Av Bjørn Westlie

En tater familie fotografert på Svanviken arbeiderkoloni på Nord-Møre ca. 1910. Foto: Fotograf ukjent.
Utlånt av Norsk misjon blant hjemløse.

Misjonen, Staten og taterne

I mer enn 80 ar har vi hatt særomsorg for tatere. Dette har utviklet seg til en sosialpolitisk blindtarm Sosialdepartementet ikke har klart å operere vekk.

I denne reportasjen har vi valgt 6 bruke historiske bilder og ikke portretter av personer av omstreifer slekt i dag. Vi har heller ikke fokusert på enkelt­personers situasjon. Dette er bevisst. Av erfaring vet vi at personfokusering i denne konkrete saken, kan skade mer enn det gavner. I artiklene bruker vi også ordet tatar for å karakisere folke­gruppa. Det er ment som en positiv betegnelse.

Et par dager før jul 1985 kom et brev til Sosialdepartementet. Brevet er saklig og rolig i formen. Men det inneholder en kraftig kritikk av forhold departementet bærer ansvar for. Brevet hevder langt på vei at Norsk misjon blant hjemløse misbruker sine offentlige midler og bryter med forutsetningene for sitt arbeid. Brevskriverne kjenner forholdene innenfra og har selv inntil nylig jobbet i Norsk misjon blant hjemløse.
I deres brev rettes søkelyset mot særomsorgen for omstreiferne; en skamplett i dagens Norge. Men lite gjøres - de «historiske årsakene» til særomsorgen blir brukt som sovepute.
Hva er historie - hva er nåtid?
Den som studerer denne særomsorgen vil oppdage at skillet mellom fortid og nåtid er vanskelig å trekke. Det du trodde var historie, viser seg å være nåtid.
Vi skriver 1986 og Norsk misjon blant hjemløse har den dag i dag det forvaltningsmessige ansvaret for de av dagens tatere som har behov for hjelp. Slik har det vært i hele dette århundret. Forbausende få kjenner til at det faktisk eksisterer en lov­hjemlet særomsorg for taterne, og at Norsk misjon blant hjemløse forvalter denne særomsorgen i henhold til en kongelig resolusjon som fortsatt gjelder. Først l. januar i år begynte Sosialdepartementet å skjære ned sine bevilgninger til Misjonen. Men de har sine støttespillere/lobbyister som forhindrer ytterligere reduksjoner. Bare over Sosial­departementets budsjett får Norsk misjon blant hjemløse mer enn 10 millioner kroner i inneværende år. Det direkte arbeidet for omstreiferne er trappet noe ned de siste årene. Misjonen har etablert seg på nye områder; tidligere rene taterinstitusjoner er åpnet for andre grupper.
«Fantefondet»
Allerede i 1854 ble det bevilget penger til «resosialisering» av taterne etter at Stortinget diskuterte «fantesaken» i 1848. «Fante­fondet» ble fram til 1867 tilført 27.850 spesidaler. Det var Eilert Sundt som sto bak opprettelsen av fondet. Hjelpen gikk til oppfostring av barn, undervisning og bosetting. I skrift og tale gjorde Sundt samfunnet og ikke minst Stortinget oppmerksom på situasjonen for taterne. Utryddelseslovene mot de reisende hadde vært mislykket. De hadde skapt fordommer og hindret taterne i å bosette seg. Sundt ville ha behandling og ikke straff som virkemiddel. Det skulle vise seg at mange av de som kom etter Sundt, ikke var like liberale.
«Fantefondet» førte ikke fram, sett med politikernes øyne. Taterne ville reise og foretrakk heller landeveien enn mer eller mindre tvungen bosetting. Heller ikke det å ta fra taterne barna, «hjalp» så mye. I løpet av en åtteårs periode fram til 1867 ble 265 barn bortplassert med midler fra «Fante-fondet». Likevel skulle det vise seg at det ikke gikk så lett å gjøre tatere bofaste på samfunnets premisser. «Villskapen» slik den ble oppfattet, lot seg ikke temme.
Holdningen til taterne var preget av både rasisme og spenning. Taterne var et farende folk som ingen riktig visste hvor kom fra. Eilert Sundt opererte med to kategorier: stor vandrere eller skøyere/meltravere. Storvandrerne eller de virkelige tatere, stammet fra sigøynere som kom til Europa fra India på 1400-tallet. Skøyernes opprinnelse var noe mer uklar. Sundt antok at de var etterkommere av omstreifende personer fra Tyskland i middelalderen. Disse to kategoriene av omstreifere smeltet sammen, og vi fikk det norske «fantefolket». Omstreiferne hadde opprinnelig «utstøtte» yrker, de hadde «urene», og dermed stigmatiserende jobber. De var feltskjærere, bødler, vektere, leiesoldater, hestegjelderé, dyrleger osv. - jobber som betydde reising og som trakk til seg andre grupper. Seinere drev de med omførselshandel og håndverk. Kombinasjonen av strenge forbudslover, industrialisering og bedre kommunikasjoner, gjorde at taterne mistet mer og mer av sitt levebrød.
Det er fortsatt faglig uenighet om hvordan taterne skal defineres som gruppe; mye tyder på at det er riktig å karakterisere taterne som en egen etnisk gruppe. Den har eget språk; romani som fortsatt brukes av den indre kjernen av tatere, kulturelle fellestrekk og sterk identitet. Politikken overfor taterne har likevel klart å passivisere gruppa, gjort den anonym og hindret organisering. Det har da også vært formålet med det arbeidet Norsk misjon blant hjemløse har drevet. Taterne har derfor aldri hatt talsmenn slik andre minoritetsfolk i Norge.
Taterne som kirkesak
I 1880 - 90 årene ble «fanteondet» på nytt tatt opp i Stortinget etter at arbeidet til Eilert Sundt ble liggende brakk. Igjen ble det sagt at taterne utgjorde en kulturell og åndelig smittefare.
I en stor artikkel i Morgenbladet i september 1893 tok sogneprestJacob Walnum i Bergen til orde for at Eilert Sundts arbeid måtte tas opp igjen. Dette måtte bli en «æressag for Kirkefolket», skrev han. Og det ble det. Sognepresten fra Bergen ble den nye kosten som skulle ordne opp med tater-problemet. I 1894 fikk Walnum av et enstemmig Storting i oppdrag å utrede hvordan en best kunne arbeide med fantesaken. Han dro på studieturer, utredet og telte omstreifere. Det er 4.000 om­streifere, sa Walnum i 1896, og politikere og kirkens folk sa ja til aksjon. I 1897 ble Foreningen til modarbeidelse av omstreifer væsenet stiftet. I løpet av de første fem årene startet foreningen tre barnehjem, og fikk ytterligere to etter en tid. Foreningen, og seinere Misjonen, ekspanderte raskt. I 1908 åpnet Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre. Svanviken ble et redskap i det som skulle bli Misjonens bosettingsarbeid blant tatere. Foreningen til modarbeidelse av omstreifervæsenet, som skiftet navn til Missionen for hjemløse og i 1935 fikk sitt nåværende navn Norsk misjon blant hjemløse, var i gang med å bosette tatere, omplassere barna og gjøre dem til kristne.
På vegne av staten
Stortinget og staten engasjerte seg sterkt for Foreningen til modarbeidelse av omstreifervæsenet og seinere Misjonen. Nye lover og nye bevilgninger ble redskaper for å assimilere taterne. Fra 1909/10 har Stortinget hvert år bevilget penger til dette arbeidet. Mens sosialomsorgen for taterne på Eilert Sundts tid var et statlig ansvar, ble nå omsorgen for gruppa privatisert og forpaktet bort til en privat organisasjon. Dette er det prinsipielt viktige som skjedde med Misjonen og taterne.
Misjonen tok utgangspunkt i Løsgjengerloven, Lov om behandling av vanvyrdede og forsømte barn, den såkalte Vergerådsloven, og straffeloven av 1902. Ved kongelig resolusjon av 27. desember 1907 fikk Foreningen til modarbeidelse av omstreifervæsenet på vegne av staten i oppdrag å forestå bosetting av omstreifere. Denne resolusjonen gjelder fortsatt. Vergerådet og foreningen/Misjonen fikk nærmest uinnskrenkete muligheter til å frata omstreiferne deres barn. I 1914 fikk de i oppdrag fra Kirkedepartementet å administrere vergerådenes befatning med omstreiferbarna. Det betydde at Misjonen fikk alt ansvar.

Familiene som kom til Svanviken måtte binde seg til å bo på stedet i flere år. Reiste de før tida kunne barna bli tatt fra dem. Bildet er fra 1920 - 30. Foto: Utlånt av Norsk misjon blant hjemløse.

«Omstreifervæsenet i Norge har en nesten tusenarig lang historie. Dette faktum gjør man vel i å erindre når der er tale om å bekjempe et sådant samfunnsonde. Det er ikke gjort i on håndvending å utrydde ugress som har hatt så lang tid til å feste rot.» Tidl. gen. sekr. i Norsk misjon blant hjemløse Ingvald Carlsen i Social Håndbok fra 1937.



Svanviken skulle lære taterne hvordan det var å bo fast. Tvangsmidlene var sterke. Likevel gikk det ikke bra, sett med Misjonens Øyne. Bildet er fra 1920-30. Foto: Utlånt av Norsk misjon blant hjemløse.

«I hjelpearbeidet for omstreiferne regner vi mindre på år enn på generasjoner.» Jostein Vist i På Hjem­veien 3/1985

«Hovedtyngden av gruppen er temperamentsfulle. Kombinert med engstelse og usikkerhet opptrer de ofte truende, noe som ytterligere vanskeliggjør gjennomføring av hjelpetiltakene for omstreiferfamilier. De kan ofte oppleves som upålitelige...» På Hjemveien 8/1980.

Med løsgjengerloven og med Kirkedepartementet som oppdragsgiver ble taterfamilier plassert på det avsidesliggende godset Svanviken på Nordmøre innerst inne i en fjord. To pressmidler ble brukt for å holde familiene der. De skulle få hus etter endt opphold. Dersom de dro før tida, måtte de gi fra seg barna. Med hardt arbeid og kristentvang skulle tatere gjøres til «folk». Helt opp til våre dager har tvangstiltakene vært mange på Svanviken.
«Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med omstreif ertilværelsen de har vært vant med, og som deres forfedre har levet gjennom århundre. Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det?» uttalte Knut Myhre, styrer for Svanviken i 1963.
Prinsipielt er det nøyaktig det samme som skjer i dag.

Raserenhet

I 1927 ble det satt ned en komité for å vurdere hva en skulle gjøre videre i kampen mot omstreiferne. Ingvald Carlsen som var generalsekretær i Norsk misjon blant hjemløse, ble sekretær i utvalget. I 1932 la utvalget fram sin innstilling og foreslo bl. a. at de «håpløse» skulle interneres på Svanviken og at «lavtstående og mindreverdige individer skulle gjøres ufruktbare». I «Social Håndbok» fra 1937 skriver den samme Carlsen at «det vil ligge nær at man optar til drøftelse de racehygieniske spørsmål som knytter seg til omstreifer-spørsmålet.»
Norsk misjon blant hjemløses generalsekretær og andre i Misjonen på den tida var langt fra de eneste med raseteorier i forhold til taterne. En av dem var den kjente radikaler; overlege Johan Scharffenberg som gikk inn for sterilisering av omstreifere.
Men det skremmende er at Norsk misjon blant hjemløse i større grad enn andre som trodde på slike teorier, hadde mennesker å sterilisere! De hadde dem på sine institusjoner og hadde også det fulle ansvaret for dem.
At Norsk misjon blant hjemløse sørget for tvangssterilisering av omstreifere, er det skriftlige bevis for. Flere av de menneskene det dreier seg om, lever etter alt å dømme fortsatt. I minst ett tilfelle på midten av 30-tallet ble en ung kvinne fortalt hun skulle ta blindtarmen. Det som skjedde var at hun ble sterilisert!

For barnas skyld!

Helt sentralt i arbeidet til Norsk misjon blant hjemløses er arbeidet med taterbarna. Fra 1900 til 1940 tok Misjonen hånd om og omplasserte over 800 barn. De ble plassert på Misjonens barnehjem, andre barnehjem, institusjoner og hos fosterforeldre. Fram til 1970 hadde Misjonen tatt hånd om mer enn 1.500 barn. Det vil si; tatt dem fra foreldrene.
I 1980 skrev det såkalte Solheim-utvalget at grunnen til at de gikk inn for at Misjonens ansvar og befatning med vernetiltak etter barneverns-loven måtte avvikles, var fordi da «kommer disse tiltak også inn under vanlig demokratisk kontroll.» Hvor stor makt og myndighet Norsk misjon blant hjemløse hadde så seint som i 1978, viser barnevernsstatistikken fra det året. Bare i 1978 tok Misjonen på forskjellig måte seg av 93 barn av i alt 202 uten at det forelå vedtak fra noen barnevernsnemnd. Hvertfall tre av dem ble plassert i fosterhjem uten barnevernsvedtak.
Minst ett spørsmål melder seg; hvordan har det virket på en relativt liten gruppe mennesker at 1.500 barn fra denne gruppa over en periode på 70 år er blitt fjernet med makt?
Er det rimelig å tro at 1.500 barn fikk det bedre når de ble plassert vekk fra slekt og foreldre? Konkrete eksempler fra 20-og 30-tallet viser at fosterhjemsbarn ble brukt til hardt arbeid. Det var kanskje den viktigste grunnen til at de ble tatt imot som fosterbarn. Eksemplene på overgrep, også seksuelt misbruk av de bortplasserte taterbarna, finnes for perioden før 1940. Etter den tid vet vi lite. I praksis har det ikke vært noen kontroll med Misjonens barnevernsarbeid. Misjonen har både administrert og kontrollert seg selv. Det viktigste kriteriet fra Misjonens side var at fosterforeldrene kunne gi kristen oppdragelse. En pekepinn på forholdene for taterbarna, enten de var på barnehjem eller ikke, er det faktum at det såkalte Billig-hetserstatningsutvalget som er oppnevnt av Stortinget, har mottatt en rekke klager fra tatere på grunn av manglende utdanning. Flere slike klager er nå til behandling. I Justisdepartementet har vi fått opplyst at utvalget ikke har lagt vekt på omstreif erbakgrunnen når klagene er blitt behandlet. Utvalget har vært restriktiv, og mener at taternes spesielle situasjon ikke kan legges til grunn. Dem om det.

Nye løfter og et utvalg

Etterkrigstidas stillhet om taterne ble brutt av et TV-program fra Svanviken i 1973 av Vibeke Løkkeberg og en debatt i Stortinget to år seinere. Den 23. april 1975 stilte Torild Skard følgende spørsmål i Stortinget: «Hva vil Regjeringen gjøre for å bedre omstreifernes kår og lette deres integrering i samfunnet?» Svaret var et utvalg Sosialdepartementet nedsatte i november 1976. Utvalget fikk dommer Ingrid Solheim som formann. 30. april 1980 la utvalget fram sin innstilling som NOU 1980:42. Utvalget konkluderte med at en i «størst mulig utstrekning» går «inn for å avvikle denne særomsorgen ved Misjonen», og at Misjonen heller bør fungere som et serviceorgan for omstreiferne gjennom et statstilskott over noen tid. Misjonen reagerte kraftig på utvalgets innstilling.
«Dersom Stortinget vedtar innstillingen fra Solheim-utvalget, betyr det et folkemord,» uttalte generalsekretær Jostein Vist til en journalist.

Spillet i kulissene

Da Solheim-utvalget i 1980 la fram sin innstilling om hva som skulle skje med Norsk misjon blant hjemløse og særomsorgen, ventet mange at nå skulle båndene til Misjonen kuttes.
I Sosialdepartementet oppsto det to fløyer; en fløy ønsket å avslutte samarbeidet med Misjonen, en ville fortsette. Misjonen og dens støttespillere vant. - Vår fløy vant, de dogmatiske tapte, sier generalsekretær Jostein Vist til LIV. Til tross for at Solheim-utvalget gikk inn for en avvikling av særomsorgen, skjedde lite. Uklarhetene om hva som skal skje, har vært store.
Først i fjor kom Odeltingsproposisjon nr. 48 som tar for seg endringer i lover vedrørende inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene. Det blir sagt at dette er Sosialdepartementets svar på Solheim-utvalget. I så fall er svaret dårlig og lite oppklarende. I proposisjonen blir forholdet til Norsk misjon blant hjemløse vurdert. Solheim-utvalget er på vesentlige punkter satt til side, skriver Misjonen. I Ot. prp. nr. 48 heter det: «Misjonen vil fortsatt ha viktige tilsyns-, veilednings-, og støttefunksjoner overfor omstreif er familier, barn og ungdom.»
To sider lenger bak heter det derimot: «Norsk misjon blant hjemløse opprettholder inntil videre sine bevilgninger over statsbudsjettets kap. 640 post 70 til administrasjon, bosetting og rehabilitering av omstreifere.»
For 1986 innebærer det noe over 10 millioner kroner fra Sosialdepartementet, derav 4,6 millioner til administrasjonen og lønninger i hovedkontoret. Det er bare på to punkter at Odeltingsproposisjonen har ført til endringer med virkning fra l. januar 1986: Kommunene er blitt fratatt sine refusjonsmuligheter fra staten for bosetting av omstreifere. Norsk misjon blant hjemløse har fram til l. januar hatt statsmidler til å dekke kommunenes utgifter til barnevern for barn av omstreiferslekt. Denne muligheten er fjernet. Men Norsk misjon blant hjemløse, vil fortsatt drive med bosetting av hjemløse og vil også fortsette med sitt tilsyns- og rådgivningsarbeid innen barnevernet på oppdrag for staten.
Misjonen sier at bortsett fra på ett punkt har den fått det som den vil. Sosialdepartementet på sin side toer sine hender. Spør vi om klarhet i hva som skal skje, og om hva Odeltingsproposisjonen egentlig betyr, får vi til svar: «Vent på et nytt rundskriv». Misjonen skrev selv førsteutkastet til rundskrivet. Misjonen og generalsekretær Jostein Vist vil fortsette sin misjonering og vet hva som bør stå i rundskrivet.
Taterne er fortsatt en misjonsmark i Norge.

De viktigste skriftlige kilder:

Ellen Marie Marvik: Et merke ble satt på personer og slekt- Om tatere i Norge Hovedoppgave i sosialantropologi, Oslo 1983.
Norges Offentlige Utredninger NOU 1980:42
«På hjemveien» organ for Norsk misjon blant hjemløse.
Ted Hanisch: Om sigøyner spørsmålet Institutt for samfunnsforskning Oslo 1974
H. O. Christophersen: Eilert Sundt Gyldendal 1972

Svanviken familiesenter i dag. For to år siden ble også stedet åpnet for andre enn personer av omstreiferslekt. Foto: Bernt Eide.

«Vi er innstilt på å gjøre hva vi kan for å hjelpe gruppen i den videre integreringen. Det er en langsom prosess og vi kan ikke se at tiden fra 1897 til 1981 er lang tid i den sammenheng.»
Jostein Vist til rådsmøtet i Misjonen 1985.

«På mange måter et dypt religiøst folkeferd med store nedarvede huller i sin kunnskap om og kjennskap til evangeliets forløsende krefter.»
Jostein Vist På Hjem­veien 10/1977
«Mye kan sies om Norsk misjon blant hjemløse, men de aller fleste omstreifere har mer tillit til oss enn til det offentlige hjelpeapparatet, sier generalsekretær Jostein Vist foran pioneren på området, Eilert Sundt.

På historisk grunn

I resepsjonen; en byste av Jacob Walnum, stifteren av Foreningen til modarbeidelse av omstreifervæsenet. På veggen inne på kontoret - et stort portrett av Eilert Sundt.

Huset er pent opp-pusset; det store skiltet på husveggen nytt. Det er dataskjermer på kontorene. Men likevel; det hviler en merkelig blanding av fortid og nåtid over Holbergs gate 5 i Oslo der Norsk misjon blant hjemløse holder til. Slik er også historien om denne misjonsorganisasjonen og dens unike stilling innen norsk sosialomsorg. Fortid og tradisjoner er en del av nåtida. Dette vet generalsekretær Jostein Vist og lar seg gjerne avbilde sammen med Eilert Sundt som først tok opp «fanteproblemet» for mer enn 130 år siden.

Årene har gått, slekter har kommet - og vandret. At meldingbladet til Misjonen i 1912 skiftet navn fra «På landeveien» til «På Hjemveien», hjalp heller ikke.
Ufortrødent har Norsk misjon blant hjemløse fortsatt å tro på sitt arbeid og sine metoder. Uten å Stoppe opp og uten nevneverdig debatt innad i Misjonen og fra samfunnets side har arbeidet pågått mer eller mindre i det stille.
Dette arbeidet er på ingen måte ført til veis ende, skal vi tro generalsekretær Vist.
- Ett eneste år uten oss ville føre til at mange omstreifere igjen dro ut på landeveien, sier Jostein Vist med overbevisning.
Jostein Vist: prest, generalsekretær og statens mann. Han har statsfullmakt til å selge og kjøpe boliger til omstreifere på vegne av staten. Den kongelige resolusjon som fortsatt gir Misjonen det statlige oppdraget med å forvalte hjelpetiltakene og en særomsorg for omstreiferne, er 79 år gammel. Vist sier imidlertid det ikke lenger dreier seg om særomsorg, men mer om særtiltak i forhold til taterne.
- Det er feil å bruke begrepet særomsorg, vi forvalter særtiltakene. Vi regner med at det finnes om lag 5.000 mennesker av omstreiferslekt i Norge. 1.000 av dem trenger hjelp.
Vi vil dempe problemene denne gruppa møter. Vi ivaretar de tiltakene som skal hindre at de faller utenfor. Og det er særtiltak vi mener er nødvendige. For samfunnet ellers er gjennomsyret av særtiltak. Alkoholskadde får botilbud, skadete får attføring, elever med lese- og skrivevansker får lengre tid til eksamen enn resten av klassen. Funksjonshemmede får f.eks. gunstige lån i Husbanken. På den samme måten har enkelte i omstreifergruppa spesielle problemer, og får spesiell hjelp. Skal vi diskutere særtiltakene vil vi se hele samfunnet under ett, sier Vist, som legger til at det er flere som streifer i dag enn for 10 år siden.
Skal vi tro generalsekretæren? Er det ikke slik at Misjonen selv må understreke taternes fortsatte problemer for å begrunne sin egen eksistens? Vi stiller ikke spørsmålet, men Vist svarer likevel. - Omsorgen for omstreiferne er stadig blitt en mindre del av vår virksomhet. Vi vil gjøre omstreiferomsorgen overflødig. Men uenigheten mellom oss og Sosialdepartementet har stått om hvor raskt dette skal gå, sier han.
Jostein Vist kan fortelle aktuelle historier om omstreifere som «blir jaget fra sted til sted», om sosialkontorer som ikke vil hjelpe og hvor Misjonen må tre støttende til. Oppgavene for Norsk misjon blant hjemløse er ifølge generalsekretæren fortsatt store.
Fram til l. januar hadde Misjonen muligheter til å dekke kommunenes utgifter til barnevern for barn av omstreif erslekt. Denne muligheten er nå fjernet. Men Misjonen skal fortsatt ha oppgaver innen barnevernet.
- Vi skal påse at de ikke lider for mye overlast, der han. Misjonen skal både være rådgiver og konsulent for sosialkontorene i barnevernssaker. Barnevernsarbeidet er nå en del av bosettingsarbeidet.
Bosetting skal også være et arbeidsområde for Misjonen, selv om kommunene etter l. januar ikke lenger kan få refusjon fra staten for bosetting av omstreifere.
- Det er enda viktigere nå enn tidligere at vi er inne i bildet, sier Vist. Misjonen vil hjelpe til med bosetting, lån og annen hjelp.
Vist forteller at mange barn og ungdom av omstreiferslekt har psykiske problemer og vanskeligheter med tilpasning til skolen. Mange blir tidlig uføretrygdet, og oversykeligheten er stor, hevder han. Vist forteller at Misjonen hvert år får meldinger om skolebarn som bor i måneder på campingplasser og om lærere som unnlater å varsle barnevernet, selv om de oppdager at barna ikke kommer på skole. Ifølge Vist er slike tilfeller bevis for at Misjonen har en viktig rolle å spille.
Norsk misjon blant hjemløse forsøker å tilpasse seg dagens virkelighet, deres institusjoner har fått færre og færre personer med omstreiferbakgrunn som beboere. I takt med dette erstattes folk med omstreiferbakgrunn med andre klientgrupper. «Hjemløse», mennesker med behov for hjelp vil det etter alt å dømme alltid finnes. - Vi er en kirkelig, diakonal organisasjon med hovedoppgave å hjelpe mennesker, forklarer Vist.
Misjonen er i ferd med å tilpasse seg til et nytt «klientmarked» og finne nye misjonsmarker. I april åpner Misjonen Eilert Sundt Kollektivet på Eidsvoll. Det blir et kollektiv for narkomane og gatebarn basert på den såkalte Hassela-pedagogikken. Fossumkollektivet har det faglige veiledningansvaret for det nye kollektivet og Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri skal plukke ut dem som skal få plass der. Sentralrådet for narkotikaproblemer er derimot skeptisk til hvordan dette kollektivet vil bli drevet. I Bergen har Misjonen startet Kalfaret-kollektiv for tidligere soningsfanger.
Det tidligere Bergfløtt Vernehjem - et hjem for alkoholikere i Buskerud, skal omdannes til et rehabiliteringsenter for psykiatriske langtidspasienter med pasienter fra Lier sykehus. Fagekspertisen på Lier har gått imot, men Buskerud fylke fiansierer den nye driftsformen. I Aust-Agder er det forhandlinger i gang mellom Misjonen og fylket for å få til en fylkeskommunal overtakelse av Misjonens ene barnehjem. Rogaland fylke skal ta over Solstrand barnehjem på Karmøy, men Misjonen skal fortsatt drive det. Rostad ungdomsheim og Rostadtun ettervernshjem i Nord-Trøndelag har allerede en økonomisk avtale med staten. Tilsvarende er det med Svanviken familiesenter på Nordmøre som i det alt vesentlige blir finansiert av Sosialdepartementet. Først for to år siden begynte en også der å ta inn personer som ikke hadde omstreiferbakgrunn.
Norsk misjon blant hjemløse har ikke lenger institusjoner som bare er for omstreifere. På dette punktet er særomsorgen og arbeidet til Norsk misjon blant hjemløse gått over i historien.

Å ødelegge et folk

Misjonens særomsorg for taterne har skapt større sosiale problemer enn den har avskaffet.

Av Bjørn Westlie
- De spesielle lovene rettet mot om­streiferne og særomsorgen gjennom Misjonen, har vært med på å understreke omstreiferne som en problembelastet og hjelpetrengende gruppe. Situasjonen til omstreiferne og personer av omstreiferslekt som en minoritetsgruppe har derfor kommet i bakgrunnen, sier Ellen Marie Marvik. Hun er sosialantropolog og har i flere år studert taternes situasjon i Norge.
Marviks hovedfagsoppgave i sosialantropologi er et sentralt bidrag til den ukjente historien om særomsorgen og taterne i Norge.
- Mange personer av omstreiferslekt har i dag et ønske om å få satt sin historiske bakgrunn i et mer positivt lys, men klientstemplingen av gruppen gjør at de vegrer seg mot å stå fram med sin bakgrunn. Bare en minoritet av dem som er av omstreiferslekt mottar hjelp fra Misjonen. Men det skaper spenninger innad i gruppen, ettersom de fleste klarer seg bra og ikke ønsker særskilte tiltak, understreker Ellen Marie Marvik.
Særomsorgen har bidratt til å stemple gruppen. Misjonen som privat organisasjon har utvilsomt hatt materielle interesser av å opprettholde og konservere en gruppe som klienter. Klientene av omstreiferslekt er blitt Misjonens maktbasis, så og si. Misjonen har både hatt interesse av å holde oppe og å holde nede taterne. Misjonen har hatt og har fortsatt både administrasjonsoppgaver og utøvende myndighet i forvaltningen av særomsorgen.
Da særomsorgen ble etablert for om lag 80 år siden, var Misjonens hjelp myntet på mennesker som reelt sett var omstreifende. Men kriteriet for hvem som skulle få hjelp, endret seg. Det ble ikke lenger en spesiell ervervsmåte og livsstil som avgjorde behovet for særskilte tiltak, men hva slags slekt og avstamning en person hadde. På den måten ble hele gruppen stemplet som hjelpetrengende. Så seint som i 1980 het det i Misjonens blad På Hjemveien, at omstreiferne er en sterkt funksjonshemmet gruppe. Alle nordmenn av omstreiferslekt blir definert inn i en slik sammenheng, også de som ikke har problemer med det å være omstreifer.
Særomsorgen ble betinget og ble etablert for å utrydde taterne som tatere. Utgangspunktet var negativt, og først når det ble formålstjenlig, dvs. en gang på 70-tallet, begynte Misjonen å bruke radikale minoritetspolitiske argumenter for å opprettholde sin egen særomsorg ved å henvise til at taterne ikke hadde andre talsmenn. Misjonen er i den spesielle situasjonen at den både forvalter særomsorgen for staten og har tatt på seg rollen som talsmann for gruppen.
Misjonen har i hele sin historie systematisk motarbeidet taterne som minoritet og folk: Ved å nedlegge forbud på sine institusjoner mot at taterne fikk bruke sin kultur og språk, ved tvangskristning, ved systematisk å rive opp familiebånd og bosette dem langt fra hverandre for å hindre kontakt, ved å skille barn og foreldre, ved tvangsplassering og ved innleggelse av tatere på institusjoner på grunnlag som neppe ville ha blitt godtatt for andre nordmenn. Tvangssterilisering av kvinner er også noe Misjonen må ta ansvar for. Ved slike tiltak har en kneblet en minoritetsgruppe, oppløst den organisatorisk, men samtidig beholdt den som klientkategori.
For å bortforklare sitt eget ansvar og sin egen rolle, karakteriserer folk innen Norsk misjon blant hjemløse også i 1986 taterne som funksjonshemmede, og at det er en «sosial arv» som skyldes bestemte livs- og familiemønstre som er årsaken til at det fortsatt er mange tatere med problemer; Misjonen selv hevder det er 1.000 av dem.
Uten videre må en anta at en hvilken som helst gruppe nordmenn ville ha fått problemer dersom de hadde blitt utsatt for den samme «omsorgen» som den taterne er blitt utsatt for.
Denne kritikken mot Misjonen kan likevel ikke frigjøre Sosialdepartementet og Stortinget for deres ansvar. Særomsorgen for omstreiferne ved Norsk misjon blant hjemløse er fortsatt en realitet.

Riksrevisjonen refser

Forholdet mellom Sosialdepartementet og Norsk misjon blant hjemløse har utviklet seg til en politisk skandale. Riksrevisjonen vurderer a bringe saken inn for Stortinget.

Norsk misjon blant hjemløses bruk av offentlige midler er blitt en betent sak i forholdet mellom Sosialdepartementet og Riksrevisjonen. Gjentatte ganger har Riksrevisjonen rettet kritikk mot Misjonens økonomiske disposisjoner, uten at dette har ført fram. Kritikken dreier seg om bruk av bosettingsmidler for omstreifere, midler til barnevern og pengelån til klienter. De siste 10 årene har Misjonen fått om lag 15 millioner hvert år fra Sosialdepartementet. I tillegg har Misjonen også mottatt betydelige beløp fra Kirke- og undervisningsdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Flere millioner kan dermed ha blitt brukt på en feilaktig og kritikkverdig måte uten at Riksrevisjonen vil fastslå hvor mange.
Klagebrevet Riksrevisjonens kritikk må sees i sammenheng med det klagebrevet to tidligere medarbeidere i Misjonen har sendt til Sosialdepartementet. I brevet hevder de to at Misjonens administrasjon ikke står i samsvar med Misjonens oppgaver, at Misjonen blander sammen sitt statlige oppdrag med andre oppgaver som privat organisasjon, og at penger fra Sosialdepartementet dermed brukes til formål de ikke er beregnet til. De to hevder videre at Misjonen i sitt bosettingsarbeid binder klientene til sosialapparatet og til seg selv ved å skaffe dem unødvendig høye utgifter til boliger. Klagerne ber Sosialdepartementet vurdere om Misjonen skal fratas alle offentlige oppgaver. Kritikken fra de to som har flere års erfaring fra Misjonen, har ikke ført til endringer i forholdet mellom Misjonen og departementet. Sosialdepartementet har i realiteten avvist klagen og viser til at departementet «vil gjennom sitt vanlige tilsynsansvar følge Misjonens virksomhet.» Generalsekretær Jostein Vist avviser kritikken fra de to blankt og karakteriserer brevet som en personlig hevnaksjon. - Vi kan motbevise alle anklager, sier han.
Opp i Stortinget?
Kritikken fra de to tidligere ansatte i Misjonen styrker den kritikken Riksrevisjonen har rettet mot Sosialdepartementet og Misjonen i antegninger til regnskapene og i møter gjennom flere år. Riksrevisjonen har nå gått lei og krever en opprydding. Skjer ikke dette, vil Riksrevisjonen i sin årlige rapport til Stortinget seinere i år ta dette opp som en såkalt konstitusjonell antegnelse. Dette er den kraftigste kritikk Riksrevisjonen kan gi et departement og en statsråd.
- Vi har ikke vært fornøyd med den måten misjonen har brukt offentlige midler på. Forholdet er fortsatt ikke tilfredstillende, sier byråsjef Hans Carlson i Riksrevisjonen til LIV.
Ekspedisjonssjef Finn Høvik som leder administrasjonsavdelingen i Sosialdepartementet, og som steller med budsjettspørsmålene i forhold til Misjonen, har selv sittet i styret i Norsk misjon blant hjemløse også etter han ble ekspedisjonssjef. Sosialdepartementet har derfor hatt de beste forutsetninger for å kunne ta opp de kritikkverdige forholdene direkte med Misjonen.
Riksrevisjonens mangeårige kritikk for manglende administrativt ansvar er åpenbart en pinlig affære for Sosialdepartementet. LIVs granskning av Misjonens forhold til departementet, har da også satt fortgang i departementets arbeid.
Særomsorg for Misjonen? En illustrasjon på departementets unnfallenhet er det som har skjedd med et brev fra Riksrevisjonen, datert 21. november 1984. Først 7. februar 1986-15 måneder seinere - svarte Sosialdepartementet!
Riksrevisjonens brev av 21. november 1984 er en konkret kritikk av Misjonens regnskap for 1983. Riksrevisjonen skriver bl.a.:
«Det synes å være på det rene at en del av utlånsvirksomheten er i strid med forutsetningene for å yte lån. Klientenes betaling av renter og avdrag på lån blir dessuten ikke tilbakeført statskassen, men brukt på nytt i Misjonens virksomhet... Misjonens bruk av statsmidler er ikke i samsvar med gitte bestemmelser. Det bes derfor opplyst om departementet har, eller vil sette i verk tiltak for å rette på disse forhold.»
Svaret fra Sosialdepartementet ved ekspedisjonssjef Finn Høvik, kan vanskelig oppfattes som en tilfredstillende redegjørelse. Sosialdepartementet ber «om godt vær» for å forhindre en offentlig skandale, slik en rapport til Stortinget vil føre til. Departementet viser til at det har blitt nye retningslinjer for Misjonens barnevernsarbeid. Derfor «anmoder» departementet «i dette spesielle tilfellet om at den praksis som hittil har vært fulgt, blir godtatt av Riksrevisjonen». Med andre ord, glem det som har skjedd.
I sitt brev til Riksrevisjonen skriver Sosialdepartementet videre at det skal bli gitt «nærmere retningslinjer for bosettingsarbeidet», og at det skal bli utarbeidet et nytt rundskriv om dette til kommunene. Saken er, og det vet Sosialdepartementet meget godt: Misjonen vil i hovedsak fortsette som før, uansett rundskrivenes ordlyd så lenge Misjonen får statsmidler. Gen. sekr. Jostein Vist i Misjonen har fortsatt en statsfullmakt som gir ham rett til å selge og kjøpe boliger på statens vegne til omstreifere. Denne fullmakten gir Misjonen et mandat til å fortsette en bosettingspolitikk som vil fastholde særomsorgen for omstreiferne ved Misjonen. Når Misjonen skal få fortsette sine særoppgaver, også på andre områder Riksrevisjonen kritiserer, blir det et åpent spørsmål om endringene blir nevneverdige. Kritikken fra Riksrevisjonen og fra de to tidligere ansatte mot Norsk misjon blant hjemløse, er på ingen måte ny for Sosialdepartementet. Men ledelsen i departementet lar tydeligvis gråsonen mellom det offentlige og Misjonen være grå så lenge det går. Slik har særomsorgen for omstreiferne blitt en særomsorg for Norsk misjon blant hjemløse.