DEN FORHATTE "MISJONEN".

ilden til denne artikkel er hentet fra"En landevei mot undergangen. Utryddelsen av taterkulturen i Norge". (Universitetsforlaget 1996.) med forfatter Olav Rune Ekeland Bastrups tillatelse.

Norsk misjon blant hjemløse etableres

Om igangsettingen av omstreifermisjonens virksomhet i Norge

Foreningen til Omstreifervesenets Modarbeidelse ble stiftet i 1897. Opptakten var et opprop i Morgenbladet i 1896 signert sokneprest Jacob Walnum der kristeligsinnede og rettskafne mennesker over hele landet ble kalt til kamp mot omstreiferplagen. En rekke av tidens mest kjente representanter for samfunns- og næringsliv var medunderskrivere.

Påvirkning fra Tyskland og Sveits

Initiativet var godt forberedt. Walnum hadde foretatt omfattende slektsstudier og laget stamtavler over taterfamilier som i mange tilfeller strakk seg 5—6 generasjoner bakover i tid. De dannet basis for det arkiv som misjonen bygde opp, og som ble ajourført helt frem til avviklingen i 1986.
I tillegg foretok Walnum studiereiser i både inn- og utland, ikke minst i Tyskland og Sveits. Det var her han fant modellen for sitt eget prosjekt. Walnums forbilde var Die Innere Mission der Deutschen evangelischen Kirche grunnlagt av Johann Hinrich Wicherns i 1848.

Walnum stod i forbindelse med en av de sentrale ideologene for denne bevegelsen, pastor Friedrich von Bodelschwingh i Bethel bei Bielfeld. Den tyske indremisjonen stod for et konservativt samfunnssyn i kombinasjon med en idealistisk preget teologi med vekt på aktivt, utadrettet barmhjertighetsarbeid. Nestekjærlighet skulle ikke bare være passiv fattigpleie, men aktiv inngripen med sikte på å normalisere sosiale avvikere til det borgerlige samfunns kristne verdier og idealer. Utgangspunktet var pedagogisk. Nestekjærlighet var ensbetydende med oppdragelse, og som en del av dette: tukt. I Walnums skriftlige meddelelser kommer påvirkningen fra von Bodelschwingh ofte til uttrykk. Når Walnum f.eks. omtaler taterne som "mine søsken paa landeveien, er det en ordrett oversettelse av von Bodelschwingh: "Meine lieben Brüder von der Landstrasse".
I likhet med den tyske indremisjonen aksepterte Walnum tvang og tvangsanstalter som legitime midler i arbeidet med å bekjempe taterondet. Tvangsanstalten Witzwyl i Sveits anså Walnum i så måte som forbilledlig:

Witzwyl er en kombinert strafanstalt og tvangsarbeidsanstalt. Den er dog mere en tvangsanstalt end strafanstalt. Grændsen mellem disse anstalter er også temmelig flydende. Tvangsarbeid dikteres ad administrativ vei, strafarbeide ad retslig vei. Men enda den ikke udelukkende er tvangsarbeidsanstalt, fortjener den dog i alt væsentligt at være mønster for de tvangsarbeidsanstalter vi skal anlegge,

skriver Walnum. Bergfløtt arbeidskoloni i Lier (1911) ble bygd etter mønster av Witzwyl.
Walnum satte seg også inn i forholdene i våre naboland samt i England og Nederland. Svanviken arbeidskoloni i Eide på Nordmøre (1908) ble anlagt etter nederlandske forbilder. Mens Bergfløtt var en anstalt for enslige menn, var Svanviken beregnet på familier.
Til tross for påvirkning fra utlandet, utviklet Norsk misjon blant hjemløse seg likevel til å bli et særnorsk fenomen. Med et visst unntak for Sveits har ingen land organisert omsorgen for tatere og omstreifere langs de baner vi valgte i Norge.

Samfundets snyltedyr"- omstreiferne som den nye tids proletariat

Walnums initiativ var ikke et privat korstog. Oppropet var sluttpunktet på en mangearig tautrekning om hvordan taterspørsmalet skulle angripes, der Walnum stod frem som en betydelig organisatorisk og taktisk begavelse. Han hadde planmessig hentet støtte for sine ideer blant samfunnets høyeste klasser og sikret seg gode forbindelser til det politiske miljøet (Walnum var fetter av statsråd Jakob Sverdrup).
Allerede flere år før oppropet av 1896 hadde angrepene og krav om radikale tiltak mot taterne økt merkbart i styrke. Bakgrunnen var at antallet omstreifere var raskt voksende. Parallelt med at omstreiferproblemet syntes å være i ukontrollert vekst skjedde det en sosial forarming innen gruppen som gjorde den mer iøynefallende som samfunnsproblem. Vi har alt pekt på årsakene til dette: Fremveksten av det moderne, industrielle samfunn satte taterne under et press som førte til en kulturell og sosial nedbrytning. Men samtidig førte den generelle utviklingen i samfunnet til at nye grupper ble proletarisert, hvorav mange ble en del av det subkulturelle fellesskapet som omstreiferkulturen utgjorde. Økningen i antallet omstreifere skyldtes ikke at taterne formerte seg raskere enn før, men at de ble sett under ett med de nyproletariserte gruppene i storbyene. Dermed ble forskjellene mellom taterne og andre grupper av omflakkende gradvis utvisket. Med etableringen av misjonen og innføringen av løsgjengerloven ble dette skillet fullstendig eliminert.
Taterne ble først og fremst opplevd som et problem på landsbygda. Den virkelig store sosialpolitiske utfordringen på denne tiden kom imidlertid i byene. Sterk økonomisk fremgang førte her til en eksplosiv befolkningsøkning med fremvekst av et byproletariat. Dette stilte samfunnet overfor helt nye og inntil da ukjente sosialpolitiske utfordringer.
Den sterke fokuseringen på taterne som kom særlig fra slutten av 1880-arene og utover, rimte dårlig med denne sosiale virkeligheten. Angrepene på taterne kan ses som et uttrykk for samfunnets maktesløshet overfor de voksende sosialproblemene i byene. Det er en velkjent dynamikk bl.a. fra antisemittismens historie at et samfunn kan tilsløre problemer i sin egen midte ved å rette oppmerksomheten mot en uskyldig tredjepart. Ved å gå til felts mot et allerede velkjent og definert samfunnsproblem som taterne, gav man inntrykk av politisk handlekraft samtidig som man drog nytte av de fordommer og myter som gruppen var omfattet av. Taterne ble med andre ord syndebukker.
Først og fremst må den økende oppmerksomheten mot taterne ses på bakgrunn av ideologiske holdninger i tiden. 1 800-tallet var kapitalismens frembruddstid i Norge, med høykonjunktur for en puritansk pliktetikk der arbeid ble sett på som både frelses- og kurmiddel. Arbeidsløshet ble tolket som uttrykk for dovenskap og ørkesløshet og dermed som noe moralsk perverst. Gjennom hardt arbeid skulle man kurere sine onde tilbøyeligheter og derigjennom vinne samfunnets og Guds behag. Taterne representerte med sin avvikende livsform og sin uvilje mot å innordne seg samfunnets krav den rake motsetning til herskende holdninger 1 samtiden. Gjennom sin kultur tilbakeviste de over en bred skala alle etablerte dyder, som disiplin, beskjedenhet, møysommelighet og underordning. De var samfunnets snyltedyr, slik tidens fremste korsfarer mot taterne, sokneprest Boye Ording i Holt i Aust-Agder, uttrykte det. Deres immunitet mot straff og autoritet var et uttrykk for moralsk degenerasjon, de var syndige i egenskap av å være tatere. Taterens eneste mulighet til å bli fri fra synden bestod kort sagt å opphøre å være tatere. Det moderne, humanistiske samfunns mål overfor taterne var derfor ikke primært å lindre sosial nød innen gruppen eller hjelpe dem til moralsk forbedring, men å utrydde et fenomen som ble ansett som syndig i en helt grunnleggende forstand.
I årene etter at Sundts arbeid opphørte, ble det foretatt flere spredte inititativ til å fortsette arbeidet mot "taterplagen". Waisenhusene og vekkelseslederen Lars Oftedals sosiale konsernbygging i Stavanger fra 1870-tallet og utover, fikk spesielt stor betydning for taterne.
I 1892 fremmet stortingsrepresentant Ole Grandsen et lovforslag om "omstreifervesenets innskrenkelse". Grandsen var storbonde og lokal indremisjonsleder i Boye Ordings hjembygd Holt. Grandsen var særlig opptatt av den smittefare taterne representerte, både fysisk og sosialt, og tok til orde for vidtgående tvangs- og kontrolltiltak. Boye Ording angrep samtidig i en serie artikler i Morgenbladet politimyndighetenes slapphet og krevde

en ganske anden Aarvaagenhed og Kontroll, end den, der nu øves. Det som tiltrænges er at Øvrigheden gjør sin Pligt ved at øve den tilbørlige Kontroll ikke alene, naar ligefremme Henvendelser komme, men ved at gaa Taterne, følge dem i Hælene og saaledes umuliggjøre deres ulovlige og skammelige Trafik.

I debatten rundt Grandsens lovforslag ble det fokusert noksa ensidig på tvangs- og kontrolltiltak. Blant de få som tok til motmæle var en enslig venstrepresentant fra samme distrikt som Grandsen og Ording, Peder Rinde. Rinde, som pga. sin antikirkelighet og spareiver ogsa ble kalt Jaabæk den annen, tok taterne i forsvar og ba Stortinget huske på

hvordan de bliver behandlet. (...) Jeg vil, naar Sagen skal tages under Overveielse, at man ogsaa skal tænke paa dette og ikke blot paa Tvang og Straf for dem.

Rinde ville i stedet hjelpe taterne ved å gi dem muligheter til å etablere seg, bl.a. ved å gi dem jordstykker. Han ville til livs den utbredte praksisen med å jage taterne fra bygdene, noe som forsterket nøden innen gruppen og gjorde mulighetene for en sosial løsning av problemet umulig i utgangspunktet. Rinde stemte likevel for at Grandsens forslag skulle oversendes regjeringen, hvilket ble enstemmig vedtatt av Stortinget.
Man skal merke seg at de mest engasjerte i saken alle kom fra samme distrikt. Kystdistriktet i Aust-Agder, dels også Vest-Agder, var ett av de områdene hvor omstreifervesenet hadde økt mest og hvor klagene var sterkest. Men man skal også merke seg den ideologiske uenigheten som kommer til syne mellom de tre. Grandsen og Boye Ording representerte en allianse av lekmannskristendom og statskirkelighet, hvor de moralske interessene med vekt på tvang og kontroll stod i forgrunnen. Rinde, derimot, var anti-kirkelig og radikal venstremann og rettet oppmerksomheten mot taterne som en utsatt sosial gruppe.

Kartet viser "Misjonens"anstalter som ble opprettet for å fornorske Romanifolket.

Tvang = hjelp

Det var nettopp i spenningsfeltet mellom disse synspunktene at den videre utvikling av en tateromsorg skulle skje. Det endelige resultatet ble et kompromiss mellom tvang og hjelp. Taterne skulle hjelpes, men hjelpen skulle bestå i tvungen tilpasning. Kombinasjonen av tvang og hjelp fant sitt genuine uttrykk i misjonsløsningen. Hovedarkitekten bak denne var Jacob Walnum.
Kombinasjonen av tvang og hjelp hadde i utgangspunktet liten gjennomslagskraft i det politiske miljøet. Dels bygde den på tanker importert fra utlandet som det ennå ikke var ideologisk grobunn for i Norge, dels gikk den på tvers av partipolitiske interesser i sosialpolitikken. Den første som gjorde slike tanker gjeldende var, som vi alt har pekt på, Eilert Sundt. Sundt hadde 50 år tidligere rettet oppmerksomheten mot taterne som et sosialt problem fremfor et strafferettslig. Når Sundt mot slutten av sin karriere gikk inn for bruk av tvang som et middel til å sosialisere taterne, betydde det som nevnt ikke at han hadde endret syn. Sundt ville løsrive begrepene tvang og straff fra hverandre. I forhold til taterne anså han straff som fullstendig nytteløst, noe all erfaring også viste. I Sundts øyne var tvang ikke et straffemiddel, men et kurmiddel. Dette stod i klar motsetning til samtidens praksis med klappjakt, internering i tukthus og hardhendt straffeforfølging.
Walnum gikk på dette punkt i Sundts fotspor. Tvang var et middel til å normalisere det avvikende. Walnum var nøye med å understreke at taternes menneskeverd var likeverdig med andre borgeres, men - og det var selve kardinalpunktet - ikke så lenge de var tatere. Som tatere var de mindreverdige, men gjennom oppseding, disiplinering og borgerlig dannelse kunne de legge av seg sitt gamle menneske og i puritansk-borgerlig ånd bli nye mennesker. Til grunn for dette synet lå tidens utviklingsoptimistiske syn på menneskets muligheter bare det fikk den riktige oppdragelse og opplysning. Men bak dette igjen stod den ekspansive og selvtilfredse borgerlige ideologis krav om normalisering. Med utgangspunkt i denne optimismen på vegne av de borgerlige verdiers overlegenhet, så Walnum til og med for seg at taterne frivillig ville la seg sette under tvang. Han bygde på den antakelse at når taterne først ble tvunget over terskelen, ville de erkjenne sitt behov for hjelp og være takknemlige for de goder misjonen kunne tilby. Når de oppdaget det Walnums etterfølger som generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, omtalte som "hjemmets vidunderlige fryd", ville de frivillig oppgi reiselivet og la seg "omskolere". Det avgjørende nye var at taterne na skulle få muligheter til å slippe inn i samfunnsfellesskapet og bli frigjort fra det sosiale stigma som holdt dem fast i konstant undertrykkelse.
Ved begynnelsen av 90-tallet var dette ennå radikale tanker. Fattigloven av 1845 hadde innført begrepene "værdige" og "uværdige trængende" som kriterier på hvem som hadde rett til hjelp og hvem som ikke hadde det. Taterne representerte den sistnevnte kategorien. De var "uverdige trengende". Erfaring hadde ettertrykkelig vist at ingen midler bet på denne gruppen. Taterne var en egen kaste som nettopp ikke skulle integreres i samfunnet, men aktivt stenges ute og holdes under kontroll gjennom interneringer og hardhendt straffeforfølging. Da Walnum første gang lanserte sine planer om en tatermisjon, fantes det ennå mange talsmenn for denne harde linjen.
Men de ideologiske vindene var i ferd med å snu, og blåste I retning av en humanisering av straffe- og sosiallovgivningen. Fremveksten av en sterk sosialliberal fraksjon i politikken drev frem en erkjennelse av at overfor de mest presserende sosiale problemer var straff ikke bare virkningsløst, men også inhumant. Både Sundt og Walnum stod her i forkant av utviklingen. Kombinasjonen av tvang og hjelp skulle snart vise seg å bli tidens sosialpolitiske løsen og rydde veien for Walnums inntog i norsk sosialhistorie En rekke viktige reformer innen sosiallovgivningen viser dette. Det humane prinsipp brøt igjennom for fullt og det sosiale overtok for det strafferettslige på stadig flere felter. Ikke minst ser vi dette i vergerådsloven av 1896. Utgangspunktet for loven var ønsket om a komme bort fra den utbredte praksisen med å sette barn og unge som var kommet på kant med samfunnet, i fengsel. Den sterke økningen av sosialproblemer særlig i storbyene, viste tydelig hvor uholdbar denne praksisen var. Samfunnets rettesnor i møte med barn og unge med problembakgrunn skulle ikke lenger være fengslet, men — i videste forstand — presten og de moralske idealer han representerte. I stedet for straff skulle barna settes under moralsk oppseding med tidens protestantiske plikt- og arbeidsetikk som det retningsgivende. Med løsgjengerloven av 1900 og straffeloven av 1902 ble begrepene tvang og straff ytterligere løsrevet fra hverandre. Man forlot det såkalte absolutte strafferettsprinsippet ("øye for øye, tann for tann") og omdefinerte straff til i første rekke å være samfunnets forsvarsstrategi mot kriminalitet. Slike tanker var også nedfelt i sosiallovgivningen der hjelp ikke bare ble definert som et middel til a lindre nød, men som en strategi til å beskytte samfunnet mot nødens moralske konsekvenser. Disse holdningene reflekterte et nytt syn på kriminalitet.
Kriminalitet var ikke lenger først og fremst å forstå som avvik, den hadde en moralsk årsak, nemlig usedelighet. Samfunnets forsvar mot kriminalitet måtte derfor rettes mot ondets rot, den økende moralske perversjon i samfunnet. Den avgjørende dimensjonen innen både straffe- og sosiallovgivningen ble derfor moralsk oppdragelse — og som en del av den: tukt.

Misjon eller klassekamp?

Første gang Walnum tok til orde for tiltak mot taterne var i en artikkel i Morgenbladet i september 1893 med tittelen "Tatersagen". Her går det frem at Walnum i utgangspunktet så for seg en ren tatermisjon, dvs. med bare de egentlige taterne som målgruppe. Det var taterproblemet slik han kjente det som sokneprest på landsbygda (Leikanger i Sogn) som var utgangspunkt for Walnums engasjement. Problemene i byene hadde han ikke noe forhold til. Andre kategorier av løsgjengere og omstreifere hørte derfor ikke med i de opprinnelige planene.
Etter hvert innså Walnum at konseptet måtte utvides. De sosiale utfordringene i tiden tilsa en bredere basis for virksomheten. Walnums utvikling på dette område viser taktikerens evne til a sno seg i tidens kompliserte politiske landskap. Veien frem til etableringen av misjonen skulle nemlig vise seg å bli alt annet enn lett.
Til å begynne var det Walnums egne trosfeller som stakk kjepper i hjulene for ham. Da Walnum første gang tok til orde for en tatermisjon, hadde han alt hatt følere ute for å få kirkefolket til å engasjere seg, men til hans overraskelse uteble responsen. I artikkelen gir Walnum, som selv tilhørte indremisjonen på Vestlandet, uttrykk for skuffelse over kristenfolkets manglende engasjement og påpeker det selvmotsigende i at man driver misjon blant "zuluer, madagaskere og santhaler", men glemmer hedningene i sin egen midte.
Artikkelen markerte et første gjennombrudd. Bare en måned senere ble Walnum invitert til et stort indremisjonsmøte i Bergen for å gjøre rede for sine tanker. Men indremisjonsfolket lot seg ikke rive med. Walnum brøt dermed forbindelsen til de lavkirkelige lekmannsmiljøene.
Dette tidlige bruddet med den lavkirkelige lekmannsbevegelsen skulle vise seg å bli betydningsfullt for den videre utviklingen. Et par viktige spørsmàl melder seg: Hva var årsaken til indremisjonens skepsis, og hvorfor valgte en taktiker av Walnums støpning sa raskt å sage av den grenen han selv satt på?
I artikkelen fra 1893 hadde Walnum signalisert at han ønsket en bredere basis for det påtenkte misjonsarbeidet enn kristenfolket alene. Walnum henvendte seg til et bredt spekter av grupper i samfunnet. Hans visjon var et privat misjonsarbeid med sterk fremheving av den sosiale dimensjonen. Med dette ville Walnum understreke at det påtenkte arbeidet var en sak for hele samfunnet, og ikke en sak for kristelig engasjerte mennesker alene. Skulle arbeidet lykkes, var Walnum avhengig av at samfunnet sluttet opp om det gjennom et formålstjenlig lovverk. Walnum var som nevnt påvirket av den "sosiale kristendom" som den tyske indremisjonsbevegelsen stod for, med sterk betoning av misjonsvirksomhetens aktivistiske, utadrettede og reformerende sider. Denne type misjonsvirksomhet trengte seg bevisst inn i det offentlige rom og hadde betydelige sosialpolitiske interesser å gjore gjeldende. Alene bruken av tvang tilsa at Walnum måtte legge opp til et nært samarbeid med samfunnsinstansene. Uten en offentlig sosialpolitikk som samsvarte med hans fundamentale interesser, kunne Walnums plan ikke lykkes. I motsetning til tradisjonell misjonsvirksomhet, som først og fremst har hatt evangelisering og fattigpleie som formål, var altså Walnums påtenkte arbeid i utgangspunktet avhengig av et samrøre med det offentlige.
Den norske indremisjonen, i alle fall den vestlandske gren som Walnum tilhørte, stod sin tyske søsterorganisasjon temmelig fjernt på dette punkt. Her hadde man ingen sans for den kombinasjon av kristelige og verdslige virkemidler som Walnum la opp til. Walnums opplegg la for lite vekt på det kristelige og misjonerende i snever forstand — det var for verdslig. I Tyskland, hvor de to store evangeliske og katolske kirkesamfunnene har hatt — og har — betydelig ansvar for og innflytelse på den offentlige sosialpolitikken, var en slik kombinasjon derimot ikke unaturlig. I Norge førte statskirkeordningen til at kirkens tradisjonelle ansvar for sosialpolitikken på et langt tidligere tidspunkt ble løsrevet fra sin religiøse dimensjon og ble en del av statens virkeområde. Kirke og stat hadde i skjønn samklang delt verden mellom seg. Kirken skulle stå for det åndelige, staten for det verdslige, fattigpleien inklusive. Enheten mellom kirke og stat førte til at det i vårt land ikke fantes snev av den konkurranse mellom privat og offentlig velferd som i land der store, uavhengige kirkesamfunn utgjorde selvstendige maktfaktorer i samfunnet. Walnums opplegg var derimot en tysk importartikkel som indremisjonen instinktivt reagerte mot.
Men indremisjonen været også et annet problem: Walnums støttespillere kom fra første stund fra miljøer som stod den lavkirkelige vekkelsesbevegelsen fjernt. I en tid med kulturkamp og med lekmannsbevegelsen som en sterkt kulturfiendtlig fraksjon, var man nøye med hvilke allianser man gikk inn i. Walnums tanker om tvangskolonier der taterne skulle tvinges til tilpasning og selvforsørgelse, var så å si identiske med Høyres sosialpolitikk. Lekmannsbevegelsen rekrutterte derimot overveiende fra Venstre. Walnums behov for å bygge allianser til fremme av egne sosialpolitiske mål hadde tidlig ført ham i armene på det konservative og høyborgerlige næringslivsaristokratiet der det ikke var de kristelige interessene som var de mest fremtredende, men de politiske. Borgerskapet fryktet først og fremst sosialismens fremgang. Alle tiltak som kunne motvirke den økende proletariseringen i samfunnet og dermed bremse sosialismen fremmarsj, ble hilst velkommen. Walnums forbindelser til det konservative miljøet gjorde at han nokså trygt kunne bryte kontakten med sine venner i indremisjonen og likevel regne med å lykkes. I motsetning til de fleste andre organisasjoner innen Den norske kirke sprang derfor ikke omstreifermisjonen ut fra den lavkirkelige lekmannsbevegelsen. Walnums støttespillere i det kirkelige
miljoet begrenset seg til enkelte biskoper og prester med en markant konservativ og lekmannsfiendtlig innstilling. Den mest aktive av disse var den senere formann i misjonens nordenfjelske komité, fengselsprest Anders Hval i Trondheim, som på samme måte som mot taterne også førte korstog mot lekmannsbevegelsen i hjembyen.
Misjonens utspring i et høyredominert miljø skulle komme til å prege dens profil gjennom det meste av dens historie og gjorde den på mange måter til en fremmed plante i den lavkirkelige norske organisasjonsfloraen. Dette reflekteres også av giverlistene. Pengebidragene fra kirkelige miljøer var forsvinnende små. Avslag på søknader om ofringer og kollekter i kirkene røper at det i disse miljøene svært lenge gjorde seg gjeldende en ikke ubetydelig skepsis til misjonen. Norsk misjon blant hjemløse ble aldri kirkefolkets misjon, men byråsjefenes, grosserernes, skoledirektørenes, skipsredernes, godseier Løvenskjolds og biskopenes.
Indremisjonen hadde gjort en presis observasjon da den avviste samarbeid med Walnum. Hvor dypt skepsisen stakk, demonstreres ved det faktum at Indremisjonsselskapet i Kristiania på samme tid gikk med planer om sin egen tatermisjon uten på noe tidspunkt å invitere Walnum til samarbeid. Det var ikke tatermisjon man var imot, men Walnums "sosiale kristendom". Walnums utvikling fra det første fremstøtet i1893 til etableringen av misjonen fire år senere, skulle også vise seg å bli intet mindre enn en glideflukt bort fra de opprinnelige planene. Venstremannen og indremisjonsmannen Walnum stilte seg i stadig sterkere grad til disposisjon for snevre, høyreorienterte klasseinteresser og ble til slutt helt innfiltret i dem.
Det var ingen tilfeldighet at næringslivets fremste menn fikk interesse for akkurat taterne. Taterne representerte den rake motsetning til kapitalismens dyder, med arbeid og underordning som de fremste. I motsetning til underklassen for øvrig utmerket de seg med en provoserende frihet og manglende respekt for autoritet. Taterne ble sett på som en sosial smittefare som kunne undergrave selve samfunnsmoralen og dra med seg den voksende hop av sosialt ubefestede i storbyene. Utviklingen hadde vist at tatermiljøene virket som et fluepapir på slike grupper. Borgerskapets sterke fremgang og den økonomiske blomstringen i samfunnet gjorde det nødvendig med forsvarsstrategier for å konsolidere de høyere klassers stilling. Det ble satset på to fronter: For det første gjennom filantropiske tiltak som kunne dempe sosiale spenninger og dermed bremse sosialismens fremgang, for det andre gjennom lovreformer som tok sikte på å disiplinere underklassen til det borgerlige samfunns krav om normalitet. Walnum presenterte et opplegg som samsvarte med disse interessene: tvang som middel til å fremme normalisering, og hjelp som middel til å dempe sosial spenning. Etableringen av misjonen var derfor i realiteten fra første stund en politisk mobilisering like mye som det var kirkelig forankret barmhjertighetsarbeid.
Samtidig med indremisjonsmøtet i Bergen i 1893 hadde Walnum samlet om seg syv av sine støttespillere fra kirke- og næringslivsmiljø. Ingen av dem hadde indremisjonsbakgrunn. Dette kan tyde på at Walnum visste hvilken vei det bar da han besteg indremisjonens talerstol. Allerede dagen etter at Walnum hadde holdt sin tale, kalte han fortroppen sammen og etablerte den såkalte Hovedkomiteen som skulle forberede den videre organiseringen av en tatermisjon.

Politisk tautrekking — tvang eller hjelp?

Mht. mulighetene for å oppnå politisk støtte, var Walnums forbindelse til det kapitalsterke høyremiljøet ikke bare en fordel. Politikken var på denne tiden dominert av et radikalisert Venstre som stod for en sparelinje med nedtoning av alt statlig engasjement. Høyre ønsket av prinsipp ingen offentlig innblanding i sosialpolitikken. Sosiale hjelpetiltak hørte den privat-filantropiske sfære til. Statens befatning med taterne skulle ligge på det strafferettslige. Partiet stilte seg helt avvisende til verdien av filantropiske tiltak overfor akkurat denne gruppen. De filantropiske målene Walnum beskrev, ble ansett som utopiske. Høyre hadde dessuten prinsipielle innvendinger mot den rollen som det offentlige var tiltenkt. Venstre, særlig den radikale delen, betonte i sterkere grad det sosiale aspektet. Taterne kunne nok settes under tvang, men først og fremst skulle de hjelpes. Problemet var graden av det ene i forhold til det andre. Her kunne — tradisjonen tro — Venstre ikke bli enig med seg selv. Spare-Venstre fryktet dessuten de økonomiske følgene for det offentlige. Innen det radikale Venstre hadde Walnums tanker om tvang og kontroll betydelig mindre appell enn blant de moderate. Walnum var dessuten blitt stemplet som Høyres mann, noe som i seg selv gjorde venstresiden lite velvillig stemt.
Walnums muligheter til politisk gjennomslag for sitt prosjekt syntes derfor lenge å være svært små. Flere søknader om offentlig støtte ble avvist, den siste i 1896, et knapt halvt år før det store oppropet i Morgenbladet. I 1894 gay imidlertid Stortinget Hovedkomiteen en bevilgning på 5000 kroner for å kartlegge behovet for særlige tiltak.
Walnum la vekt på å stå frem som en moderator mellom ytterpunktene i debatten. Walnum tenkte taktisk og langsiktig, det var viktig å innta standpunkter som på sikt kunne sikre ham støttespillere i begge politiske leire. Han visste at bred politisk støtte var helt avgjørende for om han skulle lykkes.
Men Walnum hadde også gjort en annen, mer grunnleggende erfaring. Stortingets avvisende holdning skyldtes dypest sett mangel på interesse. Walnum hadde fokusert for snevert på de egentlige taterne. Som skremselsbilde i den sosialpolitiske propagandaen hadde de nok sin funksjon, men så problematiske var taterne likevel ikke at det var interesse for a bevilge penger til tiltak mot dem. Walnum innså at han matte droppe tanken om en ren tatermisjon. Prosjektet måtte gis en profil som samsvarte med tidens sosiale utfordringer og som kunne sikre ham bred og uproblematisert tillit. Det gjaldt kort sagt å markedsføre prosjektet.
I denne situasjonen fikk Walnum til fulle utløp for sine taktiske evner. Han så at tiden arbeidet til hans fordel. Den ideologiske vinden blåste i favør av den harmonisering av standpunktene som han selv stod for. Forberedelsen av vergerådsloven hadde vist dette. Vergerådslovens betoning av både hjelp og tvang gjorde den til en lov helt etter Walnums hjerte.
Walnum utfoldet en flittig lobbyvirksomhet overfor forvaltning, regjering og storting. Han satt dessuten som medlem i de departementsoppnevnte komiteene som skulle planlegge iverksettelsen av vergerådsloven og løsgjengerloven. Påvirkningsmulighetene var mange. Helt avgjørende var det at han fikk en varmhjertet tilhenger i ekspedisjonssjef Ole Grønvold i Kirkedepartementet, hvor Walnums fetter var sjef. Grønvold hørte med i den selskapelige kretsen rundt Kristianias næringslivsaristokrati og hadde svært stor innflytelse. Men selve gullegget ble lagt av Walnums fetter, statsråd Jakob Sverdrup. Han rådet Walnum til å endre fokus og gjøre barna til misjonens hovedanliggende. Walnum så at et slikt skifte av fokus var svært beleilig. Vergerådsloven var nettopp innført og ville kreve en betydelig innsats både av offentlige og private krefter om dens intensjoner skulle bli fulgt opp. Det var derfor ingen tihfeldighet at Walnums opprop i 1896 kom samtidig med innføringen av vergerådsloven. Loven forutsatte en storstilt utbygging av institusjoner som kunne ta imot de barn og unge som skulle bortplasseres etter vedtak i de lokale vergerådene. Her lå det an til konflikter etter gamle partipolitiske mønstre. Politikernes vilje til å følge opp vergerådsboven med nødvendige bevilgninger og vedtak var ikke uten videre til stede. Risikoen for en ineffektiv lov var stor.
Walnum gjorde nå to viktige manøvre. For det første oppgav han for godt tanken om en egen tatermisjon. Det planlagte misjonsarbeidet skulle omfatte alle omflakkende grupper, enten de var tatere, løsgjengere eller døgenikter. For det andre erklærte Walnum at barna skulle være misjonens hovedsatsingsområde. Inntil dette punkt hadde Walnum først og fremst tatt sikte på de voksne. Nå lød parolen:

Redder du barna, redder du slekten. Det gjelder å plassere disse villskudd over i den rette jordbunn, i det rette miljøet, sa tidlig som mulig før barnesjelen blir berørt av reiselivets nedtrykkende makter.

Ved å erklære barna som sin fremste målgruppe, la Walnum seg tett opp til vergerådslovens virkeområde og gav samtidig politikerne en gavepakke de ikke kunne si nei til: barnehjem og skolehjem — alt det man nå trengte, men som man ikke hadde og ikke så seg råd til.
Arbeid blant barn ble sett på som en del av det alminnelige samfunnsvern. Barneredningsarbeid var en nasjonal oppgave og stod hevet over de partipobitiske interessene. I relasjon til barna representerte begrepene tvang og hjelp ingen konflikt, det var nettopp dette vergerådsloven la opp til. Ved å kjøre barna i front klarte Walnum på en effektiv mate å eliminere alle politiske hindre. Ikke minst mildnet Venstres skepsis. Walnum hadde med flid understreket overfor nettopp Venstre at hans opplegg vilhe medføre store innsparinger for det offentlige. For Spare-Venstre var dette liflige toner. Frykten for store statlige uttellinger i kjøbvannet av vergerådsloven gjorde at misjonsløsningen ble en gavepakke nettopp for Venstre. Partiet slet dessuten med å kombinere sparepobitikken med sine ambisjoner i sosialpolitikken. Misjonsløsningen løste dette dilemmaet — den ble samtidig den billigste og den mest humane løsning.
Wabnums taktikk virket. Stortinget bevilget i mai 1897 med stort flertall 5000 kroner til igangsetting av arbeidet mot omstreifervesenets utbredelse.

Walnum starter opp

Noen helhjertet støtte var dette likevel ikke. Oppropet i 1896 skapte ingen bred offentlig interesse og Stortingets bevilgning var beskjeden i forhold til de midler som trengtes. Den manglende interessen ble kompensert av Walnums forbindelser til landets mest kapitalsterke miljø. På giverlisten de første årene finner vi navn som bryggerieier Ringnes, fabrikkeier Schou, professor Aschehoug, skipsreder Lindvig, grosserer Conrad Langgaard, overhoffmesterinne fru Løvenskjold, skipsreder og senere statsminister Christian Michebsen, hvalfanger Svend Foyn, grosserer Hans Rasmus Astrup, statsråd Lehmkuhl, frk. Henriette Wedel Jarlsberg og en rekke andre kjente navn som bidrog med til dels betydelige pengebeløp. Dermed kunne Walnum starte opp for full maskin. Allerede et knapt år etter etableringen stod det første barnehjemmet ferdig, Askviknes i Os ved Bergen. I løpet av de neste fire årene kom det ytterligere to, Rostad på Inderøy og Lillegården i Eidanger. Senere kom Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll, Jacob Walnums barnehjem i Kopervik og Sørlandets barnehjem i Greipstad. På fire år bidrog Walnums støttespillere innen næringslivet med verdier for en kvart miblion kroner — et svimlende beløp på denne tiden. Her inngikk riktignok en storstilt donasjon fra en av de mektigste innen tidens næringsliv, grosserer Hans Rasmus Astrup i Kristiansund. Gaven var Svanvigen Brug i Eide på Nordmøre.
Den voldsomme aktiviteten forte til at misjonen raskt etablerte seg som et ekspertorgan pa løsgjenger- og vergerådsspørsmål. Politikernes halvhjertethet gjorde at misjonen gradvis kunne spise seg inn på det offentliges område og gjøre seg til et uunnværlig og slagkraftig instrument i sosialpolitikken. De store lovreformene som stod for tur, løsgjengerlov og straffelov, gav misjonen store muligheter til å gjøre sin ekspertise gjeldende.
Med et så kapitalsterkt miljø i ryggen kan man spørre hvorfor Walnum ventet på en beskjeden bevilgning fra Stortinget før han startet opp. Svaret er gitt ovenfor. Den politiske aksepten var helt avgjørende. Tatermisjon var en samfunnssak og skulle skje i hele samfunnets interesse.
Formaliseringen av forholdet mellom stat og misjon kom imidlertid først 10 år etter etableringen. Bakgrunnen var en gjentakelse av Walnums suksess med å slå politisk mynt på vergerådsloven. Denne gang var løsgjengerloven brekkstangen.

Mis jonen og vergerådsloven I

Vergerådsloven var gjennom sin 57 år lange historie misjonens store hjertebarn. Intet organ i det norske samfunnet propaganderte så aktivt og engasjert for vergerådsloven som nettopp misjonen. Vergerådslovens intensjon var å fremme normalisering og å beskytte samfunnet mot "sædelig fordærvelse". Alle kommuner ble pålagt å ha egne vergeråd med presten som fast medlem. Vergerådene skulle varre lokale kontrollorgan med plikt til å iverksette disiplineringstiltak overfor alle "vanartede".
Betoningen av sedelighetsaspektet gjorde at vergerådsloven i stor grad baserte seg på moralsk skjønn hos dem som var satt til å forvalte den. På mange måter var den en "troslov" som forutsatte et sterkt personlig engasjement fra forvalternes side. Det var ikke uten videre til stede. Med dette utgangspunkt sier det seg selv at rettssikkerhetsaspektet ble desto svakere betont. Det fantes heller ikke et faglig miljø med visjoner for vergerådsarbeid. Særlig på bygdene var engasjementet for loven labert. Men også i byene var det ofte tungt å snu inngrodde oppfatninger om hvordan "vanartede Børn" best skulle takles. Samfunnet stilte heller ikke tilnærrmelsesvis opp med de nødvendige ressurser for å kunne realisere lovens målsetninger. Realiteten var derfor at loven temmelig fort ble en internerings- og segregasjonslov som lokale myndigheter kunne anvende som et ris bak speilet overfor sosialt brysomme elementer. En tilsvarende utvikling fant sted innen åndssvakeomsorgen. Åndssvakeloven av 1881 tok som utgangspunkt at alle med psykisk utviklingshemming "saavidt muligt" skulle bibringes "det samme Maal av borgerlig og kristelig Lærdom" som gjaldt for normalskolen. Også her var normalisering av det avvikende det retningsgivende. Når disse målene ikke lot seg nå, fungerte loven i stedet som en legitimering av segregering. Det ble de store, fengselslignende institusjonene som ble åndssvakelovens monumenter. Slik også med vergerådsloven. Barn og unge med problembakgrunn ble skilt ut fra samfunnet og satt under et massivt disiplineringsregime i monumentale institusjoner av typen Bastøy og Bjerketun og hvor normale regler for menneskelig atferd og samkvem ble satt helt ut av kraft. Vergerådsloven fremmet tvang over en bred skala, og gjorde ideen om hjelp illusorisk.
En tilsvarende bevegelse lar seg også spore hos Walnum. Den filantropiske idealisten fremstod etter hvert mer som systemforvalter enn som prest og misjonær. I utgangspunktet la Walnum vekt på å møte taterne med tillit. Tvang utelukket ikke frivillighet, gjentok Walnum ofte.

Thi hvad der stemmer omstreiferne gunstigst for vort arbeid er netop dette at det er frivilligt og at vi bygger paa tillid til dem,

skriver han bl.a.
Etter hvert overtas slike talemåter av harskere ordbruk. Taterne blir beskrevet som "samfundets kloak", en "stinkende pøl", "en gift der spreder sin smitte over By og Bygd". Betydelige problemer innad i organisasjonen og på institusjonene resulterte temmelig fort i at tvangen ble instituert som et ensidig virkemiddel (se nærrmere kapittel XV).
Myndighetenes passivitet mht. å følge opp vergerådslovens intensjoner var fra første stund en kilde til frustrasjon for misjonen. Den sendte jevnlig klager til departementet over kommuner som den mente forsømte sine lovpålagte plikter. "Værgeraadene maa skjerpe sig heter det i en artikkel i misjonens organ i 1903.

Loven kalder vergeraadene til at skride ind, hvorsomhelst omstreiferne færdes. Det er ikke, først naar forældrene slaar sig til ro at det enkelte værgeraad faar pligt lige overfor børnene. Det har den samme opgave, om forældrenes opphold paa stedet kun er kort.

Misjonen "pushet" på vergerådene og sanket inn barn som den fremstilte for vergerådsbehandling og siden tok i sin varetekt. I tillegg tok misjonen hand om egne barn uten at sakene ble kanalisert gjennom vergerådene. Til å begynne med gjaldt dette vesentlig barn som foreldre frivillig sendte på barnehjem etter invitasjon fra misjonen. Senere agerte misjonen mer og mer uavhengig av vergerådene og tok barn ved egen makt uten formelle vedtak. Særlig etter 1. verdenskrig ble dette vanlig praksis.
Den største svakheten ved loven, slik misjonen så det, var vergerådenes forankring i det kommunale selvstyreprinsippet. I forhold til taterne gjorde dette loven bortimot ineffektiv. Taterne var nemlig i de fleste tilfeller hjemstavnslose. Følgelig hadde ikke kommunene noe formelt ansvar for dem. Ved et vergerådsvedtak ble kommunene økonomisk ansvarlig for oppfølgingen av de barn som ble satt under omsorg. Det kunne bli en temmelig dyr affære. Det var derfor lite fristende for vergerådene å befatte seg med tatersaker. I stedet skjøv man ansvaret fra seg og håpte at nabokommunen gjorde jobben i stedet. I de tilfeller hvor taterne hadde hjemstavn, gjorde kommunene dessuten ofte krumspring for å fraskrive seg sitt ansvar. I forhold til taterne hadde vergerådsloven på langt nær løst det problemet som Peder Rinde hadde tatt til orde imot ved stortingsdebatten i 1893: praksisen med å fraskrive seg ansvar og jage taterne fra kommune til kommune.
Misjonen deltok aktivt på den sosialpolitiske arenaen med sikte på å få til skjerpelser av loven. I 1911 tok den initiativet til etableringen av en landsdekkende sammenslutning av såkalte barneredningsforeninger. Tiltaket opphørte under 1. verdenskrig, men gjenoppstod i 1923 under navnet Norsk Barnevernsraad og med misjonens daværende genera1sekretær (1918—1936) Ingvald B. Carlsen som formann.
Rådet, som etter hvert fikk status som et halvoffentlig organ, sendte bl.a. ut rundskriv til formannsskapene i samtlige av landets 550 kommuner og oppfordret dem til å "anbringe barn for fattigstyre og vergeråd". På dette tidspunkt hadde imidlertid misjonen nådd ett av sine primære mål, nemlig å få løftet hele taterproblematikken bort fra det kommunale ansvarsområdet og over på staten. Dette skjedde i to faser, først i forbindelse med ikraftsettelsen av løsgjengerloven i 1907 og deretter ved en revisjon av vergerådsloven i 1914.

Misjonen som statlig taterdirektorat — innføringen av løsgjengerloven

Etableringen av misjonen hadde skjedd med barna og vergerådsloven som brekkstang. Men blant Walnums kapitalsterke støttespillere var det fortsatt proletariserings- og løsgjengerproblemene i de store byene som var hovedsak. Om ikke Walnum skulle forråde sine venner, måtte innsatsen utvides. Gjennom løsgjengerloven (1900) nærmest snek misjonen seg til rollen som et statlig forvaltningsorgan for tatersaker.
Løsgjengerloven og vergerådsloven var på sett og vis hverandres pendanter. Det vergerå.dsloven representerte av fremskritt for humanitet og sosial tankegang i møte med svaktstilte grupper tok løsgjengerloven tilbake gjennom en betydelig skjerpelse av samfunnets kontrollinteresser overfor de samme gruppene. Sammenlagt gav de to lovene et pregnant uttrykk for tidens sosialpolitiske trossetning: hjelp — ja, men ikke for hjelpens skyld, men for å fremme sosial kontroll.
Løsgjengerloven rettet seg mot to kategorier: alkoholmisbrukere og løsgjengere. Til den siste kategorien hørte tatere, arbeidsløse, tiggere, enslige individer uten familie og bosted, omstreifere og loffere — alle sett under ett. Loven påbød alle som ikke kunne gjøre rede for bosted eller erverv, å ta anvist bolig og arbeid. I praksis betydde dette en ting: å bli anbrakt i tvangsarbeidshus.
Misjonen spilte en svært aktiv rolle i utformingen av loven og presset på for å få den så restriktiv som mulig. Misjonen fikk gjennomslag for sine interesser på vesentlige områder. Som et nærmest enerådende ekepertorgan innen dette feltet av sosialpolitikken, var den en sentral rådgivningsinstans. Staten trengte dessuten den ideologiske legitimering som misjonen kunne gi loven. Tilliten til den kristne moralæres disiplinerende effekt var stor. Misjonens interesser samsvarte med det ekspansive borgerskaps bestrebelser på å styrke arbeidsmoralen i en tid med gryende sosialt opprør. Løsgjengerloven reflekterte disse interessene i svært sterk grad.
Det var særlig betydningsfullt at misjonen fikk drevet igjennom en rekke særbestemmelser i loven i forhold til taterne. Særlig gjaldt dette bestemmelsene om tvangsbosetting. For de andre kategoriene som var omfattet av loven, var det bare snakk om tvangsarbeid. Taterne ble i kraft av sin historie og kultur sett på som en egen klasse av bostedsløse. Når det gjaldt disse gruppene, anså man det påkrevd med et planmessig bosettingsprogram som skulle gjennomføres helt fra grunnen av. Det var Sundts bosettingspolitikk i reprise, men med en vesentlig tilføyelse: Bosettingen skulle være tvungen og skje gjennom egne arbeidskolonier der taterfamiliene gjennom opplæring og oppfostring skulle sosialiseres til den bofaste livsform og de verdier den var tuftet på.
Begrepet tvangsbosetting trenger en nærmere presisering. Walnum ønsket i utgangspunktet at opptakelse i arbeidskoloni skulle være frivillig. Prinsipielt var det også slik. Men frivilligheten var illusorisk. De som nektet å la seg oppta i arbeidskoloni, måtte i tvangsarbeidshus. Til arbeidskoloniene kunne man komme i følge med sin familie, innsettelse i tvangsarbeidshus innebar at familien måtte splittes opp. For taterne stod valget altså mellom pest og kolera. Løsgjengerloven hadde bestemmelser i bakhånd som gjorde alt snakk om frivillighet til hul retorikk. Misjonen benyttet senere vergerådsloven på samme måte. Familier som nektet opptakelse i arbeidskoloni, ble fratatt barna.
Det særskilte bosettingsprogrammet for tatere og omstreifere krevde imidlertid et eget administrativt og og forvaltningsmessig apparat som det ikke var naturlig å legge under politiet. Det fantes bare én instans med ekspertise til å ta ansvar for de del av løsgjengerloven som omfattet taterne, nemlig "Foreningen til omstreifervesenets bekjempelse". I den siste redaksjonelle endring av lovteksten ble misjonen utpekt til å være sosialiseringsorganet for taterne. Altså: Politiet skulle administrere tvangsarbeidet, misjonen tvangsbosettingen. Taterne skulle med hjemmel i løsgjenger loven (paragrafene 7 og 8) tvinges til bosetting. Med løsgjengerloven var taterne satt under en effektiv og beinhard kontroll. Det var kort sagt blitt straffbart å være tater.
Det drøyde imidlertid med den formelle iverksettelsen av loven. Den viktigste årsaken var Spare-Venstres frykt for store offentlige uttellinger. Igjen fikk Walnum overbevist partiet om at misjonens medvirkning ville innebære betydelige innsparinger for det offentlige. Men denne gang opptrådte Walnum mindre forsiktig. Nå hadde han ikke noe å tape lenger. Misjonens aktivitet fra løsgjengerloven ble vedtatt i 1900 frem til ikraftsettelsen i 1907, hadde preg av a. være intet mindre enn et moralsk korstog. Misjonen stod som en av de fremste opponentene mot den understøttelsestankegang som særlig den sosialradikale fraksjonen innen Venstre stod for. Walnum erklærte med trompetstøt at fattigpleiens tid var forbi. Omstreifere og løsgjengere trengte ikke understøttelse, de skulle tvinges til arbeid silk at de kunne understøtte seg selv uten utgifter for det offentlige.

Det er pligt at arbeide, det er forbrydelse at forsømme at arbeide, det er derfor stratbart at leve som snylteplanter. Det er løsgjængerlovens princip, og dette princip trænger ligesaa meget til at hævdes ligeoverfor alle forkomne mennesker i by og paa land som ligeoverfor de egentlige omstreifere. Det har kun straffet sig selv at loven kun har været en lov paa papiret. Det er bleven klart for alle, at der nu maa skrides ind!

skrev Walnum i misjonens organ "Fra Landeveien" (nr. 3 1899) mens kampen om løsgjengerloven pågikk som verst. Året (1900) skrev han:

Naar jeg skal sige min mening, da maa jeg paa det allersterkeste betone, at den hjelp, de fleste af vore geseller og vagabonder og omstreifere trenger, ikke er mad eller klæder eller pænge, men arbeid, arbeid og atter arbeid. Det gives naturligvis tilfælde, hvor man bør lade hjertet fritt raade og dele baade det ene og det andet med den slags mennesker. Men der er forholdsvis faa. I sin store almindelighed gjælder det, at den slags godgjørenhed blot yderligere demoraliserer de ulykkelige vandringsmænd. (...) Det er en meget letvindt maade at blive dem kvit paa, naar man uden videre lader dem faa mad, og hvad de ellers beder om. (...)

Dette var pregnant høyrepolitikk, med selvhjelpstanken og den puritanske "i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød"-etikken som det sentrale. "Arbeide er en pligt, en velsignelse. Den der ikke vil arbeide, skal helter ikke æde," skrev Walnum ("Fra Landeveien nr. 3, 1900). Venstremannen og indremisjonsrnannen hadde definitivt solgt sin sjel til klassekampen.
Misjonen tordnet gjentatte ganger mot myndighetenes nøling med å. iverksette løsgjengerloven. Staten ble beskyldt for unnfallenhet og endog for å motarbeide dem som ville bekjempe taterondet. Misjonens selvtillit hadde vokst. Med brede penselstrøk ble elendigheten malt ut: "samfundets parasitter", "snylteplanter der maa rives op", "en Kloak der der breder seg ud over By og Bygd og overalt udbreder Smittestof og anretter Skade", "Samfundets bundfald og bærme". Og igjen og igjen: arbeid - tvangsarbeid - ikke understøttelse. "Ikke flere udbetalinger," tordnet Walnum.
Når det gjelder taterne, er beskyldningene om dovenskap og arbeidsskyhet lite treffende. At det kunne være tilfelle blant mange omflakkende personer, er utvilsomt riktig. Men taterne har atttid vært svært aktive med sine tradisjonelle håndverk. De utførte metall- og blikkenslagerarbeid, laget smykker, vevskjeer, kammer, koster, knapper, drev med glassarbeid, reparasjon av klokker og ur og stell av hester samt mye mer. Det gamle bondesamfunnet var sværrt avhengig av de tjenester som taterne ytte. Når tatere ble oppfattet som dovendyr, hadde det med deres frie livsstil å gjøre, dels med at samfunnet ikke anerkjente deres tradisjonelle næringsvirksomhet som skikkelig arbeid. Det var ikke "ordentligt stræv", slik Watnum uttrykte det.
Dette kom ikke minst frem under debatten om hvitken driftsform man skulle velge ved tvangsarbeidshusene og arbeidskoloniene. Watnum gikk sterkt ut mot planene om at det skulle gis opp1æring i håndverksfag. Wainum ansa bare en type arbeid som velegnet, nemtig jordbruksarbeid. Det var ikke tilfeldig. Taternes tradisjonelle motsetningsforhold til bøndene gjorde at de så ned på jordbruksarbeid og opplevde det som dypt krenkende a bli satt til det. Denne holdningen var svært inngrodd og spilte en stor rolle for taternes selvforståelse. Dette var allment kjent. Forslaget om jordbruksarbeid var derfor ment som en bevisst krenkelse for å. fremme nedbryting av kulturell identitet. Under behandlingen av løsgjengerloven i Stortinget gikk et sosialradikalt mindretall hardt ut mot planene om jordbruksarbeid: "Det vil lede til at paaføre Fantefamilierne store Lidelser ved at holde dem under en Tvang der strider imod deres Natur". Men her var Walnum ikke til å rikke: "Jordbrug har en ganske anden evne end haandværk til at virke opdragende". ("Fra Landeveien" nr. 7, 1907).
Jordbruk var dessuten nødvendig om det konservative selvforsørgeisesprinsippet skulle få gjelde. Walnum var selv bitt av sparebasillen. Driften av Svanviken arbeidskoloni var forutsatt å. skulle gå uten tilskudd. Taterne skutte selv finansiere driften og til og med gi misjonen økonomisk utbytte! Som aldri før skulle taterne få ete sitt brød "i sit ansigtes sved".
Denne beinharde politikken skapte betydelige problemer innad i organisasjonen. Ledelsen ved Svanviken erkjente raskt at det ikke var mulig å drive institusjonen med overskudd. Den fikk rett. På barnehjemmene klaget betjeningen over knapphet på mat og klær for barna. Først da bestyrerinnen på Rostad barnehjem på Inderøy, Ebba Astrup, ville trekke seg fordi Walnum presset et for stort antall barn inn på barnehjemmet, besinnet han seg. Så var heller ikke Ebba Astrup noen hvem som helst. Hun var datter av grosserer Hans Rasmus Astrup, en av de mektigste og rikeste innen næringslivet og misjonens uten sammenligning storste velgjører.
"Alle raaber paa Løsgjengerloven", het det i den syv år lange debatten før loven endelig ble satt i kraft. Men noen ropte høyere enn andre — næingslivets fremste menn — og noen ropte aller høyest: "Foreningen til omstreifervesenets Modarbeidelse".
I og med lovens ikrafttredelse i 1907 ble misjonen et statlig forvaltningsorgan for tatersaker, et slags taterdirektorat. I en egen kgl. resolusjon ble misjonens fullmakter nærmere presisert. De økonomiske og administrative fullmaktene ble svært vidt definert.
Misjonens formelle ansvarsområde omfattet bare personer av omstreiferslekt, altså. ingen av de andre kategoriene som loven omfattet. Dermed fikk til slutt Walnum et visst gjennomslag for sin opprinnelige plan om en tatermisjon med begrenset virkefelt. Det retningsgivende var slektstilhørigheten. Dette kunne i en del tilfeller gi temmelig bisarre utslag. Tatere som uten misjonens hjelp hadde etablert seg i bofaste forhold og levde som nordmenn flest, var i prinsippet automatisk misjonens klienter enten de hadde behov for hjelp eller ikke. På denne måten ble taterne under ett påført et klientstigma som de var uten mulighet til å fri seg fra. Misjonen hadde en slags "hals- og håndrett" og kunne regulere familiære og sosiale forhold innen gruppen som den ville.
Løsgjengerloven har vært en av de hardest kritiserte i norsk lovverk. Ingen steder kom storsamfunnets klassetenkning klarere til uttrykk enn her. Den rettet seg mot de svakest stilte i samfunnet og hadde et ensidig repressivt siktemål der all vekt var lagt på tvang og kontroll. Først ved revisjonen av løsgjengerloven i 1970 ble de mest repressive sidene av loven luket bort. Adgangen til tvangsarbeid ble fjernet. I dag benyttes loven i første rekke som hjemmel ti å anholde berusede personer som forstyrrer den offentlige ro og orden.

Misjonen og vergerådsloven II

Løsgjengerloven var i havn og misjonen etablert som et halvoffentlig organ for tatersaker. Men fortsatt gjenstod et problem med vergerådsloven. Forvaltningsmyndigheten over loven lå fortsatt på kommunene, og i forhold til taterne fungerte som nevnt vergerådene ofte svært dårlig. Skulle vergerådsloven bli effektiv her, måtte kommunene avlastes for det ansvar loven påla dem og overføres til staten. Ved en revisjon av vergerådsloven i 1914 fikk misjonen utvidet sine fullmakter til også å omfatte administrasjonen av lovens befatning med taterbarn. De lokale vergerådene skulle som før treffe de formelle vedtakene, men misjonen skulle komme inn som en ekstra forvaltningsinstans og ha ansvar for gjennomføring og oppfølging av vedtakene. Kommunenes utgifter skulle refunderes av misjonen, som i sin tur videresendte regningen til staten. På denne måten kunne kommunene kvitte seg med budsjett-tyngende klienter aldeles gratis og fraskrive seg ansvaret for dem i samme øyeblikk som vedtakene var fattet og misjonen tok over. I praksis betydde det at vergerådene risikofritt kunne fatte vedtak på bestilling fra misjonen.
Det lar seg ikke påvise om vergerådene ble mer aktive som følge av at misjonen overtok det økonomiske ansvaret for taterbarna. Inntrykket er at ordningen gav store utslag i enkelte kommuner, men i de fleste forble praksis som før. Misjonens klager over kommuner som den mente forsømte sine plikter synes i alle fall ikke å. ha blitt færre. Mange skjønte heller ikke hvilken autoritet og myndighet misjonen opptrådte med i tatersaker. Kirkedepartementet måtte derfor flere ganger gå ut og presisere for kommunene den status misjonen opptrådte med i vergerådssaker som berørte tatere. Dette skjedde bl.a. ved et rundskriv i 1922.
Etter hvert kom også en annen svakhet ved vergerådslovens befatning med taterne til syne. Vergerådsvedtak skulle treffes i de kommuner hvor de enkelte familier til enhver tid oppholdt seg. Pga. taternes stadige flyttinger førte dette til at vedtak i en kommune kunne omgjøres i en annen. Under samfunnsforhold der informasjonen fløt betydelig tregere enn den gjør i dag, førte dette til at man lett mistet oversikten over de enkelte sakene. Dokumenter stanset opp og ble spredd underveis. Vergeråd som kom sent inn i prosessen, hadde ikke oversikt over hvor informasjonen var tilgjengelig. Vergerådene hadde derfor ofte lite håndfast grunnlag å fatte vedtak på. Det gav imidlertid taterne en desto større mulighet til selv å påvirke vergerådene i de kommuner hvor de søkte om a få vedtak omgjort. Denne direkte påvirkningsmuligheten hadde ikke misjonen i samme grad. Den måtte derfor med stor ergrelse ofte finne seg i at den mistet klienter fordi taterne hadde "doupert Værgeraadene med Taarer og fagre Løfter" og fått barna tilbake.
Tonen i misjonens korrespondanse med vergeråd den var misfornøyd med, var ofte skarp, irettesettende og belærende. Til en viss grad var misjonen i sin rett. Systemet førte nemlig til at vergerådssaker kunne versere frem og tilbake mellom ulike kommuner uten å få en endelig avklaring. For foreldrene og ikke minst for barna førte dette selvsagt til betydelige psykiske mer- belastninger.
Dette problemet måtte imidlertid misjonen — og taterne — leve med. Men misjonen fant interne måter å løse det på. Etter hvert begynte den å opptre mer og mer uavhengig av vergerådssystemet og unnlot å sørge for formelle vedtak når barn ble fjernet. Tregheten i vergerådssystemet ansporet misjonen til større egenaktivitet ute på landeveien. Misjonen kunne forfølge familier og fjerne barn ved egen makt, eller den slo til i det øyeblikk familiene kom innenfor grensene til en kommune hvor vergerådet var kjent for å være samarbeidsvillig.
Fra etableringen i 1897 til avviklingen i 1986 ble ca. 1500 barn fjernet fra sine foreldre som følge av samvirket mellom misjon og vergeråd. Det er et svært høyt tall sett på bakgrunn av at antall tatere til enhver tid neppe har oversteget anslagsvis 3—4000. Men tallet er usikkert. Antallet barn som er blitt fjernet uten formelle vedtak, er ikke registrert. Ofte ble det gjort vedtak i ettertid, opptil 10 år etter at den fysiske atskillelsen mellom mor og barn fant sted. Men innenfor denne kategorien ble det i anslagsvis en tredjedel av tilfellene aldri gjort vedtak. Disse er det umulig å etterspore statistisk. Det reelle antall barn som er blitt fjernet som følge av misjonens virksomhet, kan derfor ligge en god del høyere.

Andre lover som berørte taterne

Misjonen var aktiv for å ramme taterkulturen med så mange forbud og repressive tiltak som mulig. Den mest betydningsfulle loven i tillegg til dem som er nevnt, er utvilsomt steriliseringsloven av 1934, som vil bli behandlet for seg (kapittel XVII). I tillegg forsøkte misjonen å ramme taterne ved ulike administrative tiltak og gjennom å oppfordre samfunnsinstanser til å samarbeide med seg. Et eksempel på dette er et rundskriv som ble sendt ut i 1910, hvor landets dampskipsselskaper ble oppfordret til å nekte å ta med tatere som passasjerer. Responsen var god, og lignende aksjoner ble gjentatt med jevne mellomrom.
Misjonen var særlig opptatt av å legge hindringer i veien for taternes mobilitet. Løsgjengerloven hjalp et stykke på vei, men til tross for at misjonen hadde vært med på å utforme loven, syntes den ikke at den var restriktiv nok. Myndighetenes slapphet mht. å gjøre bruk av loven, var en konstant torn i øyet. For å ramme enda hardere, fikk misjonen i 1952 gehør for et forslag om et tillegg til dyrevernloven som forbød taterne å være i besittelse av hest. I lovens § 10 het det inntil 1974 at

det er ulovleg for umstreifarar, når dei flakkar ikring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varer med eller å føra med seg laushest.

Da bestemmelsen ble tatt ut av dyrevernsloven i 1974, var begrunnelsen ikke at den var krenkende overfor taterne, men at

slik livsførsle som føresegna har for augo, elles ikkje er vanleg lenger, så forbodet tener snautt noko foremål heretter.

Taterne var svært nært knyttet til hesten. De behandlet den med kyndighet og kjærlighet, og deres ekspertise på området var tidligere etterspurt. Forbudet rammet derfor svært hardt.
Et sentralt område for taternes virksomhet var handel og håndverk. Handelsloven av 1921 hadde bestemmelser som bevisst tok sikte på å ramme denne virksomheten. "Personer som kan mistenkes for å være løsgjengere eller tiggere" skulle ikke ha rett til a. drive omførselshandel. I tillegg ble det presisert at omførselshandel bare kunne drives innen hjemstedskommunen. Ettersom taterne ikke hadde hjemstavn, utelukket dette taterne fra å drive sitt erverv på lovlig måte.
Mange tatere drev handelsvirksomhet i lite omfang og på en måte som gjorde det tvilsomt om den kunne defineres som omførselshandel i lovens forstand. I 1935 ble derfor loven ytterligere presisert og skjerpet.

Salg fra portrom bør i alle tilfeller henregnes til omforselshandel, likeså salg fra inngang til bygninger eller tomter, forutsatt at denne inngang står i umiddelbar eller fri forbindelse med et allminnelig beferdet strøk. Salg fra kiosker, boder, telter som er midlertidig oppført eller lett kan flyttes, bør likeledes i alle tilfeller henregnes til omførselshandel.

Resultatet av disse bestemmelsene var at taterne ble tvunget til ulovligheter for å overleve.
Under 2. verdenskrig øynet misjonen en mulighet til å få drevet igjennom enda mer rammende tiltak. Generalsekretær Oscar Lyngstad henvendte seg til det nazistiske Politidepartementet, hvor han tok opp generelle forhold vedrørende taterne og bl.a. bad om innskjerpinger av løsgjengerloven, straffeloven og handelsloven. I samme åndedrett sa han seg villig til a. overlate misjonens klientarkiv til Politidepartementet. Bakgrunnen var at det nazistiske Interpol i Wien på denne tiden bygde opp et sentralt register over "avvikende" raseelementer i det tredje riket. Misjonens arkiv var etterspurt her. Avleveringen ble av ukjente grunner ingen ting av, trolig fordi Quisling-regjeringen aldri rakk å iverksette sine planlagte tiltak mot taterne.
Også på områder hvor misjonen ikke hadde påvirket beslutningene, sørget lover og regler for diskriminering. Husbanken utelukket f.eks. omstreifere fra å få boliglån på samme vilkår som andre. Slike bestemmelser var ikke i misjonens interesse, fordi de hindret dens bestrebelser på å bosette taterne.
Åndssvakelovgivningen opererte lenge med betegnelsen omstreifer som en egen klientkategori. Så sent som i loven om åndssvakehjem av 1948 forekommer dette. En rekke andre eksempler på diskriminerende særbehandling kunne nevnes. Løsgjengerloven kriminaliserer i prinsippet fortsatt den oinvandrende livsform. Utover dette er de fleste særregler vedrørende tatere og omstreifere i dag luket bort fra lov- og regelverk.