RETTFERDIGGJØRELSE
OG GJERNINGER.
Det har vært en del diskusjon
i avisa Dagen om Luthers og Paulus syn på denne
problemstillinga. Det har vært to syn som har vært representert i debatten:
a)
Enten så kan man
falle ut av sin rettferdiggjørelse ved at man lever et dårlig kristenliv.
b)
Eller så forblir
man en kristen selv om man lever et dårlig kristenliv.
Jeg har det andre synet, og det har jeg gitt
uttrykk for i mange innlegg. Hermann Johan Neu er som
mange andre ikke enig i mitt syn. Dette kommer til uttrykk i hans artikkel: ”Den
frie nåden” i avisa av den 27-7.
Dette er en viktig debatt, og selv om de
offisielle synene innenfor de forskjellige misjonsorganisasjonene består, så er
denne debatten viktig for den enkelte troende slik at vedkommende kan dømme om
dette og se sin sanne stilling i Jesus Kristus.
De innleggene som har vært, må også sees i
en sammenheng. Man kan ikke gjenta de samme argumentene gang på gang selv om
det er mange som ønsker det.
En kan heller ikke svare på alle de argumentene
som blir brukt i et lite debattinnlegg.
Innenfor den lutherske tradisjonen er det
vanlig at man ser på rettferdiggjørelsen og gjerningene som partnere i
frelsesverket. Man blir frelst ved rettferdiggjørelsen, men man blir bevart ved
gjerningene. Disse to operer som likeverdige angående de troendes frelse. Man
ser på den totale frelsen som en vekt med to skåler. I den ene skåla ligger
rettferdiggjørelsen, og i den andre skåla ligger de troendes gjerninger. Disse
to balanserer hverandre slik at når det blir for mange dårlige gjerninger, så
taper man sin rettferdiggjørelse.
Dette synet er ikke rett, og det ligner både
på den rabbinske jødedommen og de mange falske religioner der gjerningene har
betydning for frelsen. Slik er det ikke med den paulinske kristendommen. Der er
alle, som er rettferdiggjort, også herliggjort. (Rom.8,30.)
Det lutherske kristendomsforståelsen på
dette området blir som en jo-jo (jo-jo kristendom) der man hele tiden er i
bevegelse enten inn i eller ut av Guds rike, alt etter om man har gode
gjerninger eller ikke. Dette er ikke en rett forståelse av den paulinske kristendommen.
Alle vi, som er kommet til tro på Jesus, er død og oppstått sammen med ham.
(Rom.6,1-11.) Det er nok å dø og å oppstå en gang. En kan heller ikke dø mer en
en gang. (Se min siste bok: Paulus Brev Til Romerne. for utfyllende lesning.)
H.J.N. bruker Demas (2.Tim.4,10.) som et vitne
på at hans syn er rett. Det er et meget dårlig eksempel. Hva vil det si at Demas fikk kjærlighet (gr. agapao)
til denne verden og forlot Paulus? Det betyr ganske enkelt at Demas drog ut i verden med Guds kjærlighet og med
evangeliet. Det var ikke bare han som drog. Kreskens
drog til Galatia, og Titus
til Dalmatia. (2.Tim.4,10.)
Og dersom det nå hadde vært slik at Demas forlot Paulus, hva vet vi vel om hans videre liv? Når
skal de troende begynne å forkynne rett om Demas?
De andre sakene som du tar opp i din
artikkel, må jeg dessverre la bli liggende denne gangen. Jeg håper at du etter
hvert får et rett syn på disse tingene. Ikke bare du, men alle troende.
Tingvoll den 5-7. 2011.
Oskar Edin
Indergaard.
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm