Paulus brev til
Romerne. Del 2.
Denne talen ble holdt i Pinsemenigheten i Elnesvågen
den 12-10. 2010.
1)
Dette brevet ble
skrevet i året 58 fra Korint, hvor Paulus var i 1,5 år. Det er 16 kapitler i
brevet.
2)
Hensikten med
dette brevet var følgende:
a) Det var ikke lenger rom for ham i øst. Han hadde
etablert en rekke menigheter der.
b) Paulus ville bli kjent med menigheten i Roma før han
besøkte den, og eventuelt få følge med noen fra menigheten når han drog videre
til Spania.
c) Paulus ville dele noen nådegaver med denne menigheten
før han kom. ”For jeg lenges etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med
meg i noen åndelig nådegave, for at dere kunne styrkes.” (Rom.1,11.) (Er det ikke det vi alle ønsker, når vi kommer sammen- at vi kan
få noe fra Herren. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord
som går ut av Herrens munn.)
d) Paulus ønsket å dele viktige frelsesprinsipp med denne
menigheten. Vi vet at læren var under utforming de første årene etter Paulus
omvendelse i året 37. ”For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis…
(1.Kor.13,9-13.)
e) Brevet til Romerne er kirkens store ”Magna Carta”- det store FRIHETSBREVET.
Det store spørsmålet er:
a) Har kirken forstått innholdet i dette brevet?
b) Har kirken tatt vare på de prinsippene som blir
etablert i dette brevet? Mitt svar er: NEI, for hadde den det, så hadde vi hatt
et modent, glad, frigjort og lovprisende Guds-folk.
Dette må predikantene (de som taler Guds
ord og underviser i det) ta hovedskylden for. Den kristne
kirken har gjennomstunget seg selv med MANGE LIDELSER
på grunn av dette.
3)
Jeg har i den
forbindelse skrevet en Bibel-kommentar om Brevet til
romerne: PAULUS BREV TIL ROMERNE. Det er vers til vers-kommentar
på 292 sider. I denne boka Jeg sammenligner hele tiden den paulinske læren med
døperen Johannes, Jesu og apostlenes lære, for å se både på likheter og
ulikheter på disse to forkynnelsene. Den første forkynnelsen angår Riket for
Israel mens den andre forkynnelsen angår den kristne menigheten.
4)
Den første
forkynnelsen er underlagt den jødiske Torah, mens
Paulus forkynnelse er satt fri fra den jødiske Torah.
”For synden skal ikke herske over dere: Dere er jo ikke under Loven (den
jødiske undervisningen), men under nåden (Paulus sin undervisning.)” (Rom.6,14.)
5)
Det var en i
menigheten som spurte meg på et tidligere tidspunkt: Hvorfor skriver du denne
kommentaren? Svaret er:
a) For min egen del. Vi skal ikke bare lese overfladisk
Guds ord, men vi skal virkelig studere det.
b) For å undervise kristenfolket om den rette forståelsen
av Guds ord. (Se samtalen mellom evangelisten Filip og den etiopiske
hoffmannen.)
c) For å frigjøre kristenfolket til den STORE FRIHETEN
som vi har i Paulus sin forkynnelse. Dette gjelder særlig den frie nåden, det
forholdet at rettferdiggjørelsen ikke kan falle bort, selv om man lever et
dårlig kristenliv og om frelsens SIKKERHET og VISSHET for den som er
rettferdiggjort. Dersom vi får se dette, blir vi glade, fornøyde, utadvente, lovsyngende og takknemmelige kristne.
6)
Romerbrevet er
bygd opp på følgende måte.
a) Kapitlene 1-3,20 blir å betrakte som en innledning til
de paulinske frelsesannhetene. Først får vi en presentasjon av selve
evangeliet. 1,1-17. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en
Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for
greker, for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er:
Den rettferdige ved tro skal han leve.” (1,16-17.)
Evangeliets
innhold eller basis er to-delt. Det bygger på:
a) Guds løfte til jødene om en frelser som skulle dø, bli
begravet og oppstå for jødenes og all verdens synd.
(1,1-3.)
Alt dette var forutsagt i Tanach. Es. 53. Dette var det første (viktigste) som Paulus
forkynte i menighetene. ”For jeg overgav dere blant de første ting som jeg selv
mottok, at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han stod opp på den tredje dag etter
Skriftene.” (1.Kor.15,3-5.)
Dette er grunnen til at evangeliet om
forsoningen er FOR JØDENE FØRST, for det er basert på et løfte til jødene.
b) Men evangeliet består også av de paulinske
hemmelighetene, som ble åpenbart etter hvert gjennom hele Paulus sin
produksjon. Åpenbaringene var ikke fullført før vi kom til fangeskapsbrevene.
”hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er meg gitt, det vil
si å fullføre Guds ord.” (Kol.1,25.)
Dette er NYE SANNHETER som ikke hadde vært
etablert før. Slike sannheter er:
a) Jøder og hedninger er likestilte i det kristne
legemet.
b) Jesus er en enhet med sitt legeme.
c) Når legemet er fylt av de personer som tilhører
legemet, skjer bortrykkelsen.
d) Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen
med Jesus.
e) Den som er rettferdiggjort, kan ikke falle ut av Guds
frelsende og bevarende nåde. Han kan derimot falle ut av de andre typene nåde
som vi har.
7.) Kap. 1,18-3,20 er en
sammenligning mellom jødene og hedningene i de forrige tidsperiodene og deres
stilling til Gud. Det stod ikke noe bedre til med jødene enn med hendingene.
Till tross for at jødene hadde Torahen, brøt de den
hele tiden. Hedningene hadde ikke Guds Torah, men de
hadde ”lovens gjerning” som var skrevet med usynlig blekk på deres hjerter.
(2,15.)
Begge disse kategoriene av mennesker hadde
mulighet for å bli frelst. De hadde kommet til tro på Gud og gjort gode og
riktige gjerninger. (2,4-14.) (Dette er ikke uttrykk for den frie nåden, men
det er uttrykk for lovens rettferdighet.)
8.) Fra 3,21 beskrives den
frie nådens prinsipper. (v.21-28.)
”HVOR ER SÅ VÅR ROS? Den er
UTELUKKET. Ved hvilken lov? GJERNINGENES? Nei, ved TROENS LOV.” (3,27.)
Vers 27 betyr at DET VAR KOMMET EN NY TID.
DET NYE VAR PAULUS SIN LÆRE OM DEN FRIE NÅDEN. ”Gjerningenes lov” (Mose Torah og Jesu utvidelse av den) var satt til side, og
”troens lov” (Paulus undervisning) var kommet i stedet.
Lovens undervisning sier: ”Salige er de
barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.” (Mat.5,7.)
Jakob sier: ”For dommen skal være
ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet
roser seg mot dommen. ” (Jak.2,13.)
Dette betyr at under lovens tidsperiode
kunne menneskets gode
gjerninger være med å frifinne dem på dommens dag. Slik er det ikke i den
kristne menighets tidsperiode. Nå er det troen og Guds nåde som frifinner oss.
Vi kan bare ROSE OSS av dette og ikke mer av gjerninger.
9.) Kapittel 4 beskriver
Abrahams rettferdighet, som er det samme som den rettferdigheten som vi har- ved tro.
Til og med David hadde opplevd
den frie nåden. ”Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner
rettferdighet uten gjerninger.” (4,6.)
David hadde gjort en gjerning som det ikke
var tilgivelse for. Han hadde drevet hor med en annen mans hustru, men til
tross for det så fikk han nåde av Gud. Dette viser oss at Guds nåde er større
enn Guds bud i vandringen som troende.
Alle som tror er Abrahams
barn.(4,11-12.)
10.) Kapittel 5 fortsetter
med å beskrive rettferdiggjørelsen, men den fører også inn en forsikring om at
den som er rettferdiggjort, den er sikret frelsen. (v.9-11.)
Store deler av kristnefolket er imot denne
forkynnelsen. Det er ikke det at det ikke er bra nok, men de kan ikke tenke seg
at det er slik, at den som først er rettferdiggjort, den er også helliggjort
fullt ut i Jesus Kristus, og den er herliggjort. (1.Kor.1,30.)
Det er nok det som Jesus gjorde. Ja, det er
MER ENN NOK.
Hva er grunnene til det-
at store deler av kristenfolket ikke ser det:
a) Det er forkynnelsen. I den lutherske forkynnelsen
blander man rettferdiggjørelsen inn i helliggjørelsen og omvendt. Man mener at
vi kan falle ut av rettferdiggjørelsen dersom vi fører et dårlig kristenliv.
(Jeg vet ikke hvordan det er i pinsebevegelsen? Det får dere svare for.)
Trygve Bjerkreim skrev i sangen sin: Det er
nok det som Jesus gjorde.
Mange av våre gamle sanger går på FRELSENS
USIKKERHET.
Dette er også tilfellet i mange av våre
bedehus utover Norges land. Det blir forkynt en ELENDIGHETSTEOLOGI som gjør:
a) At man ikke har lyst til å gå der.
b) At man er mer deprimert når man går ut av bedehuset
enn det man var når man kom.
Sannheten
er den at vi på ingen måte er fattigfolk, vi som tror på Jesus. Vi kjører fram
gjennom livet på EN AUTOSTRADA AV HERLIGE LØFTER som vi har fått åpenbart i de
paulinske Skriftene.
11.) I kap.6 er det spesielt
to viktige forhold som blir nevnt, og det er:
a) Vår identifikasjon eller
likhet med Kristus. (v.1-11.)
b) Vi er ikke lenger under
loven, men under nåden. (v.6, 1-2 og 14.)
Vi er død eller frigjort fra følgende
forhold: (Se side.126 i min nye bok: PAULUS BREV TIL ROMERNE.
Hva mer kan vi ønske oss? Dersom vi ser på
innholdet i Efeserbrevet, så er det enda mange
åndelige goder som er beskrevet der.
(I kap.3,21-6 er ordene ”rettferdiggjort” og
”rettferdiggjørelse” nevnt i det hele 20 ganger så disse kapitlene kan vi kalle
for ”RETTFERDIGGJØRELSENS KAPITLER framfor noe annet i Skriften.
Når vi deler opp ordet rettferdiggjørelse”,
så blir det ”GJORT RETT FERDIG” FOR Gud og for frelsen. Det er i sannhet et
herlig ord.)
12.) Kap. 7 er et trist
kapittel. Der får vi beskrivelsen av Paulus sin kamp, for å bli frelst ved
hjelp av den jødiske Torah. Torahen
hadde vekt synden i hans liv, for det er en av Torahens
funksjoner.
Torahen er på
jobben. Den ligger ikke på latsiden. Torahen er fra
Gud. Den er fullkommen, men den kan ikke frelse verken Paulus eller noe
menneske som forsøker å oppnå rettferdiggjørelsen ved hjelp av Torahen. Vedkommende oppdager at man gjør, det som man ikke
ønsker å gjøre. (v.19.)
Paulus beskrev seg selv som et ELENDIG
MENNESKE (v.24.), som tjente Guds lov med sitt sinn (indre menneske), men
syndens lov med sitt kjød. (v.25.)
At mange troende anser dette som det normale
kristenliv, det vet vi, men det er ikke rett. Det er to grunner til det:
a) Forkynnelsen er gal.
b) Forståelsen av det paulinske budskapet er galt.
13.) Kap.8 er en
SAMMENHENGENDE JUBEL over at det ikke er noen fordømmelse for den som er i
Jesus Kristus, for han har oppfylt Torahen (Guds
krav) for oss. (v.1-5.)
Vers.29-30 forteller oss om frelsesnes
sikkerhet nok en gang.
Versene 35-39 forteller oss om frelsens
sikkerhet.
14.) Kapitlene 9-11 handler
om jødene. Det er en beskrivelse av Judas og Benjamins forhold til frelsen både
i fortid, i Paulus samtid og i framtida. Hedningene er i det hele tatt ikke
nevnt her.
I disse 3 kapitlene gir jeg en HELT NY
FORTOLKNING. Se min nye bok om disse forholdene.
15.) Kap.12-15 handler om
helliggjørelsen. (Kap.12,1-2.)
16.) Kap. 16 er et
avslutningskapittel. I versene 25-27 har Paulus satt sitt DOBLE STEMPEL på
brevet. Det er både hilsen om nåden og det forholdet at Paulus har fått denne
forkynnelsen fra den oppstandne Jesus Kristus.
17.) Paulus fikk sitt budskap
gjennom direkte åpenbaring fra Gud. (Gal.1 og Ef.3.) Det var en husholdning som
hadde blitt pålagt ham (1.Kor.9,17.)
Det er lagt ned en dobbelt forbannelse for
den som går imot det paulinske budskapet. (Gal.1,8-9.)
18.) Paulus hegnet om og
kjempet for sitt budskap, men han så også at menigheten kom til å ødelagt etter hans død. ”Jeg vet at det etter min bortgang
skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja,
blant dere selv skal det framstå menn som fører forvendt
tale, for å lokke disiplene etter seg.” (Ap.gj.20.29-30.)
19.) Vi finner ikke det rene
paulinske budskapet igjen verken i kirkefedrenes skrifter eller i kirken. Det
hadde gått tapt i forkynnelsen, men ikke i Bibelen. Nå holder vi imidlertid på
å gjenoppdage det, og det må vi takke Gud for.
Det er også på høy tid at dette skjer, for
snart er kirkens tid forbi, og Riket for Israel blir innført på nytt. Det var
kommet i sin spede begynnelse på Jesu tid, men det ble avbrutt ved det
forholdet av jødene som folk og nasjon ikke ville ta imot kongen i dette riket.
Kirkens tid er en viktig parantes
i Guds planer med Israel og jødene.
Tingvoll den 11-12. 2010.
Oskar Edin Indergaard.
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm