Opp fra Sulitjelma går det en rekke småveier som har opphav i flere virksomheter. En av dem er kraftutbygging - en annen er     malmleting og gruvedrift. En vei går til Lomivann. Den tar av fra hovedveien like ved kirken og er smal, bratt og svingete. Ved vestenden av vannet ligger en gammel bu med status som turistforeningshytte.

4 mennesker plassert ca 850 meter over havet mellom snø- og isflekker. Klokka var blitt sent på kvelden. En bil kommer mot oss og vi veksler noen ord der vi har stanset. Det var riktig sted. Vi kjører nedover en avstikker mot venstre og må stanse når vi møter innsiden av en overløpsdemning.

Bilen medfører 2 kanoer - den ene i sekk, Ally-kano, og den andre, av aluminium, hentes ned fra biltaket. Bagasje lempes ut og sorteres etter beste evne. Travelheten rådde grunnen. Kusine Jorunn skulle plassere bilen ved Stenudden nord for Arjeplog i løpet av natten. Parkeringsstedet lå ca 40 mil unna, og vi skulle være startklare for padling utpå neste dag...engang.....

Vi 3 som sto igjen - Åsmund på 12, Idun på 15 og undertegnede, planla overnatting i Lomihytta. Kanoene og tilhørende utstyr ble liggende ved betongdemningen sent en torsdags kveld. Opprinnelig skulle vi vært flere, men flere grunner hadde medført at det bare ble oss som skulle gjennomføre cruiset...

Det lå et telt på flata nedenfor hytta, og beboerne gikk til ro omtrent samtidig som vi arriverte. Stien gikk over en hengebru ca hundre meter opp i lia vest for hytta. Vi passerte én for én over den svingende brua og videre over en etter vinteren gjenglemt snøflekk i skyggen bak hytteknatten. Losjement var akkurat passe stort - gang m/kjøkkenkrok, stue og 4-sengs soverom. Alt på ca.2,5 x 7 meter. Her innrettet vi oss brukbart. Idun tilberedte dagens kombinerte middag-kvelds-natt-mat. Undertegnede gikk opp bærerute for kanoer og rekognoserte terrenget. Måltidet ble ikke akkurat som vi hadde forestilt oss, men det mettet. Det ble turens skuffelse. Toro-pakkene produsert for fotefarende turister inneholder sikkert en hel kø av kalorier og andre næringsemner, men den smaker på langt nær så akseptabelt som de vanlige poser fra Toro. Dessuten koster de vanlige rundt det halve...

Fredag morgen sto jeg opp akkurat tidsnok til å vinke teltnaboene vel av gårde uten at ord ble vekslet. Elvebrusen gjorde ord helt unyttige. Før frokost dukket det opp en hyttenabo som kunne gi gode råd for padlingen inn til grensen mot Sverige. Videre var han ikke spesielt kjent, men kunne opplyse at en gruppe med flere kanoer hadde dratt 2-3 dager foran oss.

Dagen ble brukt til kanomontasje og frambæring til vann. Det ble vanskeligere enn ventet. Selve bæringen fungerte knirkefritt på ca 1 km flat og fuktig leirgrunn. Men - sjøsettingen avslørte kvikkleire på stedet - etter at vi hadde nådd "point of no return" som det heter på new norwegian. Etter en del baksing ble det vann nok under kjølene. Jorunn hadde ankommet og hjalp til med utflyttingen fra hytta.

Åsmund, Idun pluss rorkar hoppet ombord i Allykanoen og la ut sleper til aluminiumsfarkosten. Det gikk rolig ut av bukta, men et halvmeters fall i elveosen var oversett - Vi fikk omgående føling med stryket og forsamlingen erfarte vann i vertikal bevegelse - litt overraskende.

Kanoene ble lagt til opplasting på egnet sted og klargjort. Lastingen foregikk i rolige former med festing av bagasje og plassering av de småtingene som måtte være tilgjengelig underveis. Sekkene var "foret" med store søppelsekker og innholdet var i tillegg sortert i egne vanntette poser. Matforsyningen kunne i nødsfall rasjoneres, men var i hovedsak basert på minst ett innkjøp underveis. Ved Miekok, et par dagers padling innover i Sverige var vi opplyst om at de til og med solgte pils...og andre nødvendigheter.

Vi var underveis.

Lomivann er regulert, og vannstanden var 6-7 meter under overløpsdemningen. Det lå flere sandbanker utover og en svak motvind rørte opp vannflaten. Dette avgjorde at vi fulgte sørsiden av vannet slik at vi var mest mulig i ly. Vi gjorde erfaringer med forskjellige bemanninger underveis. Utgangspunktet var én voksen pr kano, men vi fant ut at duk-kanoen var mer tungpadlet og vindpåvirket. Den etablerte seg derfor i hovedsak som "voksenkano", mens den lettpadlete aluminiumskanoen ble "ungdomsfartøy". Dette hadde både de fordeler og ulemper som måtte følge av at 2 søsken bestyrer farkosten.....

Vi pauset på en sandstrand i ly av et nes og strakte på "skankan". Det ble en kaffekopp og kartstudier.

Øst for Lomivann ligger Mourkejavrre som er siste skanse før vannskillet mot "söta bror". Like innenfor utløpet av elva derfra er den perfekte bukten for landkjenning og overgang til Mourkejavrre. Dette vannet ligger ca 10 meter høyere enn Lomi - og det var ikke mange flere metrene å gå til vi nådde snøflekken foran neste vann.

Det var blitt kvelding nå, og Mourkejavre lå speilblank med rødsvart skimmer. Skimret ble bare brutt av noen fiskere i en båt med påhengsmotor. Vi padlet rolig av gårde inn mot skjærgården foran Mourkihytta ved innerenden av vannet. Vi padlet langs sørsiden og passerte tett opp til holmer og steiner og alt speilte seg slik at naturopplevelsen ble doblet. Vi var usikker på om det var mulig å passere inntil stranden. Det var det.. På ett sted lå fjellgrunnen lagvis skrått mot vannflaten, og avspeilingen var som en rikt ornamentert pil i strandkanten.

Mourkihytta er å betrakte som et middels husbankhus mht bekvemmeligheter. Det eneste som mangler er innlagt vann og bad. Men med bare 10 m gange ned til vannmagasinet gjorde dette lite for å redusere bekvemmelighetene. Pr. 1998 virker alt nytt og nesten ubenyttet. Det luktet fortsatt en blanding av kvae og lakk. Vi innrettet oss - og det gjorde mygga med.......så vi holdt oss innomhus så mye som mulig. Dotur måtte forberedes grundig - mentalt......

Men vi kunne velge soverom og køyer i fleng og hadde det utmerket - så lenge vi befant oss innomhus....
Lørdagsmorgenen og avgang foresto. Etter rådet fra påtruffet kjentmann padlet vi videre fra hytta og så langt østover som mulig. Derfra fant vi jevn stigning opp mot vannskillet. Nå erfarte vi at bæringen ikke fungerte helt som vi hadde forestilt oss. Det var på alle måter greiest å bære kano på toppen av ryggsekken på lengre strekninger.

Vi siktet oss ut en bekk for å føre fartøyene langs. Dette gjennomførte vi - og alle, men spesielt Idun ble våt av prosjektet..
På kanten ned mot Peskehaure, ca 70 m lavere, ble det klesskifte i isende østavind. Det ble besluttet bæring på ryggsekktoppen på fotballvis - 2 omganger ned til vannflaten. Først ned med den ene og bagasjen. Så opp igjen og hente den andre (men da uten bagasje på oppoverturen). Hele dagen hadde gått med til grensepasseringen. Vi slo leir mellom noen naustvegger ved vannkanten og rigget til klessnor....sent en lørdags aften. Vi var nå under tregrensen igjen. Vi brukte øynene godt for å søke etter en gamme som var avmerket på kartet. Den ble ikke funnet. Trolig hadde taket forlengst valgt å tilbringe nåtiden med en mer jordnær tilværelse...

Søndagen vekslet med sol og regn i morgentimene og vi søkte på nytt mot sørsiden for å få unnavind eller ly. Det ble unnavind i fleng, og damenes hjerner begynte å arbeide. Vi pauset rundt et nes ved utløpet av Akarisloukta og satt der i solskinn, fuglekvitter og småregn - samtidig ! Dersom det hadde vært gull under regnbuene hadde vi trolig vært formuende....

Nå padlet vi innover den lille fjorden med halvøya Joungasoulo til venstre og fjelltoppen Aitevaratj til høyre. Vi observerte et helikopter som passerte i retning Mavas på sørsiden. Det gikk behagelig innover og damenes hjerner hadde nedkommet for fulle seil... Topphatten til personbil hadde hittil fungert som beskyttelse over ryggsekkene, men ble nå utprøvd som råseil - holdt oppe med årene mellom baugene. Kanoene var koblet sammen til "kanomaran" og bestyrt av en padleåre bak. Dette fungerte!

Fjorden smalner av innover og vi følte at vi padlet nærmest gjennom skogen med stadig høyere fjellsider på alle kanter. Stedvis forsøkte vi seilet, men jevn padling var nok det raskeste i sundene her.

Vi pauset på nytt på det lille eidet som holder halvøya fast - bare 100 meter fra strand til strand. Sola ankom samtidig med oss, og vi fordrev stunden henslengt på en lyngrabb i skråning ned mot vannet.

Det ligger en gamme til venstre oppi skogen der på halvøysiden. Den ble ikke tatt i bruk i solskinnet. Nå skulle seilearrangementet forbedres og klargjøres mellom matbitene og solgløttene.

Vi padlet rolig utover inntil vi fikk inn vinden langsetter vannet. Det gikk bedre og bedre og farten økte betraktelig. Det ble såpass mye fart at den som satt bak og holdt "kanomaranens" hekkparti todelt ble skeptisk. Kjølvannet lå høyt mellom skrogene og bølget som seg hør og bør... Men konsekvensen ble leirslagning ved første anledning inn mot et steinete nes.

Etter at bagasjen var tatt ut, ble kanoer forhalt til et mer beskyttet sted rundt neset.

Leirplassen var forøvrig utmerket - både tørr og i ly for vind. For øvrig demonstrerte Idun sine ferdigheter i konstruksjon av tørkestativ basert på kvister og tråd.

Det ble stekt bacon på bålet og alt var fryd og gammen selv om vi slo tidlig leir. Forsamlingens eldste mannlige representant ble forøvrig avfotografert med hendene godt samlet rundt gammeldansk-flaska - (arrangert foto). Respekten for de gamle er borte i disse dekadente tider....

Mandag var lettskyet med oppholdsvær med lite bevegelse i luftmassene. Andre halvdel av Peskehaure ble opplevd på stille vann. Vekslende grunnforhold ved østendens sørside gjorde at vi både måtte følge med og fikk partier der grunnstøtingene kom ofte. Svak vind langs vannflaten gjorde det til dels vanskelig å se under vannskorpen, men vi kom da fram. Enden av innsjøen er smal med vide og lave dalsider.

Ovenfor elveutløpet var det i nyere tid satt opp en bekvem hytte - tydelig beregnet på velorganiserte reisende. Stedet hadde helikopterplattform. Så lenge vi befant oss utpå vannet var forøvrig helikopter mer støyende enn mygga som samlet seg i skogkanten for strategisk planlegging.

Elva mellom Peskehaure og Miekak faller ca 80 meter i en rekke etapper. Et større "vannplatå", Vuojatsavon, ligger ca 30 meter lavere enn Peskehaure. Dit burde vi ha fulgt elvekanten. Men vi tok stien - og havnet ganske høyt over før vi hadde utkikkspunkt etter Jorunn.

Da sto vi der i kveldsola med kano langt til fjells. Med strålende utsikt over det meste av Peskehaure og nedover mot Miekak sto vi der og lokket etter Jorunn ned mot elva. Omsider dukket "bølingen" opp langt der nede på en haug. Og vi lette etter vei nedover bratte skogkledde lia med 16,5 fots kano plassert med minst 8 av føttene foran og like mange bak. Det er utrolig hva som går når alle muligheter til å snu er borte. Åsmund var en utmerket "rorkar" og Idun fungerte som navigatør. Jeg tenkte flere ganger at vi burde bare ha fortsatt langs stien helt fram til Miekak. Senere erfarte vi at det nok hadde vært det beste... Været var utrolig bra til slik transport.

Men vi kom da ned der vi etablerte leir. Like ved sto forøvrig et utedo med en av verdens beste utsikter, det er jeg sikker på!!!
Neste kano ble hentet etter en kort matpause, men nå etter et bedre lendevalg. Jorunn besørget leirleggingen.

Tirsdagen startet med usikkert vær, og vi tilbrakte det meste av dagen med høytlesning under velvet av Allykanoen. Idun frøs og ble derfor puttet i bagasjesekken.... Etter mange siders lesing fra tundraen i Alaska samt noen ord om Pekka og Toivonens meritter, tok vi omsider ut ved siden av elveløpet. Vi krysset på tvers av strømmen og over i "andre landet" som vi sier nordpå. Padlingen fortsatte i motvind videre langs kanten til vi passerte en stående fisker mellom noen steiner ute i elva.

I forbifarten fikk vi spurt om strykene lenger nede - det var det.
Vi padlet inn til kanten og studerte stryket og kartet. Stryket kunne vanskelig padles, og den ene kanoen ble ført nedover langs elven, mens den andre ble båret over myra innpå.

Det så ut til å være fordelaktig å padle ned neste stryk og komme nedpå nivået et par meter lavere.
 
Idun ble med på stuntet og aluminiumskanoen lastet med bæretrær og Åsmunds ryggsekk ble valgt først. Om dette er det bare å si at uheldige omstendigheter medførte at to hatter ble våte. De som befant seg under hattene likeså.

Alt gikk så raskt at vi var usikre på om vi hadde holdt hodene over vannet... Bæretrærne som ikke var skikkelig fastgjort, ble observert i fin flyt foran oss som holdt oss som holdt fast i hver vår reling. Det var bra at årene var bundet....

Når slike hendelser oppstår i kaldt vann, er det bare én ting å gjøre - holde hodet også kaldt selv om det forhåpentligvis befinner seg over det kalde vannet. "Pust rolig" er løsenordet da og dersom man gjør det går det stort sett greit. Dette sesam-sesam ordet ble benyttet og vi var to på reise med kanoen mellom oss.

Idun kommenterte at det var bra det ikke var Åsmund som opplevde veltingen - det hadde vært verre.

Jeg visste av erfaring at ved utløpet av slike terskelplatåer er det grunnere selv om strømmen blir sterkere. Det var lite hensiktsmessig å forsøke å styre kanoen ut av hovedløpet så lenge den lå tungt i vannet. Vi fløt sakte men sikkert midt i hovedløpet.

Plutselig kjente vi fast grunn under beina og fikk bremset farten før vi fikk bedre kontakt på neste stein. Nå startet arbeidet med utvanning av kanoen. Det er vanskelig å bakse en kano full av vann i alle retninger utenom medstrøms.... Den ble øst tom ved hjelp av et liggeunderlag og en kopp. Dette gjorde oss også noe varmere.

Vi kunne ha snudd kanoen helt for tømmingen, men vi hadde fortsatt behov for den vekten som kanoen gav oss for å holde føttene nede på underlaget. Etterhvert som kanoen ble lettere, forhalte vi oss nærmere land og stødigere underlag. Da vi var kommet ca én kanolengde fra en holme, var strategien klar. Idun ville følge kanoen inn mot land, mens mannskapningen skulle holde kanoen inntil med baugen.

Men Åsmund som hadde vandret rundt bukta ovenfor, ankom og kunne ta imot en åre som fortsatt var fastbundet til kanoen. Han trakk oss innover og vi fant tørrere fester for føttene.... Da ble regnbuksene også tømt for magasinert vann. Nå kjente Idun at hun frøs veldig, og grunnen ble kjent - hun hadde en T-skjorte av bomull innerst på overkroppen. Jeg var nok også nedkjølt etter en våt liten halvtime, men ullklær fra innerst og utover medførte at nyprodusert varme holdt seg i kroppen. Etter én times tid var jeg fortsatt våt, men varmen steg mot mer behagelig høyde. Idun fikk de våte klærne av, tørre på og krøp inn i sovepose - i Jorunns bivuakktelt som ikke ble kontrollert tilstrekkelig for fuktighet i regnbygene som kom og gikk - soveposen ble våt.

Den eldste av damene lurte på hvordan det hadde stått til med potensen under badeseansen.
Det hadde ikke bekymret meg mye der og da.......Selvoppholdelsesdrifta tar til tider overhand - også over kjønnsdrifta... Det bekymret mer at tobakken nå var utvannet til en mildere utgave. Da var det bra at Jorunn hadde sin Rødmix-reserve.

Jorunn hadde startet forsøk på å etablere leirbål, og det store teltet ble satt opp på en flat lyngkledd stein. Regnet kom i byger og bålet besto i hovedsak av røyk. Men etter som tiden gikk ble vi både mette og varme. En av soveposene ble brukt som dyne og Idun sovnet mellom 2 varmere slektninger og hadde raggsokker på føttene.

Onsdag var egentlig planlagt med strykpadling av neste kano for å rette opp fadesen med veltet - men morgenvandring i området tilsa at dette ble avlyst. En morgentur nedover langsmed elva og innover mot stien hadde avgjort valget. Strykene videre nedover gikk i store og smale fall, og kunne hverken føres eller padles. Selv om det var flatere strekning opp mot stien fra leirplassen, var lendet mer myrete og tunggått.

Bagasje og kano ble lastet opp på ryggsekken - nå med en åre montert som bæretre. Vi travet jevnt oppover mot stien som skulle foretreffes et sted oppi skogen. Underveis hadde vi flere knefall på moltetuene som befant seg flekkvis på veien.
Dagen vekslet med regn og solgløtt, og det var i hovedsak fordelaktig å ha kanoen over hodet som paraply.

Stien gikk gjennom småskog i starten. Det gikk raskere unna på de vegetasjonsfattige bergene siste halvdel ned mot Miekak. Utenfor elveløpet befant det seg flere båter hvorfra det ble fisket med stang. Kanoen ble vannsatt, og Åsmund og Idun sendt av gårde med alle penger og kredittkort. Oppdraget var å skaffe hytte eller overnatting med tørkemuligheter i Miekak fiskercamp - det kommersielle etablissementet et par kilometer videre langs vannet. Dette var stedet som etter sigende også omsatte gjæret drikke... Men først måtte vi andre returnere for å hente neste "paraply". Vi forventet at denne hentingen ville ta et par-tre timers tid, noe det også gjorde.

Vi fant et skikkelig kommersielt sted med så mange hytter mellom knausene og så langt til doen at det hadde vært nyttig med kart både hit og dit. Ellers besto vårt første møte med menneskene på stedet av en gruppe nakne menn som skjulte sine edle stener mm mens vi spurte om veien til resepsjonen. Underveis observerte vi også helikopterbasen hvor fiskere ble skysset i alle retninger i dette vannrike landskapet. Den lå like bak hytta vi senere innfant oss i.

Ungdommen hadde allerede etablert seg i oppfyrt hytte nr.18 og gjort sine første innkjøp i stedets supre marked. Der ble det reklamert med døgnåpent, men da kun sommerstid. Om vinteren var nok ferdselen mer begrenset - trolig går temperaturen her ofte ned mot de 30-40 kalde gradene vinterstid. Jorunn gjorde innkjøp for å får arrangert et skikkelig kalas - 4 hele blå halvliterbokser påført prosent-tegn i tillegg til nødvendige matvarer.

Vi ble forøvrig møtt med krav om å ta av sko og ytterklær før inntog i losjementet. Det var ikke helt greit i høljeregn, trang gang og slitne halvgamlinger. Men det gikk på et vis.....

Hytta var oljefyrt og klestørkingen og matlaging gjorde lufta tett innomhus. Ute slo regnet hardt mot underlaget. Lufta var i det hele gjennomtrengt av fuktighet. Ungdommen hadde tenkt seg å sove i nedre køyerekke, men spesielt den ene av de to aldrene krevde respekt for oss gamle og fikk forskjøvet plasseringen. Klær ble forflyttet etterhvert som tørken bredte seg over sokker, sko og bukser...

Skoene var forøvrig ikke helt tørre da vi startet neste dag. Brød var mangelvare i butikken, så vi måtte nødes med knekkebrød. Men pålegg og sukker var det nok av. Vi oppdaget senere at det var frokostblanding og ikke havregryn som var innkjøpt. Men siden sulten normalt var stor ved måltidene, så erfarte vi at grøt av frokostblanding smakte, bare den var sukret nok.

Påfølgende dag ble det kjøpt inn passe tørr pipetobakk, supplerende proviant og ny tannbørste. Jeg var lei av å bryte vidjekvister og flise dem opp. Ekspeditøren visste forøvrig ikke prisen på tobakken, så den ble prissatt etter norsk pris fratrukket lagringsrabatt kr.10 i svensk mynt...

Denne torsdagen beveget vi oss nedover strømmen mellom øvre og nedre Miekak i småregn. Vi hadde håp om å ta igjen forsinkelser. Ved Sarta var det en svært åpen dal med god oversikt mellom knausene. Rutinene for bæringer begynte nå å etablere seg, men Idun hadde fått muskelspenninger mellom skulderbladene. Det ble rutine med massasje underveis videre. Det ble mye småbæring og orienteringer. Vi la ikke mange kilometre bak oss og forsinkelsen etablerte seg permanent.

Været var overskyet med småregn og oppholdsvær. Vi beveget oss inn mot området vi ikke var kartforberedt på. Vi manglet et hjørne som ble vurdert som unødvendig iht turbeskrivelsen i boka "Kanopadling i Norge".

Dette medførte usikkerhet på valg mellom småvannene nordøst for hovedløpet, men Jorunn hadde fått en beskrivelse av et landingssted fra en kjentmann for området. Her bar vi mellom småvannene og kom over til et større - etter at vi hadde rekognosert området lenger innover og konkludert med slitsom bæring den veien. Det er i slike situasjoner at det hjelper med kart - noe vi ikke hadde.

Men vi kom da fram. Vi møtte for øvrig et par kontinentale mennesker, tyskere, på tur oppover med elvekajakker.

Vi fant oss et etablert leirområde ved nordenden av Kuoddujaure, nå på "innsiden" av kartet vårt og etter en myggrik bæring over et myrområde. Her var det godt med multe og vi spiste oss vei på returen for å hente kano nr.2. Jorunn skålte for noen kjenninger som giftet seg denne dagen og vi tørket sokker og sko ved bålet.

Det regnet ikke og vi nøt tilværelsen og begynte å bekymre oss for forsinkelse. Det var avmerket telefontegn på kartet ved sørenden av vannet vi hadde foran oss. Mobiltelefonen gav kun "intet nett" i respons på ethvert forsøk. Derfra måtte vi gi beskjed videre om forsinkelsen som nok kunne bli opptil 1 døgn - hele "sikkerhetsdøgnet" etter undertegnedes definisjon.

Fredags morgen startet bra med lett solskinn som besørget resterende klestørke oppå den brunmalte kanoen. Vi kom oss raskt av gårde utover Kuoddujaure.

Det var i et flatt landskap der områder ved vannkanten så ut som gjenglemte steinfyllinger etter at de hadde blitt planert på toppen. Vi håpet på vinddrag utpå vannet, men vinden uteble og vi padlet jevnt videre. Pausene ble strammet inn og Jorunn var ombordpisker.

Det var allerede på første pausested at katastrofen inntraff - undertegnedes pipe ble liggende pent igjen mellom steinene. Igjen ble det Jorunns røde mixture som ble redningen, men rasjonering ble nødvendig.

Utover dagen tyknet regntåken til og sikten ble dårligere. Målsettingen var å komme til telefonmerket sted. Falehaure sameviste var et av stedene. I kveldskumringen så vi intet lys derfra, så vi søkte mot neste sted som skulle ligge inne i en bukt ifølge Jorunn som var kartmester underveis. Vi fant "bukten" som syntes å være innenfor en grunne der vi gikk ut av kanoen for å komme over - enkelt og greit trodde vi.....

Saken var at "bukten" var hovedløpet i elva og plutselig var vi inne i et steinete stryk. Da vi et øyeblikk sto fast fikk rorkaren seg en overraskelse. Jorunn sluttet å padle midt i stryket, vannmassene strøk forbi og ungdomskanoen passerte i fin fart til høyre. Etter tilløp til utskjelling løsnet kanoen og det ble beordret landkjenning i tussmørket.

Leir ble etablert og telefonekspedisjon iverksatt etter nedskriving av de nødvendige numre.

Telefonmerket bygning på kartet befant seg nå bare et par hundre meter unna - noe vi kunne beskue gjennom skogkrattet. Men den gang ei - telefonen var innelåst i en "skoddet" hytte og mobiltelefonen meldte fortsatt "intet nett". Vi forsøkte å ikke bekymre oss, men vi var godt inne i slingringsdøgnet vi hadde for å komme fram i tide.

I regnværet ble "seilet", nå dekorert med sjørøvermerke, tilrigget som tak over bagasjen og våte klær hengt til tørking. Ungdommen ble lagt inn i teltet mens kveldsfingerbøl, inneholdende turens slump, ble avviklet i småregnet utenfor bivuakken.

Lørdags morgen var det oppholdsvær mellom småregn, og sammenraskingen foregikk greit. Iduns forede regnjakke var fortsatt våt og den ble derfor påført eldste herre som var bedre utstyrt med ullklær til å ha innenfor.

Vi padlet oss noen hundre meter til landingssted ved sti og fulgte plankevis sti langs elva ned til Tjeggevass - innsjøen hvor kjøretøyet ble forlatt en fredagsnatt en uke tidligere. Bæringen gikk raskt selv om strekningen nok var nærmere 2 km.

Vi kom oss på vannet i småregn og tåke, men regnet økte heldigvis ikke på. Stedvis var det store steiner som stakk opp og rutevalget ble gjort etter vurdering av grunnforholdene. Det gikk greit utover den åpne sjøen der alternativ rute gikk langs med land og innenfor øyene. Det bølget en del utpå og vi vekslet mellom padling og seiling stort sett langs land. Farten ble nok ikke særlig større med seilføring, men det var behageligere så lenge vi ikke frøs. Vi pauset i ly for et nes på øya Suddumsuolo og stakk rak kurs mot den bratte fjellsiden Neitapakke rett foran Ørnvik.

Ørnvik var forøvrig stedet der bilen egentlig skulle stått parkert, men Jorunns bekymring for drivstoffmengden hadde medført at bilen ble parkert ved Stenudden et par mils vei sør for veienden. Dette var et fasinerende sund med høye fjellsider og en ca 100m høy fjellknatt liggende som en øy midt i vannet. Det var i kveldingen og stemning ble trolsk. Etter passering av odden øst for Ørnvik, økte vinden og bølgehøyden og vi vekslet mellom seiling og padling innover mot Stenudden.

Vi holdt langs land og etter Jorunns veiledning ble ruten valgt rakt mot Stenudden. Etter gjentagne forespørsler forsto turens kartmester konsekvensen av spørsmålet som ble stilt ca kl.2130 denne lørdag kveld. Vi skulle ha vært utenfor neset som nå lå til venstre. Snuoperasjon ble forsøkt, men måtte avlyses.

Det lå en brygge inne ved landet til høyre - og der ble det observert et lite menneske i springfart. Straks etter kom et større menneske springende etter. Valget var lett - inn mot brygga og forsøke å få transport til bilhenting de 2-3 kilometrene som gjensto.

Vi lyktes; det var et tysk ektepar med barn i campingbil. De hadde takk og pris ikke slått ro for natten og befordret Jorunn til vårt kjøretøy. Hun fant bilen påført en liten gul lapp med anmodning om å ta kontakt med politiet i Arjeplog.

Og dette gjaldt nok ikke parkeringsbot. Bilen var parkert i god avstand fra parkeringsautomater og lignende torturinstrumenter.....Men vi var usikre på om dette var noe særlig bedre. Mens Jorunn hadde betjent bilhenting hadde vi renset kanoene for fastbundet utstyr, og vi var nesten klare for avgang. Vi befant oss fortsatt langt ute i "de store skogarna" og mobiltelefonen var ikke spesielt effektiv.

Etter noen kilometers kjøring fikk vi kontakt med polisen i Arjeplog på angitt telefonnr. Men etter dette startet noen småproblemer..... Motoren fikk det med å slå seg av i motbakker.....fordi det var lite drivstoff. Trolig var det ikke mulig å påtreffe profesjonell leverandør før Arjeplog - minst 4 mil unna. Vi harket oss videre inntil vi befant oss med et hus der det lyste fra vinduene. Stedet het Løvnäs og en hyggelig mann som nylig var blitt fastboende, besørget hjelp til noen norrmänn som hadde gått tom for diesel. Han hadde ikke slikt på lager selv, men kjørte omgående over til en nabo som ikke hadde lagt seg enda denne helgenatten.

Her hadde familien nylig tømt over siste slantene i bilen. Herren i huset stilte opp og vi lette sammen i mørket etter slange til å tappe ut de nødvendige 5 liter fra husstandens Peugeot. Slange fant vi ikke, men en oljepumpe beregnet på et oljefat gikk ned i påfyllingsrøret og tappet litrene over på en tømt vindusspylerkanne. Sjelden har lettelse føltes så sterkt. I tillegg ble det stilt en trakt til disposisjon - alt for 50 norske kroner ved midnattstider natt til en søndag.
Trakten kunne bare ligge over hos naboen til en dag senere.

Nærmere Arjeplog ble mobilforbindelsen bedre, og vi forsøkte å ringe over til landet der statsborgerskapet var registrert. Men det var enklere sagt enn gjort. Mange gode forslag ble iverksatt, men ingen virket. Midt under dieselfylling med Jorunns bankkort (det eneste som virket), ringte ungdommenes opphav, Magnar, og fikk klarert at vi fortsatt befant oss vel (NÅ-vel.....). Vi rotet litt fram og tilbake mellom hotell og campingplass for å få telefoni-instruksjoner, men det var en drivstoff-fyllende ambulansesjåfør som hjalp oss ut av knipa. Men da var det blitt så sent at ingen ville svare på våre nattlige henvendelser...- med unntak av Eli og Mannfred som påtok seg å innlosjere Jorunn i Saltdalen senere på natten.

Transportetappen de nødvendige ca 30 mil til Saltdal gikk i god fart mens ungdommen sov der bak. Jorunn ble satt av etter innkjøp av reiseproviant på Storjord - nok drikke til å holde meg våken og annet til å forhindre magerumling. Eli og Mannfred møtte våkne opp og opplyste at de hadde befunnet seg midt i begivenhetenes sentrum - stor ståhei for noen ferierende padlere som var etterlyst. De etterlyste var på kanotur mellom Sulitjelma og Arjeplog og hadde ikke meldt seg til avtalt tid....slik kan det gå når en befinner seg i begivenhetenes sentrum. Det var da fredeligere i de svenske ødemarker der det stort sett befant seg bjørn, ulv, gaupe og en handfull forvillede turister.....

I 4-tiden søndag morgen startet turen sørover langs E-6. Passasjerene sov nesten helt til Majavatn, og var våken da lensmannen i Saltdal ringte og avleverte formaningsord om å melde fra hvor man er på veien...Han hadde ikke fått noen slags melding fra Arjeplog om at vi hadde meldt oss tilbake fra de øde marker.

Vi iførte oss rene og behagelige klær på spisestedet ved Majavatn hvor frokost ble inntatt på formiddagen - og glemte noen skitne igjen på stedet. Turen videre gikk i god fart og uten nevneverdige begivenheter bortsett fra litt småkrangling om hvem som skulle innta passasjersetet foran. "Klissete og ekkel fet pizza" ble avtalt innkjøpt i Trondheim om ettermiddagen og den smakte fortreffelig. Den var så stor at siste bit ble fortært langt ned i Østerdalen. Hjemkommunen ble arrivert før midnatt og de yngste 2/3 av ekvipasjen ble oppjaget fra slumringen og overbrakt sin oppegående mormor.

En av Bodø-avisene kunne forøvrig melde følgende mandagen derpå, 10.august:

Savnede kom til rette

Fire personer, to voksne og to barn ble fredag meldt savnet etter at de ikke var kommet ned som ventet fra en kanotur fra Sulitjelma til Sverige. De fire forlot Sulitjelma 30.juli og var ventet ned til Stenuten ved Arjeplog i Sverige fredag. Politiet i Arjeplog ble varslet og de fire meldte seg til politiet da de kom ned søndag kveld i god behold. Grunnen til forsinkelsen skal være at turen ble mer strabasiøs enn ventet på grunn av bløtt og gjørmete terreng, opplyser vakthavende lensmannsbetjent Roy Haugen ved Saltdal lensmannskontor til Nordlands Framtid.

Om ikke annet burde avisen ha fått med seg riktige dager - søndag kveld var ¾ av følget + kjøretøy nede i Akershus et sted. Lensmannen ringte og ble opplyst tidlig søndag formiddag....
 

Turen var i hovedsak blitt som forventet.
Litt flere dråper ovenfra enn ønskelig hadde det blitt, men utfordringene underveis ble omtrent som jeg hadde regnet med.
Selvfølgelig er det mulig å ønske at kanoen ikke vendes med bunnen opp mens mannskapet befinner seg mellom rekkene. Men det opplevdes som en grei erfaring - etterpå. Såvidt vites var det heller lite med vannblemmer. Stølheten i kroppen hadde ikke rammet i noen særlig grad, men Idun hadde opplevd vonde muskelspenninger mellom skulderbladene. En samtale med fysioterapeut noen dager senere avklarte at dette er noe vi burde ha regnet med som mulighet.

Alternative kanoforflyttnings- og bære-ordninger hadde utviklet seg etterhvert som dagene skred fram. Det varierte mellom sleping og bæring alt etter underlagets beskaffenhet. Samarbeidet og de nødvendige rutinene hadde utviklet seg underveis - og vi burde slik ha vært klare for ny omgang - men stemningen i forsamlingen tydet ikke på at forslaget ville bli vel mottatt på denne siden av nyttår..