönk klockan 02.02 japansk tid, säger Touru Hara, vakthavande befäl vid japanska kustbevakningen i Tokyo, till TT sent på lördagskvällen.

en gang med norsk flagg og BDS i toppen...

Därmed sjönk Scandinavia klockan 19.02 i fredags svensk tid. Vraket ligger nu på 70 meters djup i Stilla havet, cirka 3,2 kilometer sydväst om hamnstaden Kushimoto i sydvästra delen av den japanska huvudön Honshu. Fartyget var vid olyckstillfället under bärgning till ett varv i Kina.

- Vi vet ingenting om orsaken till att Scandinavia sjönk, säger Touru Hara.

Enligt entusiastsidor på internet kan dock fartygets sjöduglighet ha varit högst diskutabel. 1969 köptes Stella Polaris av ett japanskt reseföretag och låg sedan dess, fram till helt nyligen, vid kaj på Izuhalvön. Under namnet Floating Hotel Scandinavia fungerade den gamla skönheten som hotell och restaurang.

Stella Polaris byggdes 1926-27 på Götaverken i Göteborg för norska ägare, och gick under de följande åren i lyxkryssningstrafik världen över. Hon uppges under storhetstiden ha korats till världens vackraste fartyg.

1952 togs Stella Polaris över av Malmöbaserade Clipper Line, och ska under åren flera gånger ha fräschats upp på Kockums i Malmö.

Den norske fartygsentusiasten Harry Garstad säger till TT att när han besökte fartyget i Japan för några år sedan var det fortfarande fullt av ovärderlig inredning från den gamla goda tiden.

- Skandinavisk utsmyckning om du så vill. Och mycket målningar, mest norska såvitt jag kunde se.

Garstad säger att all denna inredning troligen var kvar ombord vid helgens förlisning.
.
- Det är mycket tråkigt att allt detta nu gått förlorat
Verft og bradbenk
Skipsbygging var kombinert med reparasjons aktiviteter. Mindre reparasjoner og store deler av vedlikeholdsarbeidet på seilskutene, ble foretatt der det falt seg også under selve seilasen.Sikkerhetstiltakene mot terror:
For den sentrale havn i Bergen gjelder to havneterminaler - Skolten og Dokken. Skolten dekker Bontelabo, Skoltegrunnskaien og Festningskaien.

Dokken dekker Jekteviksutstikkeren, Dokkeskjærskaien, Frieleneskaien og deler av Møhlenpriskaien.

 Større seilfartøyer hadde som regel en tømmermann og seglmaker blant mannskapet. Større reparasjoner og ettersyn av skroget ble utført ved verftene så sant mulig i hjembyen. Den vanligste måten å komme til under vannlinjen på, var å krenge skipet slik at kjølen ble liggende tørr.

Med andre ord kjølhale skipet. I 1602 ble det anlagt et kjølhalingsverft i Slottsfjæren ved Bergenhus Slott med festning, i trygg avstand fra byens trehusbebyggelse pga brannfaren ved tjærebrenningen. Verftet ble kalt Bradbenken dvs et sted hvor "fartøier op-sættes for at blive overstrøgne med Tjære".

Ved kjølhaling ble arbeidet utført fra flåter fortøyet langs skipssiden. Den begrodde bunnen ble oppvarmet og tørket med ild, og deretter skrapet og kostet ren og reparasjoner, som skifting av hudplanker o.l., foretatt. Man kalfatret oftest skroget på ny (rense og drive natene med stry og bek ). Til slutt ble bunnen smurt med tjære mens skroget ennå var varmt. En har også fortolket »brad» som avledet av »brage» som igjen betyr »kalfatre».

   Skjoldmøen og   Sleipner.

Skonnertbrigg Sleipner 150 br.regtonn dro 23. mai 1862 med emigranter og last.

Jakt Skjoldmøen 55 br.reg.tonn med 6 mann og last dro 12. april 1863. Lest på samme plakett satt opp i Montreal i Canada 1964, in memorial.

Bradbenken var anlagt av skipper Gerdt Evertsen i 1602, med privilegium på å foreta kjøl-haling i Bergen. Blant mestrene på Bradbenken, finner vi betydningsfulle skipsbyggere.

"BRADBENKEN: Nils Krantz' maleri «Fra Bradbenken»,en by. 
 1924. I Paris var han elev ved André Lhotes malerskole

Bradbenken var først for det meste et vedlikeholds- og reparasjonsverft. Det skal ha vært bygget to mindre fartøyer rundt 1835 i Slottsfjæren, men organisert skipsbygging tok ikke til før Bradbenken ble solgt og omorganisert i 1837.
Fakta/ «Skjoldmøen»
63 fot lang, 17 fot brei og 12 fot djup jekt bygt på spekulasjon av Gunnar Gravdal og Peder Hagen på Halsnøy i 1856.
Først brukt i sildetransport langs kysten, selt til kjøpmann Torgeir Svanøe i Bergen i 1862.
Namn frå norrøn mytologi etter Frøya, fruktbarskapsgudinne og skjoldmøy (valkyrie)
Den vidgjetne amerikaturen starta i Bergen 12. april 1863, med eit mannskap på seks, ein skipshund, sommarsild, stokkfisk og ansjos om bord. Kaptein var Rathje Harmens Wesenberg.
Nådde Quebec i Canada 12. juni 1863, Chicago i USA 16.juli.
Returnerte til Christiania og Bergen med flesk, kveitemjøl, skinker, tobakk, hud, petroleum og oljelamper etter 14 dagar.
Seinare selt til Florø, Halsnøy og Sandnes. Gjekk i fiske- og godstransport til Ishavet, langs norskekysten, til Austersjøen og Europa.
Landsett og vraka ved Slottsvik på Sunnmøre i 1923.
Eit USA-flagg av silke, gitt «Skjoldmøen» av Chicago bystyre i 1863, heng i dag i Bergen Sjøfartsmuseum
Litteratur: «Den første norske Amerikalinje» av Hans Nerhus (Form og Farge, Oslo 1963). Sjå også www.skjoldmoen.no
Feirar vågal Amerika-pionér
Det var eit vågestykke som skapte furore i USA. Det var norsk sjømannskap i beste vikingånd. Forløparen til Den norske amerikalinje.
Ove Olderkjær
Publisert: 08. jun. 2006
I Høylandsbygd på Halsnøy har Johannes G. Eide - skipsbyggjar i fjerde generasjon - pussa støvet av sildejekta «Skjoldmøen» av Bergen si fantastiske historie.

Skuta blei bygt på Sjo på Halsnøy i 1856. 150-års jubileet skal markerast grundig av Eide og heile Halsnøy til helga. «Skjoldmøen» får sitt eige minnesmerke på Larsstø og ein modell permanent hengt opp i Eid kyrkje.

AMERIKALINJE: Jekta «Skjoldmøen» av Bergen gjorde berre ei Amerika-reis, men blei internasjonal kjendis i 1863. Ho er omtalt som den første norske Amerikalinje. Her måla av dåverande målarmeister ved Den Nationale Scene, Fredrik Martin Sørvig.

Haugianar i Bergen
Torgeir Svanøe var mannen som kjøpte den 63 fots jekta og sende ho på ein både risikabel og myteomspunnen pionértur over Atlanterhavet.

Båtkjøparen var son til haugianarhøvdingen Ole Torjussen Svanøe som grunnla to store handelshus i Bergen.

Eitt av handelshusa gjekk i arv til Torgeir, omtalt som ein både frilynt og misjonskjær kjøpmann i Hans Nerhus si bok om «Skjoldmøen».

Det var nevøen Endre Johannessen Svanøe som overtalte onkelen sin til å føreta overfarten til Amerika for å kartleggja handelsvilkår over there.
Nordmenn hadde reist til Amerika i små fartøy lenge før 1863. Men «Skjoldmøen»s overfart er rekna som den første i forsøket på å etablera ei godsline mellom Norge og USA. Det skjedde eit halvt hundreår før «Kristianiafjord» kryssa Atlanteren som den første i Amerikalinjen i 1913.

Eldst i Europa
- Eg fekk ein original halvmodell av båten av ein slektning for fleire år sidan. Etter det har eg vore levande interessert i jekta si historie, og arbeidd for at «Skjoldmøen» skulle få eit minnesmerke på Halsnøy, seier Johs. G. Eide.

Skipsbyggjarveteranen har lagt tusenvis av timar ned i arbeidet med å dokumentera både «Skjoldmøen»-historia og den omfattande skipsbyggingstradisjonen på Halsnøy.

«Skjoldmøen»-markeringa til helga vil også omfatta ei modellutstilling av Halsnøybåten, den eldste båten i Europa rodd med årar det er funne restar av. Funnet blei gjort tilfeldig i Toftevåg i 1896.

Storm, isfjell og salutt
Etter ei strabasiøs kryssing med storm i Nordsjøen og isfjell utanfor Newfoundland, nådde «Skjoldmøen» Quebec 12. juni 1863. Straks spreidde ryktet seg om dei vågsame nordmennene og skipshunden i den vesle trebåten.

Jekta blei buksert av dampbåtar gjennom St. Lawrencevassdraget, løfta gjennom 30 sluser, slept av hestar opp til Eriesjøen, for så å segla over Huronsjøen og Michigansjøen til Chicago.

Aviser og blad gjorde den norske båten til kjendis vide omkring. På nasjonaldagen 4. juli fekk «Skjoldmøen» kraftig salutt under slep langs kanalane. Og mottakinga i Chicago 16. juli var så storslagen at lossinga måtte utsetjast.

Borgarkrigen rasa i USA medan «Skjoldmøen» låg i Chicago. Men det minka ikkje interessa for båten. Blant anna strøymde mengder av norskameraikanarar i Midt-Vesten til for å sjå jekta.

Også ved avreisa var det stor ståhei. Kva mottaking «Skjoldmøen» og kaptein Wesenberg fekk då dei ankra opp i Bergen att tidleg i november 1863, går ikkje fram av litteraturen.
Norske utvandreres reiseruter
Av de norske utvandrerne som kom til Amerika i årene før 1850 (i alt ca. 18.000), kom 75 prosent direkte fra Norge, mens de øvrige 25 prosent reiste fra havner i andre europeiske land.
1853-1875
Som følge av opphevingen av den britiske navigasjons-akten i 1850, ble kanadiske havner åpnet for skip fra alle nasjoner. Innen få år begynte nesten alle norske emigrant-fartøyer å bruke Quebec som landingshavn. Og det fortsatte de med i nesten 20 år. Grunnen til dette var at de fleste norske emigranter på denne tiden, skulle til Illinois, Wisconsin, Iowa eller Minnesota. Og da lå Quebec mer lagelig til. Men noen norske skippere gjorde det enda bedre. Hans Waage og Rathje Wesenberg skaffet seg heder og ære ved å seile sine skip opp Lakene til Chicago. Dit tok Waage "Sleipner" både i 1862, 1863, 1864 og 1865, mens Wesenberg tok "Skjoldmøen" dit i 1863.

Opplysninger om skip som seilte fra Norge til Amerika i denne tiden, finnes bevart i norske arkiver. Men der finnes det ikke opplysninger om passasjerenes navn, bare antallet. I USA finnes det derimot navnelister over ankomne passasjerer (begynner med 1820) i National Archives i Washington. Disse inneholder verdifull informasjon - både navn og andre data om passasjerer som kom til USA fra utlandet. Passasjerlistene for de kanadiske havnene finnes i National Archives i Ottawa, men de går bare tilbake til 1865.

«Amerikalinjen» var nasjonens stolthet og selskapets skip ble betraktet som handelsflåtens flaggskip. Gjennom mer enn 70 år var selskapets skip et bindeledd mellom Norge og det norske USA.

MS «Bergensfjord» ble kjøpt i all hast av det franske rederiet CGT og gitt navnet «De Grasse II» i 1971 for å erstatte skipet «Antilles» som var gått tapt i brann. Rederiet klarte ikke å oppnå lønnsomhet på ruten Le Havre-Southampton-Karibien og overført skipet til cruisetrafikk i 1972. Skipet ble solgt videre allerede i 1973 og fikk navnet «Rasa Sayang». I 1980 overtok greske eiere, Aphrodite Maritime Co.

 17. august 1980 brøt det ut brann i maskinrommet under oppgradering ved et verft i Perama i Hellas. Man valgte å taue det brennende skipet ut av havnen.

 Slukningsforsøkene var mislykket, skipet kantret og sank nær Kynosoura, en øy få sjømil ut av Perema.Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/MS_Bergensfjord»

m/s Vega

m/s Vega  tatt av tyskerne

m/s Vega bombet av russerne
m/s Venus

Og takk for det!

Det tidligere hurtigruteskipet M/S Polarlys seiler idag som et flytende legesenter og øyeklinikk under navnet "Caribbean Mercy" Before the Caribbean Mercy she was called the Polarlys and carried passengers, produce and mail along the Norwegian Coast

M/S Nordlys - M/S Polarlys *M/S Meteor - M/S Midnatsol -

Jan I. Eliassen
Publisert: 14. jun. 2006
- Hvorfor i heiteste skal vi selge noe som er så gøy å drive med, spør Hans-Petter Henschien?

- Hvem ville kjøpe?

- Mest utlendinger, men også noen norske forespørsler har vi fått. Svaret er og blir nei, det spiller ikke noen rolle om vi da opplever noen sure østlendinger. Det bryr vi oss ikke om, ler Hans-Petter Henschien.

Gøyere i Bergen enn i Oslo
Utenlandske kunder lurer på hvorfor Henschien sitter i Bergen å drive landets største uavhengige sjøforsikringsmeklervirksomhet, og ikke i Oslo - eller for den saks skyld utlandet - når 85 til 88 prosent av kundemassen er utenlandske rederier, med grekere på topp.

Da svarer Henschien, litt fleipete, at det er gøyere å gå i begravelse i Bergen enn i bryllup i Oslo.

Utlendingene nikker i bekreftende og tror de forstår. Henschien er ikke helt sikker på om de virkelig skjønner.

- Men jeg er i alle fall sikker: Henschien Insurance Services AS og datteren Henschien Insurance Services Skade og Liv AS er ikke til salgs. Selskapene skal ikke på børs. De skal være i Bergen og kundene skal vite at de har å gjøre med totalt uavhengige meklere. Siden mange av dem har vær kunder i mange år, har de antakelig skjønt verdien av uavhengighet. Å være uavhengig betyr at vi har frihet til å gjøre de tingene som er riktig og la være å gjøre ting vi ikke kan stå inne for.

Ungdommen overtar
Selskapet er de siste årene fylt opp av ansatte i 30-årsalderen, som skal sikre videre liv i neste generasjon. Noe Henschien har jobbet hardt for å sikre.

For noen år siden ble firmaet tappet for penger av kjeltringer i Oslo. Da bevisene for svindelen kom på bordet, sa retten at kravene på 12 millioner kroner var foreldet, og Henschien ble idømt fem millioner kroner i saksomkostninger.

Det var da Trond Mohn kom på banen med moralsk og økonomisk støtte, og flere kom med tilbud om hjelp. Dette var mer enn urettferdig, mente de.

- Da fikk jeg vite hva det vil si å ha gode og fornøyde kunder som også viste seg å være mine venner. Det varmet godt. I fem år kjempet vi i retten. Det holdt faktisk på å ta livet av oss. Den moralske og økonomiske støtten fra Trond Mohn ga oss et nødvendig pusterom. Vi har alltid spilt renslig, og det fikk vi se virkningen av da den ene etter den andre tilbød oss hjelp, sier Hans-Petter Henschien.

- Vi ble på en måte mentalt fristilt til å gå videre. Uten støtten er det ikke sikkert vi hadde hatt krefter til å sette i gang forberedelsene til å bygge opp for en ny generasjon, sier Henschien.

Flest utenlandske kunder
Hans-Petter Henschien tar ubeskjedent litt av æren for den sterke internasjonaliseringen i norsk sjøforsikring.

- Da jeg etablerte virksomheten i 1974 var det med svært god drahjelp fra et engelsk rederi. Siden har vi fått mange utenlandske rederier på kundelisten. Størst markedsandeler har vi i Hellas, USA, Østen, England og Nederland, men vi har også en del norske rederier, de fleste i Bergen. I dag er mellom 75 og 80 prosent av norsk sjøforsikringsvirksomhet knyttet til utenlandske kunder. Hos oss er andelen mellom 85 og 88 prosent.

Det gjelder forsikringsformer som kasko, ansvarsforsikring, avbruddsforsikring og krigsforsikring. Bergen er en av de viktigste sentrene i verden innen sjøforsikring. To av de fem største sjøforsikringsselskapene internasjonalt har sine hovedkontorer i Bergen, Norwegian Hull Club og Gard Marine AS, og vi er som sagt landets største uavhengige sjøforsikringsmekler med en premieomsetning på 450 millioner kroner i fjor.

Nå har jeg brukt hele kvelden på din svært interessante og informative HP, utrolig at det er mulig å samle så mye bra stoff på en hjemmeside og med linker til det meste....

Hei Ingolf Jarl!!
Først tusen takk for en patriotisk og inspirerende hilsen i min gjestebok. Det er slike hilsener som gjør at jeg fortsetter arbeidet med en hjemmeside som aldri blir ferdig. Men noe av skylden må nok enkelte Bergensere også ta på sin kappe for at jeg startet denne hjemmesiden, jeg har tross alt arbeidet sammen med trivelige Bergensere i 30 år! Du har virkelig lagt mye sjel,  patriotisme og arbeid i dine sider!

PONTOPPIDAN, ERIK: den yngre (1698–1764), dansk teolog og biskop som virket i Bergen i perioden 1747–54. Kjent blant annet som en av Norges fremste potetprester.

Pontoppidan skrev en rekke religiøse verk, blant annet den berømmelige katekismusen «Sandhed til Gudfrygtighed» i 1737 og romanen «Menoza».
I petroleumshistorisk sammenheng er det hans hovedverk «Forsøg til Norges naturlige Historie», skrevet i perioden 1752–53, som vekker mest oppmerksomhet og forundring og gjør Pontoppidan til en slags «Nordsjøens apostel».

I verket skrev han bl.a.: «Nord-Søens Fedme er næst dens salthed en merkværdig Egenskab. Det er venteligt at i havet, ligesom paa Jorden, udgyde sig her og der nogle rindende Olie-Bekke eller Strømme av Petroleo, Naphta, Svovel, Steen-Kul-Fedme og andre bitumineuse og olieagtige Safter».

GAMMEL DAME: I flere år var «Håkon Jarl» helt hvitmalt og het «Christian V». Nå har hun fått tilbake sine gamle farger, på havnen i Antwerpen. Foto: DAG FONBÆK

For nå har ikke det gamle hurtigruteskipet lenger maskin i buken. Den er tatt ut for å gi plass til enda mer restaurantliv, pianobar og restaurant.

På kaien i Antwerpen utgjør den stolte kystsliter et rimelig hotellalternativ: For drøyt 400 kroner kan du få deg et helt OK enkeltrom for natten.

Verdens vakreste
- Landskapet er som å spise fem desserter. Samtidig. Det blir nesten for mye å fordøye, skriver Los Angeles Times etter sin tur med Hurtigruten.

Av: Bjarte Valen
Vi har hørt det før, men elsker det likevel. Utlendingene som lovpriser Bergen og Hurtigruten blir bare flere og flere.

Sist ut er altså Los Angeles Times sin korrespondent Beverly Beyette.

VERDENS VAKRESTE
Beyette skriver i sin artikkel etter Norgesoppholdet at det er vanskelig å være uenig i Hurtigrutens slagord "verdens vakreste sjøreise".

Foto: Rune Johansen Synet av Hurtigruten og Bergen trollbinder utlendingene.

- Landskapet er som å spise fem desserter. Samtidig. Det blir nesten for mye å fordøye, skryter Beyette.

Beyette reiste med skipet "Finnmarken".

- Jeg var overrasket over hvor flott skipet var. Riktignok var det ingen kasino, kjøpesenter eller romservice, men utsikten var i seg selv strålende underholdning, skriver hun.

Eneste skår i gleden for oss bergensere var kanskje at Beyette også skryter av Trondheim...

- Fra landsiden er det god kontroll med hvem som vil inn på disse kaiene. Men hva skjer med lystbåtfolk som eventuelt legger til ved en av de avsperrete kaiene?

- I prinsippet skal alle som vil legge til kai i Bergen sentrale havn kontakte havnevesenet på forhånd for å bli tildelt kaiplass. Det gjelder også lystbåter, forteller sikkerhetsleder Alf Halsen.

Publisert: 16. aug. 2005
Et gjerde rundt Bergen havn, spesielt indre havn - Skolten, er et meningsløst påfunn. Da jeg som ung arbeidet på cruisebåt opplevde jeg en episode, som har en parallell til gjerdet rundt havnen i Bergen. Vi var på vei mot New Zealand, og der ute på havet utspant det seg et opptrinn jeg aldri har glemt. Datolinjen går et sted i Stillehavet. Det vil si, man hopper over en hel dag på vei østover, og opplever to dager med samme dato på vei vestover.

Denne spesielle dagen, da vi hoppet over en dato, hadde en amerikansk, meget bestemt eldre dame bursdag. Velstelt glad og forventningsfull kom damen i resepsjonen - klar til å feire sin dag. Da det gikk opp for henne at dagen ikke eksisterte, fikk hun en rekke utbrudd. Til slutt oppsummerte hun klart og konsist. I do not care about the dateline I want my birthday. It is my birthday today and I want that day. (Jeg bryr meg ikke om datolinjen, jeg vil ha min bursdag. Det er min bursdag i dag og jeg vil ha den.

Nøyaktig det samme kravet kjenner jeg innerst inne i mitt hjerte, når jeg vandrer langs kaien i Bergen og møter det forbannede gjerdet. Jeg gir f... i en oppkonstruert terrorfrykt. Jeg vil ha Skolten tilbake. Jeg vil spasere langs kaiene, se på båtene og fiske, slik jeg har gjort i de tretti årene jeg har bodd i Bergen sentrum.

For meg er gjerdet ett av flere tegn på et sivilisert samfunn i oppløsning. I årevis er vi bombardert med forkjøpsangrep om hvordan ting er. Det er på tide at hver enkelt undersøker om tingene er slik som vi blir fortalt? Enten vi liker det eller ei, er vi havnet i en «hurtigtid» hvor forandringene finner sted så raskt at ingenting viktig som vi tror, eller mener oss å vite, forblir statisk eller u-utfordret av ny tid, i mer enn noen måneder. Når vi setter våre gamle overbevisninger ved siden av våre moderne ferdigheter, blir vi ikke skapende, men destruktive. Terrorfrykten har allerede akselerert ut av sin bane, den er umoderne. Den kan kasseres på lik linje med en utvasket sommer-T-skjorte med et provoserende påtrykk.

For snart to år siden startet arbeidet med å gjerde inne havnen. Et tiltak bergensere flest har mislikt. Det er en følelse havnestyrets leder forstår.

- Vi har allerede avstengt store områder, og jeg tror vi er på grensen for hva vi kan tåle.

Åpner flyttedebatt
Det er Fiskeri- og kystdepartementet som legger opp til nye og kostbare sikkerhetstiltak for landets havner. I gårsdagens BT uttalte Rune Mjøs, leder av Norsk Havneforbund at dette kan før til utvidelser av de avstengte områdene, særlig når havnene ligger i nærheten av norske byer.

Helland, som befinner seg i utlandet, har ikke lest gårsdagens BT-oppslag, men han er kjent med at departementet ønsker ytterligere sikkerhetstiltak.

- Tåler Bergen at større areal gjerdes inne?

- Det blir en stor utfordring for oss, om vi skal tvinges til å gjerde inne nye områder.

- Er det mulig å ha en sentrumshavn, dersom flere gjerder er et absolutt krav?

- Det er en grense for hvor langt vi kan gå. Kommer det veldig strenge krav, så må vi kunne diskutere hvor Bergen havn skal ligge i fremtiden. Så dette kan bli en veldig heftig debatt, sier Helland.

Skeptisk til gjerder
- Jeg stiller meg tvilende til om flere gjerder er det eneste saliggjørende, sier byråd for miljø og byutvikling Lisbeth Iversen.

Da gjerdesaken dukket opp for to år siden, gikk byrådet inn for en midlertidig tillatelse til inngjerding i tre år.

- Vi hadde ikke noe valg der og da, men blir det snakk om en utvidelse, så spørs det om dette er forenlig med våre felles visjoner for byen og havnen. Vi planlegger et eget hus for Statsråd Lemkuhl. Lengre inne i Vågen skal vi plassere veteranbåter. Jeg lurer på hvordan det blir dersom dette havner bak et nytt og utvidet gjerde.

Iversen sier hun har bedt havnevesenet om en utredning av hvordan direktivet er fulgt opp andre steder.

- Jeg har jo selv sett havner i utlandet som ikke er gjerdet inne, og lurer på om vi var nødt til å gå så langt som vi faktisk gjorde.

Setter foten ned
Rett over sommerferien lover hun en sak som skal se på alle sider ved de sikkerhetstiltakene som er gjennomført.

SVs Oddny Miljeteig er ikke innstilt på nye gjerder.

- Det gjerdet vi har er gale nok og har tatt sjøkanten fra bergenserne. Jeg tror ikke flere gjerder hindrer terrorisme. Vi lulles i stedet inn i en falsk trygghet.

Miljeteig spør seg om det er rett av Norge alltid å være flinkeste gutten i klassen.

- Det må være lov å bruke hodet også.
Kristian Helland, leder for havnestyret i Bergen

NOK GJERDER: Havnestyrets leder Kristian Helland er svært skeptiske til å skulle gjerde inne større deler av havneområdet for å hindre terror.

 Bergens Tidendes førsteside.

Gaver gikk til pay-tv og sprit
President Magnus Stangeland og resten av ledelsen i Redningsselskapet brukte store summer på en fuktig helg på Hotel Bristol i Oslo i desember 2004, avslører granskingsutvalget.Redningsselskapets lokallag samlet inn 1,3 millioner i 2005. To tredeler ble brukt opp på et fire dager langt lederseminar.

Økokrim vil se på Redningsselskapet
Smørte topp-byråkrater
Gjenvalgt i Rednings-selskapet
Nye lover for Redningsselskapet
Stangeland slår tilbake
Fortsatt storm i Redningsselskapet

Dagbladet har fått tilgang på den hemmelige rapporten fra granskingen av Redningsselskapet. Granskingsutvalget har avdekket en ukultur knyttet til pengebruk, som økte i takt med de store inntektene fra drift av spilleautomater.

Regnskapene fra 1999 til 2005 viser mulige brudd på ulike reglementer som utgjør 5,8 millioner kroner, om lag en million kroner i året. Ifølge utvalget kan de uregelmessige utgiftene være enda større, skriver Dagbladet.

Utvalget har avdekket store utgifter til blant annet reiser, hotellopphold, middager og barbesøk.

Et av de grelleste eksemplene er de to ledersmalingene som ble avholdt på Hurdalssjøen Hotel høsten 2005. I løpet av samlingene svei Redningsselskapet av ca 868.000 kroner.

Drøyt 100.000 kroner ble brukt på mat, mens alkoholregningene var på i underkant av 150.000 kroner. Til sammenligning bidro Redningsselskapets nesten 100 lokallag med snaut 1,3 millioner kroner fra basarer og kakelotterier osv. i 2005.

Utvalget avslører også at pay-tv på hoteller er blitt ført opp på Redningsselskapets regning, skriver Dagbladet.

Eystein Thue
Publisert: 09. jun. 2006
«The Black Prince» er en gjenganger i Vestlandsfjordene. Men omgangssyke hos minst 84 passasjerer la en aldri så liten demper på stemningen før hjemreisen i går.

Passasjer Gordon Kerr (45) fra Glasgow gir følgende reiseskildring til den skotske avisen Daily Record :

- Vi dro på cruise for å få litt avslapping og rekreasjon, men dette har utviklet seg til å bli cruiset fra helvete. Folk er redde og vil bare dra hjem så snart som mulig.

Over en femtedel av passasjerene ble isolert i lugarene sine.

Bt.no får bekreftet fra Havnevesenet at «The Black Prince» ankom Bergen kl åtte i går morges, og forlot byen ved midnatt.

- Det er nå 113 tilfeller om bord. Vi tok tak i problemet kjapt og satte i gang ekstreme tiltak, blant annet ved å spraye og desinfisere ulike områder. Men dette var et ekstremt hissig virus, som smittet ved kontakt mellom mennesker, sier talsperson i Fred. Olsen Cruise Lines Wendy Hooper-Greenhill til bt.no.

DIVERSE
Telemarkskanalen 
Kon-Tikimuseet, Oslo 
Kristianhus Båt og Motormuseum ca  200 marinemotorer
Kystmuseet i Øygarden 
Nesvåg Sjø- og Motormuseum 
Polarmuseet i Tromsø "M/S "POLSTJERNA" 
Sandefjord Sjøfartsmuseum 
Stavanger Sjøfartsmuseum 
Sunnmøre museum 

VETERANBÅTLAG
Norsk Veteranskipsklub

FARTØYVERN
Hardanger Fartøyvernsenter 
Mellemverftet/Nordmøre Museum 
Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum, Gratangen  

KYSTHISTORIE
Kinnaspelet  Historisk spill på øyen Kinn 
Lokal historie i Flora (skolekontoret) 
Utmed havet. Båter og reiser før i tiden

FESTIVALER
Dragebåtfestivalen A/S 
Veikingkonvoien /småbåtkonvoi i Florøs skjærgård.   
Kulturdagene på Sandeid

MODELLBÅTKLUBBER O.L
Tromsø modellbåtklubb 
Maritim modellklubb  Landsomfattende modellklubb 
Kulturdagene på Sandeid

RO - og TREBÅTER
Trebåter - særoppgave om gamle trebåter

TRAFIKKSELSKAPER
Bastø-Fosen AS 
Namsos Trafikkselskap ASA 
Rogaland Trafikkselskap AS 
Troms Fylkes Dampskipsselskap AS

FERGESELSKAP
Color Scandi Line 
Fjord Line 
Scandinavian Seaways

HURTIGRUTEN
Offisiell HS 
OVDS 
TFDS 
Hurtigrutemuseet i Stokmarknes 

GJESTEBRYGGER
Silda

ORGANISASJONER
Veikingkonvoien

CRUISE
Cruiseanløp i Flåm 
Fred Olsen Cruise Lines 

NYTTIGE LINKER
Sjøveisreglene 
Maritim Start   maritim startside
Nettsurfer    maritim startside (bilder)

SHIPPINGSIDER
Norwegian Shipping 

Bergenske uforklarligheter
Det er et spørsmål som dukker opp med ujevne mellomrom, denne gang fra en leser i Åsane: Hva betyr Bontelabo?

Øivind Ask
Publisert: 27. jun. 2006
Fra slutten av 1800-tallet utviklet området seg som en liten «by» med blant annet dampskipskai, landhandel, poståpneri, meieri med ishus, mølle og bakeri. I tillegg var her gjestehus, treskofabrikk, leketøysfabrikk og bunkersstasjon.

Farende på sjøen følte kanskje at stedet var en by i miniatyr, et lite Bergen før den store vestlandsbyen, for her kunne du få mesteparten av den service en reisende kunne trenge.

Nå ligger mye brakk, andre bygninger har fått nytt innhold. Meland kommune har lagt til rette for ny drift, og her er kommet marina og båtverksted.

Ny næring
Kommunen ønsker et hotell på Flatøy langs sjøkanten mellom det fredete friområdet Håøy og Hagelsundbrua, forteller kommunalsjef Jens Bjordal. For å forsvare de store grunninvesteringene, planlegger kommunen eneboliger i det solfylte og stille området.

I 1843 bodde Ivar Aasen her hos lensmann Brudvik da han var på registreringsferd på Vestlandet. Men lensmannshuset finner du ikke lenger.

Håøya er også nevnt i sagaen. I 1183 kom kong Sverre sørover med flåten sin. For ikke å bli oppdaget av vardevakten på toppen av fjellet, la han hovedflåten igjen i Sognesjøen og kamuflerte to av skipene som handelsfartøy.

Da de kom til nordøstsiden av Håøy, styrte de skipene inn i en av vikene der, og mennene sprang til toppen der de overmannet vakten før han fikk tent varden. Veien inn til Bergen var klar, og angrepet kom helt overraskende på kong Magnus Erlingson.

Festningen
Håøy er fredet og eid av Bergen og omland friluftsråd. Det er et populært område med turvei til toppen. Den ble bygget i 1915 sammen med kaien da festningen ble anlagt. Under andre verdenskrig hadde tyskerne luftvernbatterier der oppe.

Da Frank Mohn trengte mer plass, falt øynene på området til den gamle sjøflyhavnen. De utvidet arealet og bygget kaier. I terrenget bak er det funnet spor etter 10-12 steinalderboplasser som er 4000-7000 år gamle. Her er flatt og lunt, og fisk i sjøen. Det vil si, det var. Før kom vintertorsken inn på osen for å gyte. I dag er det nesten ikke en torsk å oppdrive, knapt en pale.

Ved Krossneset har det trolig stått en steinkross i tidlig kristen tid.

Sagnet om kvernasteinen
Nord for Håøysundet kommer vi inn i krysningspunktet mellom to fjorder og to sund. Midt i ligger Tjuvholmen, et gammelt rettersted.

Nordover ligger den lange Radfjorden, østover Alverstraumen og sørover Kvednafjorden. Her ligger også Kvednafluen med et sjømerke. På skvalpeskjæret ved siden av står en kvernstein som har en spesiell historie.

For svært lenge siden ble det produsert kvernsteiner i Hyllestad. Disse ble eksportert, og på en tur sørover i Alverstraumen forliste båten og lasten la seg på bunnen. Ingen vet når det skjedde, men man regner med en gang mellom 1150 og 1830. Det var ikke dypere enn at folk i området hentet kvernstein her i generasjoner. En kom for nær fluen, og robåt og stein gikk til bunns. Årene gikk og den virkelige historien ble til sagn.

Den gamle steinen
Men så rente en av sognebåtene på skjæret en gang i mellomkrigstiden. Fabrikkeier Glatved-Prahl i Alversund kjente til sagnet om mannen og robåten og ba redningsdykkeren se etter kvernsteinen. Den lå der og ble tatt på land.

Glatved-Prahl ble så begeistret at han fikk smeden til å lage et stativ til steinen som så ble montert på fluen. Det og kvernsteinen står der fortsatt og advarer sjøfarende.
En flott arbeidshest
Bergen og Omland Friluftsråd har fått et vidunder av en arbeidsbåt. 6,5 millioner kroner koster herligheten.
Øivind Ask
Publisert: 10. jun. 2006

Publisert: 10. okt. 2006
^{Ingebjørg Jensen}

- Når det finnes en ordning med krigspensjon for psykiske skader, burde den brukes, mener Helge Eide Knudsen.

Når han tenker tilbake på 4. oktober 1944 strømmer de vonde minnene på.

- Hele tiden hørte jeg skrikene under meg. Etter hvert ble det stille, forteller han.

- Det raste rundt oss, og jeg ble truffet i hodet. Jeg ble liggende fastklemt. I lange perioder var jeg helt borte, minnes han.

Det ble langsomme timer før han ble båret ut, fraktet på lastebil, i båre over kratrene i Kringsjåveien, og videre i sykebilen til Haukeland.

Der ble han operert i hodet. Imens lette foreldrene etter sønnen på skolen, og blant dusinvis av døde barn på Gades institutt.

Frykten satt i kroppen
Noen uker etter bombingen ble Helge evakuert til trygge Austrheim. Men frykten satt i kroppen:

- Jeg husker at da vi skulle inn til byen for å feire min fars 50-årsdag. Jeg kvidde jeg meg veldig. Bare det å komme tilbake til Laksevåg var nok til å få frem skrekkscenarier i meg. Og når det var klart vær, hadde jeg det veldig dårlig med meg selv.

Da han og kameratene sto i skolekjelleren og hørte bombenedslagene nærme seg, ble de grepet av panikk. Guttene presset på mot døren, men læreren sperret for dem.

Fremdeles kan Helge kjenne redselen for å være innestengt i et rom. I næringsbygget sitt på Kokstad går han alltid i trappene, og om natten vil han helst sove med lyset på. Men han synes at det har kommet seg, selv om han fremdeles synes det er tøft å snakke om 4. oktober og konsekvensene av bombingen.

Mur av taushet
- Etter bombingen snakket foreldrene mine aldri om det som hadde hendt, forteller Helge.

Først etter lang tid fikk han vite at bestekameraten Erling var død.

- De voksne mente det var best for oss barn at vi ikke snakket om det. Sett i ettertid tror jeg ikke at det var den rette måten å gjøre det på, men hva visste de på den tiden? Vi som overlevde på skolen snakket heller ikke om det.

Helge er ikke i tvil om at mange ungdommer kunne blitt hjulpet dersom man hadde kunne snakke åpent om det som skjedde.

- Det var jo de allierte som bombet, derfor skulle alt skyves under teppet. Etter krigen behandlet myndighetene befolkningen på Laksevåg veldig dårlig Det fantes ikke noe ettervern, sier han.

Sviktet av samfunnet
Selv om Helge har bygd opp et gigantisk forretningsimperium, er han veldig klar over at ikke alle har vært så heldige.

- Det er lett å falle utenfor, og vi vet at noen har et dårlig forhold til alkohol. Hadde de blitt tatt vare på i den tiden da de virkelig trengte støtte, kunne disse problemene kanskje vært unngått, tror han.

Helge tror at mange, som ham selv, mistet interessen for skolearbeidet. De hadde mistet skoletid, poeng, og noe som var enda viktigere.

- Etter å ha sett så mange av klassekameratene våre døde, mistet vi litt av gnisten i livene våre. Mange av oss var bitre på samfunnet, vi følte at vi ikke ble tatt ordentlig hensyn til, og at vi sto veldig alene. Hele ungdomstiden forfulgte det meg. Det bygger opp en hardhet i en. For meg spesielt, gikk det jo veldig godt, men for veldig mange andre har det gått veldig dårlig.

Helge minnes en kamerat, 17 år og i full jobb, som plutselig dro til byen og kjøpte tau. Om ettermiddagen fant foreldrene ham hengt.

- Det er ikke så enkelt som bare å si at tiden leger alle sår. Men selvfølgelig har vi som har fått lov til å leve veldig mye å være takknemlige for, og kjempe for.

Sterkere med alderen
- Minnene blir nok enda mer påtrengende jo eldre du blir. Man får mer tid til ettertanke. Når du er i en oppbyggingsfase i jobben er du gjerne så engasjert at minnene fortrenges.

Helge tror at de gjenværende klassekameratene etter hvert fikk større behov for å komme sammen igjen:

- Det vi opplevde den ene dagen brakte oss veldig nær hverandre. Vi var også sammen på 25-årsjubileet for skolen, og da merket vi med en gang at vi var veldig på bølgelengde, gjerne mer enn normalt.

Øivind Ask
Publisert: 01. sep. 2006

Siden foreningen ble stiftet i mars 1987 har han vært formann og en drivkraft. Resultatet har vært at Laksevåg har fått en enda sterkere identitet.

- Det var overraskende, men gledelig, sier Rolf Zachariassen.

- Dette har vært en hobby for meg, og en utrolig givende hobby som har gitt så mye godt. Men det aller mest inspirerende har vært at vi alltid har fått sånn positiv tilslutning fra folk her på Laksevåg. Vi fikk en flygende start i 1987, og siden har det vært positivt ladet hele veien.

I gode og tunge dager
I dag har foreningen 570 medlemmer, og fem medlemsmøter i året. Onsdag kveld møtte ca. 100 opp på møtet i Kommandantboligen, der hovedtemaet var slektsgranskning. Etter musikalsk innslag ved Marianne Juvik Sæbø avsluttet fylkesmann Svein Alsaker møtet med å reise seg for å bringe videre en hilsen fra kongen. I talen sin hadde han mange fine ord.

Rolf Zachariassen vokste opp i Laksevåg sentrum, i Håsteinsgate, og var på vei til Holen skole da de allierte bombeflyene dukket opp 4. oktober 1944. Han var nettopp begynt i 6. klasse. Denne fryktelige dagen fikk han med egne øyne se hvilken viktig innsats mannskapene gjorde for å hjelpe folk i nød, og året etter meldte han seg selv inn i Røde Kors. Seinere ble han formann i Laksevåg Røde Kors Hjelpekorps.

GAMLE LAKSEVÅG: Han livnærte seg av plastprodukter, men lever av interessen for den gamle bydelen. Onsdag ble Rolf Zachariassen i Laksevåg kulturhistoriske forening takket med kongens fortjenstmedalje for mange års frivillig innsats. ARKIVFOTO: TOR HØVIK

Laksevåg kulturhistoriske forening har jobbet iherdig for å ta vare på viktige deler av Laksevågs gamle historie, enten det er gjenstander, bilder eller bygninger. Også den gamle byfergen «Dokken» ligger nå flott og koser seg ved fergebryggen.

Lokalmuseum
Helt fra begynnelsen ønsket ildsjelene å etablere et eget lokalmuseum. Det fikk de til i den gamle bunkeren på Jansonmarken, men dette var en nødløsning, de ville ta vare på ekte bygninger som folk har bodd i og arbeidet i, som forteller om bydelens og folks dagligliv. Før storindustrien kom til Laksevåg livnærte mange seg av jordbruket, og et slikt gårdshus fra Kjøkkelvik, kanskje Laksevågs eldste hus, finner vi nå i Laksevåg bymuseum. Dette «Gamle Bergen» i miniformat er de nå i sluttfasen med like nedenfor bunkeren.

- Det er egentlig fantastisk, for alt arbeidet har medlemmene gjort på dugnad, sier Zachariassen som nå er 74 år.

Selv har han nesten brukt all fritiden sin på foreningen i disse årene, men angrer slett ikke.

- Det har vært en festlig og positiv hobby som kan anbefales, sier Rolf Zachariassen.