KVINNENS
STILLING I MENIGHETEN
I løpet av den siste tiden har undertegnede
mottatt to henvendelser fra medlemmer av pinsemenigheten Tabernaklet i Bergen
med forespørsel om hvordan jeg ser på forholdet mellom mann og kvinne i
menigheten.
Bakgrunnen for denne henvendelsen er at eldsterådet i denne menigheten har gått inn for å åpne opp
for kvinnelige medlemmer i eldsterådet. Menigheten
har hatt kvinnelig pastor siden 2003.
Mitt svar er følgende:
Det er INGEN LIKESTILLING mellom mann og kvinne
i menighetssammenhengen. I den sammenhengen og i ekteskapet er kvinnen underordnet
under mannen. Dette har ikke noe med tvang eller undertrykkelse å gjøre, men
det er en ordning i ekteskapet og i den kristne menigheten.
Vi behøver ikke å være engstelige for ordet
”underordnet” eller ”underordning”, for hver dag underordner vi oss mange
regler som samfunnet har satt opp som kjørergeler på de forskjellige områder.
Det kan for eksempel være i trafikken. Dersom vi ikke underordner oss under trafikkens
regler, går det galt med oss. Reglene er til det beste for oss. Slik er det
også med de kjørereglene som vi har i ekteskapet og i Guds rike.
Dersom vi går utenom de ordninger, som Gud
har satt opp for ekteskapet og menigheten, får vi heller ikke den fulle
velsignelsen av Guds ordninger. Guds ordninger er til det beste for oss.
Hva som gjelder kvinnens stilling i
ekteskapet, så går den ut på å føde barn, være med på å oppdra barna og støtte
sin mann i de avgjørelsene som han tar. Vi må også føye til at mannen skal ta
hensynt til sin kones ønskemål i ekteskapet, men dersom de ikke kommer fram til
enighet, er det mannen som har det avgjørende ordet. Han bærer også dermed hele
ansvaret for de avgjørelsene som blir tatt.
I menigheten er også kvinnen underordnet under
mannen på samme måten som hun er det i ekteskapet. ”og underordne dere under
hverandre i Kristi frykt. Dere hustruer! Underordne (imperativ) dere under
deres egne menn som under Herren! For mannen er kvinnens hode (gr.kefale), likesom Kristus er menighetens hode, han som er
sitt legemes frelser. Men likesom menigheten underordner seg under Kristus,
skal også hustruene underordne seg under sine menn I ALLE TING (gr.eis panta). Dere menn elsk (gr.agapeo,
imperativ) deres hustruer likesom Kristus elsket menigheten og gav seg selv for
den.” (Ef.5,21-25.)
Vi skal underordne oss under hverandre i
frykt og respekt for de ordningene som Kristus har lagt ned i menigheten.
(v.21.) Dette betyr at vi skal respektere de ordninger og de valg som Gud har gjort
for menigheten. Vi skal også respektere de oppgavene og nådegavene som Gud har
gitt hver enkelt av oss. Dette betyr også at vi skal respektere det forholdet
at det er forskjell på mann og kvinne i menigheten.
I versene 22 og 24 står det at kvinnene skal
underordne seg under sine menn. Verbet ”å underordne” er her brukt i imperativ.
Det er bydeform. Denne underordningen skal være både ”i Herren” (v.22.) og ”i
alle ting” (v.24.) Disse to uttrykkene er likestilte. Kvinnen skal ha den samme
respekt for sin mann som hun har for Kristus i alle ting og forhold.
Vi vet at Kristus er perfekt, og at hans kjærlighet
og respekt for kvinnen er fullstendig. Slik skal også de avgjørelsene, som mannen
tar i forhold til kvinnen, være perfekte og fattet ut fra den fullkomne
kjærlighet (gr.agape) til kvinnen.
På dette området har mannen sviktet mange
ganger, og han gjør det fortsatt, men det betyr ikke at Guds ordninger om
forholdet mellom mann og kvinne blir forandret. Det står fast.
På samme måten som kvinnen er underordnet
under mannen, er både kvinnen og mannen underordnet under Kristus. (v.22.)
Denne under- og overordingen kommer til
uttrykk i det greske ordet ”kefale” som blir oversatt
med ”hode”. (v.23.) Dette uttrykket står for ”overordning” og at ”mannen har
bestemmende myndighet over kvinnen”.
Det står følgende om denne over- og
underordningen i 1.Kor.11,3: ”Men jeg vil at dere skal
vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi
hode.” At Gud er Kristi hode, betyr ikke at Kristus er underordnet Gud, men det
betyr at de underordner seg under hverandre i de oppgaver og gjøremål som hver
enkelt av dem er satt til å uføre.
De som er imot det forholdet, at Guds ord
operer med over- og underordning i Guds rike, bruker det som står i 1.Kor.11,3 om forholdet mellom Gud og Kristus som et bevis på
at det ikke finnes en slik ordning i Guds rike, for Gud er ikke overordnet
Kristus, men de er likestilte. Ja, jeg er enig i at Gud og Kristus er
likestilte, men de underordner seg under hverandre i de gjøremål som hver
enkelt av ”personene” i guddommen er satt til å utføre. I Kor.11,3 svekker ikke
det forholdet at kvinnen er underordnet under sin mann, men det styrker det.
Hva som gjelder ordet ”hode” kan det både bety
”rang” og ”autoritet”, men det kan også bety ”opprinnelse” og ”kilde”. I 1.Kor.11,3 kan begrepet ”hode” ha begge betydningene. Vi vet
at på samme måten som Kristus har skapt mannen, er kvinnen kommet fra mannen,
og Kristus er gått ut fra Gud.
Dette kan også ha noe med ANSVARLIGHET å
gjøre. PÅ samme måten som mannen er ansvarlig ovenfor Kristus, er kvinnen
ansvarlig ovenfor mannen, og Kristus er ansvarlig ovenfor Gud. (Se
Studiebibelen. Nr.3.s.767.)
Av den grunn at kvinnen er underordnet under
mannen, skal hun også ha et ”undergivenhetstegn på
sitt hode for englenes skyld” (1.Kor.11,10.) når hun
”ber eller taler profetisk” (1.Kor.11,5.)
Det ordet som er oversatt med ”undergivenhetstegn”, er på gresk ”ekskusia”.
Det betyr ”makt” eller ”myndighet”. Når hun har denne tildekningen på sitt
hode, så betyr det at hun har myndighet eller anledning til å be eller å tale
profetisk.
Denne ordningene er blant annet gitt for
englenes skyld (v.11.) Dette betyr at englene, som er vant til over- og
underordning i Guds rike, blir forvirret når de ser at Guds ordninger ikke
fungerer, slik som de skal i Guds menighet.
Dessuten er kvinnen tatt av mannen. Dette
har ikke noe med mindreverdighet å gjøre, men det har med selve skapelsen å
gjøre. I forhold til mannen kommer hun dermed i en underordnet stilling. ”For
en mann skal ikke tildekke sitt hode, ettersom han er Guds bilde og ære, men
kvinnen er mannens ære. For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av
mannen, mannen ble jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for
mannens skyld.”(1.Kor.11,7-9.)
I dette Skrift-ordet
står det at mannen er både Guds bilde og Guds ære, men det står ikke at mannen
er kvinnens bilde, men det står at hun er mannens ære, for de er begge skapt i
Guds bilde. (1.Mos.1,27.) Av den grunn skal heller
ikke mannen tildekke sitt hode når han ber eller taler profetisk (v.7.)
”Å være skapt i ens bilde” betyr at ”en
avspeiler noe av de karaktertrekk og egenskaper som vedkommende har.” Et bilde
er ikke det samme som originalen. Gud er utgangspunktet for dette bildet. Han
har nedlagt i oss mennesker noen av sine egenskaper, og han har også skapt oss
med en lengsel etter å komme i kontakt med seg selv.
Under- og overordningen svekker ikke kvinnens
verdighet ovenfor Gud. I forhold til frelsen er både kvinnen og mannen
likeverdige for Gud, men under- og overordningen går på ordninger i menigheten.
”Dog, i Herren er verken kvinnen noe framfor mannen eller mannen noe framfor
kvinnen, for likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og
alt er av Gud.” (1.Kor.11,11-12.)
Under- og overordningen er en Guds ordning i
menigheten, og den begrunnes ut fra to forhold; og det er:
a) Selve skapelsen av menneskene og
b) Syndefallet.
”En kvinne skal LA SEG LÆRE I ALL STILLHET,
med ALL LYDIGHET, men jeg tillater ikke en kvinne å være LÆRER eller å være
mannens herre. Hun skal være I STILLHET. For Adam ble skapt først, deretter
Eva, og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.” (1.Tim.2,11-14.)
I dette Bibel-sitatet
kommer det også fram at kvinnen skal la seg LÆRE I ALL STILLHET og I ALL
LYDIGHET og VERKEN VÆRE LÆRER eller HERRE OVER MANNEN, for kvinnen ble skapt av
mannen for å være hans medhjelper. En medhjelper er ikke likestilt med sin
overordnede.
Under- og overordningen er også begrunnet ut
ifra syndefallet i Edens hage. Det var Eva som lot seg friste av satan til å
synde og ikke Adam. Dette fikk også konsekvenser for forholdet mellom mannen og
kvinnen. Det å gjøre synd har alltid en eller annen konsekvens.
I tillegg til disse Skriftordene som er
nevnt ovenfor, har vi mange andre Skrift-ord som
tilkjennegir, at det skal være en under- og overordning i Guds menighet. Vi
skal bare ta med to henvisninger til, og det er:
a) ”Derfor skal en tilsynsmann (gr.episkopos)
være ulastelig, EN KVINNES MANN, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig
til å lære andre. ” (1.Tim.3,2.)
Her kommer det fram at en tilsynsmann skal
være en mann som bare er gift med en kvinne.
Vi har også et annet ord for en tilsynsmann
på gresk, og det er ”prebyteros” Det betyr ”en voksen mann med skjegg”. En
kvinne har ikke skjegg.
b) ”Likesom i alle de helliges menigheter skal deres
kvinner tie i menighets-samlingene, for det TILLATES
DEM IKKE Å TALE (PROFETISK eller MED TUNGER), men de skal underordne seg som
også loven sier. Men vil de få rede på noe, da skal de spørre sine egne menn
hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale (profetisk) i
menighetssamlinger. ” (1.Kor.14,34-35.)
Denne teksten (1.Kor.14,26-40)
gir ikke noe GENERELT TALEFORBUD for kvinnen i menighetssamlinger, men den
angår tungetalen og den profetiske talen I FORBINDELSE MED UTFORMINGEN AV
LÆREN. Vi vet at den paulinske læren ikke var utformet på denne tiden. Det ser
vi av 1.Kor.13,9-13.
Læren ble utformet gjennom tungetalen, den profetiske talen og direkte
åpenbaringer. Det var mannen som skulle utforme læren og ikke kvinnen.
Dersom kvinnen ville vite noe om læren,
skulle hun spørre sine menn hjemme om det. (1.Kor.14,35.)
(Etter at jeg fikk se at 1.Kor.14,26-49
ikke beskrev noe generelt taleforbud for kvinnen, når menigheten var samlet, så
har jeg måttet skrive om min opprinnelige artikkel en del. Jeg mener nå at
kvinnen kan ha de fleste embetene i kirken med unntak av pastor-, hyrde-, eldste- og læremebetet.)
Ut fra 1.Kor.11,10
ser vi at kvinnen både kan be og tale profetisk dersom hun hadde ”undergivenhetstegnet”, som enten var det lange håret eller
et dekke.
På bakgrunn av det som jeg har skrevet
ovenfor, så skulle det ikke være mye i tvil om at det er en under- og en
overordning i Guds rike. Dette angår to forhold, og det er:
a) Utformingen av den paulinske læren.
b) Innehavelsen av lære-, hyrde-, eldste-
og pastorembetet.
Den paulinske læren ble utformet av
apostlene og profetene. Hovedarkitekten for læren var Paulus, og det som Jesus
åpenbarte for ham. (Ef.2,20.)
Etter at den paulinske læren er blitt
utformet, kan også kvinnene ha disse embetene. I tillegg til dette kan de også
være evangelister i den kristne menigheten. Hyrde- og læreembetet er fortsatt forbeholdt
mannen. (Ef.4,11-12.)
Kvinnen skal predike det som apostlene og
profetene på Paulus sin tid var kommet fram til angående det læremessige. Dette
gjelder også mannen, men dessverre så har de aller fleste kommet langt bort
ifra den paulinske læren i sin forkynnelse.
At Gud gir kvinnene nådegaver og oppgaver i
menigheten, det er helt sikkert, men vi kan ikke sette likestilling mellom menn
og kvinner i menigheten. Vi må respektere det som Paulus lærte om dette. Han er
tross alt hovedarkitekten bak den paulinske læren. Vi må respektere Guds ord og
Guds ordninger, men slik som tiden er blitt, er det umulig å få gjennomført
Guds ordninger fullt ut i menigheten, for tidsånden, staten og kirken selv har
åpnet opp for at Guds ord kan brytes.
Det er nok av oppgaver for kvinnene i en
menighet uten at de behøver å overskride de grensene som Gud har satt for
arbeidet i menigheten.
Hvilke funksjoner kan så kvinnen ha når hele
menigheten er samlet:
a) Hun kan opptre som apostel, profet og evangelist. (Hva
som gjelder de to første embetene, så går de i vår tid først og fremst på det
forholdet å fordele Guds ord på en rett måte (1.Tim.2,15)
og legge ut den paulinske læren på en rett måte.)
b) Hun kan utøve de nådegavene som hun har fått av Herren.
c) Hun kan lede et møte.
d) Hun kan gi et personlig vitnesbyrd om frelsen i Jesus
Kristus.
Kvinnen
skal ikke ha lære-, hyrde-, eldste- eller
pastorembetet.
Guds rike går ikke under eller slutter ikke å
fungere om ikke Guds ordninger blir fulgt fullt ut, men det fungerer ikke slik
som det kunne ha fungert. Når en overskrider Guds ordninger i menigheten,
mister menigheten Den Hellige Ånds kraft, for Den Hellige Ånd arbeider i
samsvar med Guds ord og de rammene, som Gud har lagt for arbeidet i menigheten.
Det er mange ting og forhold som stenger for
dette i dag. Jeg vil bare kort nevne:
a) Erstatningsteologien som går ut på at kirken har tatt
de løftene og oppgavene som Gud har gitt til jødene og til Israel. (Det er
forbudt å stjele.) (Se mine mange bøker om dette.)
b) Liberal teologi av forskjellig slag. Den fornekter det
som står i Guds ord. Den stiller det samme spørsmålet som slangen stilte til
Eva: Har Gud virkelig sagt?
c) Det forholdet at de troende ikke lever i samsvar med
Guds ord på det moralske området.
d) Det forholdet at kirken og menigheten ikke greier å
fordele Guds ord på en rett måte med hensyn til Israel og menigheten.
e) Det forholdet at kirken og de forskjellige menigheter
bryter de ordningene, som Guds ord har satt opp for arbeidet i menigheten.
Tingvoll den 11-5. 2010 og
den 28-7.2011.
Oskar Edin Indergaard.
http://home.online.no/~oskaredi.