ONDSKAPENS DILEMMA
Forfatteren Kjetil Bjørnstad utfordrer det
norske folket i en kronikk i Aftenposten: ”Behovet for ondskap”. den 27-7. Problemstilliga er følgende: Hvorfor har menneskene behov
for å fylle seg med alle typer ondskap i bøker, på film og på TV? Er dette bare
uskyldig underholdning, eller ligger det et behov for dette latent hos
menneskene?
K.B. gir ikke noe
svar på dette. Han peker bare på dette fenomenet og ber menneskene om å tenke
over dette. Han utfordrer med andre ord det norske folket på denne
problemstillinga. Det er en viktig og betimelig utfordring etter alt det
grusomme som her skjedd i Norge i den siste tiden.
I de første dagene etter attentatet opphørte
NRK med
å sende voldsunderholdning,
men nå- bare få dager etter at denne bestialske
udåden ble begått, er alt ved det ”normale” igjen. Hadde det ikke vært bedre at
det norske folket hadde gått i seg selv og spurte seg selv: Hva er årsaken til
at vi har behov for å fylle oss med all denne ondskapen? Er det noe inne i oss
selv som har behov for dette, slik at vi ikke greier å slutte med det? ”Vi må
bare ha det”, som det så populært heter. Dette gjelder både sender og mottaker
av ondskapen.
På denne ene siden tar vi avstand fra
ondskapen når den rammer det norske samfunnet så hardt, som den har rammet i
disse dagene, men på den andre siden har mange mennesker behov for ondskapen.
Dette anser jeg som et stort dilemma som mange mennesker må ta opp med seg selv.
De bør ikke ha fred i sin sjel før det når til bunns i både ondskapens
dobbelthet og dilemma.
Den verdslige humanismen lærer at mennesket
er godt på bunnen. Det er omgivelsene eller miljøet som er ondt. Dersom vi får
skikk på det, så vil alt bli bedre.
Dette holder ikke. Vi har alle en del av
denne ondskapen i oss. Vi drages mot ondskapen. Mange mennesker fråtser i
ondskapen. De elsker den og må ha den. Den er en viktig del av deres liv, men
nå når ondskapen
rammer oss, så stopper vi opp et lite øyeblikk og tar avstand fra den.
Jeg tror ikke at vi kommer til bunns i disse
problemstillingene før vi tar i betraktning det som Bibelen sier om ondskapen i
verden. Den sier følgende:
a)
Ondskapen er
personifisert i en ond makt som heter satan og de onde åndene.
b)
I og med
syndefallet i Edens hage fikk ondskapen fotfeste i denne verden.
c)
Denne ondskapen
går fra den ene generasjonen og til den andre. Det kaller vi for arvesynden.
d)
Vi kan aldri bli
kvitt synden i våre liv, men vi kan få den redusert og tatt bort når vi kommer
til tro på Jesus Kristus. Han kan vise oss hva som er rett- også på dette
området.
e)
Jesus har sonet
for all ondskapen, men den er likevel i verden og i alle menneskene-
mer eller mindre. Det er ingen som går fri. Vi kjenner alle til ”den onde
lysten i vårt hjerte”.
Så er det store spørsmålet til slutt: Tørr
det norske folket å gå inn til kjernen av dette spørsmålet, og søke å finne de
rette svarene på dette? Er det rett det som Paulus skrev: ”Det finnes ikke et
eneste menneske som gjør det som er godt. Alle mennesker er full av synd.”
(Rom.3,9-18.)
Alle mennesker har en avgrunn av ondskap i
seg: Bare kjenn etter om det ikke er sant? Dette gjelder alle mennesker fra
avgudsdyrkeren til den ”beste” humanisten.
Dette gjelder også for en som er blitt en
kristen, men vedkommende har den store fordelen at han har overlatt ondskapen i
sitt liv og dets konsekvenser til Jesus Kristus. Han har benyttet seg av Jesu
forsoning på Golgata.
Tingvoll den 10-8-2011.
Oskar Edin Indergaard.
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm