Maleren Olaf Isaachsen hadde sine foreldre på skrivergarden på Klepp, på andre siden over elven ved Moi, fra 1853  til 1866. Faren var sorenskriver der. Olaf var ofte hjemme i dette tidsrom når han ikke malte og studerte i utlandet. Han står vel som den egentlige kunstneriske oppdager av Setesdalen.

Han fordypet seg i byggeskikk og folkeliv og ble den første betydelige tolker av Dalens eiendommelige kultur, med skarpt blikk for det individuelle i folketypene og for lys og fargevirkingene i gamle stuer og loft. Han fikk besøk av malere og kunstnere fra hele landet, ofte gamle studiekamerater fra Düsseldorf og Karlsruhe. Vår nasjonalmaler Gude hadde malerakademi i Karlsruhe og kom til Klepp for å møte sin gamle elev.

Hans gjennombrudd som Setesdals maler kom først i 1866, da han slo seg ned i Byen, selv om han til stadighet vendte tilbake til Ose for å male, på skysstasjonen der, hos Gunnar Drengsson. Den aristokratiske Isaachsen - familien bodde i i Kristiansand på Kjos utenfor byen. (Olav Isaachsen var grandonkel til senere statsminister Willoch) Denne familien ville ikke vite av maleren sin, på grunn av hans ureglementerte levnet, spesielt etter at han mistet sin tyske kone Antonia i 1870, og sin lille datter Johanne Marie i tæring, med bare få års mellomrom. Tegningen av sorenskrivergarden på Klepp er av Olaf Isaachsen, mens bildet nede til høyre er selve gardsboligen, der Olav hadde sine foreldre i 13 år og der han stadig kom tilbake så lenge faren var sorenskriver der.

Olafs fortvilelse med ville fester i Elvegaten i Byen ble viden kjent, ikke minst det lugubre selskap han omgikk seg med der. Han ble ingen suksess i levende live, en skjebne som også ble mange andre kunstmalere til del.  Som person, var han en aristokratisk type, "forfinet av mange generasjoners rikdom og sorgløse munterhet", skriver Wilhelm Krag om han. Krag sier at Olaf, med sin kontinentale erfaring, ikke fikk noen jevnbyrdige å snakke med, og han ble derfor ensom i sine egne minner, i ett ulykkelig tungsinn .  

 Olav Isaachsen likte seg godt på Ose. Menneskenes temperament tiltalte han der. Han likte villskapen i landskapet, folket og poesien. Kanskje han da glemte sin egen ulykkelige familietragedie?

 Maten til Olaf skulle være helt elendig på Ose. Det sa en venn av han som kom på besøk fra Kristiansand, en herr Meyer: "man kunne ikke levere fra seg god kunst med bare å spise flesk og "eple"  (poteter) hver dag!" Han brakte med ørret som skulle gi den fornødne kunstneriske kreativitet. Ikke desto mindre henger Olafs kunst høyt i kurs den dag i dag. Så hverdagsmaten  må ha vært brukbar allikevel.

Koloritten til Isaachsen bilder gikk med tiden den motsatte vei enn hans formørkete sinn skulle tilsi, bildene ble lysere og mer fargerike etter hvert. I lang tid fornedret han seg ved å male portretter for svært dårlig betaling, bare for å kunne livnære seg. Som elev hadde han Alfredo Andersen fra Elvegaten i Kristiansand. Han ble senere Brasils største maler og nasjonalhelt.

Bildet til høyre, malt av Ola Maler, som han også kaltes, er udatert, men viser ung gutt med den karakteristiske panneluggen, spiren som den ble kalt og som ble lagt over øret. Bakdelen med denne var at den var lett å gripe tak i under slåsskamper og disse var det visstnok mange av, dersom anledningene  bød seg. Men den proffe slåsskjempe passet på ikke å ha spire. Dersom han allikevel hadde det, stod en ovenfor en potent motstander. Setesdølen er i alminnelighet en vennesæl folkegruppe som det er lett å komme ut av det med. 

Avbiting av øyren var populært hos enkelte. På en slagsbror måtte en i fordums tid ta ut tennene i munnen av hensyn til denne øre bitingen, ref. Johannes Skar, "Gammalt or Setesdal". Som Wilhelm Krag skriver videre: " Hvor han trivdes i villheten! Halling og gauking i de dunkle røykstover, hvor flammeskjæret fra åren gav bunadens gull og purpur en vanvittig prakt". 

Bildet til venstre viser skysstasjonen på Ose malt av Olaf.

Han døde av lungebetennelse hos slekten sin på Kjos i 1893 og ble  senere anerkjent som en av våre fineste malere, med flere bilder representert på vårt Nasjonalgalleri i Oslo.

I 1885 kom maleren Johan Martin Nielssen tilbake til sin fødeby Kristiansand etter 25 år i utlendighet. Han forlot nødtvungent sin kone, malerinnen Clemens Lederer, datter til borgermesteren i Wien, for å slutte seg til det sørlandske kunstmalermiljø med Olaf Isaachsen og Amaldus Nielsen i spissen. Liksom Olaf hadde Johan Martin vært elev ved malerakademiet hos Hans Gude i Karlsruhe. I Europa hadde Nielssen skaffet seg ett stort navn som maler av Düsseldorfskolen. Og som Olaf og Amaldus førte tapet av livsledsager til mørk tungsindighet. Allikevel står han senere frem som en landets mest betydningsfulle kunstnere i sin samtid. Som for Olav blir bildene etter hvert friskere og renere i fargene til tross for alle personlige problemer.

Kom de ekstatiske rammeslåttene fra Aserbajdsjan med Odinfolket?  Mye kan tyde på dette, ifølge Thor Heyerdahl og Hallvard Bjørgum, som har vært der nede i forsknings øyemed. Sistnevnte finner igjen rytmen i såkalt gorrlaus bas som skal gå fra toneleie G til F! Men dette lyder vel litt for vanskelig for de fleste av oss. Store utgravninger foretaes nå ved Svartehavet og vi venter spent på resultatene og at Snorre hadde rett. Vikinger grunnla jo Russlands første hovedstad, Novgorod, rundt 921 og brukte de store elvene sydover for å utforske  landet deres antatte forfedre, "Odin-folket", kom fra, kanskje helt tilbake fra Folkevandringstiden rundt år 400-500. Norske vikingekonger søkte, ifølge sagaen, her periodevis tilflukt fra sine fiender.

Dans i Setesdal, 1891,malt av Gustav Wentzel. Dansen er en gangar som var mest brukt. Den kunne foregå i timevis. Den eggende rytmen ble gjerne akkompagnert  taktfast suggererende av de omkringsittende. 

Gangaren i Setesdal er som en myk og høy gynging. Med lausdansen var det jente bytte. Med "eisemadde" dansa en alene, eller bare ett par. Med gode dansere stod folk som fjetra og så på. "Det gikk som ett sukk gjennom salen når fela tagna og dansen var slutt, og tilskuerne kom til seg selv igjen".

Springeren bredde seg til Sørlandet rundt århundreskiftet. Bildet til venstre er tatt i Bergen i 1910 men tilsvarer på ingen måte de mer kyske dansestegene springeren fikk her på Agder, bare så det er sagt.

Derimot var de frilynte bevegelsene i Vennesla mer sterke i så måte  Det er vanskelig å si om springer- slåttene  er blitt dansa i Setesdal eller om  bare slåttene var fast tradisjon. Bildeteksten er som følgende: "Gutten danser så sprek og galen, at jenta kommer frem med finalen".

Som nevnt under Otra-siden, ble det i 1848 født en spesiell gutt i Hornnes som hette Lars Nilsson Breistøl (kalt Bristol). Han kom fra en gard på 10 daa., med to kyr  noen sauer og 5 søsken. Han arbeidet hjemme hos faren til å bli en habil finmekaniker og smed.

 Breistøl fortjener noen ord for sin usedvanlige løpebane. Tidlig viste han sine evner og ble hjulpet frem av sine lokale mentorer, som forstod begavelsen. På  verksted i Kristiansand og videre på marineverkstedet Karljohansvern i Horten videreutdannet han seg i tegning og konstruksjon av maskindeler og kom senere som statsstipendiat til Newcastle hos våpenprodusent William Armstrong og litt senere til Sir Joseph Swan i London der han først arbeidet med de helt nye tørrplater for fotografi og utvikling av elektrisk utstyr så som forbedring av glødelampen. Han skjønte at glødetråden i en lampe måtte ha høy elektrisk motstand med tilsvarende lavt strømforbruk for å kunne betjene en stor og tallrik befolkning. Og kom derved i ett faglig motsetningsforhold til sin arbeidsgiver, Swan, som gikk inn for en  mer tykk og energikrevende utforming. Thomas Alva Edison derimot skjønte poenget til Bristol og arbeidet deretter.

Lars Bristol ble slik sammen med amerikaneren Edison den virkelige oppfinner av verdens første praktisk brukbare glødelampe, der han personlig, som den fremragende finmekanikeren han var, stod for utformingen av selve glødetråden i tynnspunnet kullstoff. En tynn tråd, "filament" fremstilt av papir, lagvis komprimert og karbonisert, " the Bristol Board" som nevnt i Edison patentsøknad 1880. Denne skjellsettende benevnelse går senere igjen i historien som avansert uttrykk for tegnepapir og papp blant annet brukt til emballasje.

Patentet US 223898 av 1880 var den gang en verdenssensasjon mens Bristols navn forsvant i trengselen mellom de to industrigigantene Edison og Swan som begge mente de hadde opphavsretten. Disse slo seg så sammen til ett selskap istedenfor å bekjempe hverandre. Forløperen for verdens største industriforetakende General Electric var dermed ett faktum.

Bristol startet i 1885 sitt eget firma i Westminster, London, "Bristol safety lamp works co", lokalisert i 40 Great Smith Street, med  etter hvert opptil 100 ansatte. Her gjorde han flere oppfinnelser. Hans forbedringer av batterier for gruveindustri og for transportmidler var viden kjent. Og eksporten av slikt utstyr gikk til hele Europa. Hans forsøksstasjon for kvalitetsutprøving av batterier og elektrisk utstyr var ett begrep.

Trekassene, svimerket med "Bristol Patent", var ett begrep. Innen samferdsel og gruveindustri kom de eksplosjonssikre lyskomponentene hans til stor anvendelse. Hans viktigste konkurrent i London på den tiden var samme Thomas Alva Edison som parallelt bidro til å forbedre elektrolytten i batteriene. Noen av  oppfinnelsene til Bristol er å finne i søkemaskinen til biblioteket for "British Library" i England www.bl.uk . Her finner vi  også patentet på forsøksstasjonen, liksom patentet for sikkerhetslampen.

Som nedenstående originalskisse viser har verkstedet i Westminster hatt høy faglig kompetanse i forarbeidelsen av komponentene til sikkerhetslampen. Alt ble jo handlaget på denne tiden og med høy nøyaktighet. Alt avhengig av en manns ledelse, fattiggutten fra husmannsbruket på Kjetså i Hornnes.

Edison hadde 1892 sammen  Henry Ford startet ett verft i New York for fremstilling av slike elektriske båter. Disse ble helst kjøpt av finansfyrstene der. Bristol var altfor beskjeden til å komme hjem med slik båt dersom han  ikke hadde fått den forært. Men også London hadde man på denne tid produksjon av  slike båter som gikk opp Themsen. (I dag er stillegående elektrisk drevne lystbåter høyeste mote i Englands indre farvann og det arrangeres festivaler hvert år med cruise farter mellom Oxford og Cambridge).

På Moi var Lars Breistøl å se i  sin batteridrevne båt som hadde god plass til opptil 15 mennesker! Denne båten er sannsynligvis funnet i Arendal og tidligere tatt hånd om av en venneforening der. Den har nå fått montert en liten  dampmotor og er ofte å se i de Arendalske farvann. I følge Breistøls gamle fotografier har båten opprinnelig vært lengre akterut med utpreget sjektefasong. Dette bekreftes av Hans Hornnes. Breistøls batterier var den gang plassert under toftene forteller Hornnes men ble senere tatt ut og skrotet ved overgang til bensinmotor i 1920 årene. Båten kan ha vært en gave til Bristol fra Edison som takk for uvurderbar hjelp i oppfinnelsen av glødelampen.

.Breistøl viste seg hjemme å være en god felespiller og som fotograf var han en av de første pionerer på tørrplate teknologi i verden. Han tok en del  bilder fra omgivelsene i Hornnes. På bildet over, sitter Bristol til venstre sammen med venner. Han holder selvutløseren i hånden. Den var en av hans patenter. Mannen bak han kan være hans personlige engelske tjener fra  den tid. Lars ble aldri gift og hadde de siste årene sin 13 år yngre husholderske Trine som leieboer og husholderske. Som tunghørt var han nok ensom i sin tilværelse i Queen Victoria Street i Westminster. Han døde ved en trafikkulykke i London i 1923.

Litt om Lars oppvekst og utvikling som teknolog:

 Plassen Breistøl under Kjetså i Hornnes bestod av 10 mål mark og fødde 2-3 kuer og noen sauer. Han vokste opp med 5 søsken der alle måtte ta sitt tak for å overleve. Far til Lars var en kjent våpensmed, spesielt på Winchester rifler og en legendarisk bjørneskytter, med 19 bjørn og 60 skrubber på samvittigheten. Lars ble allerede som ung en usedvanlig dyktig finmekaniker det stod stort ry av. Han kopierte en Schwarzwalderklokke i detalj uten spesialverktøy og lagde en liten dampmaskin av kaffekjelen for drift av bestemors spinnerokk. I Kristiansand arbeidet han først på verkstedet til mekaniker Tallaksen og fikk undervisning i teknisk tegning hos tegnelærer Tostrup. Med anbefaling fra sine mentorer, prost Dietrichson og ingeniør Isaachsen, kom han seg til Marinens hovedverftet i Horten og ble der 6 lærerike år i landets mest avanserte tekniske miljø for marine - og våpenkonstruksjoner. Deretter kom han seg til Drammens mek. Verksted. Med statsstipend drog han så til England der han fikk sin aller først fikk jobb i Newcastle hos den verdensledende våpenprodusenten William Armstrong. Det var hos Joseph Swan han også fikk oppgaver med å utvikle fotografikunsten videre. Dette resulterte i flere patenter, blant annet en selvutløser han brukte flittig mens han var på besøk hjemme i Hornnes.

Torleiv Hannås ble født på Moi, Nedre Hannås i 1874 og ble i 1918 professor i norsk språk ved Bergens Museum. Han styrte arbeidet med folkeminnesamlingen derfra.

Hannås utga i 1927 "Sogur frå Setesdal" og skrev oversikter over Setesdalsmålet. Fra 1926 var han formann i Norges Mållag. Det var tiden rundt 1600 tallet Hannås kjente best, da han begynte sitt arbeid med gards- og ættesaga i Hornnes. Denne fikk  han dessverre ikke avslutte før sin død i 1929. De få opplysningene fra 1600 tallet stammer nok fra han. Sagnet om Sigurd Fåvnesbane interesserte Hannås, og han oversatte også fra islandske "Edda" til nynorsk. 

Hannås var en betydelig språkforsker for sin tid. Familien kom kom opprinnelig fra Roland i Bjelland. Rundt 1870 kom familien til Moi, ved makebytte, etter å ha eid størstedelen av Kalland - gården i foregående 100 år.

Kjenner dere igjen karikaturen av Olav Salvesen Moi, under navnet O.S.M ?

  Han var født på Moi i 1894 og ble 88 år. Han var tømmermåler og fløter.

 Av  redaktør Seland i Fedrelandsvennen, ble han betegnet som i sitt slag enestående begavelse. Artiklene fra "Trolldalen" ga gjenlyd i bygd og by. Han meldte seg inn i Unge Venstre som 80 åring og var æresruss hos rødrussen på Evje i 1979.

 Som O.S.M selv sa: " Humoristene er ljos og salt i samfunnet, men det forekjem meg å vera færre av slike ettersom åri gjeng". Han likte å skrive om spesielle personer i samfunnet," som vil leve på folketunga, lenge etter at dusinmenneske er kvorve i tidens skoddeheim" , som han uttrykte det.

 Han kjente "de fleste" mennesker på Sørlandet og likte også å refse dumhet og overtramp, spesielt hvis det gjaldt de førende lag i folket, enten det gjaldt politikere eller andre maktmennesker som kom hans vei. Hans satire var kanskje ikke alltid så svært velmenende og opplevdes stundom som heller bitende og  sårende, med tildels  krasse utfall. OSM var opptatt av kampen mellom Bekenglar og Kvitenglar. Den kampen gikk uopphørlig  i hans forfatterskap. Kanskje ikke noe dårlig synonym for hverdagens kamp? I dag er det filmatiseringene av "Ringenes Herre, atter en Konge" som symboliserer kampen mellom "Det gode" og "Det vonde. Disse skal ha ett kristent utgangspunkt for handlingene og på sikt visstnok erstatte Bibelen i de evige spørsmål. Oppslutningen blant ungdom over hele verden tyder på det. Moi var svært bereist og holdt en mengde radiokåserier. Og han kunne skille bekengler fra kvitengler. Ikke alle kan det og velger frydefullt feil. O.S.M. var en ekte venstremann som holdt kommunistbladet "Friheten", forbausende nok. Som abonnent stod  han sikkert i rullene til POT som "ytterst venstreradikal og  farlig ". Politimesteren i Kristiansand, Rynning - Tønnesen, hadde i sin tid stående ordre om omgående å eliminere slike "muldvarpindivider" i tilfelle krisetider. I dag hadde Ola sikkert fått offentlig erstatning for ureglementert granskning og  vel nok en gang reist til Moskva på studietur for de fortjente statlige blodpengene.

Ola Moi hadde ofte besøk av justisminister (fra 1955) , kommunalminister og senere sorenskriver i Setesdal,1968 - 80, Jens Haugland.

Disse var åndsbrødre og likte seg  godt i hverandres selskap. Jo verre historiene var , desto bedre. Det var en fantastisk opplevelse å få være i nærheten, viddet sprutet av humor og kunnskap. Fra 1955 holdt kanskje Haugland en politisk beskyttende hånd over O. S. Moi og det trengtes sikkert. Haugland var jo også øverste ansvarlige sjef for en fraksjon av etterretningen i Norge på den tiden.

Som O.S.M hadde Haugland en skarp penn og skrev bøker: "Fra Kongens råd" og "Dagbok fra Løvebakken". 

Hans bøker var vel litt for spesielle og kontroversielle og fikk  heller blandet mottakelse fra hans likesinnede. Det brydde han seg  ikke så veldig mye om. Han innførte for øvrig strandplanloven  som en av sine viktigste meritter.

 Haugland var en interessant kar å røde med når en fikk den anledningen. Han hadde opplevd så mye som vanligvis ikke er tilgjengelig verken for Gud eller andre og var ikke redd for å meddele seg. Det er ikke alltid en får så levende beretninger fra de innerste opphøyede sirkler som  suverent styrer og forfører våre liv med mer eller mindre vett.  

Mangeårig likningssjef i Kristiansand, Einar Miøen, var i sin ungdom fullmektig hos sorenskriveren på Klepp og bodde på Moi, gnr. 1. Han var  svært profilert kunnskapsrik og fryktet debattant. Han var en av de første på Agder som begynte med hullkort regnskap, en forløper for datateknikken. I hele sitt senere liv hadde han sin tilknytning til Moi, sammen med sin kone Ågot, som fortsatt eier slektsgården på Lauvland, like over på den andre siden av Otra, litt nord for Moi.

Denne gården på Lauvland var også fødestedet til en av våre største statsmenn noensinne, Jørgen Løvland (1848 - 1922), som ble statsminister og stortingspresident etter unionsoppløsningen med Sverige  i 1905.

Han har fått sin byste i Wergelandsparken i Kristiansand samt en statue på torvet i Evje. Han var som den første Norske utenriksminister den drivende og lysende formelle kraft  ved forhandlingene med svenskene i Karlstad i 1905 og overtok som statsminister i 1907 etter Chr. Michelsen. Ble senere stortingspresident fra 1913 til 1925. 

Etter bruddet 7 juni 1905 fulgte en spent situasjon. Løvlands parole var: "Hold sammen"! Takket være hans standhaftighet kom Norge helskinnet gjennom prosessene, til tross for motstand, også innenfor egen leir. Men Norge hadde rustet opp i god tid og var forberedt på invasjon fra svenskene. Det reddet oss. ( I 1914 var statsminister Knudsen også relativ godt forberedt og vi beholdt landet vårt ubesatt, annerledes skulle det bli i 1940!) Løvland førte en utrolig mangeartet tilværelse, som ihuga målmann, skolemester, forfatter, avismann, alt bygd på solide kunnskaper. Hans motto var "Veks og lær" innrisset på en tømmervegg på garden Lauvland i Evje der han kom fra. Dette ble da også en produktiv ledesnor for han resten av livet.

 Løvland har stor ære for at vi fikk en valgt norsk konge i 1905. Det snodige er at bare noen få hundre meter fra Løvlands barndomshjem, på sorenskrivergarden på Klepp, bodde en av Norges mest innbitte republikanere, nemlig sakfører Grindland fra Finsland, første redaktør i Fedrelandsvennen.  Motsetningene var store over kort avstand mellom gardene.

16.04.08

[ Startside ] [ fiske.htm ] [ jakt.htm ] [ hytter.htm ] [ garden.htm ] [ otra.htm ] [ folk.htm ]