EN VURDERING AV INNHOLDET I SKRIVET: ”OM NOEN VIL HA ET TILSYNSEMBEDE”

 

 

 

 

 

 

 

  Dette skrivet er forfattet av eldsterådet i Tabernaklet menighet i Bergen. Undertegnede er blitt bedt om å vurdere det teologiske innholdet i dette skrivet. Min vurdering må også sees i sammenheng med en artikkel som jeg har skrevet med tittelen: Kvinnens stilling i menigheten. Den er sendt til et medlem av denne menigheten. Jeg vet ikke foreløpig hva han vil bruke den til. Han står fritt i det.

   Bakgrunnen for dette skrivet er det forholdet at eldsterådet i denne menigheten ønsker å åpne opp for kvinner i eldsterådet. Eldsterådet går enstemmig inn for dette, men blant medlemmene i menigheten er det delte meninger om dette.

   I gjennomgåelsen av dettes skrivet vil jeg holde meg til de overskriftene som skrivet har.

 

1.1.         BIBELTOLKNIG

 

   Jeg siterer fra skrivet: ”Vårt utgangspunkt har vært at vi ønsker kvinner i eldste- og forstanderfunksjonen, dersom ikke Bibelen sier noe annet.”

   Det siste er et godt utgangspunkt, men i og med at eldsterådet ønsker at kvinner kan ha disse embetene, så vil det hele tiden være på utkikk etter momenter som taler for, at kvinnene kan ha disse embetene. Denne undersøkelsen vil derfor i utgangspunktet ha en slagside. Man vil framheve de synspunktene som støtter den konklusjonen, som allerede er tatt.

   Den vanlige måten å undersøke et forhold eller en sak på er at en først samler sammen argumentene og på grunnlag av dem gjør man en konklusjon. Det er det som er forskning.

 

2. HISTORISKE FORHOLD I MENIGHETEN

 

   Jeg er enig i det som står øverst på side 2 at man kan ikke ”bygge på personlige kallsopplevelser eller åpenbaringer” når det gjelder de teologiske standpunktene som vi tar, men de må bli ”bekreftet av andre autorative kilder.” Disse kildene må være Bibelen og en rett forståelse og tolkning av den. Vi kan heller ikke gå til kirkens eller kirkesamfunnenes teologiske skrifter, for å finne de riktige svarene, for mye av det som står det, er galt.

 

   Det kommer fram av skrivet at menigheten først i 2003 åpnet opp for en kvinnelig pastor, og at menigheten før den tid ”har hatt et klassisk konservativt syn på kvinnelige eldste”. Menigheten har før 2003 benyttet seg av kvinner i alle tjenester i menigheten unntatt pastorembetet og eldstefunksjonen.

   Min kommentar til dette er at det har ikke skjedd noe nytt etter 2003 med de bibelske tekstene, som gjør, at menigheten har måttet forandre praksis og tenkemåte. Det er ønsket om å få inn en kvinnelig pastor og kvinnelige eldste som har ført til at eldsterådet har forandret praksis. Kanskje ligger det også press fra en del av medlemmene i menigheten bak kravet om disse forandringene.

 

3. GJENNOMGANG AV DE SENTRALE BIBELSKE MATERIALET

 

3.1. SKAPELSEN

 

   Når det gjelder skapelsen, så operer eldsterådet med et ”urmenneske”, som var til før Adam og Eva. Det er ut fra dette ”urmennesket” at Adam og Eva ble skapt.

   Dette var noe nytt for meg. Jeg har bestandig trodd og lært at Gud skapte Adam som det første mennesket, og at han skapte Eva av ett av Adams ribbein.

   Dette er bare tull fra eldsterådets side, og det burde være noen i eldsterådet som er så modne, at de kunne si klart ifra om dette. Paulus opererte også med Jesus som den siste Adam og Adam som det første mennesket. (1.Kor.15,45-49.) (Se også 1.Tim.2,13-14.)

   Denne meget ukorrekte vurderingen av skapelsen av Adam og Eva hører sannsynligvis med til liberal teologi, og det er gjort for å svekke det forholdet at det er en forskjell på mannen og kvinnen. I og med at de begge er kommet fra et ”urmenneske”, så er de likestilte. Her må eldsterådet ta et oppgjør med seg selv for gal og misvisende teologi.

   Dessuten har dette ikke noe å gjøre med spørsmålet om kvinnelige pastorer og kvinnelige eldste.

 

3.2. HVA ER EN ELDSTE?

 

   Beskrivelsen av hva en eldste er, hvilke kvalifikasjoner han skal ha og hvilke oppgaver som er tillagt ham, er korrekt beskrevet i skrivet.

   Selve ordet ”presbyteros”, som betyr ”en mann med skjegg”, er på gresk et hankjønnsord. Dette betyr at en tilsynsmann skal være en mann. En kvinne har ikke skjegg.

   Det er også brukt et annet ord om en eldste, og det er ”aposkopos”.  Disse to greske ordene blir brukt om det samme.

 

   For å vise at en tilsynsmann ikke behøver å være en mann, kommer eldsterådet med et meget dumt eksempel fra bergensdialekten. Det skriver i en fotnote nederst på s. 4 at til tross for, at eldste eller tilsynsmann er hankjønn på gresk, så behøver dette ikke å bety at vedkommende er en mann, for på bergensdialekten sier man EN JENTE- JENTEN.

   Dette er så dumt at det plasserer eldsterådet i en meget pinlig situasjon. Dette er ingen russerevy, men det er en vurdering av et teologisk tema. Vet ikke eldsterådet at dialektene kan framvise forskjellige grammatikalske fenomener, som ikke er korrekte i følge grammatikken. Man sier også på bergensdialekten ”å ligge i ovnen” i stedet for ”å legge i ovnen”. Dette er lavmål av teologisk debatt. 

 

   Jeg siterer fra skrivet øverst på s.4: ”Vi tror på det alminnelige prestedømme, der vi alle, uansett alder og kjønn, er prester for Gud.”

  Hva som gjelder det ”alminnelige prestedømmet”, så har det ingen ting med kirken å gjøre. Dette begrepet går tilbake til jødedommen. Det er jødene som er uttatt til å være prester for hele verden. ”Og dere skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels hus.” (2.Mos.19,6.)

   Når Peter brukte dette begrepet i 1.Pet.2,5, så skrev han ikke til den kristne menigheten, men hans skrev til de messiansk jødene på Peter sin tid. De var medlemmer- ikke av kirken- men av Riket for Israel. (Se mine mange bøker om forholdet mellom Israel og den kristne menigheten.)

 

   Det er ikke bare pinsebevegelsen som tar feil på dette punktet, men det gjør også resten av kirken med noen få unntak. Vi er ikke prester for Gud, men vi er medlemmer av det kristne legemet.

   At eldsterådet tar feil på dette punktet, har med den såkalte erstatningsteologien å gjøre. Den går ut på at man fornekter Riket for Israel og jødenes rolle i det, og overfører Guds løfter til Israel og jødene på den kristne menigheten.

 

  Hva som gjelder beskrivelsene av de eldstes gjøremål på s.4, er de korrekte.

 

3,3. KVINNER I TJENESTE I BIBELEN

 

  Det forholdet at Gud brukte kvinner i G.T. og i N.T. til forskjellige oppdrag i sitt rike, betyr ikke at de skal være ledere i den kristne menigheten. Dette er to forskjellige ting og forhold. Vi må gå til Paulus, for å få vite noe om kvinnens stilling i menigheten, og selv om vi dessverre ikke får vite alt om dette, slik som vi skulle ønske det, så får vi i alle fall vite nok til at vi klart ser og forstår, at det er en under- og en overordning i den kristne menigheten, der kvinnen er tildelt en annen rolle enn det som mannen skal ha. (Se min artikkel: Kvinnens stilling i menigheten, hvor jeg belyser disse forholdene.)

 

3.4. OVERSETTELSESPROBLEMER

 

  I to tilfeller er ordet ”presbyteros” brukt om kvinner. Det er 1.Tim.5,2 og Titus 23, Vi vet ikke hvorfor dette ordet er brukt her, men det er brukt i en sammenheng som ikke har noe med eldstefunksjonen å gjøre. Til tross for at eldsterådet også mener at disse to kvinnene, som er nevnt i disse to tekstene, ikke har noe med eldstefunksjonen å gjøre, så antyder det likevel at disse ordene muligens kan oversette med ”eldstinner” eller ”kvinnelige eldste”.

   På dette punktet motsier eldsterådet seg selv. Det er greit at det tar med disse to eksemplene, for det har tross alt med kunnskap å gjøre, men de har ingen verdi i det som diskuteres her. Hvorfor ikke kalle disse kvinnene for ”eldre kvinner”, slik som de fleste Bibel-oversettelsene gjør, og ikke spekulere i dette?

   Eldsterådet har her åpnet opp for en liten tvil om at dette ordet også kan bety noe annet enn det som det betyr. Det er ikke bra å så tvil om noe som står fast. Det var også det satan forsøkte seg med ovenfor Eva, og det lyktes: Har Gud virkelig sagt?

 

3.5. PINSEBEVEGELSENS BETYDNING

 

   Da pinsebevegelsen ble skapt for 100 års iden, antok man at man ”gikk inn i ”sildigregnets tid” (Joel 2,23ff.), og at dette innebar den fulle oppfyllelsen av Joel 3,1f”, hvor Guds Ånd ble utgydt over alt kjød.

   Dette er en gal oppfattelse av denne bibelske profeti. Disse profetisk utsagn har ingen ting med kirken å gjøre, men de abgår Israel og jødene.. Dette begynte på pinsefestens dag. Det var ”tidligregnets tid”. Deretter kom det opphold på ca. 2000 år som er kirkens tid. Etter menighetens bortrykkelse, kommer først ”senregnets tid”.

   Dette betyr ikke at vi ikke har Den Hellige Ånd i vår tid som frelsepant for alle, som er kommet til tro på Jesus, men det gir bare uttrykk for hvor liten forståelse pinsebevegelsen sammen med andre kirkesamfunn har for det profetiske ordet og dets rette plassering.

   Det forholdet at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror- både menn og kvinner- har ingen ting med eldstefunksjonen i en menighet å gjøre.

 

3.6. TALEFORBUDET

 

   Hva som gjelder teksten i 1.Kor.14,33-34 om kvinnenes talerforbud i menighetssamlingene, så har jeg gjennomgått den i min artikkel: Kvinnens stilling i menigheten. Jeg henviser til det som jeg har skrevet der.

   Jeg tilføyer at denne teksten må sees i sammenheng med 1.Tim.2,11-14.

 

   Hva som gjelder teksten i 1.Tim.2,11-14, så har jeg også gjennomgått den i min artikkel: Kvinnens stilling i menigheten. Jeg henviser til det som jeg har skrevet der.

   Eldsterådet mener at denne teksten ikke går på et TALEFORBUD, men at den går på et LÆREFORBUD i en avgrenset historisk periode i menigheten i Efesus.

   Her motsier også eldsterådet seg selv, for det går ikke an å lære uten å tale- dersom en ikke skal gjøre det skriftlig eller på en annen måte.

   Eldsterådet antyder at læreforbudet i versene 13 og 14 ”trolig var adressert til en lokal og historisk avgrenset situasjon, og at avsnittet dermed ikke uten videre forplikter kirken for all ettertid.”

   Dette er en del av slangegiften som sår tvil om Guds ords gyldighet. Dersom vi skal begynne å stykke opp Skriften på denne måten, kan det fort bli lite igjen av det som vi kan holde oss til i Bibelen. Et slikt syn åpner opp for en amputert Bibel der det er opp til enhver å bestemme hva som er gyldig kristendom eller ikke. Dette er liberal teologi på sitt verste.

  Dette er ikke den rette veien å gå. Vi må holde fast på alt Bibelens ord og forsøke så godt som vi kan å se sammenhenger i det, og la det ene Bibel-ordet bygge opp om det andre. Det er summen av Guds ord som er sannhet.

 

  Eldsterådet forklarer videre læreforbudet på bakgrunn av at det hadde sneket seg falske lærere inn i menigheten, og at det i den situasjonen var en del kvinner, som hadde gitt etter for den falske forkynnelsen og latt seg friste av den. I den forbindelsen ble kvinnene i menigheten i Efesus fratatt den muligheten å uttale seg om læremessige forhold. Det var mennene som skulle gjøre det.

   Eldsterådet skriver: ”Hun ble forbudt rollen som lærer og som dominerende figur overfor mannen.”

   Når eldsterådet ser dette på denne måten, så faller det generelle læreforbudet for kvinnen bort, og det blir henvist til en lokal situasjon der kvinnen ikke fikk lov til å uttale seg om læremessige ting og forhold. Læreforbudet gjelder ikke til enhver tid, men det er begrenset til en bestemt historisk situasjon og til en bestemt menighet. Dette er en meget farlig måte å behandle Guds ord på. Dette er Bileams vei og metode. Han visste klart hva Gud ville, og hva Guds ord gikk ut på, men han forkynte det som var annerledes. Han ønsket anerkjennelse og rikdom i stedet for å holde fast på Guds ord.

 

3.8. UNDERORDNINGSTEKSTENE

 

  Hva som gjelder tekstene i Ef.5,21-24 og 1.Kor.11,3, så henviser jeg til det som jeg har skrevet i artikkelen: Kvinnens stilling i menigheten.

   Eldsterådet skriver følgende om hvordan vi skal forstå ordet ”kefale”, som blir oversatt med ”hode”. ”Det greske navnet for hode (kephale) er brukt metaforisk for det som er overordnet, det som bestemmer… Det er uttrykk for autoritet og ledelse. Det er vanskelig å lese ordene om underordning, uten at det er klang av underkuelse, undertrykkelse osv.”

   Jeg har bestandig forstått disse tekstene på en konkret måte. På samme måten som et hode er konkret, så er også denne tildekningen konkret. Det var først når kvinnene hadde denne tildekningen på sitt hode, at de kunne be og tale nprofetisk.

 

   Dette har jo pinsebevegelsen ansett som konkrete forhold opp gjennom sin historie. Mange av kvinnene i pinsebevegelsen bærer fortsatt en eller annen form for hodebekledning når de er i menigheten. Det bør de fortsatt gjøre, for det uttrykker respekt for Guds ord.

  Eldsterådet har ikke den respekten for Guds ord som det bør ha, og derfor er det heller ikke teologisk modent til å uttale seg om innholdet i Guds ord. De bør snarest stille sine plasser til disposisjon for andre i menigheten som lærer Guds ord og fordeler det på en rett måte.

 

   Eldsterådet mener videre at dersom man ser på denne

hodebekledningen på en konkret måte, som har med underordning å gjøre, så kan dette gi uttrykk for ”underkuelse, undertrykkelse osv.”

   Her gjør eldsterådet seg til talerør for moderne kvinnelig likestillingsideologi. Den operer med begrepet ”likestilling”, og mener med det at mann og kvinne er likestilt på alle områder til å oppnå de samme stillinger og posisjoner som mannen. Slik tenker ikke Guds ord. Det operer ikke med likestilling i den samme betydningen, men det operer med begrepet ”likeverdighet”. Det betyr at ovenfor Gud er mann og kvinne likeverdige, men de har sine forskjellige posisjoner i menighetens arbeid og i Guds rike. Dette kommer klart fram i Guds ord.

  

4. SAMMENDRAG OG KONKLUSJON  

 

   Eldsterådet har i utgangspunktet ønsket å ansette kvinnelige eldste. Dette er et dårlig utgangspunkt for en rett konklusjon i dette spørsmålet. Dette utgangspunktet fører til at man hele tiden er på utkikk etter en forståelse av Bibel-tekstene, som går i favør av det som man ønsker å oppnå.

   Eldsterådet bruker skapelsesberetningen, det forholdet at mange kvinner har vært i Guds tjeneste opp gjennom historien, og det forholdet at kvinnene kan ha den profetiske nådegaven som et bevis på at der er likestilling mellom mann og kvinne i den kristne menigheten.

   Kristendommen operer ikke med likestilling, men med likeverdighet.

   Hva som gjelder selve skapelsen, så brukte Paulus det som et argument for at kvinnen skal være underordnet under mannen i lærespørsmål. (1.Tim.2,13.)

   Eldsterådet trekker derfor en helt gal konklusjon av det som står i (1.Tim.2,11-14.)

  

   Eldsterådet ”avviser at tale og læreforbudet er holdbare argumenter mot kvinnelige eldste”. Det blir begrunnet med at kvinnene kan ha den profetiske nådegaven, og at Priskilla var lærer for Apollos. Av disse grunner kan også kvinnene lære menn.

   At kvinnene kan han den profetiske nådegaven, er rett. At Priskilla og Akvilas lærte opp Apollos, er også rett, men det å ha den profetiske nådegaven og det å være med å gi opplæringen til en mann, er ikke det samme som det å være eldste.

   Vi kan også ta med for sammenhengens skyld at det var Paulus som lærte opp Priskilla og Akvilas.

   Kvinnene kan bruke sine nådegaver og sine kunnskaper i andre sammenhenger enn som øverste ledere i en menighet. Det er nok av oppgaver til alle i Guds menighet.

 

   Eldsterådet sier videre et det er to forhold, som har talt imot at kvinnene kan være med i eldsteforsamlingen:

 

a)    Det er underordningstekstene om for eksempel mannen som kvinnens ”hode”. Eldsterådet er usikker hva som ligger i dette, men i og med at det har vært så mye undertrykking av kvinnen opp gjennom historien, så bør en kanskje tolke disse på en annen måte.

   Her har vi enda et eksempel på at eldsterådet bruker en argumentasjon som ikke er tatt fra Bibelen, men som er tatt fra gal praksis- både i den kristne menighet og i verden ellers.

   Eldsterådet mener at det bidrar til en mindre undertrykkelse av kvinnen når nå kvinnene slipper inn i eldsterådene. Dette er en gal bruk av Bibelen. Bibelen står på egen ben og behøver ingen støtte fra verdslige argumenter.

   Men til tross for dette så hevder eldsterådet at underodningstekstene gjelder i ekteskapet.

   Disse tekstene gjeldet både i ekteskapet og i menigheten. Her er ikke eldsterådet konsekvent. (Se min artikkel. Kvinnens stilling i menigheten.)

 

   Eldsterådet sier ”at de har ”ærefrykt for underordningstekstene”, men i og med at Debora ledet Guds folk, og i og med at menighetene sender ut kvinnelige misjonærer, så taler dette for at mann og kvinne er likestilt i Guds rike.

   Dette er ikke gode argumenter. Det er Paulus sine brev som må gi svar på disse spørsmålene og ikke andre forhold. Det er Paulus Skrifter som først og fremst gjelder for den kristne menigheten.

 

   Eldsterådet bruker også det forholdet at vi må underordne oss hverandre (Ef.5,21) som et argument for at mann og kvinne skal underordne seg under hverandre.

   Dette betyr ikke at de skal ha de samme oppgavene i Guds rike, men det betyr at de skal underordne seg under de ordningene som Gud har lagt ned for mann og kvinne i menigheten.

 

b)    Eldsterådet er også usikker på hva uttrykket ”en kvinnes mann” (1.Tim.3,2 og 3,12.) betyr. Det mener at i det første tilfellet (v.2.) så går dette på det forholdet at en mann skal ha bare en kone, mens det i det andre tilfellet (v.12.) kan det samme uttrykket bety ”en manns kvinne”. Det betyr at kvinnen skal bare ha en mann.

  Det er helt klart at uttrykket ”en manns kvinne”, som er brukt to ganger i denne teksten går på det samme forholdet. 1.Tim.3,1-13. opererer med tre forskjellige beskrivelser, og det er:

 

a)    Den eldstes funksjoner og kvalifikasjoner (v.1-10.

b)    De kvinnelige menighetstjenerne (v.11.)

c)     De mannlige menighetstjenerne. (v.12-13.)

 

   I diskusjonen om 1.Tim.3,13 blander eldsterådet sammen to forhold, og det er:

 

a)    De eldste (v.1-10.) og

b)    Menighetstjenerne. (De som tjener i menigheten i de underordnede posisjonene.) (v.11-13.)

 

(Menigheten i Tabernaklet har før hatt denne oppdelingen av tjenestene i menigheten, men den er nå i ferd med å gå bort i fra den.)

 

   Eldsterådet går derfor inn for at man kan tilsette både kvinnelige eldste og pastorer i menigheten ”dersom den bibelske utrusting for tjenesten foreligger.”

   Det er uklart hva eldsterådet mener med ”den bibelske utrustningen”. Dersom det mener at kvinnene kan ha de samme nådegavene som mennene, er dette rett, men det er ikke det samme som at de skal ha de samme oppgavene i Guds rike og i menigheten. Her blander også eldsterådet sammen to forhold.

 

5. ETTERORD

 

   Til slutt tar eldsterådet et oppgjør med de eldsteråd som før har betjent menigheten og har hatt et annet syn på denne problemstillingen enn det som nåværende eldsteråd har. Det mener at de tok feil, men takker dem likevel for den troskap som de har vist i arbeidet, men til tross for det, så hadde de en begrenset forståelse av Guds ord.

   Det er ganske frekt og hovmodig å påstå dette. Det har vært kirkens tradisjon og Bibelens lære i snart 2000 år at det ikke er likestilling mellom mann og kvinne i den kristne menigheten. Bibel-tekstene har ikke forandret seg. De som sitter i dagens eldsteråd har heller ikke mer Bibel-kunnskap eller åndelig innsikt enn de som har sittet i eldsterådene før dem.

 

  Det som har forandret seg, er ikke Bibelens lære, men det er trykket utenfra- fra verden og det verdslige kravet om likestilling- som har forplantet seg inn i menighetene. Verken eldsterådet eller deler av menigheten har ikke greidd å stå imot trykket fra tidsånden. Tidsånden er ikke Guds Ånd, men den er verdens ånd, men vi har ikke fått denne ånden, men den Ånden som vi har fått, er fra Gud. (1.Kor.2.)

   (Jeg er ikke imot nyorientering av forståelsen av Guds ord, for det har jeg drevet med gjennom 47 år. Det gjelder da forholdet mellom Israel og menigheten, men til tross for det så har jeg hold fast på det tradisjonelle synet på forholdet mellom man og kvinne i menigheten. (Se mine mange bøker om den første problemstillingen.)

 

   Det er best å holde fast på Guds ord. Det gir den rette forståelsen av det, og den gir de største velsignelsene.

   Det har vært gjort mange forsøk opp gjennom historien både på å ødelegge Guds ord og forandre det, men det går ikke for Guds ord står fast, og det er renset 7 ganger og er oppskrevet både i himmelen og på jorden.

   Eldsterådet i Tabernaklet i Bergen har heller ikke greidd å demme opp for tidsånden, og det kan vi bare beklage. Det har med endetiden og frafallets ånd å gjøre. Dette vil vi stadig vekk framover få se mer og mer av. Det vil øke, men Guds lys i menigheten vil også øke for dem som vil holde fast på Guds ord. Vi bestemmer selv i den åndelige kampen.

   Vi må be for menighetene og Guds folk at de greier å stå fast på Guds ord.

 

  Den siste setningen i skrivet lyder: ”Vi legger derfor til grunn at vårt syn er mindre preget av oss og vår tid enn av Bibelens ord og Den Hellige Ånds ledelse.”

   På bakgrunn av det som står i dette skrivet, er dette ikke korrekt. Den siste setningen burde ha lydt: Vi legger derfor til grunn at vårt syn er mer preget av oss selv og vår tid enn av Bibelens ord og Den Hellige Ånds ledelse.”

 

Tingvoll den 13-5. 2010.

 

Oskar Edin Indergaard. 6630 Tingvoll.

 

 oskaredi@online.no.

 

http://home.online.no/~oskaredi.

 

 

                       Back