Historien om Caravelle

I historien om de første jetpassasjerflyene hører vi som oftest enten om det britiske De Havilland Comet som var det første frem til de begynte å gå i oppløsning og ramle ned og etterhvert ble trukket tilbake fra trafikk, eller deretter Boeing 707 som ble det første med litt mer varig suksess.

For nordmenn derimot – iallefall de av oss som har levd noen år – er det et helt annet fly som fremstår som 'det første jetpassasjerflyet', nemlig Caravelle som SAS sammen med Air France var de første til å ta i bruk.

Her følger historien om Caravelle, hentet fra Wikipedia og oversatt av Sverre K. Myren

Sud Aviation Caravelle

Sud Aviation Caravelle. Kilde: Se originalartikkelen

SE 210 var det første jetpassasjerfly laget for korte-/mellomdistanseruter, produsert av franske Sud Aviation fra 1955. Det blir vanligvis betraktet som det første jetpassasjerflyet med virkelig suksess etter at de tidligere De Havilland Comet hadde lidd under tapet av mange fly som praktisk talt gikk i oppløsning i lufta og derfor ble trukket tilbake fra tjeneste; og utviklingen av Avro Jetliner ble stoppet fordi det ikke greide å oppfylle kravene som var stilt. Caravelle skulle vise seg å bli et av de aller mest suksessrike jetpassasjerfly på mange år med salg i hele Europa og også et 20-tall i USA.

Den 12. oktober 1951 ga Comité de Matériel Civil (den franske sivile flykomiteen) ut en spesifikasjon for et jetpassasjerfly for mellomdistanseruter som senere ble sendt til flyindiustrien av Direction Technique et Industrielle. Spesifikasjonene var for et fly med plass til 55 - 65 passasjerer og 1000 kg last på ruter opptil 2000 km og med en marsjfart på om lag 600 km/t. Type og antall motorer var ikke spesifisert. Flere designstudier for et slikt fly var blitt gjennomført siden 1946 av flere av de ledende franske flyfabrikantene, men ingen av disse hadde den finansielle styrken som en slik utvikling ville medføre.

Tilbakemeldingen fra flyindustrien på den offentlige forespørselen var massiv, og alle større fabrikanter sendte inn minst ett forslag; i alt ble 20 ulike forslag sendt inn. De fleste forslagene hadde turbojetmotorer, mens Breguet sendte inn forslag både for fly med turbojet- og turboprop-motorer. Blant disse var et forslag om et Atar-motorisert tremotors fly for utvikling sammen med SNCA de Nord, og et turbopropmotorisert fly, kjent som Br. 978. Hurel-Dubois foreslo et antall turbopropfly med smal kropp og høytmonterte vinger, ganske likt mange av dagens regionale propliners. Forslagene fra SNCA du Sud-Ouest omfattet S.O.60 med to Rolls Royce Avon RA.7 motorer med to mindre Turbomeca Morbores som ekstramotorer. SNCA de Sud-Est sendte inn et antall forslag fra X-200 til X-210, alle disse var jetmotorfly.

Etter å ha studert alle forslagene kom Comité du Matériel Civil med en kort-liste med tre forslag:

• Firemotors Avon/Marbore S.O.60,
• Hurel-Dubois-prosjektet med to Avon-motorer og
• Sud-Est X-210 med tre Avon-motorer.

På samme tid startet Rolls Royce utviklingen av en ny versjon av Avon-motoren som kunne gi 40 kN (9.000 lb) statisk skyvekraft og som gjorde ekstramotorene på S.O.60 og den tredje motoren på X-210 overflødige.

Komiteen ba SNCASE (SNCA Sud-Est) sende inn et nytt forslag på X-210 med to Avon-motorer. De bestemte seg for ikke å foreslå å flytte de gjenværende motorene fra bakkroppen: De fleste forslagene hadde motorene montert hengende under vingene der montering direkte i vingebjelkene ville spare vekt, men SNCASE mente at besparelsen ikke var verdt arbeidet med å flytte motorene. Dette skulle vise seg å bli en fordel med konstruksjonen fordi motorstøyen i kabinen ble sterkt redusert med de bakkroppmonterte motorene. Det reviderte forelsagt med to Avon-motorer ble sendt til SGACC i juli 1952.

To måneder senere mottok SNCASE den offisielle bekreftelsen på at deres forslag var valgt. Den 6. juli 1953 bestilte SGACC to prototyper og to tomme flykropper for stresstesting. Sud’s design var basert på flere lisensierte elementer fra De Havilland, en fabrikant som Sud hadde samarbeidet med ved flere anledninger tidligere. Nese-delen og cockpit-layout’en var begge hentet direkte fra Comet, mens resten av flyet var utviklet av Sud.

Den første prototypen ble rullet ut 21. april 1955 og fløy første gang 27. mai samme år, mens den andre prototypen fulgte ett år etter, nærmere bestemt 6. mai 1956. Den første prototypen hadde en lastedør lavt på flykroppens venstre side, men denne var fjernet på prototype nummer to til fordel for en innredning med kun sitteplasser.

Første ordre ble mottatt fra Air France i 1956 fulgt at SAS i 1957. Samme år ble Sud-Est slått sammen med Sud-Ouest til Sud Aviation, men det opprinnelige navnet med SE (for Sud-Est) ble beholdt. Etter hvert kom det inn flere ordrer, mange av disse etter presentasjoner på flyoppvisninger og demonstrasjoner for potensielle kunder. Caravelle ble sertifisert i 1959 og ble kort tid etter satt inn i tjeneste hos SAS og AF.

Det ble produsert flere ulike modeller i løpet av flyets produksjonstid, i takt med at skyvekraften til de tilgjengelige motoren økte og tillot høyere take-off-vekter.
På denne tiden vendte Sud Aviation’s utviklingsavdeling oppmerksomheten mot et supersonisk fly av samme størrelse og rekkevidde som Caravelle, og det ble ganske enkelt kalt Super-Caravelle, men dette arbeidet skulle senere bli slått sammen med tilsvarende aktiviteter hos Bristol Airoplane Company for å produsere Concorde.

Totalt sett ble det bygd 279 Caravelle av ulike typer, og Sud Aviation hadde et break-even-punkt på 200 fly. Dermed ble Caravelle første fly til å gå med overskudd for fabrikanten, noe som ikke skulle skje igjen før i 1970-årene.

I september 2004 meldte World Airline Fleet News at det siste Caravelle i tjeneste, en modell 11R med reg.nr. 3D-KIK, krasjet på Gisenyi flyplass i Rwanda 28 august 2004. Det var underveis fra Kinshasa til Goma i den demokratiske republikk Kongo da det av ukjente årsaker forsøkte å lande på Gisenyi-flyplassen, som ikke hadde lang nok rullebane for dette flyet.

Modeller

Caravelle I

Lik prototypene, 19 slike ble solgt til Air France og SAS.

Caravelle IA

13 bygd. De var 50 cm lengre enn modell I, var tyngre og hadde større motorer.

Caravelle III

Samme lengde som IA, men med enda høyere vekt og større motorer. Serie III var bestselgeren av Caravelle med totalt 78 leverte fly. Av de opprinnelige 32 fra Serie I ble 31 oppgradert til Serie III.

Caravelle VI-N

Lik serie III men med enda større motorer. Av de 78 fra Serie III ble fem stk. oppgradert til Serie VI-N. Lansert i 1960, 53 levert.

Caravelle VI-R

Som VI-N men hadde thrust-reversere og spoilers. Lansert i 1961, 56 levert, herav 20 til United Airlines.

Caravelle VII

Dette var modifiserte Serie III-fly som ble kjøpt av General Electric og utstyr med GE CJ-805-motorer. De la grunnlaget for senere salg i USA.

Caravelle 10A

Basert på Serie VII, men ment for det amerikanske markedet med en initiell ordre på 20 fra TWA. 10A var 1 m lengre enn Serie VI, med vinduene plassert 200 mm høyere på kroppen og en APU (generator) installert i halen. En modifisert vinge med forbedrete flaps ble også introdusert for å møte krav fra FAA. Senere kansellerte TWA denne ordren pga. finansielle problemer, og da de igjen var i stand til å fullføre kjøpet var en ny versjon av Douglas DC-9 tilgjengelig. Kun ett enkelt Caravelle 10A ble bygd.

Caravelle 10B

Basert på Serie 10A, men med Pratt&Whitney JT8D-motorer i stedet for General Electrics motorer. Første 10B fløy i 1964 og det ble produsert 22 slike fly.

Caravelle 10R

En kombinasjon av 10B’s motorer og Serie VI-R’s skrog som ga et mindre men mer motorsterkt fly. 20 bygd med start i 1965.

Caravell 11R

11R var et Serie 10R med det opprinnelige lasterommet fra originalprototypen. Dette gjorde det i stand til å frakte et miks av last og passasjerer (dvs. det vi i våre dager kaller et kombi-fly, oversetters anm.). Første flyvning med series 11R var i 1967 og i alt seks slike fly ble bygd.

Caravelle 12 (Super-Caravelle)

Serie 12 var et 10B med merkbart lengre skrog, strukket med 3,2 m; og en oppdatert versjon av JT8D-motorer. Dette tillot 128 passasjerer på turer med redusert rekkevidde. 12B var ment primært for charterflymarkedet, og ble bygd i 12 eks. fra 1972.

På denne tiden var det originale SST Super-Caravelle i produksjon som Concorde, og det opprinnelige navnet 'Super-Caravelle' ble ofte brukt om Serie 12. Serie 12-fly ble brukt i Europa til oktober 1996 og i Afrika til 2004.

Originalteksten hentet fra: http://en.wikipedia.org/wiki/Sud_Aviation_Caravelle og er oversatt og noe bearbeidet av Sverre K. Myren.