03/01/07

Et høydepunkt på vår tur rundt i Namibia var et besøk hjemme til Rosalindes bror. Dette hjemmet er en typisk "homestead" der det er en ytre vegg og en rekke indre vegger som skiller "rommene", og så er det ulike hytter inne i rommene for ulike funksjoner.

Ett av rommene er kjøkkenet. Her blir det laget masse mat over åpen ild , mens høner og katter lusker rundt grytene.

Rett ved siden, i neste rom, står de store beholderne med innhøstet mais / hirse fra siste avling.

Mens vi venter på maten, sitter vi i en stor rund stråhytte. Det er stekende varme ute, men i stråhytten er det svalt og passe temperatur. Vi blir servert det lokale brygg, men går fort over til øl og brus på vanlige flasker.

Maten blir servert, flere slektninger kommer tilstede, alle håndhilser med alle tilstedeværende, en god namibisk skikk. Håndhilsingen er tredelt, først det "vanlige” vi europeere er vant med, så skiftes det til tommelgrep, og tilbake til håndgrepet. I tillegg tar namibiere ofte og berører sin høyre albue med fingerspissene på venstre hånd samtidig som de håndhilser, noe som er et tegn på respekt. Om man er skitten eller fettet på hånden når man skal hilse, hilser man ved å tilby håndleddet i stedet for hånden, for hilses skal det!

Maten er god! Det er mye kjøtt, antakelig både geit og okse, innmat, ris, potetsalat, oshifima (tradisjonell grøt fra mais eller hirse), salat, bønner, linser og kålsalat.

På oppfordring forteller Rosalinda om sin bakgrunn. Hun forteller om hvordan hun rømte fra skolen sammen med kjæresten, for å sloss for landet sitt, en flukt over grensen til Angola og Zaire. Hun forteller om hvordan en hvit mann hjalp dem, og at hun som kristen slet med samvittigheten da det så ut til at kameratene ville drepe denne hvite mannen som var sammen med dem, og at hun sa ifra. Hun forteller videre om opplæring i Swapo der hun som sterk ung kvinne ble kommandosersjant. , sulten, samholdet i SWAPO inkludert mellom menn og kvinner, et samhold og en respekt hun savner nå i dagens samfunn. Menn og kvinner var likestilt i SWAPO den tiden - kvinnene fikk til og med hjelp fra guttene med å fremstille sanitetsbind av bark.

Gjennomgangstemaet er slitet, sulten, forvirringen, men også iveren, idealet om en bedre fremtid, hvordan motgang gjør sterk, og at man er et produkt av det man har gjennomgått. Hun forteller lavmelt og uten dramatikk, noe som understreker innholdet langt mer enn en teatralsk fremstilling kunne gjort.

For ca 15 år siden ble hele Elverum engasjert av noen ildsjeler som visste hvordan det stod til i Namibia. Det var en utrolig kreativitet som ble aktivert. Blant annet ble det bakt proteinkjeks i mange hjem, og disse ble pakket i melkekartonger og sendt til Afrika. De var visst sunnere enn de smakte godt. På venteværelser og lignende ble det lagt ut strikkepinner og garn, så strikket folk lapper og disse ble igjen samlet inn og laget lappetepper av. Rosalinda, har vært på besøk i Norge i regi av Namibiaforeningen tidligere. Under besøket fikk hun se ett typisk lappeteppe som lå over en sofa på spiserommet på Namibiahuset. Hun brast nesten i gråt og sa "Jeg har ennå restene av et slikt teppe! Jeg fikk ett i Angola, og det var til stor hjelp i en vanskelig tid".