DET BLIR INGEN FRED I MIDT-ØSTEN. DEL 2

SVAR TIL INGUNN KARIJORD

Jeg takker for et fyldig svar: ”Svar til Oskar Edin Indergaard”. (Aura Avis den 11-6.) på min artikkel: ”Det blir ingen fred i Midt-Østen”. (Aura Avis den 7-5. I og med at du nettopp har avsluttet dine Midt-Østen- studier, har du gode og fyldige kunnskaper om denne konflikten, men du utelater det som ikke passer inn i den oppfatningen, som du har. Det er ikke bra. Det kaller jeg for ”selektiv bruk av kunnskaper”.

Jeg takker også for en saklig artikkel fra din side. Du gir meg anerkjennelse for at jeg har store kunnskaper om Midt-Østen-konflikten. Jeg returnerer denne anerkjennelsen, og synes at du også har store kunnskaper om det, som du skriver om, men du bruker ikke alt det som du vet. Det som er ubehagelig, legger du til side.

Du forsøker å dele skyld og ikke-skyld i denne konflikten. Du gir Israel og spesielt den jødiske statsministeren Benjamin Ntanyahu skylda for at det ikke blitt opprettet noen palestinsk stat, og for at han tillater at det oppføres nye jødiske boliger/bosetninger på ”Vestbredden”. Til det første er det å si følgende: De såkalte palestinerne, har fått FLERE TILBUD om å få opprettet en egen stat i Samaria og Judea. Det første tilbudet kom i 1948, men den fordelingen av landområder som ble foreslått av F.N., var ikke bra nok for araberne. De begynte krig mot jødene.

I Oslo-avtalen av 1993 ble det bestemt at palestinerne skulle få sin egen stat. De fikk også indre selvstyre i en rekke større byer og områder på den såkalte ”Vestbredden”.

I året 2000 fikk Yasser Arafat tilbud om å få opprette en palestinsk stat på ”Vestbredden”. Han avslo dette, og det til tross for at han ble tilbudt 98 prosent av de territoriale krav, som han hadde.

Etter den tid er det blitt arbeidet kontinuerlig med å få opprettet en palestinsk stat på ”Vestbredden”, men det har ikke lyktes av den grunn at palestinerne ikke har vært fornøyd med fredsvilkårene.

Jødene er rede til at palestinerne skal få sin egen stat, men den må være basert på forhandlinger og ikke på diktat fra arabernes eller F.N.s side.

Du er selv skeptisk til etableringen av en palestinsk stat i Midt-Østen. Det kunne ha vært interessant at du begrunner dette standspunktet. Det har du ikke gjort i din artikkel.

Det er Israel som er blitt lovet eiendomsretten over hele Palestina. Dette ble gjort ved den såkalte Balfourdeklarasjonen av 1917. Det ble gjentatt ved forhandlingene i San Marino i 1920 og godkjent av Folkeforbundet i 1923.

Dette må sees på bakgrunn av to forhold, og det er:

a) Jødene har en HISTORISK RETT til landet på grunn av de har hatt en sammenhengende bosetning i området på 3000 år.

b) Det var en del av en større løsning etter at Det ottomanske riket gikk i oppløsning i forbindelse med 1.verdenskrigen. Det ble opprettet flere stater i dette området. Disse statene er Irak, Syria og Egypt. Det var da meningen at jødene skulle få hele det området som ble kalt for Palestina. Dette strekker seg fra Middel-havet og like til Eufrat, men det som skjedde var at 3-4 deler av dette området ble utskilt til en ny stat i 1922, og det var Jordan. På den måten ser vi at jødene satt igjen med 1-4 del av det området som de ble lovet. Jeg kaller dette området for ”Rest-Palestina” i min bok: Guds løfter til Israel. Dette området ble da delt mellom jødene og palestinerne. Jødene godtok dette og opprettet sin stat den 14-4 1948, men palestinerne begynte krig mot jødene sammen med flere andre arabiske land. Israel gikk seirende ut av denne krigen.

Det var denne krigen som spesielt skapte flyktningproblemet. De palestinske bosetterne ble enten oppmuntret av sine egne til å forlate sine bosetninger, eller krigen tvang dem til å rømme. De ble lovet av sine ledere at de raskt skulle få komme tilbake, når de hadde slått jødene, men slik gikk det ikke. De forble i de landene som de hadde rømt til. Der ble det etablert flyktningleirer for dem. De eksiterer stort sett den dag i dag.

Dette hadde kunnet vært ordnet for lenge siden, men araberne har ønsket å bruke dette som et press mot Israel. Israel på sin side tok imot ca.600000 jøder som ble jaget ut av de arabiske land uten noen form for økonomisk kompensasjon. Vi kan se på disse to flyktningstrømmene som at den ene oppveier den andre.

Du skriver at det er mot Guds bud ”å stjele”. Det er sant, og det er det eneste stedet i din artikkel at du bruker et bibelsk argument. Det er bedre enn ingen ting, men det kan vel diskuteres hvem som er ”tyven” her.

Du er også imot at jødene etablerer bosetninger på ”Vestbredden”. Det er helt naturlig at de gjør det. Det kan være i tilknytning til gamle bosetninger, eller det kan være nye bosetninger. På samme måten som araberne får lov til dette, må jødene ha den samme retten.

Når jeg bruker benevnelsen ”Vestbredden”, så har det sin grunn i at vi har to gode jødiske navn på disse områdene, og det er Samaria og Judea. Det er gamle jødiske kjerneområder. I Bibelen blir de beskrevet som ”Israels fjell”. Når vi bruker begrepet ”Vestbredden”, så er dette en fremmedgjøring av at jødene har bodd der i flere tusen år, og at området hører jødene til.

Hva som gjelder dette området fra Middel-havet og til Eufrat, så ble det kalt ”Felestin” av romerne i sin tid. Da engelskmennene fikk dette området som mandatområde etter 1.verdenskrig, så kalt de det for ”Palestina”. Palestina er ikke navnet på noe land, men det er navnet på et område, som etter hvert ble avkortet 60 prosent. Jødene ble også kalt ”palestinere”, men nå har araberne tatt over både navnene ”palestiner” og ”Palestina”. Det er fortsatt ingen stat som heter ”Palestina”.

Du synes at jeg er tendensiøs, når jeg bruker ordet ”palestin-arabere” om palestinerne. Det er et rett uttrykk, De er arabere, og de sier at de er en del av den arabiske nasjonen- noe som de også er. Når jeg ikke bruker uttrykket ”palestin-jøder” om jødene, så har det sin grunn i at jødene har fått etablert en stat på deler av dette området, og det er Israel. De som styrer der, er jøder.

Du går til angrep på jødene, for at de så seg nødt til å gå inn i Gaza i 2009 for å forsvare seg mot de 5000 til 6000 rakettene som ble sendt inn i Israel fra palestinsk side. Du kaller det for ”en primitiv form for krigføring”. Det må være lov for en stat, som blir angrepet på denne måten, å forsvare seg. Denne krigen er blitt gransket i to rapporter, og det er ”Goldbergrapporten 1 og 2. I den føste rapporten ble Israel kritisert for sin krigføring i Gaza, I den andre rapporten ble Israel frifunnet for kritikken av den grunn at ikke alle opplysningene hadde kommet fram i den første rapporten.

Ja, det er synd i palestinerne. De er våre medmennesker, men de har dårlige ledere, som ikke ønsker fred med Israel, men krig.

Du reagerer heller ikke på innholdet i PLO-charteret og Hamas sitt charter. Jeg har studert dem begge og skrevet om. dem. Jeg skal ikke skrive om dem her, men i dem er det ingen forsonende tone overfor Israel- snarere tvert imot. Yasser Aafat sa i sin tid at PLO-charteret ikke gjaldt lenger, men at det var ”avleggs”, men til tross for det, så står de samme paragrafene der den dag i dag. Terje Rød Larsen sa i sin tid at Yasser Arafat var en motorisk løgner. Han løy hele tiden. Han sa en ting til det naive Vesten mens han sa det motsatte til araberne.

Du nevner heller ikke noe i din artikkel om samarbeidet mellom Fatah og Hamas,

Du nevner heller ikke noe om Abbas forslag om å tømme ”Vestbredden” for jøder. Dette er viktige momenter på veien til krig eller ”fred”.

Tingvoll den 19-6. 2011.

Oskar Edin Indergaard.

Oskaredi@online.no.

_{http://home.online.no/~oskaredi/index.htm}

_Back