ISRAEL HAR JURIDISK OG FOLKERETTSLIG

RETT TIL

Å BYGGE OG BO I HELE

JERUSALEM, JUDEA, SAMARIA OG GAZA.

Det blir stadig vekk hevdet at Israel ikke har lov til å bygge og bo i disse områdene. Dette er ikke rett, for det er Israel som har den juridiske og folkerettslige retten på disse områdene. Dette ble slått fast på konferansen i San Remo. Den ble holdt den fra den 19-24-04 1920.

På denne konferansen møttes seierherrene etter den første verdenskrigen, for å bestemme hva som skulle skje med eiendomsretten til det landområdet som ble kalt for ”Palestina”. Disse landene var England, Frankrike og Italia, Japan. U.S.A. var med som observatør da det ikke var medlem av Folkeforbundet.

Hensikten med denne konferansen var at den skulle legge det juridiske og folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av en JØDISK STAT i HELE DETTE OMRÅDET. Dette området omhandlet hele Jordan, Galilea, Samaria, Judea, Jerusalem og Gaza. Dette landområdet ble kalt for ”Palestina”.

Selve navnet ”Palestina” har aldri vært navnet på noe land. Det var en administrativ benevnelse for det landområdet som England fikk mandatet over etter 1.verdenskrigen. Det tilsvarte det området som romerne kalte for ”Felestin”.

En ”palestiner” var dermed en som bodde i dette landområdet. Det kunne være jøder, arabere eller andre folkeslag.

Det var England som fikk oppdraget å legge alt til rette både for en JØDISK INNVANDRING til dette landområdet og til DANNELSEN AV EN JØDISK STAT PÅ HELE DETTE OMRÅDET. Det mandatet fikk England av Folkeforbundet. Det ble kalt for ”Palestina-mandatet”.

Denne avtalen som ble utarbeidet på konferansen i San Remo, består av 28 artikler. (Se San Remo Convention. på Internett.) Jeg skal referere noen få av artiklene i denne avtalen.

I innledningsteksten til denne avtalen står det: ”Anerkjennelse er herved gitt til det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina.”

Det betyr at England, Frankrike, Italia, Japan og U.S.A. erkjente at jødene hadde en HISTORISK RETT og en HISTORISK TILKNYTNING til dette landområdet.

Dette blir for øvrig benektet av araberne av i dag. De hevder derimot at de representerer urinnvånerne i Israel, og at jødene flyttet inn i Israel på et senere tidspunkt. De hevder til og med at Jesus ikke var jøde, men at han var ”palestiner”. Alt dette er galt, og det er ikke vanskelig å motbevise, men araberne gjør alt for å svekke den jødiske tilknytningen til dette området. De fordreier de historiske fakta og tyr til usannheter, og det verste er at de selv tror på det. Det har med den arabiske identiteten å gjøre at dersom en løgn blir gjentatt ofte nok, så blir det etter hvert oppfattet som en sannhet og realitet.

Vi skal i det følgende gjenta innholdet i 6 av de 28 artiklene i San Remo avtalen.

Artikkel 2 påla England ansvaret for å tilrettelegge de politiske, administrative og økonomiske forhold, slik at det kunne bli opprettet et JØDISK NASJONALHJEM I PALESTINA. De jødiske selvstyremyndighetene skulle sikre at alle innbyggerne i Palestina skulle være sikret sivile og religiøse rettigheter.

Artikkel 3 påla England at det skulle oppmuntre til lokalt, jødisk selvstyre der dette var mulig.

Artikkel 4 gav Den Sionistiske Organisasjonen oppdraget med å sikre samarbeidet med alle jøder som var villige til å hjelpe til med å danne et nasjonalt hjem for jødene i Palestina.

Artikkel 5 gav England ansvaret for at ikke noe landområde i Palestina skulle bli overdratt til noe annet lands regjerning.

Artikkel 6 påla England at det skulle gjøre det lett for jødene å immigrere til Palestina og oppmuntre til en tett bebyggelse av jøder i landet.

Artikkel 7 påla England at det skulle lage en lov som skulle gjøre det enklere å oppnå statsborgerskap for jøder, som tok permanent opphold i Palestina.

Balfour-deklarasjonen fra 1917, som lovet jødene et hjemland i Palestina, ble innlemmet i San Marion-avtalen. Den hører dermed med til gjeldende folkerett.

I dette dokumentet er det i det hele tatt ikke snakk om at araberne skulle få danne noen stat på dette området. De ble heller ikke lovet dem noen politiske rettigheter. De ble lovet religiøse og sosiale rettigheter.

Araberne fikk derimot opprette 3 andre stater etter 1. verdenskrigen, og det var Irak, Syria og Egypt.

Denne avtalen ble ENSTEMMIG GODKJENT av alle de 51 medlemslandene av Folkeforbundet den 24-07 i 1922. Denne avtalen er dermed GJELDENE FOLKERETT hva som gjelder dette området.

I 1922 brøt England denne avtalen som landet var satt til å administrere og gjennomføre, og som et enstemmig Folkeforbund hadde godkjent, i og med at det tillot at staten Jordan ble opprettet på den del av ”Palestina”, som lå øst for elva Jordan. Det landet som jødene hadde blitt lovet, ble dermed redusert med 80 prosent.

I forbindelse med opprettelsen av staten Israel i 1948, ble ”Rest-Palestina” delt mellom araberne og jødene. Jødene fikk Galilea og den nye bydelen av Jerusalem. Araberne skulle få resten. Dette landområdet ble okkupert av Jordan i den krigen som brøt ut i 1948 mellom araberne og jødene. Dette området ble tatt tilbake av jødene i 1967.

”Rest-Palestina” er dermed IKKE OKKUPERT OMRÅDE, MEN DET ER BEFRIDD OMRÅDE. At jødene er blitt tvunget til å gi de araberne, som bor i Judea og Samaria, et visst selvstyre, betyr ikke at araberne har rett til å danne en egen stat på dette området. Det er jødene som har den juridiske og folkerettslige retten til dette landområdet.

Det blir hevdet fra mange hold at Israel og jødene ikke har lov til å bygge og bo i Judea og Samaria (Vestbredden). Dette er ikke korrekt, men i en verden som er full antisemittisme og jødehat, teller ikke en gang internasjonale avtaler som er blitt inngått mellom stormaktene. Stormaktene bryter selv de avtalene som de er blitt pålagt å håndheve.

Tingvoll den 21-06 2010.

Oskar Edin Indergaard.

oskaredi@online.no.

http://home.online.no.~oskaredi.

_Back