19. REISA MED ”GOTENLAND”, 24. FEBRUAR 1943

                                                158 PERSONER – 7 OVERLEVDE

 

De aller fleste som skulle med denne transporten, kom fra Bredtvedt, men noen få kom også fra Grini. Som vi alt har hørt, skulle disse ha vært med ”Donau”, men toget klarte ikke å komme til Oslo på rett tid. Dette medførte et fengselsopphold på tre måneder før deportasjonen. Like før avgang kom en av fangene bort til Leo Eitinger som var lege. Det gjaldt fru Klein som var blitt meget dårlig. Leo Eitinger undersøkte henne, kontaktet sjefen for transporten, også denne ganger var det Grossmann. Haupsturmfuhrer Wagner som også ble kontaktet, gav ordren: ”Bær henne i land.”

 

Leo Eitinger ba om å få fungere som fangelege og fikk en friere stilling under transporten.

 

Mor Gusta pluss døtrene Judith og Ruth samt lille Theodor hadde sammen med de aller fleste vært internert på  Bredtvedt fengsel i Oslo. Denne gangen oppsto de sterkeste scenene om bord da ektemenn måtte ta farvel med sine koner og barn. Barna hang rundt halsene på foreldrene sine og ville ha begge hos seg. De andre kristiansundere som var med denne transporten: Sara Borøchstein Granstein og ekteparet Jacob og Frida Hirsch med datteren Esther samt familien Borøchstein unntatt faren som dro med ”Monte Rosa”.

 

De eldre, den eldste var 80 år, gikk for langsomt og fikk sine slag. Ekteparet Hirsch var godt over 70 år, så de to må ha hatt en forferdelig reise, ellers var den yngste halvannet år! Statspolitiet var også denne gangen svært ”røff” i behandlingen av fangene. Men det synes som om behandlinga jødene fikk på ”Gotenland”, var noe bedre enn den på ”Donau” selv om det var samme kommandanten som sto for transportene. Båten ble liggende lenge ved kai før det ble kastet loss kl. 5 neste morgen 24. februar.

 

Untersturmführer Grossmann, ansvarshavende for reisa, skulle berolige fangene og sa at alle var på vei til Polen for å arbeide, familiene skulle få holde sammen, og alle skulle få fangedrakter. Men hos mange naget nok tvilen! De hadde nemlig hørt kommandanten si til en mor som sang med barna sine: ”Bare syng barn, så lenge dere lever!”  Til en eldre fange med paraply hadde han følgende bemerkning: "Den vil du sikkert ikke få bruk for der du kommer!”

Men en ung fange fikk vite hva som ville skje: ”Hvis du får lov til å arbeide, er det ikke så farlig, for da kommer du kanskje til å holde ut.”

 

Leo Eitinger undret seg over hvor tilpasningsdyktige barna var. På Bredtveit hadde de lekt og sunget sammen, og på båten fant barna hverandre fort.

 

Under hele overfarten  hersket det en underlig stillhet om bord. Folk snakket lavmælt og var spente på hva som ventet dem.

 

Ellers hadde disse fangene det slik som de som reise med ”Donau”: Mat var det sparsomt med. Lufta nede i lasterommet var tung. Men under denne transporten fikk alle komme opp på dekk med visse mellomrom. Renslighet ble det bare så som så med. Noen ble sjøsyke, men de ble spart for sterk storm slik at de var framme i Stettin etter tre døgn. Men før de gikk i land, måtte de levere fra seg legitimasjonskortene.

 

På kaia sto hundrevis av soldater klar til å ta hånd om dem, noen hadde med seg snerrende schäferhunder. Og så var det å komme seg ned leideren i full fart uten å falle. Etter en appell på kaia i snø og frostrøyk ble de beordret inn i godsvogner. De ble stuet så tett at det var  umulig å sette seg. SS-soldatene skreik, sparket og pisket for å få opp tempoet. ”Videre, raskere, fordømte jødesvin!

 

Snart skulle de sette ut på den siste reis til Auschwitz for de flestes vedkommende. Prosedyren for innlasting var den samme som ved tidligere transporter. Muligens var godsvognene noe bedre. Denne gang slapp fangene å vente så lenge før toget satte seg i bevegelse. Et barneskrik brøt stillheten i det de tok ut på første etappe som varte hele ettermiddagen og natta med. Ei kuvogn skal ha plass til 6 hester og to menn. Nå ble 60 personer presset inn. Før døra ble låst fra utsida ble det kastet inn et halvt brød til hver og ei kanne vann på deling samt ei dobøtte.  På en stasjon der toget gjorde en kort pause, ville en jernbanemann gi fangene litt vann, men ble bryskt stoppet: ”La dem bare krepere. De omkommer likevel før eller siden.”

 

I Berlin var det stopp. Derfra skulle de norske fangene kobles på en større transport til Auschwitz. Men det visste de ikke da  ble  kjørt til en synagoge som fungerte som samlestasjon. Det hadde nemlig vært razziaer i Berlin, og nå var over 2000 mennesker samlet i synagogen.

 

I hånda fikk  jødene et skjema til underskriving;  en erklæring om at all eiendom og formue skulle tilfalle den tyske stat, som til gjengjeld skal skal sørge for den enkelte så lenge han levde! Men de norske jødene hadde også undertegnet dette allerede under arrestasjonen på hjemstedet.

 

Julius Paltiel, en av de ytterst få som kom tilbake til krigen, forteller:

Stemningen i synagogen er elektrisk. Så mange bekymrede mennesker, så mye angst. Jeg får knapt puste, hjertet hamrer ukontrollert, svetten driver av meg. Jeg går mot utgangsdøra for å få litt frisk luft. Der oppdager jeg en stor gruppe bevæpnede soldater i uniform som passer på oss. Jeg får et glimt av gatebildet; utallige hakekorsflagg og flere grupper med Hitlerjugend som synger og marsjerer. Synet fyller meg med skrekk.

 

Jødene gikk ei fæl natt i møte. Lufta ble som i lasterommene på fangeskipet, og det var ikke anledning til å bevege seg. Så ble alle vekket av at et forskrekkelig bomberegn over Berlin. Bølger på bølger av bombefly veltet innover byen. Noen av bombene falt like ved synagogen. Vinduene ble knust, strømmen gikk, og alle var redselslagne. SS – soldatene ble også grepet av panikk. Verst hadde vel barna det. Ved hvert bombenedslag skreik mange barn og kvinner. Strømmen var borte i over to timer. Men ingen var skadet, noen hadde fått små skader da vindusrutene ble blåst inn. Så ble alt stille, men ingen fikk sove mer den natta. Mat var det lite av. Men etter en slik nerveslitende reise følte de seg slett ikke sultne. Men tørste var de. Verst var det for barna som ikke helt ut skjønte hvorfor mamma ikke kunne gi dem noe å drikke. Tidlig neste dag kom neste ordre: Alle skulle komme seg ned til jernbanestasjonen i ventende lastebiler. Familiene prøvde som tidligere å holde sammen. Mange av barna valgte å leke mens de ventet og måtte ropes bort til lastebilene. Hva gjorde vesle Theodor som ikke lenger hadde kosebamsen å trøste seg med?

 

Ryktene gikk om at transporten skulle gå  til Polen. Forhenværende krigsveteraner mente derimot at ferden skulle gå til Theresienstadt ved Praha i Tsjekkoslovakia. På stasjonen sto det rekkevis med kuvogner, men kveg ville nok bli behandlet bedre. Soldatene sparket og pisket menneskene inn i vognene. Julius Paltiel oppdaget at en ung jypling ga seg til å slå hans mor. Han skreik opp og fikk i det samme alle skytevåpnene rettet mot seg. Julius måtte resignere. Han kunne ikke gjøre noe for å hjelpe mammaen sin. Det virket som om soldatene skulle ha utløp for nattas grufulle hendinger. Selv en SS – Hauptsturmfürer syntes det gikk for vidt og sendte en innberetning videre, ikke av humanitære grunner, men ”fordi en slik atferd gav næring til de verste beretninger om grusomhet.”

 

Hele 1700 mennesker skulle inn på toget. Hver vogn fikk 5 liter vann og ett brød  pr. 5. person til utdeling. Dette skulle vare i halvannet døgn. Midt på natta 3. mars stoppet toget etter 3 døgns reise fra Stettin. Da var de så kalde og gjennomfrosne at de knapt reagerte da dørene ble åpnet. Raus, raus! (Ut, ut) Scneller, scneller! (hurtigere ) Det tok tid før de klarte å gå, og mange falt i det de skulle komme seg ut av kuvognene. Da ble det ekstra skriking og stokkeslag på stakkarne. Familiene holdt fortsatt sammen. Lille Theodor var nok blitt så godt skjermet som mulig under togreisa av sin mor; og de to søstrene, Judith og Ruth, hadde nok sikkert trøstet hverandre så godt de kunne. Men alle var redde, og mange var i sjokk. De hadde sikkert snakket om far og Emanuel, og at det skulle bli kjekt å møte dem. Men de var jo alt døde. Men det visste de nok ikke.

 

Truende SS-soldater sto langs den snødekte perrongen, og gustne, triste fanger i stripete uniformer kom for å bære bagasjen. Til Julius Paltiel hvisket en av dem: ”Husk at her er du frisk uansett. Vær forsiktig. Flere av vokterne er sinnsyke mordere”

 

Om bord på båten var de lovet å få være sammen. Men nå hørte de ordren: Menn til høyre, kvinner og barn til venstre.  De ble utsatt for det som benevnes som seleksjon. (Utvelgelse) Nå ble det en forvirring uten like. Ett av barna løp etter faren, men SS hadde ingen medlidenhet. I neste øyeblikk ble mange vitne til nok en bestialsk handling. En gestapist tok et barn fra ei mor, gav barnet en klem for så å sette det ned på bakken og skyte det like foran øynene på mora som sank sammen. Men hun ble bare drevet videre i rekka mens hun skrek hjerteskjærende. Alle var angstfylte. Mange kvinner og barn gråt der de sto en kort stund før de ble kjørt bort på en lastebil stille vinkende til mennene. Under alle transportene utviste mødrene en enestående omsorg for barna. Av kvinnene var det bare noen få som ble plukket ut.

 

De norske mannlige jødene ble utsatt for nok en seleksjon: De som var over 40 år og under 18 år, ble drevet bortover perrongen av SS-soldater med våpnene klar. Disse måtte slutte seg til følget av kvinner og barn. Resten av mennene måtte paradere forbi en offiser som nikket dem som så sterke ut til høyre. Etter en stund sto det bare 27 mannlige norske jøder tilbake i høyre kolonne, sammen med andre (535 menn og 127 kvinner av de 1700 ankomne fangene).

 

Men for Gusta (mor),  Judith, Ruth og Theodor Fischer og mange andre i samme transport ble den 3. mars 1943 deres siste levedag, deres første og eneste dag i dødsleiren Auschwitz. Det samme ble tilfelle for de andre fra Kristiansund, de 6 fra familien  Borøchstein: Mascha (mor) med barna Rosa, Leopold, Philip, Sonja og Julius som var jevngammel  med Theodor.   På samme dag døde også den 76 år gamle Jacob Hirsch med sin to år yngre kone, Frida og deres datter Esther som så trofast hadde stelt sine foreldre. Sara Borøchstein Granstein ble også tatt av dage selvsamme dag.

 

 

På noen minutter var 14 kristiansundere blitt drept, bare noen timer etter at de hadde vinket farvel til de 166 mennene som sto i egen kolonne.

 

For ei båtreise! For ei bombenatt! For noen togreiser!! For en slutt på livet! Det er ikke til å fatte.

 

Julius Paltiel som er blitt sitert flere ganger tidligere, hadde undret seg over hvor mora og broren var havnet. Da han traff på noen landsmenn litt seinere, spurte Julius etter sin bror.

”I pipa…Jeg forstår ikke svaret. Han er gasset! Langsomt går grusomheten opp for meg. De forteller at Idar hadde fått et sår på leggen. Han oppsøkte sykestuen. Den dagen ble alle som kom innom sykestuen sendt direkte til gasskamrene, uten spørsmål eller legeundersøkelse. Jeg forstår egentlig ikke hva som menes med gasset, har aldri hørt om det. Gasset i hjel! Men jeg skjønner at Idar er død! Jeg tenker på mamma. Forsiktig spør jeg om noen vet hvor det er blitt av de andre i vår transport. Jeg vil så gjerne se mamma.

 

De andre ser på meg med trette, sløve, øyne, hvisker:  -  Gasset – Gasset? Min hvisking er som et ekko. Nå går det opp for meg at mamma er borte, død. Jeg roper – Hva med onkel Aron, tante Thora, de andre?

Svaret kommer tonløst: - Gasset.

Dette forferdelige ordet får hodet mitt til å verke, til å sprenges. Gasset, gasset, gasset, skriker en stemme inne i meg. Jeg lukker øynene, holder meg for ørene, men likevel hamrer ordet om og om igjen. Gasset, gasset, gasset!”

 

Julius måtte komme for seg selv og gråte ut. Senere skulle det gå opp for han at bare 10 var tilbake av 530!

 

Ei ung utenlands jente kom og spurte en kapo: ”Hvor er moren min? Hun var jøde.”  Kapoen pekte opp og sa: ”Der er moren din, spør meg aldri mer”. Jenta forteller: Jeg skjønte ikke. Jeg mener, hva mener hun med ”Der er moren din”,  og så peke opp på røyken? Det var fryktelig, fryktelig skremmende.                                                                                                                

auto0

auto0  krematorier i Auschwitz                                                            

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                                                gasskammer i Auschwitz

 

I alt 736 personer ble sendt med disse transportene fra Oslo seinhøstes 1942 og først på vinteren i 1943. Av disse kom bare 18  tilbake. Utenom disse transportene som vi her har fulgt, ble ytterlige 31 deportert. Av disse overlevde 8. Til sammen ble altså 767 jøder deportert fra Norge. Av disse overlevde 26. (Antallet varierer noe fra bok til bok med en forskjell på noen personer.)

Innhold

Neste kapittel