Popularitet: Omlag 832 personer i Norge har guttenavnet Ingolf som første eller eneste fornavn, ca halvparten som eneste fornavn.
Omlag 1.700 personer i Norge har guttenavnet Jarl som første eller eneste fornavn.

Blasonering:
I felt 11 gange tværdelt af sølv og blåt to pælvis stillede udadvendte røde højsædestøtter.
Skjoldet hviler på et anker hvorover en kongekrone.

Motivering:
Da Ingolf som den første landnamsmand kom Island bosatte han sig, hvor hans overbordkastede højsædestøtter var drevet iland. To højsædestøtter er derfor benyttet som våbenfigur. De er lagt på en skjoldbund, der kendes fra et våben for Island, gengivet i en våbenbog fra det 13. århundrede.

Approberet af hans Majestæt Kong Frederik d. IX d. 02.. maj 1962.

Discover Norway Interactive travel magazine Publisher: Innovation Norway

 

Figuren som Vinskvetten har skapt til kjendis i sine tekstar

Ingolf'en  veks opp utan vener, er litt stusseleg, og likar svært dårleg at han blir tvinga til å spela i korps. Han blir utvist frå skulen etter å ha sprengd matboksen sin med knall. Men så får han  seg sykkel, og då ordna alt seg. Dei klarar det meste ilag, heilt til buksa til Ingolf lir sitjande fast i navet på veg ned Brattebakken. Det endar hovudstups utfor kaien og i sjøen...

Grafen over viser når guttenavnet har vært mest og minst populært. Hvis grafen går over én prosent, betyr det at navnet var blant de mest populære navnene på dette tidspunktet. (Kilde: Statistisk sentralbyrå)

Navnet med punkttegn:

Navnet med tegnspråkalfabetet:

Navnet med morsetegn:
· ·   - ·   - - ·   - - -   · - · ·   · · - ·   

Navnet skrevet baklengs:
Flogni

Navnet på røverspråket:
Inongogololfof

Betydning: Ingolf-navnet er satt sammen av gudenavnet Yngve (Ing) og ulfr (ulv) Ing- kan også oversettes med "stamfar" eller "høvding"
Forklaring: Navnet er norrønt og kommer fra germansk Ingwaz, stamfar til ingvæonerne.
Navnedag: 10. juni.

Golfstrømmen stanset ti dager i 2004

Grundig forskning på Golfstrømmen øker bekymringen for at den kan svekkes eller forsvinne som følge av klimaendringer. I 2004 stanset havstrømmen fullstendig opp i over en uke, ifølge britiske forskere.

Publisert: 30. okt. 2006
National Oceanography Centre i Southampton står bak noen av verdens mest omfattende studier av den gigantiske havstrømmen som bidrar til å heve temperaturen i Nord-Europa med rundt ti grader.

Stansen i november 2004 ble tatt opp under en konferanse i Birmingham nylig, ifølge den britiske avisa The Guardian.

– Uforståelig
– Vi har aldri sett noe lignende tidligere, og vi forstår det ikke. Vi visste ikke at dette kunne skje, sier Harry Bryden, som la fram de siste forskningsresultatene under konferansen.

Lloyd Keigwin ved Woods Hole Oceanographic Institution i den amerikanske delstaten Massachusetts beskriver stansen i Golfstrømmen som den bråeste forandringen klimaforskere noen gang har observert.

– Det varte bare i ti dager. Men hva om det hadde vart i 30 eller 60 dager? Når ringer du statsministeren og sier det er på tide å begynne å hamstre brensel? Hvordan kan vi utelukke en lengre stans neste år, spør Keigwin.

Nytt klima
Forskere har tidligere gjort beregninger som tyder på at Golfstrømmen i verste fall kan forsvinne som følge av global oppvarming. Men om dette faktisk kommer til å skje, og i så fall når, er det ingen som kan si med sikkerhet.

Skulle havstrømmen forsvinne fullstendig, vil gjennomsnittstemperaturen i Europa trolig synke med mellom 4 og 6 grader over en 20-årsperiode.

Betydning: Høvding
Forklaring: Guttenavnet er et norrønt navn som betyr "høvding".
Navnedag: 24. januar*

Produktet er en oversiktstavle som skal hjelpe utviklingshemmede, demente eller andre med behov for hjelp til dagsplanlegging.

- Det er et kjempebra navn, og jeg lo veldig godt da jeg først hørte det. Men jeg har vært usponset hele min karriere, og her kunne det se ut som om jeg var forbundet med produktet. Hvis et bakeri lanserer et nytt brød som de kaller Sissel Kyrkjebrød tror jeg også de vil få en henvendelse, sier Dagsland til Dagbladet.no.

Produsenten sier at det var helt uproblematisk å endre navnet.

- Det var en arbeidstittel som bare ble hengende, sier Bjørg Dahle, produktansvarlig i Falck Vital.

Nå har Sigvart Dagsplan fått navnet Sigvart Døgntavle.

Ogne Øyehaug
Publisert: 22. sep. 2006
Etter å ha nekta å kjøpe makrell i fleire veker, vart fiskeindustrien og fiskarane tysdag samde om å nesten halvere makrellprisen. Eit kraftig kutt i sildeprisen har også vore naudsynt for å få haustens makrell- og sildesesong i gang.

Dei første båtane har allereie sigla ut. I løpet av helga vil storparten av konkurrentane fylgje etter.

- Ein skandale
- Vi er forferdeleg skuffa, seier Bergens største fiskar, Lars Einar Sandtorv. Han er i ferd med å bygge ein båt til 120 millionar kroner, for å drive silde-, makrell og kolmulefisket meir effektivt og behageleg.

Makrellfisket om hausten har vore det økonomisk viktigaste for Sandtorv sin båt «Brennholm». Difor merkast det når minsteprisen for den største makrellen vert kutta frå 12 til 6,50 kroner.

- Det er ein skandale at det går an å halvere prisen på denne måten, seier Sandtorv.

800 millionar i tap
Mannskapet om bord i fiskebåtane har lott, ikkje fast lønn. Det betyr at dei får ein del av fangstinntektene. Når prisane fell, slik som no, får også fiskarane om bord svi tilsvarande.

Storbanken Nordea har spådd at haustsesongen i verste fall kan gi eit inntektstap på 800 millionar kroner i høve til i fjor.

Vert prisnedgangen langvarig kan mange bli lokka over til forsyningsskipsflåten (supplyflåten) som driv frakt for til oljeanlegga til havs, trur forbundssekretær Tormod Storås i Norsk Sjømannsforbund.

Nye jobbar i supplyflåten
- Det er klart at dette blir ein merkbar nedgang i inntekt for dei aller fleste. Korleis den einskilde taklar det veit eg ikkje, men supplyflåten står jo klar til å gi mange jobb, seier Storås.

Fiskarane på ringnotbåtar (havgåande farty som fiskar sild, makrell og kolmule) har tent meir enn mannskapet på supplybåtane dei siste åra. Men med prisfallet vil inntektsnivået nærme seg kvarandre, samstundes som mange fiskarar let seg lokka av meier stabile arbeidsvilkår og -tider i supplyflåten, i fylgje Storås.

Many on this list are History minded and repeditly I receive questions about the early past in Icelandic history. How we Icelanders, and consequently the descendants of the Icelandic settlers in N-America, connect to the old ages. When did people come to Iceland, from where and who were they?
Various things seem to show that navigators were acquainted with Iceland and its situation with regard to neighboring countries as early as the fourth century before the birth of Christ (according early Greek historians) or even earlier, but permanent human habitation is not known to have been in the island until about 800 A.D., when some Irish hermits made their temporary homes there in a few places. Little is, however, known about these first settlers. Old writers have it that these Irish anchorites left the country when heathen colonization began, for they would have no intercourse with the pagans.Ingólfur Arnarson, from western Norway, arrived in Iceland with his attendants 874 A. D., intending to settle here permanently. He built his home where Reykjavík now stands, the capital of Iceland. That is the beginning of the colonization period which ends in 930. It has been estimated that 10 to 20 thousand people came to Iceland in this period. The settlement of the country is recorded in a book

Ingólfur Arnarson
the first settler in Iceland

Statue by Einar Jónsson called the Landnámabók or Book of Settlement, compiled in the 12th and 13th centuries, where some 400 of the principal settlers are enumerated, their settlements described as well as their origin, the districts mentioned from which they came and the families descended from them. Many of these settlers, who were of noble birth, came from Norway, Ireland, Scotland, The Hebrides, Shetland and the Orkney Islands, but as regards their nationality many points are still obscure. Many of them seem to have belonged to an upper class who for some time ruled ín these regions, but the old writers tell us that many of them were driven from their native country by the tyrannical rule of Haraldur the Fair-haired, who was the first absolute King of Norway.As mentioned, The Book of Settlement gives interesting information regarding the settlers' genealogy which makes it possible to link them to modern time.
To the right you can see how the first settler in Iceland connects to the historian Snorri Sturluson. Many of you will find him in your Ancestry tree. Let me know if you do. Or don't.

Mit Ingólfur Arnarson begann offiziell die sog. Landnahme Islands (zwischen 870 und 930), d.h. die Besiedelung der bislang fast menschenleeren Insel durch Wikinger aus Norwegen und ihrer keltischen Sklaven. Das Landnámabók berichtet davon.

Wegen Streitigkeiten seines Landbesitzes in Norwegen enthoben, beschloss Ingólfur Arnarson mit seiner Familie und Anhängern auszuwandern. Er ließ sich zuerst auf einer Insel nieder, die Island vorgelagert ist und bis heute den Namen Ingólfshöfði trägt. Nachdem sein Blutsbruder Leifur Hróðmarsson auf einer Nachbarinsel von seinen irischen Sklaven erschlagen wurde und Ingólfur Arnarson Rache an den Mördern genommen hatte, verließ er die Insel und warf gemäß alter Sitte die Hochsitzpfeiler seines ehemaligen Hauses aus Norwegen ins Meer und gelobte dort seinen neuen Wohnsitz aufzubauen, wo sie angeschwemmt werden würden. So kam er zu einer Bucht mit heißen Quellen. Dort ließ er sich dann endgültig nieder und nannte den Ort Reykjavík. In Reykjavík auf dem Arnarhóll oberhalb des Lækjartorg steht eine von dem Künstler Einar Jónsson geschaffene beeindruckende Bronzestatue Ingólfurs.

Ingólfur Arnarson es considerado el primer colono nórdico de Islandia. Sin embargo, no fue el primer escandinavo en visitar la isla, y vivir en ella. El primero fue el vikingo sueco Gardar Svavarsson, que permaneció durante un invierno en la que ahora es la localidad de Húsavík. En 874, Ingólfur estableció su residencia en Reykjavík, lo que supuso el comienzo de la colonización de la isla, la cual duró hasta 930. La leyenda narra que, al acercarse a tierra desconocida, Ingólfur ordenó arrojar el mástil principal de su embarcación al mar. Su intención era establecer el asentamiento allí donde fuera a parar dicho mástil. De este modo, nació Reykjavík.

Ingólfur Arnarson est reconnu comme le premier habitant permanant d'Islande. Il n'est cependant pas le premier scandinave à poser le pied sur l'île et à y vivre. Le premier était un viking suédois : Gardar Svavarsson qui resta un hiver à Húsavík. En 874, Ingolfur construisit sa maison à Reykjavík. Après lui, de nombreux colons s'implantèrent en Islande. Cette vague dura jusqu'en 930. Quand le bateau d'Ingólfur Arnarson s'approcha de l'île, on dit qu'il ordonna à ses hommes de se jeter par dessus bord et que l'endroit où ils arriveraient à la nage serait le lieu de la première implantation permanante d'Islande

Ingólfur Arnarson (stundum nefndur Björnólfsson) er jafnan talin fyrsti landnámsmaður Íslands. Hann kom fyrst til Íslands ásamt fóstbróður sínum og mág, Hjörleifi Hróðmarssyni, til landkönnunar í kringum 867. Þeir komu svo til að nema land á Íslandi í kringum 870, þó hefð sé að miða við 874. Ingólfur hafði verið gerður útlægur frá heimkynnum sínum í Dalsfirði í Firðafylki á Noregi og ákvað því að flytja til Íslands.

Ingólfur er sagður hafa haft vetursetu í Ingólfshöfða sinn fyrsta vetur á Íslandi.

Sagan segir að hann hafi kastað öndvegissúlum sínum fyrir borð áður en hann kom að landi og svarið að setjast að þar sem þær kæmu að landi, vegna þess að þar myndu goðin vilja að hann byggi. Hann sendi svo þræla sína Karla og Vífil til að leita þeirra, og fundu þeir þær við Arnarhvol í Reykjavík. Sú leit tók 3 ár. Ingólfur settist að í Reykjavík en landnám hans náði á milli Ölfusár og Hvalfjarðar og öll nes út. Kona Ingólfs var Hallveig Fróðadóttir.

Ingolf Arnarson (isl. Ingólfur Arnarsson) - norweski wiking, który uznawany jest za pierwszego stałego nordyckiego osadnika na Islandii. Nie był on jednak pierwszym Skandynawem, który zamieszkał na wyspie, ponieważ wcześniej jedną zimę niedaleko Húsavík spędził niejaki Garðar Svavarsson, pochodzący ze Szwecji. Nie można też zapominać, że przed wikingami wyspę zamieszkiwali irlandzcy mnisi, z których jednak żaden nie jest znany z imienia.

Ingólfur przybył na wyspę w 874 i zbudował swoje domostwo w miejscu, które nazwał Reykjavík. Fakt ten uznawany jest za początek epoki osadnictwa, która trwała do 930. Wydarzenia te zostały opisane w pochodzącym ze średniowiecza dziele Landnámabók, czyli "Księdze o Zasiedleniu".

Według zwartej w niej na poły legendarnej opowieści Ingólfur, zbliżając się na swoim statku do wybrzeża, miał wyrzucić do wody "słupki tronowe", które stanowiły część tzw. krzesła wikinga. Wiking miał się osiedlić w tym miejscu, gdzie woda wyrzuciła słupki na brzeg.

Ingólfur Arnarson was een Noors stamhoofd. Hij was de eerste die met zijn stam in IJsland ging wonen. De plek waar hij ging wonen noemde hij Reykjavik. Dit is nu de hoofdstad van IJsland.

Ingólfur Arnarson is recognized as the first permanent Nordic settler of Iceland. He was, however, not the first Scandinavian to visit and live on the island. The first one was the Swedish Viking Garðar Svavarsson who stayed for a winter at Húsavík. In 874, Ingólfur built his homestead in Reykjavík, this marked the beginning of the age of settlement that lasted until 930. When Ingólfur's ship approached the unsettled land he ordered that his high seat pillars should to be thrown overboard and the spot where they landed would be the place to build the first permanent settlement of Iceland.

Derfor krangler svenskene
For mange langpasninger og manglende kreativitet. Det var grunnen til den verbale feiden mellom Sverige-profilene Olof Mellberg og Fredrik Ljungberg

IKKE BESTEVENNER

Av: Erlend Nesje
Publisert: 13.06.2006

Arsenal-stjernen Ljungberg viste ingen tydelige tegn til hverken anger eller skyldfølelse der han satt på et improvisert podium under en pressekonferanse i Bremen i går ettermiddag. Svensk TV4 sendte både treningsøkten og den påfølgende pressekonferansen direkte. Hele Sverige lurte på hva som virkelig skjedde i garderoben etter den fiaskolignende 0-0-kampen mot Trinidad og Tobago lørdag.

Men "söta-bror" kan ikke ha blitt veldig mye klokere etter seansen. Både landslagssjef Lars Lägerback og Ljungberg forsøkte å dysse ned episoden i garderoben, der Mellberg/Ljungberg gikk i tottene på hverandre - om enn ikke på samme dramatiske måte som i 2002-VM, da de endte i et realt basketak under en treningsøkt.

- Dere fikk et fint lite scoop, eller hva? Vi hadde en litt opphisset diskusjon etter kampen, men det var ingenting personlig mot Olof. Det var ingen håndgemeng, og jeg tror dette er større for dere i mediene, sa Ljungberg.

- Det er naturlig at et blir frustrasjon i en gruppe når vi ikke får det resultatet vi håpet på. Noe bråk har det imidlertid ikke vært, derimot en diskusjon mellom Olof, Fredrik og noen andre. Diskusjoner pleier vi å ha etter kamper, sa Lagerbäck.

Men det er ingen tvil om at det er sterke grupperinger i det svenske landslaget: Mellberg på den ene siden - Ljungberg på den andre. De to var også nær ved å havne i klammeri under en Sverige-trening i forrige uke.

Dette skjedde

Mellberg kom inn i garderoben som en av de aller siste spillerne. Der diskuterte Ljungberg og Zlatan Ibrahimovic hva som gikk galt i møtet med Trinidad og Tobago. Begge ga uttrykk for misnøye med landslagssjef Lars Lagerbäcks taktiske disposisjoner.

Da brøt Mellberg inn:

- Det er ikke spillesystemet det er noe galt med, det er mangelen på kreativitet som gjør at vi ikke fikk mål, sa Mellberg samtidig som han så på Ljungberg.

Da fløy Ljungberg i taket og freste:

- Ja, hva f . . . forsøker du å si med det? Du burde kanskje tenke på ditt eget spill og spille ballen ut til kantene i stedet for å sende opp ballonger (Ljungberg tenkte på Mellbergs mange langpasninger).

Ifølge baraben.com stilte Ibrahimovic seg mellom de to kamphanene.

- Det her er et lag vi skal slå, konstaterte Ibrahimovic samtidig som Ljungberg og Mellberg nærmet seg hverandre, likevel ikke nært nok til at det var noen fare for fysisk kontakt.

- Man behøver faktisk ikke å forsvare det som faktisk var "skit", skrek Ljungberg.

Mellberg bøyde seg mot sin rival og svarte:

- Man må sette de sjansene man får, og dessuten skal du vite din rolle i det her laget!

Under disputten på rundt 10 sekunder nærmet Tobias Linderoth og Marcus Allbäck seg kamphanene. Det fikk Ibrahimovic til å utbryte, pekende mot Linderoth (de to hadde en verbal feide på vei inn i garderoben etter første omgang):

- Du skal i hvert fall ikke forsøke deg.

Samtidig tok Allbäck tak i Ljungberg og dro han inn mot veggen. Mellberg kalte til seg Ibrahimovic som var på vei mot den andre siden av garderoben, samtidig som han ristet på hodet og stirret på Linderoth.

Ifølge nettstedet var diskusjonen meget het, men konflikten var likevel ikke i nærheten av å være så dramatisk som 2002-VM da Mellberg og Ljungberg endte i slåsskamp midt under en trening.

Men det bør likevel ikke være noen tvil om at de ikke er verdens beste venner.

- Vi hverken omgås eller snakkes på samlinger. Men det betyr ikke at vi har problemer med hverandre, det blir bare sånn at man omgås enkelte personer, sa Mellberg i et intervju med Dagens Nyheter før VM.

 This Icelandic biographical article is a stub. You can help Wikipedia by expanding it.

D/S Oster ble restaurert av fantastiske entusiaster som brukte 30 000 timer og selv samlet inn 16 mill kroner m.m. Takk! I 1950 dro jeg med Sandviken skole og D/S Oster sjøveien til Hylkje, der vi plantet grantrær. Den store granskogen skal  vike for byutbyggingen  ...

TATT VARE PÅ: R-1143 har aldri vært restaurert. Den flotte Scania Vabis¿en gikk mellom Rosenkrantzgaten og Vågsbotn. Rune Kvamme (t.v.) og Johnny Jordal vet å ta vare på klenodiet som Johan Blindheim overtok i 1953
Foto: Rune Sævig

Deretter ble den satt inn i Morvik-ruten. Alf Nilsen på Tertnes og Nils Håland i Kvernevik kjørte hver sitt skift.

- Vi lærer etter hvert som vi jobber, sier Rune Kvamme på vegne av kameratene sine.

- Og hvis vi står fast har vi en mekaniker som hjelper oss.

I 1994 slepte de den gamle Åsane-bussen hjem fra Nappane på Lindås. Da den ble tatt ut av drift i 1972 ble den solgt til anlegget på Mongstad. Deretter kjøpte en privatmann den for å lage campingbil. Men så ble den stående.

RØYKEPAUSE: Sverre Audestad ved «fiskeluken» bak i bussen. Butikkene i Åsane fikk fiskekassene fra byen på denne lukekarmen som nå er nesten ferdig.

Lærer etter hvert
Egentlig er ingen av de fem «ekte» mekanikere, men de er bussjåfører, eller var, og veldig interessert i å ta vare på de gamle klenodiene.
 

I 1996 begynte de på arbeidet, så snart har de 10-årsjubileum som «restauratører».

VENTER MED LAKKEN: Det er ennå mye som må gjøres før R-1265 kan få nye klær. Øystein Taule (nærmest) og Tom Bjørndal prøver å feste på nye gummilister.
Foto: Rune Sævig

- Det hadde vært gøy å bli ferdig til neste år, da har jo bussen 50-årsdag, men vi tviler på om vi klarer det, mener de fem.

Men en ting er de likevel blitt enige om. Når bussen endelig står ute i friluft skal det dryppe noen edle dråper.

Ildsjeler
Hver mandag jobber de med bussen, fra fem til ni. Uten lønn.

- Om vi har det greit her? Ellers hadde vi aldri gjort dette, sier Johnny

 Jordal.KAOS: Foreløpig ser det litt uoversiktlig ut, men Rune Kvamme (t.v.) og Sverre Audestad mener de har kontroll.
Foto: Rune Sævig

- Men det er klart vi kan bli litt småleie innimellom. Hvis vi hadde visst den gangen at det skulle bli så mye arbeid og ta så lang tid, spørs det om vi hadde satt i gang. Jeg tviler på om vi begynner på et nytt prosjekt etter dette.

Motoren, en ferdig overhalt rekkesekser på 150 hk, har gått i en lastebil på Zinken i Odda, bakakslingen kommer fra en annen buss de hentet på Østlandet. Den originale kardangen var litt slarkete, men ellers har de mekket og laget nytt. Alle platene, bortsett fra taket er nye - alt innvendig er nytt, de skal lage nytt elektrisk anlegg, alle rør er nye. Nye bagasjehyller i mahogni, nye seter, nye vinduer.

Søsteren på Hylkje
To helt like busser kjøpte Åsane Billag i 1956. Søsteren på Hylkje har stått modell for restaureringsgjengen. Her har de studert og fotografert sikringsbokser, elektrisk anlegg og inventar.

Bakenden er litt artig. På hvert myke hjørne er det en luke inn til bagasjerommet som passet perfekt til lange ski. Det var den gangen folk tok bussen til Kvamskogen.

Men den store «fiskeluken» midt bak ble spesiallaget for fiskekassene fra byen. De kunne jo ikke være inne i bussen, derfor ble de plassert ute bak.

Arne Hofseth
Publisert: 04. okt. 2006

Fleirtalskollektivet i Hordaland fylkeskommune satsar stort på kollektivtransporten neste år. Men ordninga gjeld ikkje intern trafikk i Bergen.

Strilekort for alle strilar
– Eg er glad for at vi har fått til dette, seier fylkesordførar Torill Selsvold Nyborg til Bergens Tidende.

Ho trur at prisane er eit sterkt insitament for å få fleire til å ta bussen.

– Vi har berre ikkje hatt pengar til ei slik satsing før, seier ho.

KrF-ordføraren har samarbeidspartnarane Høgre og Frp med på laget. Dermed er fleirtalet sikra i fylkestinget.

– Vi får no eit strilekort for alle strilar, kommenterer fylkesvaraordførar Tom-Christer Nilsen (H).

Haldningsendring
Bergen har for tida eiga prøveordning for kollektivtrafikken. Fylkesordføraren legg ikkje skjul på at ho gjerne skulle hatt handa på rattet også på bussane som opererer innanfor bygrensa.

Ungdomskortet gjeld ikkje berre på buss, men også tog, ferjer og snøggbåtar i heile fylket, og vel så det. Skuleelevar i Sunnhordland kan bruka kortet til Haugesund.

– Ungdomskortet er ein viktig reiskap for å få til ei haldningsendring. seier leiaren i samferdsleutvalet, Gustav Bahus (Frp).

Han meiner det er lettare å få folk til å ta bussen når dei er vande med det frå ung alder. Det er verre å «omvenda» folk som har sett seg godt til rette i privatbilen.

Tom-Christer Nilsen vonar at lågare bussbillettar kan få askøyværingar til å tenka seg om, enda ein gong, før dei kjøper bil, i alle fall bil nummer to, når Askøybrua blir bompengefri.

Paal Kvamme
Publisert: 13. jun. 2006

– Amazoner bare går og går. De blir bare ikke utslitt, gliser Bjarte Lortenzen.

Han er kontaktperson for bergensavdelingen i Norsk Volvo Amazon Klubb, og er av den type mennesker som vet at Volvo-bokstavene over grillen selvsagt var gullfarget i 1966, men sølvfarget i 1967.

 – Amazon er den fineste gammelbilen som har vært produsert. Bare jeg står og fyller bensin kommer det folk bort og prater, sier han.

1966-MODELLER: Bjarte lorentzen med sin flott 122S Herregårdsvogn. - Amazoner bare går og går. De blir bare ikke utslitt, sier Lorentzen.
Foto: Jan M. Lillebø

At folk får lyst til å prate om bilen, er kanskje ikke rart. Den perlehvite – fargekode 79, må vite! – 1966-modellen er tydelig preget av betydelige utlegg og endeløse timer med omsorgsfull pleie. Forrige gang bilen var til EU-kontroll, konstaterte kontrolløren at bilen hadde én eneste trafikkfarlighet: At lakken var så blank at den ville blende motgående trafikk.

Foto: Jan M. Lillebø

Norsk design
Sjelden har man vel bommet så mye, som Volvo-ledelsen tidlig på 1940-tallet gjorde, da de mente at det var vel drøyt å håpe på å selge inntil 8000 eksemplarer av den nye PV-modellen. Da PV-produksjonen stoppet i 1965, var det solgt 440.000 eksemplarer.

Men selv etter få år ble den todørs PV-modellen sett på som umoderne, og Volvos unge – og norske – designer Jan Wilsgaard ble satt på saken.

LURT: Skiltholderen bak er hengslet slik at skiltet kan vippes ned. Dermed kan man kjøre med åpen luke og lang last, og likevel ha skiltet synlig.
Foto: Jan M. Lillebø

3. august 1956 ble prototypen vist frem for første gang, med linjer inspirert av datidens Chrysler-modeller. Produksjonsstart var i oktober samme år, og de første bilene kom til Norge våren 1957.

 I god, nøysom Volvo-tradisjon ble mange deler fra PV brukt. Blant annet var den 1583 ccm store B16-motoren en oppboret versjon av PV-motoren. Bilen hadde tretrinns girkasse (med usynkronisert førstegir) og 60 hestekrefter

Foto: Jan M. Lillebø

Men ingen fødsel uten skrik. Den tyske mopedfabrikanten Kreidler hadde allerede tatt Amazon-navnet. Til slutt ble løsningen at bilen fikk hete Amazon i Skandinavia, mens i resten av verden skulle den ha nummerbetegnelse.

Solgt for 150.000 kroner
Interessen for jubilanten er det ingenting å si på: Norsk Volvo Amazon Klubb har 1237 medlemmer. Man regner at det finnes 3000 biler igjen i Norge. Mens man gjerne kan få en brukbar bil til rundt 10.000 kroner, koster et restaureringsobjekt av den sjeldne 123 GT gjerne 30.000 kroner. Og i fjor ble en ekstremrestaurert Amazon solgt for hele 150.000 kroner!

Amazon la grunnlaget for Volvos suksess, både hjemme og i utlandet. I USA er bilen en kultbil – blant annet er USAs tidligere utenriksminister Colin Powell entusiastisk Amazon-eier.

For gamle Volvo'er er alvor. Bare les hva Powell fortalte til svenske TV4:

– En søndag ringte det på døren hjemme, og da min kone åpnet sto det en mann utenfor og spurte om generalen var hjemme. – Det er svært viktig, understreket mannen, hvorpå min kone spurte om det hadde hendt noe alvorlig i verden. – Nei det er mye verre, sa mannen.

– Jeg trenger en startmotor til Volvoen min, og det haster!

Enkelt og greit
Om Powells fascinasjon skyldes det faktum at bilen er solid som en stridsvogn, vites ikke.

Amazon er selve symbolet på enkel, slitesterk og rimelig bil, i en slik grad at bilen ble omtalt som en evighetsmaskin (og før du begynner å skrive rasende leserbrev: BT altså klar over at selv en B18-motor ikke er en perpetuum mobile, en maskin som kan drives uendelig uten tilførsel av ytre kraft).

Men mye av bilens suksess skyldes at den er så enkel at selv far kan mekke på den, og reservedeler finnes både hos Volvo og på skroten.

For ikke å glemme utseendet, da.

Etter at stempelet som mattsvart rånebil gradvis har forvitret, er det lettere å få opp øynene for at Volvo Amazon faktisk er en vakker bil. Som beholdt samme grunnformen, helt til den siste – en mørkeblå todørs – ble skrudd ferdig en julidag i 1970. Da hadde produksjonen pågått i 15 år, og totalt 667.791 Amazon'er ble sluppet løs på veiene.

Tre ganger brudebil
Lorentzens 122S rullet ut av samlebåndet 31. mars 1966, i en heller sjelden versjon – en Herregårdsvogn i Sport-versjon, med doble SU-forgassere og det hele. Og det er ikke bare bilen som er 40 i år – også eieren dukket opp i 1966.

– Skulle jeg ha en veteranbil, var det en betingelse at den skulle være fra samme år som meg, sier Lorentzen.

For fire år siden slo han til på den «plukk råtne» bilen. Og Amazonen var knapt i hus før en kompis kom på besøk.

– Jeg skal gifte meg neste sommer. Er bilen klar da, spurte kompisen.

Dermed var det bare å sette i gang. Etter et intenst år med frenetisk sveising og skruing, stod Amazonen klar foran kirketrappen. Siden har to andre ektepar blitt skysset hjem fra kirken i Herregårdsvognen.

Sportseksos og såkalte USA-støtfangere er blant ekstrautstyret fra den gang. Det samme er takgrinden og en original 8-spors kassettspiller.

I motsetning til den slags kassetter, er mekaniske deler lett å få fatt i.

– Men karosserideler byr gjerne på detektivarbeid, særlig hvis de skal være originale. Nylig var jeg heldig og fikk fatt på en bakdør som hadde stått på lager i 40 år, gliser 40-åringen.

– Jeg har lagt ned mye tid og energi i bilen. Min kone påstår at bilen har førsteprioritet, sier Bjarte Lorentzen.

Og blir stille noen sekunder.

– Men om jeg måtte velge, hadde jeg beholdt konen.

fakta/volvo amazon
1956: Volvo Amazon introduseres.
1958: Amazon Sport kommer, med to forgassere.
1959: Som verdens første bil får Amazon trepunkts sikkerhetsbelter som standardutstyr.
1961: Amazon-navnet forsvinner, men bare offisielt. I oktober presenteres todørsmodellen.
1962: Den legendariske B18-motoren introduseres, med 1.8 liter og 75 hk (90 hk i Sport-versjon). I februar starter produksjonen av stasjonsvognen, under navnet Herregårdsvogn
1965: Skivebremser blir standard på alle varianter. Volvo tar i bruk medisinsk ekspertise for å lage nye fremstoler.
1967: Toppmodellen 123GT lanseres, med hvassere kamaksel, 96 hk (eller 115 SAE-hestekrefter), ekstralys i grillen, turteller på dashbordet (da slapp man å lage nytt dashbord), overdrive og treeket ratt.
1969: B20-motoren introduseres. 2.0-litersmotoren har 82 hk (100 hk i Sport). Samtidig innføres et tokrets bremsesystem.
1970: Etter 667.791 produserte Amazoner er festen over. 3. juli produseres den siste Amazonen, som kan sees på Volvos eget museum i Göteborg.

^{Kilder: Vi Bilägere, Norsk Volvo Amazon Klubb, wikipedia.org,}
Sangen i Kardangen
JUNI 56: Lett motorsykkel mot Chevrolet varebil på Torgallmenningen. Legg merke til det israelske flagget.

Før var eksosen uskyldsren og kollektivtrafikken kun et skittent kommunistknep. Selv kollisjoner var magisk tiltrekkende.

Var det sangen i kardangen eller slark i differensiangen en viftereim som kvinte et dekk som skrek og hvinte var det kløtsjen da den slurte lurte alle de de spurte da polisen møtte frem med fire, kanskje fem for å sikre alle spor om hva og når og hvor og hadde mannen hast og var han mest til last og bar han også hatt og var det sånn fatt at han lot seg litt forlede av lyder dypt der nede fra feil på mannefoilen eller kanskje var det coilen da trikken kom fra Stender den dagen i september i nittenhundreogfemtifem da du var De og ingen hvem som helst fikk importere imponere, kollidere inn i tidens folkeminne årets beste, noensinne husker dokker kor det smalt eg tror sjåføren ble helt halt KETIL JOHNSEN

Ketil Johnsen
Publisert: 04. feb. 2007

HADDE MIN FAR fått det som han ville - på syvende forsøket - hadde jeg vært født med doble forgassere, overliggende kamaksel og forkrommet grill.

HADDE MIN MOR fått bestemme, ville jeg vært utstyrt med liten gasspedal, megabremser og støtfangere hele veien rundt.

Et flott utgangspunkt, synes jeg. Når man først blir tatt med tang på Lasarettet i Sandviken og kolliderer med verden tidlig på femtitallet.

Familien talte ni, var høyoktan Esso og foretrakk sylinderslag fremfor hjerteslag. Jeg var sistemann og fikk alt som direkte innsprøytet erfaring fra tre eldre brødre. Jentene var olje på vann og garantister for husfreden.

MED EGEN BIL og selveid hus var vi noe i nærheten av en kuriositet i nærmiljøet - det var rasjonering og sosialdemokratisk fordeling på det meste i de trange gatene rundt Skansen.

Gliset sto parkert på Planen, et lite pusterom i asfalt, midt oppi all brosteinen. En 38-modell Ford, kassebil med tregirs V8-motor, 60 hestekrefter og et digert ratt. Den var «importert» helt fra Stavanger, der den var brukt til å trekke flyene inn og ut av hangarene på Sola.

Bilen fikk vinduer m/hvite gardiner, tre benkerader trukket med mørkerød skai, og vips; en liten transportrevolusjon - et lite skritt for menneskeheten, et stort for privatbilismens fortropp i Øvre Blekevei.

DET KREVDE SITT, ikke minst av slitne småbarnsforeldre som «måtte snu på hver femøre» for å få hjulene til å gå rundt. Og det gjorde de faktisk. På mer enn en måte. En av de mer spesielle var da far slo av motoren, satte bilen i fri og rullet fra toppen av Birkelundsbakken til langt inn på Tveitarås, før han fyrte opp igjen. Vi skulle på hytten på landet, og kjørte sikkert mange mil ekstra, bare for å finne unnarenn som ga stor uttelling. Hva vi sparte på denne berg-og-dalbane-ferden, har jeg imidlertid aldri forstått.

Å KJØRE PÅ BILTUR var også stort - bare cruise rundt og kikke på alt og ingenting, helst ingenting, da kunne de to foran okke seg litt over alt som ellers ikke skjedde på grusveiene der i distriktet. Og skulle det dukke opp en møtende bil, var det i seg selv en begivenhet. Trafikk var et relativt begrep den gangen, selv i urbane strøk, ferdsel på en søndagsstille bygdevei var mer en konstant greie. Se og bli sett, glo og bli beglodd.

UTROLIG NOK smalt det likevel, helst inne i byen, men også på de smale krøtterstiene rundt omkring. Vikeplikten var innført, men sjelden utført. Fartsgrensen var moderat og de fleste bilene så lavt giret at det tok timer å få fart på sakene. Og ditto når det skulle bremses. Var du heldig, rakk du møteplassen (de var få) i tide. Var du bare litt heldig, fikk du pumpet liv i midtre pedal før det smalt. Var du direkte uheldig, møtte du Grimseid-bussen midt i den feildoserte og løsgrusete svingen (etter ruten skulle den ikke ha vært der på denne tiden).

Anne-Grethe Dahl
Publisert: 14. sep. 2006
- Åååh, eg tror han går ut i Vaskerelven! Men vent no litt! Veeent no litt! Ooog ... Yesss, der satt 'an!

Jan Erik Alfstad (63) skyter armene seierssikkert i været. Metallkulen, som han nyss sendte av gårde nedover den velbrukte parkettbanen, unngikk så vidt rennen (alias Vaskerelven) langs banesiden og veltet åtte av de ni kjeglene i hullet i veggen langt der nede. Yesss!

Ned en trapp, og en til ...
Det er fredag kveld. Klokken har passert 19, og det er Kjegleklubben Sfinks som benytter kjeglebanen i kjelleren under Bergens Haandværks- og Industriforening (BHIF) i Veiten.

Til sammen er det 33 kjegleklubber som disponerer de godt skjulte lokalene. For å komme ned dit må man først låse seg inn en tilnærmet hermetisert gatedør i Chr. Michelsens gate, deretter smyge seg ned en trapp, forbi bak Ricks sceneområde, videre nedover en trapp, forbi et kjøkkenområde, et par artisthvilerom og noen toaletter, videre nedover nok en trapp - og til nok en låst dør. I solid eik.

GODT GREP: En vannfuktet svamp står lagelig til i en spesiallaget bøtte ved kasterampene.
Foto: Dolmen, Siv

- Vi har den såkalte midtsonen, den fra syv til ni, hver annen fredag. Etter oss kommer «Dilteren» - et klubbnavn som faktisk passer godt i denne sammenhengen, he he, flirer Sfinks-president Asbjørn Jarnæs idet han låser oss inn.

- Kjegling er ikke bowling!
Bak eikedøren domineres parketten av to lange kjeglebaner. DNS-skuespiller og maler William Ivarsons ufattelig lange bergensmotiv fra 1908 pryder ene baneveggen, mens Audun Hetlands «Kamphaner» henger strategisk plassert nær utgangsdøren. En stor veggtavle sørger for at poengene kan krittes sirlig på plass etter hvert ti-kast. Og bakerst i lokalet, bak de to kjeglebanene, sitter kjeglekameratene og koser seg med hjemmelaget sherry, chips og peanøtter eller alkoholfritt øl eller brus og gullvafler.

Det store eikelangbordet, som skiller de to banene fra oppholdsområdet, er pyntet med medbrakt bordløper, tente stearinlys og en liten sfinksfigur i bronse. Terje Albrechtsen (62) tenner seg en røyk.

- Vi er jo en privat klubb, smiler han og sender late røykringer mot det lave kjellertaket. To og to går de frem til banene og kaster ti slag hver. Vi ymter frempå at kjeglespillet deres kan minne litt om bowling. Det faller ikke i god jord:

- Ne-hei, du! Kjeglespillet er nok mye eldre enn bowlingen! Bowling er kun en etteraping! Atle Madsen (68) fnyser indignert og væter kastehånden på svampen, før han smæsjer kulen i kjeglene så vi formelig hører Nystemten synge i de erkebergenske eikeveggene.

Stjernespillere i kø
I naborommet ligger «Kroen», der den legendariske fru Hansen holdt bar i gamle dagers kjegleklubbmiljø. I dag er kun bord og stoler tilbake. Her henger klubbilder av stedets éne damekjegleklubb og de 32 herrekjegleklubbene.

Dameklubben «Femina» består av slagerbrødrehustruer, som i 1976 - i likestillingens navn - påberopte seg retten til å danne kjegleklubb på lik linje med sine ektemenn. Blant manneklubbene finner vi klingende kreative navn som «Kronerullerne», «Kuglen», «KGB», «Slagbjørn» og «H'Andycap». Og blant kjeglekongene (en hvert år) fra 1948 og frem til i dag gjenkjenner vi byprofiler som Hendrik J. Fasmer, Audun Reksten, Ola Hiis Bergh, Anders Kvam og Per Eidenbom. Og Brann-veteraner som Skagen, Wembstad, Kristiansen, Austbø og Sætersdal.

GODE BUSSER: Arnold Sjo (82) noterer siste poengsum på tavlen, mens Terje Albrechtsen (62), Atle Madsen (68), Einar Ask (75) og Arne Bjelland (80) diskuterer kulekasteteknikk, litt boligpolitikk og om Brann kommer til å vinne serien.
Foto: Dolmen, Siv

- Nyyydelig! Bernt Sandtorv (69) ser langt etter Sfinks-president (alle kjegleklubbledere tituleres president) Asbjørn Jarnæs' kule, som triller i profesjonell sikksakk nedover den krumme banen før den smeller i kjeglene.

- Du blir nok stjernespilleren vår i kveld også, du, roper Arnold Sjo (80) lattermildt og noterer presidentens fulltreffer på tavlen.

Kun for bergensfiffen?
De åtte tilstedeværende sfinksene er skjønt enige i at kjegleklubben deres har vært et viktig pustehull i en ellers svært så travel hverdag opp gjennom årene. Et sted der de har kunnet slappe av for å pleie det gode kameratskap og diskutere politikk, økonomi og fotball. Men de går slett ikke gode for ryktet om at det kun er bergensfiffen som er knyttet til byens kjeglemiljø.

- Nei, vi er vel like alminnelige - eller rettere sagt spesielle - som alle andre bergensere, skulle vi tro, smiler de underfundig.

- Åååh, eg tror han går ut i Vaskerelven! Men vent no litt! Veeent no litt! Ooog ... Yesss, der satt 'an! Jan Erik Alfstad (63) skyter armene seierssikkert i været.

Metallkulen, som han nyss sendte av gårde nedover den velbrukte parkettbanen, unngikk så vidt rennen (alias Vaskerelven) langs banesiden og veltet åtte av de ni kjeglene i hullet i veggen langt der nede. Yesss!

Ned en trapp, og en til ...
Det er fredag kveld. Klokken har passert 19, og det er Kjegleklubben Sfinks som benytter kjeglebanen i kjelleren under Bergens Haandværks- og Industriforening (BHIF) i Veiten.

Til sammen er det 33 kjegleklubber som disponerer de godt skjulte lokalene. For å komme ned dit må man først låse seg inn en tilnærmet hermetisert gatedør i Chr. Michelsens gate, deretter smyge seg ned en trapp, forbi bak Ricks sceneområde, videre nedover en trapp, forbi et kjøkkenområde, et par artisthvilerom og noen toaletter, videre nedover nok en trapp - og til nok en låst dør. I solid eik

UNNA VEI: Kjeglekameratene Einar Ask (75, til venstre) og Jan Erik Alfstad (63) fra Kjegleklubben Sfinks legger all sin sjel i den spesielle kasteteknikken som gjør at kulen fyker i sikksakk nedover den krumme kjeglebanen.
Foto: Dolmen, Siv

- Vi har den såkalte midtsonen, den fra syv til ni, hver annen fredag. Etter oss kommer «Dilteren» - et klubbnavn som faktisk passer godt i denne sammenhengen, he he, flirer Sfinks-president Asbjørn Jarnæs idet han låser oss inn.

YESSS! Ved enden av den automatiserte banen venter ni kjegler på kulen som kommer susende.
Foto: Dolmen, Siv

Fikk tyven til å skrelle poteter
En 87 år gammel dame trodde det var hjemme-
hjelpen som var på besøk. Og tyven skrelte da i det minste potetene, før hun stjal damens tabletter...

Av: Geir Kvile
 Den eldre kvinnen var nede i vaskeriet i leilighetsbygget på Lønborg. Da hun kom tilbake i leiligheten sin, sto en fremmed kvinne og kikket ut soveromsvinduet hennes.

Pensjonisten synes naturligvis dette var pussig.

– Jeg tenkte at dette ikke kunne være rett. Jeg skulle ikke ha hjemmehjelp den dagen, forteller 87-åringen til BA.

Da pensjonisten spurte henne, svarte kvinnen at det nok var en feil.

– Hun forklarte at hun hadde sett en mann som var litt mistenkelig storme ut av leiligheten min. Hun ville bare inn å se om det var noe i veien, og fortalte at hun kom fra naboleiligheten.

– Men så spurte hun om hun kunne gjøre noe for meg, når hun først var der. Og da sa jeg at hun kunne skrelle potetene jeg skulle ha til middag.

– Og det gjorde hun?

– Jada. To stykker! Det var det jeg trenger til middag!

Etter at kvinnen som den gamle damen beskriver som en flott kvinne i 30-årene hadde skrelt ferdig potetene, takket hun for seg og gikk.

På bussen til byen, synes pensjonisten fremdeles at det var noe muffens med det hele.

– Da jeg kom hjem, spurte jeg naboen over gangen om han hadde sett henne. Det hadde han. Det hadde vært en kvinne der. Hun hadde spurt om å få låne et redskap hun kunne dirke opp bilen sin med, sier pensjonisten.

Da begynte 87-åringen å sjekke hjemme om noe var borte. Uten å først finne noe.

– Det var inntil jeg skulle ta medisinene mine. Da så jeg hva som var vekke. Et helt nytt glass med 100 Paralgin Forte! Den andre medisinen min hadde hun ikke brydd seg med, sier pensjonisten.

Senere oppfordret hjemmesykepleierne henne til å anmelde tyveriet. Da hun ringte politiet, ble hun satt over til noen som la røret på.

– Og da ga jeg også blaffen, sier 87-åringen og humrer.

Den eldre kvinnen er plaget med smerter i skuldre og rygg. Selv måtte hun tåle å bli satt under mistanke av legen, da hun ringte for å få ny medisin.

– Min forrige lege flyttet, så jeg er ganske ny hos han. Han var redd for å skrive ut nye piller for meg før han hadde sjekket ut forbruket med hjemmesykepleien, sier den eldre kvinnen og stønner.

– Akkurat som om jeg skulle være en som løper rundt og selger dop, eller går på byen og drikker!

En av hennes sønner kommenterte at hun betalte litt vel mye for potetskrellingen. Men den robuste pensjonisten har ikke blitt spesielt engstelig etter hendelsen.

– Men vær sikker på at jeg er mer påpasselig med å låse etter meg!

                      
Cartoon til venstre taler for seg selv, ravnefanen til høyre taler dansk...
(Illustrationen stillet til rådighed af Flemming Rickfors)

Ravnefanen
Historisk er det svært at bestemme, hvorvidt Dannebrog virkeligt er verdens ældste flag.

*Men det kan konstateres, at det røde flag med det hvide kors, som vi i dag betegner som Dannebrog, ikke er Danmarks ældste flag.

Det ældst kendte danske flag var nemlig Ravnefanen.

En rød dug med Odins hellige ravn broderet i sort. Det var kendt og frygtet viden om som vikingernes samlingsmærke.

Denne Ravnefane blev benyttet af Danskerne under Normannertogterne og gennem Vikingetiden som nationalmærke i krig, men ikke i fred.

Oprindeligt var en fane kun i krigs-symbol.

Kong Knud den Store førte således en Ravnefane af silke i det hårde slag ved Ashington i England i 1016.

Fanen blev også kaldt Danebroge, dvs. Danernes klæde (mærke). Skrivemåden er i tidens løb ændret til Dannebrog.

I forbindelse med kristendommens indførelse måtte Odins Ravn dog for bestandigt vige for det kristne symbol, korset.

*Danskernes første flag var som nevnt rødt med en sort Odin-ravn på og hed "Dane Broge" danernes klæde. En logisk mulighed er, at vi erstattede den hedenske ravn med et simpelt hvidt kors, da vi blev kristne. Valdemar kan også have fået det hvide kors af paven som en slags tegn på, at han var autoriseret korsfarer, for et rødt flag med hvidt kors var ret almindeligt i middelhavsområdet og Tyskland. F.eks. var johanitterriddernes flag også rødt med hvidt kors. Og de var for resten også med i Estland, så hele historien kan også skyldes, at en af deres faner er smuttet fra dem.
 

Vi over 60s nettsider har vært utsatt for hacking. Vi arbeider med å rette dette.

Her slutter internett

Du har nå kommet til den aller siste siden på internett, og jeg håper således du har hatt noen fornøyelige stunder foran skjermen. At du nå har trålet deg gjennom hele nettet betyr bare at det ikke er mer å se på. Derfor, nå er det på tide å skru av maskinen og heller gjøre noe fornuftig.