Svaneviken tvangsarbeidsleir.

Året er 1910, to familier av Romanislekt blir med tvang sendt til Svaneviken tvangsarbeidsleir, den ene familien hadde 9. barn da dem ble tatt inn, den andre hadde 7. barn. Da dem slapp ut derfra hadde den første familien bare fem barn med seg , den andre familien hadde også bare fem barn med seg da dem slapp ut, hvor ble det av dem seks andre barna? det vet ikke jeg, og jeg burde være den som visste dette, for dem jeg her har skrevet om var mine besteforeldre på begge sider og opplysningene jeg her har gitt har jeg i min frodige mappe som jeg i sin tid fikk fra Riksarkivet.jeg har lagt ned mye arbeid i å finne ut mer om mine forsvunne tanter og onkler, det eneste jeg har klart å finne ut var at en av dem, som der står: en gutt ble brakt i åndsvakhjem og døde der, spørsmålet plager meg enda"hva har skjedd med seks av mine tanter og onkler"?

En fem år gammel jente og en fem år gammel gutt møttes for første gang på Svaneviken, dem var søskenbarn, dette var mine foreldre. Grufulle minner brant seg inn i disse barnesinn, disse tok dem med seg i sin grav

______________________

Kilde til denne artikkel er fra boken"En landevei mot undergangen. Utryddelsen av taterkulturen i Norge". (Universitetsforlaget 1996.) med forfatter Olav Ekeland Bastrup's tillatelse.

Grosserer Hans Rasmus Astrup bygde i siste halvpart av forrige århundre opp en av Norges største formuer noensinne. Sin eventyrlige rikdom hadde han skaffet seg gjennom dristige satsinger på en rekke forretningsområder. I tillegg til Kristiania og hjembyen Kristiansund var Stockholm og Barcelona de viktigste operasjonsbaser for Astrups forretningsvirksomhet. I Norge hadde han bl.a. kjøpt opp gårder som han slo sammen til større bruk, der han gikk i gang med næringsvirksomhet. Blant disse var Meråker gods, Selbu Kopperverk og Svanvigen Brug i Eide på Nordmøre.
I 1880- og 90-årene var Astrup en av landets mest innflytelsesrike personer innen politikk og næringsliv. Han satt i flere perioder som stortingerepresentant for Venstre og var arbeidsminister i Sverdrups første regjering. Hans residens i Drammensveien 78 i Kristiania (de nåværende lokalene til Det Norske Videnskaps-Akademi) var sentrum for såkalte politiske middagsselskaper som samlet den politiske og økonomiske eliten i hovedstaden. Blant Astrups nærmeste venner var Bjørnstjerne Bjørnson samt en sentral embetsmann i Arbeidsdepartementet, Ole Grønvold, senere ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet.
Bakgrunnen for Astrups engasjement for tatermisjonen er ikke kjent. Muligens var vennskapet med ekspedisjonssjef Grønvold og forbindelsen med Sverdrupfamilien og derigjennom med Walnum, hatt betydning. Det er også kjent at Astrup hadde benyttet tatere som arbeidere ved sine mange anlegg og til fortrengsel for lokal arbeidskraft. Taterne var billig arbeidskraft, og dette var en sterkt medvirkende årsak til at Astrup var svært upopulær i sitt eget hjemmeområde. Uansett hva motivasjonen har vært figurerte i alle fall Astrup tidlig som Walnums uten sammenligning mest aktive støttespiller innen næringslivsaristokratiet. Tatermisjonen ble i den grad en hjertesak for familien Astrup at grossererens datter, Ebba, valgte å vie sitt liv til saken. I misjonens anegalleri går hun under navnet "Mor Rostad". Rostad barnehjem på Inderøy var en av Astrups donasjoner til misjonen. Gjennom Ebba Astrup, som var institusjonens første bestyrerinne, kom Astrupfamilien til å sette et høyst personlig preg på driften av den. Ebba Astrup tillot bl.a. opplæring i tradisjonell taterhusflid, noe som var i strid med helt fundamentale interesser for misjonen, i alle fall senere, men som den i dette tilfelle var pent nødt til å godta.
Ved Astrups død året etter etableringen av misjonen i 1897, ble det klart at grossereren også hadde testamentert det store Svanvigen Brug i Eide til misjonen. Stedet lå avsides til og omfattet store, ubebygde arealer som passet ypperlig for anlegg av en tvangsarbeidskoloni. Bruket omfattet over 7000 2m på det tidspunkt misjonen overtok. Av disse utgjorde 500 m2 dyrket mark. Resten var skog, myr og fjellmark. Astrup hadde reist et fjøs med plass til 500 kyr og et eget meieri. I tillegg var store myrområder under opparbeidelse til dyrkingsmark. Alt dette ble nå misjonens eiendom.

Strid om sparepolitikk - lokal motstand mot misjonen
Tregheten med å få iverksatt løsgjengerloven gjorde at Svanviken de forste årene ble drevet som et rent profittforetak for å gi misjonen inntekter. Arbeiderne på bruket var omstreifere som hadde latt seg sysselsette frivillig etter invitasjon fra Walnum.
Profittmotivet skulle føre til at Svanviken fra første stund ble et stridseple innad i organisasjonen. Uenigheten stod bl.a. om hvilken driftsform som skulle velges. Walnum hadde en klokkertro på jordbruksarbeidets oppdragende virkning og gikk inn for "havre og rodfrugter" fremfor husdyrhold. Et annet viktig anliggende for Walnum var selvbergingsprinsippet. Kolonistene skulle lære å forsørge seg selv gjennom eget arbeid uten utgifter for det offentlige. Også av en annen grunn var selvbergingsprinsippet viktig: Det var avgjørende å få demonstrert overfor politikerne at tvangsanstalter kunne drives uten økonomisk byrde for det offentlige. Med dette prinsippet hadde Walnum tidligere slått mynt på vergerådsloven og oppnådd politisk gjennomslag for sine misjonsplaner. Denne gang gjaldt det tvangsarbeidshusene som skulle etableres i kjølvannet av løsgjengerloven. Walnum agiterte sterkt for flere og større anstalter enn det politikerne la opp til. Nok en gang la Spare-Venstre hindringer 1 veien. Skulle Walnums argumentasjon nå frem, måtte han kunne skyve Svanviken foran seg som et eksempel på at tvangsanstalter ikke bare var nyttige, men billige og selvfinansierende. Walnum la derfor opp til en radikal sparepolitikk i driften av Svanviken for fortest mulig å få overskudd i regnskapene. I et innlegg i Morgenbladet 9. april 1899 uttalte han at

bortsett fra, hvad der selvfølgelig vil medgaa til Bygning for den Arbeidskoloni som skal oprettes, vil man nemlig nu kunne regne med vesentlige Besparelser fra to kanter: Forrentningen av en saa betydelig Kapital vil bortfalde, fordi Omstreiferne har faaet Svanviken givendes og arbeidslønnen vil blive billig. Disse Omstendigheter veier så tungt, at det snart bør blive mulig at drive Gaarden som saadan med Udbytte.

Men Walnums kompetanse i agronomi var heller tvilsom. Gårdsbestyrer Crosby ved Svanviken la driften opp etter jordbruksfaglige prinsipper og anså Walnums "grasbrug" som fullstendig forfeilet. Lønnsom drift forutsatte dessuten at det ble gjort betydelig større investeringer enn det Walnum hadde kalkulert med, ikke minst sett i forhold til at det skulle opprettes en anstalt i tilknytning til gårdsbruket. I tillegg kom at arbeidslønnene var så lave at de ikke stimulerte kolonistene til den innsats som var nødvendig for å få til en fullt ut rasjonell og lønnsom drift. Crosby mente det var illusorisk å tro at Svanviken kunne gå med overskudd før etter flere år - ja, han tvilte på om det overhodet var mulig.
Walnum var lite innstilt på å diskutere landbruksøkonomi med Crosby, enda mindre på å la seg korrigere av ham. Da det viste seg at Crosby fikk rett, utviklet uenigheten mellom Walnum og gårdsbestyreren seg til en bitter feide. Walnum mente at Crosby var udugelig og ville ha ham fjernet. Da tiden for løsgjengerlovens ikrafttredelse nærmet seg, satte Walnum frem beskyldninger om at Crosby ikke var skikket som bestyrer ved den fremtidige arbeidskolonien og lot falle bemerkninger som Crosby oppfattet som antydninger om at ban hadde vært uærlig. Crosby tok seg svært nær av dette og mente seg ærekrenket av Walnum. I et brev til formannen i Den nordenfjeldske komité (1. mai 1906), fengselsprest Anders Hval i Trondheim, skriver Crosby at

jeg har altid havt et uplettet rygte og god samvittighed i saa maade og har saaledes intet at bebreide mig. Jeg har gjort efter min overbevisning et godt arbeide og haaber ogsaa for fremtid at gjøre det samme, men noget godt forhold mellom komiteen og bestyreren kan jo ikke godt paa denne maade opprettholdes.

Litt senere rykket Crosby ut i Romsdalsposten og beskyldte Walnum for ukristelighet og hensynsløshet. Dette vakte stor oppmerksomhet lokalt, og Walnum truet Crosby med injuriesøksmål. Kirkedepartementet, som indirekte var part i saken og ikke ville bli viklet inn i en konflikt, klarte imidlertid å stagge Walnum. Men ved den offisielle oppstarten av arbeidskolonien i 1908 stod Crosby ikke lenger på misjonens lønningsliste.
Venstreavisen Romsdalsposten utnyttet konflikten mellom Crosby og Walnum til en kampanje mot Svanviken og misjonen generelt. Det het bl.a. at

Ved Taterkolonien som tenkes anlagt i Svanviken, er Forholdene ikke gode, og det er, efter hvad der meddeles os, et stort Spørsmaal, om Sokneprest Walnum er den rette Mand paa rette Plads (27. mai 1908).

Avisen gjentok Crosbys beskyldninger om at Walnum hadde opptrådt "ukristelig, hensynsløst uforstandig og delvis frækt." Romsdalspostens motiv for denne bakvaskelseskampanjen var en grunnleggende skepsis mot statskirkepresten Walnum som på offentlige midler drog landet rundt for å agitere for tatersaken. Det var det radikale Venstres agg mot de konservative kreftene som stod bak misjonen og statens økonomiske privilegering av den, som her kom til uttrykk. Men ikke minst var det Spare-Venstres agg mot bruk av offentlige midler i det hele.

Vi har fra flere Hold mottatt Henvendelser og Spørsmaal i forbindelse med denne Sag, og det er visselig til Gavn for Sagen i Fremtiden, om det Offentlige, som jo har bevilget ganske rimelig Beløp til bereisende Foredragsholdere for Omstreifersagen, kikker lit nærmere ind i Forholdene
(27. mai 1908).

Den mistenksomhet som her kom til uttrykk, var representativ for de følelser som gjorde seg gjeldende blant folk flest og var beslektet med den skepsis som i sin tid hadde beveget Indremisjonen til å avvise samarbeid med Walnum. Vi må anta at planene om en gigantisk koloni på Svanviken med ytterligere ødsling av statlige midler, forsterket denne skepsisen i betydelig grad. Slik holdningen til taterne var, var en slik koloni i lokalmiljøet neppe heller særlig populært, og det gav i seg selv skyts til Romsdalspostens angrep på Walnum.
Romsdalsposten lyktes med sitt ærend. I Nordmøre og Romsdal var misjonen mistrodd fra første stund. Walnum følte selv situasjonen svært penibel i forbindelse med at han en 1. påskedag talte ved høymessen i Eide kirke og holdt foredrag om "Tatersagen". Menighetens skepsis var til å ta og føle på, og utbyttet av kollekten magert.
I tillegg til det som er nevnt, er det grunn til a tro at Walnums forbindelse til Astrupfamilien bidrog til å forsterke den lokale skepsisen. Astrup hadde vært svært lite populær innen næringslivet nord for Dovre. Dagsposten i Trondheim hadde bl.a. omtalt ham som "det største esel med den digreste GuLdsæk". Astrups politiske og forretningsmessige virksomhet hadde vært nasjonalt og internasjonalt orientert, og hadde i liten grad kommet det lokale næringsliv til gode. Tvert imot hadde hans dominerende stilling hindret konkurranse og ført til at lokale gründere var blitt stilt i skyggen. Ikke minst ble det tatt ille opp at Astrup aktivt medvirket til å flytte Norges Banks hovedkontor fra Trondheim til Kristiania. Astrup førte også en nokså hensynsløs politikk med å rekruttere billig arbeidskraft som fortrengte lokal arbeidskraft i de lokalsamfunn hvor han hadde sine virksomheter. Astrups manglende popularitet i Midt-Norge var trolig medvirkende til at ingen andre innen næringslivet i denne deien av landet støttet opp om Walnums arbeid. Som følge av dette slet "Nordenfjeldske Komite" med betydelige økonomiske problemer som gjorde at den fra forste stund var avhengig av tilførsler fra Astrupformuen. I MidtNorge var misjonens virksomhet derfor helt og holdent et foretak under familien Astrup.

Disiplin og oppdragelse

Walnums opprinnelige planer for tvangsarbeidskolonier var gigantiske. Han var blitt inspirert av de enorme arbeidsanstaltene han hadde besøkt i Tyskland og Sveits, der en beleggskapasitet på 3—7000 ikke var uvanlig. I sine første utkast til de planlagte arbeidskoloniene tok Walnum sikte på anstalter med plass til 8—900 personer. I tillegg planla han en egen, atskilt kvinnekoloni. Til sammenligning var det høyeste planlagte beleggstall for det største av arbeidshusene, Opstad på Jæren, anslått til 3—400. Walnum hadde protestert mot denne beskjedenheten og hevdet det sosialøkonomiske prinsipp at jo flere som arbeidet, desto mer lønnsom ville driften bli.
Senere reviderte Walnum disse planene. Bakgrunnen var en studiereise til Nederland og Belgia. I Nederland ble han kjent med en helt ny modell for anstaltvirksomhet, nemlig familiekolonien. De nederlandske familieleirene bygde på en pedagogisk idé hvor det ble sondret mellom begrepene disiplin og oppdragelse. Disiplin var i denne sammenheng en sak for tvangsarbeidshusene og først og fremst en
måte å administrere kollektiver på. Dersom målet var å fremme disiplin, kunne tvangsarbeidshusene være så store de ville. Men familieleirene hadde et annet siktemål, nemlig oppdragelse. Dette var helt i overensstemmelse med den tvang-til-hjelp-filosofi som Walnum hadde gjort gjeldende. Oppdragelse handlet om mer enn disiplin, det dreide seg om aktiv påvirkning med sikte på å forandre det enkelte
menneske. Skulle oppdragelsen virke etter hensikten var det nødvendig å kunne føre effektiv kontroll. Det var bare mulig innen små og oversiktlige enheter.
Walnum ble fengslet av den nederlandske modellen. Den representerte et klart alternativ til de statlige tvangsarbeidshusene og ble et viktig moment i hans bestrebelser på å få skilt ut misjonens bosettingspolitikk overfor taterne som en særskilt del av løsgjengerloven. Anlegg av familieleirer muliggjorde dessuten et samvirke mellom vergeråds- og løsgjengerlov som ville kunne lette misjonens arbeid vesentlig. Den nye modellen gjorde også planene om en egen kvinneleir uaktuell.
Ved oppstarten i 1908 ble det bygd små boliger for 10 familier. Husene inneholdt kjøkken, stue, sovekammers, kott og gang på til sammen 30 m2. Husene var utstyrt med enkelt innbo og til hver bolig var det tillagt ca ett mål jord. I tillegg ble det reist styrerbolig, skole, forsamlingshus og verkstedbygninger. Senere fikk leiren sin egen butikk og barnehage. Kolonistene hadde ikke tillatelse til å bevege seg utenfor leirens område. Da butikken kom, ble det forbudt å handle andre steder enn her.
Ved Svanvikens 25-årsjubileum gav arbeidskoloniens første bestyrer, A. Hauer, en beskrivelse av hverdagen ved anstalten i de første årene:

Ikke var det slik at det ikke var mat nok på Svanviken. Men her gjaldt den gamle bibelske lov: "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød." Mannfolkene skulle arbeide på bruket, være med i onnene, grøftegraving, torvstilling osv. Når den store stabbursklokken ringte, var det å stille opp til arbeid om morgenen, så fik enhver henge i til økten var ferdig. Ingen hadde lov til a legge seg ned i grøftekanten eller i en høisåte under arbeidet. En liten middagshvil — en stubb eftaskaffe — så på’n igjen til kveldsklokken langt om lenge ringte og sa: "Slutt for i dag, kom igjen i morgen".

Hauer sammenfattet arbeidsdagen slik: "Her på Svanviken var det plikt, plikt, plikt — plikt hele dagen!"

Det første intervju fra Svanviken ble gjort av NRK i 1937 med den daværende bestyrerfamilien.

NRK: Hva stags arbeide utfører disse kolonistene her?
Bestyrer Bolstad: Jordbruksarbeid. Til å begynne med drev de noe blikkenslagerarbeid, men det er nå helt slutt. Nå arbeider de hele tiden på bruket. Det viser seg nemlig at arbeide med jorden har sin store betydning i oppdragelsens tjeneste.
NRK: Fru Bolstad, si meg, får konene til disse folkene lære noe slags husstell eller håndgjerningsarbeid?
Fru Bolstad: Ja, vi må lære dem alminnelig husstell. Når de kommer fra landevegen kan de fleste nesten ingen ting av det. Og nå må de lære å stelle hjemmet sitt av det som mannen tjener. Derfor må de lære seg til å ta vare på tøyet og være økonomiske. Det kan være vanskelig til å begynne med, men når de blir her sa lenge som en 4-5 år, så siger det inn litt om senn.
NRK: Disse konene her er flinke og lærevil1ige, synes De?
Fru Bolstad: De yngre er best. De som har blitt litt gamle har litt vanskelig for å underordne seg disse forholdene.
NRK: Ja, det er rimelig. Herr Bolstad, hva er målet med oppholdet her på kolonien?
Bestyrer Bolstad: De skal hjelpes inn i vårt ordnede samfunn og oppholdet skat være en skole, en livets arbeidsskole. Den andre siden er den åndelige påvirkning. Denne ser vi som den viktigste. Vi må tilby dem noe enda bedre enn et jordisk hjem, nemlig Guds frelse.

Hjemmets vidunderlige fryd"

Guds frelse. For taterne gikk den gjennom arbeid og plikt og med jordbruksarbeidet som selve bekreftelsen på den ydmykelse de var satt under. Men ved siden av arbeidet og plikten stod idealiseringen av det den senere generalsekretær Ingvald B. Carlsen omtalte som "hjemmets vidunderlige fryd". Svanviken skulle oppdra taterne til å erkjenne denne "fryd" slik at de frivillig brøt med omstreiferlivet.
I 1922 utgav Carlsen et lite skrift der han utvikler sine tanker om arbeidets frelse og "hjemmets vidunderlige fryd". Skriftet heter "Treklangen i menneskelivet". Treklangen, slik Carlsen definerte den, bestod av "de tre bærende verdier i livet: arbeid, hjem og brud."

Du som læser dette kan regne det for vor storste rigdom og lykke at vi har faat denne treklang ind i vort liv. Men saa er der her i vort land et folk for hvem disse tre høieste livsgoder er saa godt som aldeles fremmede. (...) Vi skal lære dem arbeidets velsignelse, vi vil hjelpe dem at finne hjemmets lykke, vi vil vise dem veien til Guds kjærlighed.

Da disse verdier ifølge Carlsen var taterne fullstendig fremmede, ble det understreket at tiltakene for å fremme dem nødvendigvis måtte bli svært radikale.
Walnum hadde formulert lignende tanker:

Disse mennesker har aldrig lært at hjelpe sig selv. De er opdrat til at tigge, stjele og bedra, kort og godt til at leve på andre. De er født til at være samfundets parasitter. De har merket — taterblodet — som stænger alle veie for dem. De maa slaa sig igjennem som bedst de kan med sit haandverk og sin handel, der begge dele dog som regel kun er pro forma og tjener til at dekke over den uær1ige levevis. Selvom de opriktig har ønsket det, saa har de ikke magtet ved eget strev at bygge en lun rede for den hurtig økende barneflok som de paa sit vis holder av. De kjender ikke til den vidunderlige fryd ved at ha et hjem, et trygt og fast punkt i livets mylder.

Dette trygge, faste punkt i "livets mylder" var det Svanviken skulle være.

Svanviken under krigen — familien Trondsen

Ved den tyske okkupasjonen i april 1940 ble Svanviken rekvirert av myndighetene som barneherberge og mødrehjem. Samtlige familier, med unntak av en, flyttet fra leiren. Bakgrunnen var frykt for hva som kunne skje dersom institusjonen ble beslaglagt av tyskerne, men dels var årsaken også at misjonens ytelser overfor kolonistene helt opphørte som følge av at institusjonen ble tatt i bruk til andre formål. Kolonistenes løsøre, også ting de hadde brakt med seg til leiren, ble beslaglagt til bruk for barneherberget og mødrehjemmet, arbeidslønningene sank dramatisk. Misjonen gjorde det klart at de som flyttet, mistet retten til bolig, som var en av rettighetene kolonistene hadde dersom de stod kontraktstiden på 5 år ut.
Familien Trondsen valgte å bli. Kontraktsperioden utløp i juli 1940, det var altså bare måneder om å gjøre før målet om egen bolig var nådd. Dette hadde de arbeidet iherdig mot, og misjonen var svært fornøyd med familiens tilpasning i leiren. Familien hadde også et uplettet rykte fra før.
På grunn av krigen klarte ikke misjonen å innfri sin forpliktelse til å skaffe bolig for familien Trondsen. Den gjorde imidlertid klart at familien måtte bli i leiren utover kontraktsfestet tid om den skulle beholde retten til bolig. Familien Trondsen var fristet til å flytte og finne bolig på egen hånd, men når det kom til stykket, vågde de ikke.
Problemene på Svanviken var svært store. Familiefaren arbeidet full 10-timers dag på gårdsanlegget, men til lavere lønn enn før. Han hadde store problemer med å underholde familien. De manglet det nødvendigste av mat og klær, de gikk uten undertøy vinterstid og barna pådrog seg sykdommer. En del av familiens løsøre var dessuten beslaglagt.
Like for krigsutbruddet fikk Svanviken ny bestyrer, Harald Bredeli, som familien Trondsen snart fikk et anstrengt forhold til. Riktignok var bestyrerens oppgaver for det meste overført til mødrehjemmet og barneherberget, og familien Trondsen hadde ikke så mye med ham å gjøre. Men på grunn av vanskene som krigen medførte og bitterheten over ikke å ha blitt tildelt bolig, evnet ikke familien den samme konfliktfrie tilpasningen som hadde preget dens opphold i leiren til da. Svanviken hadde lagre med mat og klær, men dette kom utelukkende mødrehjemmet og barneherberget til gode. I den stilling familien Trondsen befant seg i, ble fristelsen til å forsyne seg av lagrene for stor. Fru Trondsen bemektiget seg 20 kg ull som hun solgte på bygda i bytte mot mat og klær.
Fru Trondsen hadde tidligere hatt nerveproblemer. Dette var velkjent. Den vellykkede tilpasningen på Svanviken og utsikten til å få egen bolig hadde imidlertid ført til at hennes psykiske helse hadde vært stabilt god over lengre tid. Men på bakgrunn av det inntrufne krevde nå misjonen henne rettspsykiatrisk undersøkt med sikte på å få henne erklært sinnssyk. Samtidig ble naskeriene politianmeldt. Ved den rettspsykiatriske undersøkelsen, som fant sted ved Opdøl psykiatriske sykehus i Molde i februar 1941, ble fru Trondsen erklært hundre prosent normal og over gjennomsnittlig intelligent. For naskeriene fikk hun en dom på 60 dagers fengsel.
Familien Trondsens situasjon vakte oppmerksomhet lokalt. Reaksjonene mot misjonens fremgangsmåte var sterke. Blant dem som reagerte sterkest var formannen i lokalforeningen for Norsk misjon blant hjemlose i Molde, fru Nathalie Solemdal. I et brev til generalsekretær Oscar Lyngstad, retter hun skarp kritikk mot fremgangsmåten og mot de forhold familien levde under på Svanviken. Hun mente at årsaken til ulykken var at misjonen ikke hadde innfridd sine forpliktelser overfor familien og at den i det hele tatt var blitt utsatt for svært urettferdig behandling. Hun anførte at misjonen kunne ha skaffet bolig dersom den virkelig ville, og at det ville ha vært enklere å ha familien bosatt i egen bolig enn på Svanviken slik forholdene der var. I dette lå en antydning om at misjonen hadde et annet motiv for å holde familien Trondsen på Svanviken, nemlig at det minsket faren for at okkupasjonsmakten skulle beslaglegge institusjonen. Familien Trondsen var i så fall misjonens gissel. Hun anklaget videre misjonen for å ha stått under ensidig påvirkning av bestyrer Bredeli hva angikk oppfatningene av familien Trondsen. Fru Solemdal skriver at hun under et kretsmøte for lokalforeningen av misjonen hadde konfrontert bestyreren med en beskyldning fra fru Trondsen om at han hadde kjøpt det som var igjen av familiens løsøre i bytte mot mat og klær. Bestyrer Bredeli hadde bekreftet dette. Samtidig omtalte han fru Trondsen som en djevel. På bakgrunn av det som her var kommet frem, anså fru Solemdal bestyrer Bredeli som fullstendig uskikket til stillingen.
Generalsekretær Lyngstad svarte med et hissig brev og gav uttrykk for at han følte seg alarmert over fru Solemdals holdning. Om bestyrer Bredeli heter det at "i ham har vi en så human og forståelsesfull bestyrer som vel mulig".
Våren 1943 forlangte lokalforeningen i Molde at generalsekretæren snarest innfridde sitt løfte om bosetting for å forhindre en tragedie. Foreningen hadde på eget intitativ gjort fremstøt for å skaffe familien Trondsen bolig i deres hjemmedistrikt, og lyktes uten vanskeligheter med å finne et egnet bus i Grimstad. Foreningen var villig til å garantere for kjøpesummen på kr. 7000, som var i overkant av hva misjonen vanligvis betalte for boliger til klienter. Generalsekretær Lyngstad, som hadde fast avtale om rapportering av egnede objekter fra eiendomsmeglere rundt om i landet, fikk samtidig tilbud om et hus i Tveit utenfor Kristiansand til kr. 3000. Men generalsekretær Lyngstad hadde ikke til hensikt å innfri sin forpliktelse til å skaffe familien Trondsen bolig og takket nei til begge tilbudene. På denne tiden var familien Trondsens stilling fullstendig håpløs. De bodde med fire barn i et nærmest ribbet bus og manglet det nødvendigste av mat og klær. På ny hadde fru Trondsen forsynt seg av lagrene og fått en dom, denne gang på 8 måneder. Dette ble nå generalsekretær Lyngstads begrunnelse for ikke å ville innfri sitt løfte om bolig. Familien Trondsen ble tvert imot utvist fra Svanviken, samtidig som barna ble fjernet og satt i barnehjem. Idet fru Trondsen ble ført til fengsel for a sone, drog mannen alene til Sørlandet, hvor han ved egen hjelp klarte å skaffe seg en midlertidig utleiebolig.
Fru Trondsens nasking fra lagrene pa Svanviken skjedde begge etter at familiens kontrakt på Svanviken var utløpt. Inntil dette punkt hadde ingen hatt noe å utsette på den. Bortsett fra de to naskeriene, opptrådte familien Trondsen helt og fullt lojalt mot misjonen ved a bli værende på Svanviken, til tross for risikoen og vanskene ellers. Misjonen på sin side innfridde ikke en eneste av sine forpliktelser overfor familien.

Svanviken i lokalsamfunnet

Svanviken arbeidskoloni ligger naturskjønt til i Eide kommune midt mellom Molde og Kristiansund. Kommunen bar i dag ca. 3000 innbyggere. Flertallet er sysselsatt i forskjellige industriforetak, en mindre del i primærnæringene. Flertallet av de ansatte ved Svanviken kom fra lokalsamfunnet eller fra distriktet.
Hvordan fungerte en "tater-ghetto" i et sâ lite lokalsamfunn? På hvilken måte påvirket nærværet av så mange tatere lokalbefolkningens holdninger til gruppen?
Svanviken arbeidskoloni ligger forholdsvis isolert til, men avstanden til bygdesenteret er ikke mer enn en knapp kilometer. Gjennom nesten 90 år har lokalbefolkningen ikke kunnet unngå å få ganske nær føling med institusjonsmiljøet.
Etter hvert som Svanviken kom i normal drift og ble en viktig arbeidsplass for bygdas folk, bleknet også skepsisen. Institusjonens ledere var som regel prester eller diakoner; og deres status i lokalsamfunnet var deretter. Plasseringen av et stort antall tatere i én institusjon bidrog til å sementere negative holdninger til taterne.
I april 1996 reiste Aage Georg Sivertsen med 12 elever fra Kristiansund videregående skole for å gjennomføre en spørreundersøkelse om lokalbefolkningens holdninger til taterne og til Svanviken. Det ble stilt spørsmål til ulike aldersgrupper. Av 29 kvinner og menn som lot seg intervjue, hadde 25 bodd i bygda hele sitt liv. Av de 29 mente 26 at det ikke hadde foregått overgrep mot tatere på Svanviken. Like mange hadde et generelt negativt syn på taterne og mente at det var riktig å anbringe dem i egne leirer. 26 av 29 mente også at en negativ fokusering på det Svanviken var og stod for, stilte lokalsamfunnet i et uheldig lys. Ingen hadde særlig kjennskap til det strenge disiplinærreglementet for kolonistene, men på spørsmål om man syntes det var riktig at det skulle være forbudt for taterne å snakke romani, svarte 26 av 29 at de syntes dette var på sin plass.
Svarene gir inntrykk av at Svanviken har vært — og er — en sentral institusjon i bygda, og at bygdefolket opplever negativ fokusering på institusjonen som en krenkelse av deres lokalpatriotiske selvfølelse. Kritikk av Svanviken og misjonen utløste behov for å ta bygda og bygdefolket i forsvar. Men noe virkelig kjennskap til taterne og deres kultur hadde likevel bygdefolket fâ muligheter til å skaffe seg. Det strenge disiplinærreglementet på Svanviken gav taterne små muligheter til å blande seg med lokalbefolkningen. Autoriteten som omgav Svanvikens ledelse, den religiøse legitimeringen som virksomheten hadde og det faktum at taterne ensidig ble sett i et avsondret institusjonsmiljø, har bidratt til å fastholde negative forestillinger om taterne som en ynkelig og hjelpetrengende gruppe.

En anstalt for kulturell avprogrammering

Misjonens sentrering om egne målestokker for rett og galt satte den fullstendig ute av stand til å se noen positive verdier hos den gruppe den hadde utpekt som sine klienter. Taterne var i egenskap av a være tatere per definisjon syndige, og den kultur de representerte, ble ansett som komplett verdiløs. Så sent som i 1971 uttalte den daværende bestyrer ved Svanviken, Agnar Austvik, i et radioprogram at han anså de "såkalte verdier" ved taterkulturen som noe "kunstig" som det ikke var verd å ta vare på. Svanviken var derfor ved siden av å fremme tanken om arbeidets frelse og "hjemmets vidunderlige fryd", også en anstalt for kulturell avprogrammering av tatere. Det var her de radikale tiltak som generalsekretær Carlsen understreket betydningen av, virkelig ble satt inn. Dette kom klart til uttrykk så sent som i 1963 da Svanvikens daværende bestyrer, pastor Knut Myhre, uttalte til billedmagasinet Aktuell:

Det vi gjør er å utrydde et folks egenart. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelse de har vært vant med og som deres forfedre har levet med i århundrer.

Myhre tilføyde:

"Det er en radikal fremgangsmåte og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det?"

Den kulturelle avprogrammeringen gav seg mange uttrykk. Det var f.eks. forbudt å snakke romani innen leirområdet. Språket er en viktig del av et folks identitetsopplevelse, og forbudet ble håndhevet svært strengt. Like strengt ble forbudet mot alle former for taterhusflid håndhevet. Det samme om man sang, danset eller spilte taterkulturens tradisjonelle musikk. Samvær med slekt utenfor leiren var sett på som en særlig grov overtredelse. Dette ble nemlig straks etter opprettelsen av arbeidskolonien et av de virkelig store problemene for misjonen. Taterkolonien førte til at Svanviken ble et fast stoppested på reiseruten til kolonistenes slektninger. Det var et stadig renn av slekt og venner som skulle pleie kontakten med sine frender på Svanviken. De nære og tette slektsbåndene er en karakteristisk side av taterkulturen, og dette skapte store vanskeligheter for misjonens sosialiseringsprogram. Slektningene var fristere som distraherte kolonistene og vakte lengsler i dem etter det frie reiselivet, sangen, musikken og leirbålene. Reiselivets prøvelser til tross: Det var bedre a være fri og frank enn å grave grøfter på Svanviken for dårlig betaling. Ikke rent sjelden hendte det at kolonister slo følge med besøkende frender som var kommet på besøk.
Kolonister som ikke rettet seg etter leirens reglement, kunne bli utsatt for mange ulike former for represalier. Ved ukentlige plenumsmøter måtte kolonister som hadde forbrutt seg, stå skolerett for bestyreren. Avkorting av lønn opptjent gjennom eget arbeid var også en vanlig represalieform. Men det var den hardeste reaksjonsformen som var den mest benyttede, nemlig å bruke løsgjengerloven og vergerådsloven rnot familiene. Kolonister sorn ikke ville innrette seg, kunne bli sendt i tvangsarbeidshus med den følge at familien ble splittet og barna tatt. Av to onder var unektelig Svanviken det minste. Mer vanlig var det å benytte vergerådsloven som represalie. Bagatellrnessige overtredelser kunne føre til at barna ble tatt. Det ble gjort klart for kolonistene at de fikk beholde barna på nåde bare så lenge de bodde på Svanviken og innrettet seg. Men ble noen knepet i å snakke romani sammen, var resultatet at barna ble tatt. Det samme om man begav seg utenfor leirområdet uten tillatelse eller hadde tatt imot besøk av slekt.
Kolonistene måtte undertegne kontrakter som forpliktet dem til opphold i leiren i et gitt antall år. Ved oppstarten var det vanlig med en kontraktstid på ett år, men denne ble senere utvidet til først to, deretter tre og fem år. Overfor dem som stod kontraktstiden ut, forpliktet misjonen seg til å skaffe bolig og bistå med å finne arbeid. Misjonen tilbød, særlig etter krigen, markedets billigste (og dårligste) boliger, som regel i tettbygde strøk der mulighetene for sosial anonymisering var størst, men også med desto større risiko for frernrnedgjøring. I noen tilfeller unnlot misjonen å oppfylle sin forpliktelse til å skaffe bolig under henvisning til at familien ikke var moden for bosetting. Kontraktene inneholdt ingen reservasjoner som gav adgang til å umyndiggjore kolonistene ut fra slike vurderinger.
Arbeidet ved Svanviken gav svake resultater. Bare ca. 30 prosent av kolonistene klarte å stå kontraktstiden ut. De fleste av disse ble etter kontraktstidens utløp bosatt i boliger som misjonen hadde utsett til dem, sorn regel på steder som lå langt unna slektens tradisjonelle ferdselsområder.
De 70 prosent som ikke maktet å stå kontraktstiden ut, måtte avgi sine barn til misjonen. Om dette heter det i misjonens organ "På hjemveien":

Noen maktet ikke å gå inn i det regelmessige livs disiplin, og drog ut på veien igjen, enda de måtte gi barna fra seg og gå veien alene.

Mange tatere levde under elendige forhold og så i utgangspunktet på Svanviken som en mulighet til å skaffe seg sosiale goder som de ellers var forhindret fra å erhverve seg. Taterne satte friheten ved vandrerlivet høyt, men belastningene ved det kunne også være ekstreme, ikke minst vinterstid. Egen bolig og fast lønn var en attraktiv avlastning fra det risikoutsatte livet de var vant med. Men etter hvert som systemets totalitære ansikt viste seg, støtte det an mot den stolthet som er ett av taterkulturens fremste kjennemerker og sorn kanskje har vært den viktigste forutsetning for at de har kunnet overleve. Leif Strand, som på begynnelsen av 70-tallet var ansatt sorn psykolog ved Svanviken, observerte misforholdet mellom forventning og realitet på nært hold. I et radiointervju i 1977 uttalte han:

Jeg tror de fleste av familiene har kornmet på Svanviken fordi de har vært ute i en fortvilet situasjon. De har reist rundt, de har hatt kummerlige boliger og arbeidsforhold. Så når dette har pågått over tid, er farnilien utslitt. De har barn som skal på skole, de har dårlig økonomi. Men når de har vært en tid på Svanviken og funnet roen, føler de at de har blitt med på noe som de ikke visste hva var. Til å begynne med når de kommer hit, er de lettet. Etter hvert blir flere og flere av dem frustrert. De føler seg innesperret. De føler at den frihet de hadde er borte, o g de stiller seg sterkt kritisk til den måten ting blir gjort på. De føler de ikke blir hjulpet slik de selv ønsker å bli hjulpet.

Det kunne sies enda sterkere: Systemets rigiditet samt de stadige truslene om at barna ville bli tatt dersom ikke institusjonsreglementet ble etterlevd, virket psykisk terroriserende og massivt krenkende. Svanviken ikke bare behandlet kolonistene som klienter og berøvet dem deres frihet på tvilsomt juridisk og moralsk grunnlag, men forulempet og krenket deres menneskeverd på en måte som bare kunne utløse aggresjon og vrangvilje.
Fra opprettelsen i 1908 frem til krigsutbruddet i 1940 var 85 familier med til sammen 506 personer anbrakt på Svanviken. Svanviken ble først nedlagt i januar 1989. Tateren og emissæren Ludvig Karlsen leier i dag Svanviken av stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste for sitt arbeid blant rusmiddelskadd ungdom.