LOV OG EVANGELIUM

Jon Kvalbein hadde to interessante artikler: Evangeliet er uten betingelse. og Evangeliet er uforståelig uten loven. i DagenMagazinet den 29-6. Den første er et resyme av en samtale som J.K. hadde hatt med Brynjulf Hoaas. Den andre er et sammendrag av Brunjulf Hoaas sin avskjedsforelesning på Fjellhaug Misjonshøgskole den 1. juni.

Begge artiklene tar sikte på å informere om hva som er luthersk lære angående forholdet mellom loven og evangeliet i forkynnelsen.

Martin Luther har sagt i en preken fra 1532 at den rette skjelningen mellom lov og tro, bud og evangelium er den høyeste kunst i kristendommen.

Jeg er enig i det. Synet på lov og evangelium i forkynnelsen har vært og er ett av de store skillelinjene mellom de forskjellige konfesjonene. Et annet skille er synet på vanndåpen. Ett tredje skille er synet på tidsperiodene.

Dersom man skal få et rett syn på forholdet mellom loven og evangeliet i den paulinske forkynnelsen, er det to forutsetninger for dette, og det er:

a) Vi må ha kunnskap i Guds ord. Dette er dessverre en mangelvare i dag blant Guds folk.

b) Vi må fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.) Guds ord skal ikke fortolkes, men det skal fordeles på en rett måte, for Skriften er sin egen fortolker. Det siste punktet blir formidlet spesielt gjennom lærerens, apostelens og profetens embete. ”Og det er han som gav oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere.” (Ef.4,11.)

Guds ord skal fordeles på 4 grupperinger av mennesker, og det er:

a) De hedningene som ikke kjente/kjenner til verken loven eller evangeliet.

b) Jøder og hedninger som levde under Mose Torah.

c) Jøder og hedninger som levde under Jesu og apostlenes forkynnelse, som angår Riket for Israel. ”Men fra døperen Johannes dager inntil nå trenger de seg med makt inn i Himlenes Rike (Riket for Israel), og de som trenger seg inn, river det til seg.” (Mat.11,12.)

”Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds Rike (Riket for Israel), og enhver trenger seg inn i det med makt.” (Luk.16,16.)

d) De hedninger og jøder som levde/lever under Paulus sin undervisning om den frie nåden. Det var Paulus som fikk åpenbaringer om den kristne menighets mange hemmeligheter. (Se Rom.16,25-26 og Ef.1-3.)

Vi skal i det følgende drøfte lovens fire funksjoner. Vi skal spesielt legge vekt på drøftingen av punkt b og c, for det er der uenighetene ligger.

Lovens fire funksjoner er:

a) Lovens betydning og nødvendighet for det verdslige samfunnet.

b) Lovens forhold til rettferdiggjørelsen.

c) Lovens forhold til helliggjørelsen.

d) Kunnskap om Guds lov i en kristens liv.

Hva som gjelder punktene a og d så er det inngen uenighet om dem innenfor kristenheten. Alle er enige i at samfunnet må ha lover, for at det skal fungere.

Alle er også enige i at det viktig, at en gjenfødt troende fører sitt liv i samsvar med Guds lov. Loven er etiske kjøreregler for hvordan vi skal leve. Jo, mer kjennskap vi har til Guds lov, jo bedre er det, for da kan vi vite hva som er Guds vilje- den gode, velbehagelige og fullkomne.” (Rom.12,2.)

Før jeg begynner drøftingen av punktene b og c, vil jeg sitere hva Melanchton, John Agricola og Luther mente om dette. Jeg siterer fra artikkelen: Evangeliet er uforståelig uten loven: ”Melanchton la stor vekt på loven i undervisningen og forkynnelsen. Loven måtte skape ekte anger, først deretter kunne evangeliet forkynnes. Ellers var loven nødvendig for den daglige helliggjørelsen, hevdet han.

Johan Agricola, som hadde et nært forhold til både Luther og Melanchton, reagerte imot Melanchton, og hevdet at sann omvendelse er en frukt av evangeliet. Loven kan ikke frembringe tro eller liv. Kristus hadde oppfylt loven, derfor var den avskaffet som frelsesvei og hadde ikke lenger noen funksjon.

Alt som dømmer synden i oss er lovens tale, sier Luther. Ja, selve fremstillingen av Kristi død på korset for oss, kan ha lovens virkning idet korset avslører, at Gud ikke tåler synd. Evangeliet bærer noe av loven med seg og i seg. Om vi tar bort loven, blir evangeliet meningsløst.

Loven har ingen plass i rettferdiggjørelsen, understreker Luther. Likevel er det slik at ”den som tar bort loven, tar bort evangeliet.” Loven er ingen virkende årsak i rettferdiggjørelsen, men den har en sanerende funksjon. Der Guds rike skal få rom, må det både rives ned og bygges opp. Det er umulig å forklare korsets mening uten å vise til loven. Syndenes forlatelse har ingen mening for mennesker som ikke forstår at de er syndere eller hvor det ikke er noen lov som dømmer.”

Hva som gjelder disse tre reformatorene, så er jeg HELT UENIG i det som Melanchton hevdet i spørsmålet om lovens og evangeliets plass i forkynnelsen.

Jeg er derimot HELT ENIG i det som Johan Agricola hevdet. Det ble senere et brudd mellom ham og Luther.

Jeg er også UENIG i det som Luther hevdet, at ”loven skal ha en sanerende funksjon” i forkynnelsen, før Gud kan rettferdiggjøre et menneske. Det er ikke loven som skal ha denne funksjonen, men det er forkynnelsen av nåden og evangeliet.

Jeg er ENIG med Luther at dersom vi ikke kjenner til Guds lov, så vet vi heller ikke hva evangeliet går ut på, men det er ikke loven som skal åpne opp for frelsen av et menneske. Det er nåden eller evangeliet selv.

Jeg er ENIG med Luther at loven har ingen funksjon i selve rettferdiggjørelsen.

Loven skal i det hele tatt ikke forkynnes til synderen. Den kan ikke åpne opp for evangeliet. Den stenger bare for evangeliet, for loven har ikke den oppgaven at synderen kommer i syndenød. Loven bare forstørrer synden slik at synden blir enda mer forlokkende og attraktiv for synderen. Det er synden i oss som gjør dette. ”Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, MEN SYNDEN SOM BOR I MEG.” (Rom.7,20.)

Det lutherske synet på lovens og evangeliets plass i forkynnelsen er gal og misvisende. Dette kommer også fram i Carl Fredrik Wisløffs utsagn om at ”loven og evangeliet må forkynnes i en viss samtidighet.”

DEL 2

Hva som gjelder lovens forhold til rettferdiggjørelsen, så mener de fleste lutheranere at en skal forkynne loven for den ufrelste, slik at de kan se sin synd, komme i syndenød og be om frelsen.

Luther lærte ”Den første plikt for en forkynner av evangeliet er å forkynne Guds lov og vise syndens natur. Den vil handle som en tuktemester og bringe ham fram til evig liv som er i Jesus Kristus.”

Rosenius lærte: ”Lovens egentlig gjerning og mål er å vekke synderen, knuse ham og drive ham til Kristus. (Gal.3,24.) Det synderen første og fremst trenger, er slett ikke trøst og kjærlighet til Gud, Han trenger et sønderknust hjerte.” (Se min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus. s. 453-454.)

Disse to utsagn er en gal vurdering av lovens betydning i frelsesprosessen i den paulinske forkynnelsen. Vi finner ingen steder i N.T. som sier at loven vekker syndserkjennelse eller syndenød, slik at en synder ønsker å omvende seg. Lovens hensikt og siktemål er derimot at den avdekker synden og bidrar til at synden blir større. Loven mangfoldiggjør synden og gjør den større og mer attraktiv. Den binder synderen fastere til synden. ”Men dødens brodd er synden, OG SYNDENS KRAFT ER LOVEN.” 1.Kor.15,56.)

”siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham (Gud) ved lov-gjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av synden (ikke syndserkjennelse.)” (Rom.3,21.)

”Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven (at den ikke kan frelse noe menneske.)” (Rom.3,31.)

”for LOVEN VIRKER VREDE (dom), men hvor det ikke er noen lov, er det heller ikke noen overtredelse.” (Rom.4,15.) (Den jødiske Torah er tatt bort fra den kristne menigheten.)

”Men loven kom til (ble lagt til Abrahampakten) for at FALLET SKULLE BLI STORT, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større.” (Rom.5,20.)

”Jeg (Paulus) levde en tid uten lov (til han var 14 år), men da budet (loven) kom, BLE SYNDEN LEVENDE IGJEN. Jeg derimot døde (åndelig sett), og budet som var til liv (skulle være til liv), det ble funnet Å VÆRE MEG TIL DØD, for synden tok anledning av budet og DREPTE MEG VED DET.” (Rom.7,9-11.) (Se min nye bok: Paulus Brev Til Romerne. som kommer til jul.)

Mose-loven var jødenes veiviser eller tuktemester INNTIL KRISTUS kom. Fra den tid av var de ikke lenger under tuktemesteren. ”Men før troen (den paulinske læren) kom, ble vi (jødene) HOLDT INNESTENGT I VARETEKT under loven til den tro (den paulinske læren) som skulle åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester INNTIL KRISTUS, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro, men ETTER AT TROEN ER KOMMET, ER VI IKKE LENGER UNDER TUKTEMESTEREN.” (Gal.3,23-25.)

I dette Skriftstedet står det rett ut at loven var jødenes tuktemester inntil Kristus. Fra den tid av var de ikke lenger under loven. Da var de under den paulinske troen (læren) eller den frie nåden. Det er mer enn merkelig at lutheranerne kan hevde, at vi må forkynne loven for de ufrelste, når Paulus sier at ikke engang jødene var under Mose-loven, etter at Jesus Kristus var kommet.

Når vi ikke kan forkynne loven lenger, da står det bare et alternativ tilbake, og DET ER NÅDEN og EVANGELIET. Det er nåden vi skal forkynne for synderen. Det er den som vekker syndserkjennelsen og syndenøden. Loven vekker bare synden i en synders liv slik at han ønsker å synde mer. (Rom. 7,17 og 20.)

Loven står ikke i frelsens tjeneste, for ingen kan oppfylle loven til egen frelse, men den står i ”DØDENS” og ”FORDØMMELSENS TJENESTE”. (2.Kor.3,7 og 9.)

Vi har mange Skrift-steder i N.T som viser, at det er nåden som frigjør synderen og ikke loven. ”Eller forakter du hans godhet og tålmods og langmodighets rikdom og vet ikke at GUDS GODHET (NÅDE) DRIVER DEG TIL OMVENDELSE.” (Rom.2,4.)

”Men da han som utvalgte meg fra mors liv av og KALTE MEG VED SIN NÅDE.”(Gal.1,15.)

”Var det ved lovegjerninger at dere fikk Ånden, eller var det ved FORKYNNELSEN AV TROEN (NÅDEN)?” (Gal.3,2.)

”For GUDS NÅDE ER ÅPENBART TIL FRELSE FOR ALLE MENNESKER.” (Titus 3,11.)

Vi skal ikke forkynne loven for de ufrelste, men vi skal forkynne nåden og evangeliet. Det evangeliet, som vi skal forkynne i vår tidsperiode, heter ”FORLIKELSENS TJENESTE”.(2.Kor.5,16-21.) Jesus har sonet all verdens synd, og Gud har forlikt verden med seg selv gjennom Jesu forsoning. Det er ikke lenger noe menneske som blir dømt på grunn av synden i sitt liv, men de blir dømt fordi de ikke tok imot evangeliet om den frie nåden. Det er forskjell på forsonet synd og tilgitt synd.

Hva som gjelder lovens forhold til helliggjørelsen, så er det også gal lære at den gjenfødte kristne skal helliggjøres ved lovgjerninger. Etter at synderen er blitt rettferdiggjort, er han blitt en to-delt person. Han er både fullkommen i det nye livet som han har fått, og han er en synder i sin syndige natur (kjødet). Fra å være BARE KJØD er det gjenfødte mennesket blitt både Ånd og kjød. Det er ikke det nye mennesket (Kristus i oss) som skal helliggjøres, men det er den onde naturen (kjødet) som dessverre er meget levende. Det skal overlates til døden ved Den Hellige Ånds hjelp. Loven har ikke denne funksjonen. Dessuten var den bare i funksjon inntil Kristus. (Gal.3, 23-25.)

Vi er ikke lenger under loven, men vi er under nåden. ”For synden skal ikke herske over dere. DERE ER JO IKKE UNDER LOVEN MEN UNDER NÅDEN. (Rom.6,14.)

Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen er to forskjellige prosesser i en troendes liv. Den som er rettferdiggjort, er helliggjort i Kristus Jesus i det nye livet som han har fått (1.Kor.1,30.) Det er ikke det nye livet som trenger helliggjørelsen, for Jesus Kristus er vår helliggjørelse, men det er det gamle livet som behøver å bli helliggjort. Dette skjer ved at Den Hellige Ånd får bestemme i våre liv. ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli desto større? Langt derifra! Vi som er avdød fra synden (ved vår gjenfødelse), hvorledes skulle vi ennå leve i den? (Rom.6,1-2.)

”Men jeg sier: VANDRE I ÅNDEN, så skal dere ikke fullbyrde kjødets begjæringer.” (Gal.5,16.)

Den som er rettferdiggjort, kan ikke falle ut av sin rettferdiggjørelse ved at han fører et lite helliggjort liv. En gjenfødt troende kan ikke falle ut av den frelsende og bevarende nåden, men han kan falle ut av andre typer nåde som vi har. (I min bok: Matteus Evangeliet: Jesu Liv og Lære. s.327-328 har jeg listet opp 19 typer nåde som vi har. Det er enda flere.)

Vi kan ikke sette likhetstegn mellom rettferdiggjørelsens nåde og helliggjørelsens nåde. Den første typen nåde angår VÅR POSISJON i Kristus Jesus. (Rom.8,1-2.) Den andre typen nåde angår VÅR VANDRING SOM KRISTNE. Det er vanntette skott mellom disse to typene nåde.

Ved siden av at vi forstår den rette læren om forholdet mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen, er det også viktig at vi er oppmerksomme på at der er TO EVANGELIEFORKYNNELSER og TO LOVFORKYNNELSER, som er beskrevet i N.T. Den ene angår Riket for Israel og er knyttet til de messianske Skriftene i N.T. og den jødiske Torah. Den andre angår den kristne menigheten, og er knyttet til Paulus sin undervisning. Der er Paulus sine Skrifter som beskriver den kristne menighets lære, og det er den jeg har beskrevet ovenfor, og det er den vi skal holde oss til i vår tidsperiode.

I den paulinske forkynnelsen er det bare en type rettferdiggjørelse og en type helliggjørelse, og det er Guds rettferdighet og den helliggjørelse som vi har i Jesus Kristus. (Fil.3,9 og 1.Kor.1,30.), og grunnen til det er at loven er tatt bort som krav til menneskene, for å få del i rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen.

I den messianske jødedommen derimot, som angår Riket for Israel, så er det TO TYPER RETTFERDIGGJØRELSE og TO TYPER HELLIGGJØRELSE som er beskrevet der. Det er:

a) Guds rettferdighet. (Mat.6,33.)

b) Menneskets egen rettferdighet. (Mat.5,20 og 6,1.)

c) Guds helliggjørelse (Hebr.12,10.) og

d) Menneskets egen helliggjørelse. ”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, FOR UTEN HELLIGGJØRELSE SKAL INGEN SE HERREN.” (Hebr.12,14.)

Det er av den STØRSTE VIKTIGHET at vi ser dette og ikke blander sammen disse to forkynnelsene, men i og med at ikke kirken ser og forstår dette, så blander den den messianske forkynnelsen inn i den paulinske forkynnelsen og omvendt. Dette er hovedgrunnen at den trekker loven inn som element både i rettferdiggjørelsen og inn i helliggjørelsen. (Se mine mange bøker om dette.)

Tingvoll den 10-07. 2010.

Oskar Edin Indergaard.

oskaredi@online.no.

http://home.online.no/~oskaredi.

_Back