Guds Løfter til Israel

Oskar Edin Indregaard er født den 28.4.1938. Han er utdannet cand. philol., har arbeidet 15 år i den

videregående skolen og har følgende fagkrets: Mellom-fag i tysk, fransk, kristendoms— og

samfunnskunnskap og hovedfag i historie.

Boken, Guds løfter til Israel, er en samling av artikler, taler og foredrag som Oskar Edin Indregaard

har skrevet/holdt i løpet av de tre siste år. I boken behandler han såvel hedningenes som kirkens

forhold til svik imot Israel og peker på jødenes særstilling som Guds utvalgte folk. Boken gir et

meget sterkt forsvar for jødenes sak, og den framhever stadig vekk riket for Israel eller 1000 årsriket,

som er beskrevet overalt i Bibelen, både i GT. og NT., men som dessverre de aller fleste av

teologene og en stor del av forkynnerne i Norge i dag ikke tar fram i forkynnlsen.

Vi vil be kristenfolket om å lese boken, anbefale den til andre ov være med på å spre den, slik at så

mange som mulig kan få se at jødene fortsatt er Guds utvalgte folk, som han førte fram gjennom

historien og gjennom seklene i full overensstemmelse med det profetiske ord, og i full forakt

forhedningene og «erstatningsteologien» som begge motarbeider Israel og det profetiske ord.

Forord

Innledning

DEL I: Israel og hedningene

Hvorfor larmer hedningene

Hatet mot jødene

Utryddelsen av jødene

Det hellige hatet

Palestina-problemet. Nr. 1

Palestina-problemet. Nr. 2

PLO's holdning overfor Israel

Forholdet mellom Israel og Egypt

Fred i Midt-Østen?

Quo Vadis — Israel?

Hva med jødehatet?

Og hedningene er blitt vrede

Han er også hedningenes Gud

DEL II: Israel og kirken

Guds-riket — hva er det?

Kirken og Israel

Tradisjonen i Den lutherske kirke

Det store sviket

Teologenes store dilemma

Teologenes eskjatologiske engasjement

Kirken sviker Israel

Hvordan kan det være mulig?

Menighetens tidsalder og 1000-års-riket

DEL III

Hva galt har jødene gjort?

Jødefolkets lidelser

Det gåtefulle folket

Israel — utvalgt av Gud

Israel — folket og andet i Bibelens lys

Israels løfter

Jerusalem

Den store trengselÅpent brev til biskop Aarflot

Kjenner ikke jødene til sin særstilling som Guds folk?

Hva er sannhet?

Konflikten i Midt-Østen

Har Gud forkastet sitt folk?

FORORD

Lektor Oskar Edin Indergaard er min eldste sønn, født 28. april 1938, dept, konfirmert og ektevidd i

Den norske kirke.

Angående hans utdannelse begynte han etter eksamen artium med det filologiske studie ved Det

historisk-filosofiske fakultetet ved Oslo Universitet og Universitetet i Trondheim og ble cand.

philol. i 1969. Hans fagkrets består av historie som hovedfag og dertil fire mellemfag, nemlig tysk,

fransk, kristendomskunnskap og samfundskunskap.

Høsten 1964 holdt utsending fra Misjonssambandet Lars Halle, Torvikbukt, en serie kristelige meterpå Tingvoll, hvor Guds vekkende Ånd var virksom. På disse meter kom Oskar Edin til bevisst liv i

Gud og slo lag med de troende på deres meter og hvor han villig avla sine vitnesbyrd om frelsen i

Jesus Messias.

I de senere år har han i dagspressen og kristelige blad deltatt i en av-gjort og vedholdende

artikkelvirksomhet angående aktuelle kristelige spørsmål, særlig har han vært en ivrig og varm

forsvarer av Israels sak, som ligger ham meget på hjertet.

Hans Bibel-syn er — likesom også mitt — at Guds ord i Bibelen, opplyst ved den Hellige Ånd, er

den eneste regel og rettesnor for tro og lære og liv og at Guds ord, både i GT og NT, skal tros og

forkynnes slik det står skrevet uten noen som helst form for omtolkning.

Han har også den gave at han holder frem de sider av Guds ord som har vært fortidd og tite fremført

i forkynnelsen, særlig gjelder dette det overmå te viktige og tidsaktuelle tema om Israel og det

kommende Messias-riket på denne jord (tusenårsriket).

Jeg vil hermed på det beste anbefale boken under bønn om at det må lykkes etter Guds vilje.

6630 Tingvoll 7. mai 1981 Ole Kristian Indergaard Fhv. distriktsveterinær

INNLEDNING

Denne boken, GUDS LØFTER TIL ISRAEL, består av en rekke artikler, taler og foredrag som

undertegnede har skrevet/holdt i løpet av de 3 siste år. En del av tisse har vært gjengitt i Karmel,

Dagen og en del aviser på Nordmøre og i Romsdal, men en god del av stoffet er også nye ting, som

ikke har vært offentliggjort før.

Boken er inndelt i 3 hovedavsnitt.

1) Israel og hedningene,

2) Israel og kirken og

3) Israel og Gud.

Det kommer tydelig fram i boken hvor den ene delen slutter og den neste begynner, så det behøver

jeg ikke si noe om. Dette er anmerket i boken. Til tross for at boken er delt i 3 deler, vil ikke dette

bety at de forskjellige emner og problematikker ikke kan bli berørt flere ganger i boken. Dessuten er

det her snakk om en samling artikler fra min side og ikke en dyptgående behandling av hvert emne,

som jeg tar opp. Dette vil forresten variere en del. Noen artikler er korte, mens andre er lange. Når

jeg har funnet at jeg vil dele opp boken i 3 deler, så er dette et forsøk fra min side på å redigere

stoffet en del.

Hensikten med denne boken er å gi et forsvar av jødenes sak og Israels sak ut ifra både historisk,

juridiske, politisk, moralsk og bibelsk (profetisk) argumentasjon. Vi vet at Guds spesielt utvalgte

folk nok en gang er trengt opp i et hjørne, og at det er mange som forsøker å motarbeide både dets

eksistens og sår tvil om dets rett til å opprette en stat i Midt-Østen. Dette gjelder ikke bare Sovjetunionen

og en rekke arabiske stater, men dette gjelder også andre stater over alt i verden og en

rekke organisasjoner og enkeltindivider.

At verdslige nasjoner, organisasjoner og enkeltmennesker bedrar jødene og Israels sak, det er

forsåvidt forståelig, for Gud har selv satt sitt innsegl på folket og har knyttet sine planer til folket.

DER JØDENE ER, DER ER EN DEL AV GUDS PLANER TIL FOLKET OG TIL VERDEN. Han

fører jødene fram gjennom seklene i full overensstemmelse med det profetiske ord og i full forakt

for hva verden måtte mene om dette. JØDENE REPRESENTERER GUDS—RIKET PA EN

SPESIELL MATE, MENS VERDENSRIKENE OG VERDEN REPRESENTERER SATANS—

RIKET.

På bakgrunn av dette er det mer enn beklagelig at en rekke teologer, den teologiske kirke, en rekke

kristne organisasjoner og kristne mennesker sviker jødene og Israel. Dette skjer spesielt ved en gal

forståelse og utlegging av det profetiske ord. De mener at kirken har overtatt jødenes løfter og rolle

i frelseshusholdningen. DETTE ER IKKE RIKTIG. DETTE ER FALSK OG GAL UTLEGGELSE.

Det profetiske ord går i oppfyllelse rett foran øynene våre i Israel og utfordrer oss alle sammen.

MYE AV DET PROFETISKE ORD ER ALLEREDE BLITT HISTORIE — SAMTIDSHISTORIE.

ERSTATNINGSTEOLOGIEN ER EN TRAGEDIE FOR DEN KRISTNE KIRKE, TEOLOGENE

OG LEGFOLKET. ERSTATNINGSTEOLOGIEN ER IKKE FRA GUD OG DEN

REPRESENTERER IKKE GUDS ORD, MEN DEN HØRER DENNE VERDEN TIL OG ER

IFRA SATAN. Erstatningsteologien fører til at en sviker Israel og jødene, og når en først sviker dem

på det profetiske grunnlag, så står veien åpen til at en også sviker dem ut ifra andre forutsetninger.

Det er mange svik mot Israel i dag, MEN DET TEOLOGISKE SVIKET ER DET STØRSTE OG

MEST FATALE.

Av de grunner som er nevnt ovenfor, og som boken gir en utførlig beskrivelse av, vil denne boken

være en motvekt mot sviket mot Israel og jødene. Det var derfor min bønn og mitt håp at mange vil

komme til å lese boken, slik at de enten kan få bestyrket sitt riktige syn på Israel, eller komme i

sjelenød og få et nytt og revidert syn på Israel og jødene, slik at de kan komme i samsvar med Guds

ord og med det profetiske ord. I ISRAEL LAR GUD SEG NEMLIG SE, MEN BARE FOR DEM

SOM HAR ØYNE A SE MED.

Videre er denne boken kommet istand ved et samarbeid mellom Olav Nerland, Harald Andreassen

og undertegnede, der vi alle har hatt forskjellige funksjoner ved arbejdet. Undertegnede har skrevet

manuskriptet. Olav Nerland har hatt det store og viktige arbejdet med avskrivningen, mens Harald

Andreassen har fått i stand samarbeidet og vil stå som hovedansvarlig for salget av boken. Jeg er

dem stor takk skyldig og respekterer deres uegennyttige arbeid og innsats for Guds og jødenes sak.

Til slutt, hva som gjelder takk og aktelse, vil jeg takke min far, O. K. Indergaard, som har vært min

rådgiver og konsulent når det gjelder en del av stoffet. Jeg takker ham for gode råd og opplysninger

i arbeidet med boken og med det profetiske ord, og dersom boken skulle inneholde noe av det lys

over det profestiske ord og noe av den ånd som er i ham, så skulle boken bli bra. For å ære min far

og for å holde meg til sannheten, hva som gjelder akkurat dette, så vil jeg hevde at jeg har hatt — i

alle fall — Norges beste konsulent og vejleder i arbejdet med boken. Men det er klart at jeg tar

altfor svakt i her. Det er vel ikke mange i verden som har det lyset som han har, over det profetiske

ord og over de eskajatologiske ting. Hos ham forenes kolossale kunnskaper og en riktig forståelseav det profetiske ord, og når dertil den Hellige Ånd kan få gjøre sin gjerning i en slik person, så må

resultatet bli godt.

Den innsatsen min far har gjort gjennom snart 46 år for en riktig forståelse av det profetiske ord, er

enorm, kolossal og imponerende, og det er mange som er ham stor takk skyldig. Han har gjort et

banebrytende pionerarbeide på dette området, og vi andre kan bare vandre i det arbejdet han har lagt

ned og glede oss over hvor fantastisk Gud og det profetiske ord er. "Og dess fastere har vi det

profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på som et lys som skinner på et mørkt sted (framtiden),

inntil dagen (tidspunktet for oppfyllelsen) lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter (det

er frelsen i Jesus Kristus), idet dere først og fremst vet dette at ikke noe profetord i Skriften er gitt

til egen tydning, for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de helligeGuds menn talte drevet av den Hellige Ånd. 12_ Pet. 1, 19-20)

Vi takker derfor Gud for at han har lagt alt til rette, slik at boken kan komme ut, og vi har mange

beviser som viser at det er Guds vilje at boken skal komme ut uten at jeg kan ta dette med i

innledningen.

Vi ber også om at boken må bli lest av mange og føre til at flere får et riktig syn på Israel og på det

profetiske ord, slik at kristen-folket kan våkne opp, få et riktig syn på forholdet mellom det

profetiske ord og det jødiske folk og begynne å forsrare jødene i stedet for å svikte dem.

Dessuten er det også vårt håp at mange må komme til personlig tro på Jesus Kristus Messias ved

lesningen av boken. "Mine brødre, dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten, og en

omvender ham (er redskap til at han blir frelst), han skal rite at den som omvender en synder fra

hans villfarende vel, han frelser en sjel fra Øen og skjuler en mangfoldighet av synder." (Jak. 5, 1920)

Tingvoll den 7. mai 1981 cand. philol. Oskar Edin Indergaard

HVORFOR LARMER HEDNINGENE?

Denne setningen og problemstillingen er tatt fra Salme 2. I denne salmen som har et eskjatologisk

siktepunkt, larmer hedningene og grunner folkene på det som er, av den spesielle grunn at Gud har

innsatt sin konge (Jesus) på Sion Jerusalem v. 6. Jordens konger og fyrster er rasende over det som

har skjedd og vil bli kvitt Gud, kongen og kongedømmet, men det er ikke så lett, for dette er fastsatt

for lang tid siden. "Jordens konger rejser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans

salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss."(v. 2-3).

Når dette er sagt, og når vi har satt salmen i sin rette sammenheng, vil vi ta problemstillingen ut av

sammenhengen og bruke den generelt, og vi slår da fast at det bestandig har vært slik at hedningene

har protestert og rast imot Guds ordninger. Guds ord og Guds ordninger er en dårskap for dem som

går fortapt d.v.s. for verden, men for dem som biir frelst, er Guds ord og ordninger blitt mottatt og

bevart som en perle og som en skatt.

Paulus er også inne på denne problemstillingen i 1. Korintierbrev. Han skriver: "For ordet om korset

det er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som biir frelst, er det en Guds kraft" (1.

Kor. 1, 18), "men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap."

(1. Kor. 1, 23). "Dog visdom taler vi blant de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne

verden eller denne verdens herrer, de som forgår." (1. Kor. 2, 6). "Men det naturlige menneske tarikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det

dømmes åndelig, men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen." (d.v.s. han går fri

i dommen) (1. Kor. 2, 14-15).

Ja, slik er det. Det naturlige menneske eller hedningen er nødt til å reagere negativt på Guds ord og

Guds ordninger, for de bedømmes åndelig. Jesus er også inne på denne problemstillingen: "Jesussvarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme

inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød (hedningen eller det naturlige mennesket), og detsom er født av Ånden, er Ånd." (det nye livet i en kristen) (Joh. 3, 5-6).

Derfor sier også Jesus til Nikodemus at han må fødes på ny, dersom han skal forstå og akseptere det

som hører Guds rike til. "Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen

blir født på ny, kan han ikke se Guds rike." (Joh. 3, 3).

På grunn av syndefallet i Edens hage er alle mennesker født med ryggen imot Gud og er i

utgangspunktet og fra starten av fiender av Guds ord og ordninger. De er med andre ord knyttet til

denne verdens fyrste, bundet til og avhengig av det valg og det opprør denne gjorde i tidenes

morgen mot Gud. Om dette opprøret og dette fallet står det følgende i Bibelen: "Du (Satan) var en

salvet kjerub med dekkede vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell, der gikk du omkring

blant skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet

urettferdighet hos deg. Ved din store handel fyltes ditt indre (ånd og sjel) med urett, du syndet, så

vannhelliget jeg (Gud) deg og drev deg bort fra gudefjellet, og jeg gjorde deg til intet, du salvede

kjerub, så du ikke mere fikk være blant de skinnende stener (engler). Ditt hjerte opphøyet seg for

din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans, jeg kastet deg til jorden, jeg la deg

ned for kongers åsyn, forat de skulle se på deg med lyst." (Esek. 28, 14-17).

Det kunne ha vært mye å kommentere om dette fallet, men i vår sammenheng får det være nok å

peke på at valget bort ifra Gud er tatt en gang for alle en gang i tidenes morgen, og at mennesket på

ingen måte velger sin egen vei, men er bundet av de to valgmulighetene som foreligger — enten

Satans valg bort ifra Gud eller Jesu valg til Gud. Jesu valg og offergjerning på Golgata opphever og

setter en strek over Satans valg og fall, men først når det enkelte menneske er villig til å underkaste

seg Guds vilje, ord og ordninger.

Men så lenge som ikke menneskene er villige til å underkaste seg Guds ordninger i verden, gir dette

seg uttrykk i at de er fiendske og hatske over alt som har med Gud og kristendom å gjøre, og dette

kommer igjen til uttrykk enten ved aktiv motstand mot den kristne lære, eller at man "hever seg

over" dette og inntar en passiv og likegyldig holdning — noe som forøvrig er en umulighet.

Der Guds ord blir forkynt, og der det bærer frukter, biir denne forkynnelse og denne framgangen

motarbeid av dem som ikke hører Guds rike til. Med andre ord: Hedningene larmer. Dette kommer

bl.a. til uttrykk i det som skjedde i Efesus, der Paulus virket i over to år. Om denne virksomheten og

denne framgangen står det: "Dette ble da vitterlig for alle dem som bodde i Efesus, både jøder og

grekere, og det falt frykt over dem alle, og den Herre Jesu navn ble prist, og mange av dem som var

kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. Og en stor hop av dem som hadde

drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp foran alles øyne, og de

regnet ut deres verdi og fant at den var 50.000 sølvpenninger. Således hadde Herrens ord sterk

framgang og fikk makt." (Ap.Gj. 19, 17-20).

For å motarbeide denne gode og positive virksomheten samlet også Satan sine tropper og fikk dem

til å holde leven og larme i to timer. Og da bråket endelig ble stoppet, viste det seg at de fleste av

dem som skrek og ropte, ikke selv var oppmerksomme på, hvorfor de hadde deltatt i

demonstrasjonen. Dette er jo typisk. Det er ikke med argumentasjon og fredelige midler man går til

angrep på kristendommen, og det som hører Guds rike til, men med larm, bråk, skrik, slag, vold,

fengsel, tortur og død. Om disse menneskene står det: "Noen skrek nå ett, andre noe annet, for

forsamlingen var i ett røre, og størstedelen visste ikke hva de var kommet sammen for. Men noen i

hopen satte Aleksander inn i saken, da jødene skjøv ham fram. Aleksander slo da til lyd med hånden

og ville holde en forsvarstale til folket. Men da de fikk vite at han var jøde, ble det ett rop fra dem

alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er Efesernes Diana." (Ap.Gj. 19, 32-34).

Hvorfor larmet hedningen i dette tilfelle? Jo, fordi Guds ord hadde framgang og mange kom til

troen på Jesus Kristus. For det andre skrek og bråket de i to timer fordi en jøde talte til dem. Og

dette gir oss anledningen til å gå over til det andre hovedpunktet i denne artikkelen, og det er

jødenes forhold til hedningene og jødenes vilkår opp igjennom historien.

Hovedårsaken til at hedningene har trakasert, pint, plaget, ydmyket og drept jødene opp igjennom

den verdslige historie, er å finne i det forhold at jødene på det mest intime er forbundet med Guds

planer i verden. Jødene er lilleviseren på Guds klokke eller Guds demonstrasjonsfolk iverden. Gud

har av sin egen frie vilje utvalgt seg jødene til sitt spesielle folk, som han har spesielle oppgaver til

og med. Om utvelgelsen står det: "Dersom dere (jødene) nå lyder min røst og holder min pakt, da

skal dere være min eiendom fremfor alle folk, for hele jorden hører meg til. Og Dere skal være meg

et kongerike av prester og ett hellig folk ... (2. mos. 5-6). "For et hellig folk er du for Herren din

Gud, deg har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk.

Ikke fordi Dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere, for

dere er det minste blant alle folk, men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde den ed han

hadde svoret deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset,

fra Faraos, egypter-kongens hånd." (5. Mos. 7, 6-8).

Det er på bakgrunn av denne utvelgelsen og denne intimiteten mellom Gud og Israel at vi må forstå

jødefolkets mange lidelser og vanskeligheter opp gjennom den verdslige historie. Ved siden av at

Gud selv har oppdratt sitt folk ved kors og trengsel for sitt navns skyld og for sitt eget folks skyld,

har hedningene selv tatt seg til rette og forulempet dette vesle folket på det verste. Av alle anslag

som er blitt jødene til del i en ond og hatefull verden, var det siste det verste da over 6 millioner

jøder ble ofret i verdens største blodoffer til en velbehagelig duft til denne verdens fyrste — som er

Satan. Det er han som står bak og er den egentlig hovedansvarlige for disse anslagene mot jødene,

for han vet at der jødene er, der er en del av Guds rike og Guds planer. Og han vet at der jødene har

framgang, der oppfylles en del av Guds planer med dette folket og med verden. Dessuten vet han at

der Guds planer går i oppfyllelse, der taper han selv terreng og posisjon. Til slutt vet han meget

godt. at han er den tapende part i denne kampen, at han bare har liten tid igjen, og at han alt er

brennmerket og dømt i sin samvittighet.

Han har ingen mulighet til å vinne denne kampen. Dette ble gjort klart allerede på et tidlig

tidspunkt. "Og jeg (Gud) vil sette fiendskap mellom deg (Satan) og kvinnen (Kristus) og mellom

din ætt og hennes ætt, den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl." (1. Mos. 3, 15). Dette

betyr at Satan i løpet av den tiden han har til disposisjon, skal utrette stor skade blant menneskenes

barn, ved at han tilbyr dem fortapelsen, men det betyr også at kvinnens ætt, som her først og fremst

er representert ved Jesus Kristus, skal gjøre slutt på Satan og alt hans vesen og alle hans gjerninger.

"Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter ..." (Rom. 16, 20). "Og han (Kristus)

grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan og bandt ham for 1000 år." (Joh. Åp. 20,

2). "Og djevelen som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor dyret og denfalske profet var, og de skal pines dag og natt i all evighet." (Joh. Åp. 20, 10).

Alt dette er Satan fullstendig klar over, men likevel får han hedningene til a larme og tenke på det

som fåfengt er. Det er hans vesen, og når han inspirerer menneskene og kommer med sine forslag til

dem, er det løgn og usannheter han farer med, for han er løgnens far. Han står ikke i sannheten, men

midt i løgnen.

Det er mye larm og bråk av hedningene i dag og på mange områder. Her i Norge larmer de også og

vil ha kristendommen og kristen innflytelse og påvirkning bort fra forskjellige sider av samfunnet.

Og jo høyere de skriker, jo mer synes de å få gjennomført, for det viser seg at det er få som er

villige til å gå imot de antikristne ideene, som mer og mer får fotfeste, også i vårt kjære fedreland.

I Midt-Østen larmer også hedningene, og de vil ikke godta at deres etniske brødre får komme

tilbake til sitt gamle fedreland etter så mange år i utlendigheten. De ønsker å utslette jødene, og

dette har de nå forsøkt på å gjøre i 4 kriger fra 1948 av — uten at dette har lykkes. Disse krigene har

bare gjort at jødene har utvidet sine landområder i Midt-Østen, men nå krever også nærmest en

samstemmig verden av hedninger at jødene skal gi fra seg disse områdene, slik at en kan begynne

på nytt i et forsøk på å utrydde dem.

Salme 83 er inne på denne problemstillingen og forteller oss den politiske realitet i Midt-Østen i

dag: "Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke rolig, Gud. For se, dine fjender larmer, og de

som hater deg, løfter hodet. Mot ditt folk (jødene) legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår

mot dem du verner. De sier: Kom la oss utslette dem å de ikke mer er et folk, og Israels navn skal

ikke mer kommes ihu. For de har av hjertet rådslått med hverandre, mot deg inngår de pakt."

(Salme 83, 1-6).

Hedningene rådslår mot dem som Gud verner og inngår pakt mot Guds folk og mot Gud selv. Vi

forstår selv at dette må ende med forferdelse for dem som er så urealistiske og overmodige, at de vil

forøke å utrydde Guds folk i et forsøk på å legge hindringer i veien for Guds planer med Israel. At

noen kan være så dum og urealistisk, men slik går det når man ikke regner med Gud og hans planer,

og ikke vil la Guds ransakende lys bli forpliktende i liv og historiesyn. Da blir man ført vill og på

avveier av denne verdens fyrste, og om ham står det at han har forblindet de vantroes sinn, forat

ikke lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, skal kunne skinne for dem. (2.

Kor. 4, 4).

Det kommer også klart fram i Bibelen hvordan det går med slike urealistiske og antisionistiske

hedninger. Rent umiddelbart forstår vi at det går galt. Hvem er det da som kan kjempe mot Gud og

overvinne Ham og gjøre hans planer til intet? Nej, det går ikke. Ingen er som Gud. "Ve! Det bruser

av mange folk! Det bruser som havet. Det larmer av folkeslag! Det larmer som mektige vann

larmer. Ja, det larmer av folkeslag som mange vann larmer, men han (Gud) truer dem, og de flyr

langt bort, de jages avsted som agner for vinden oppe på fjellene og som støvhvirvel for stormen.

Ved aftens tid, se, da er det forferdelse, før morgenen er de ikke mere til. Således går det med dem

som plyndrer oss (jødene), dette er deres lodd som raner hos oss." (Es. 17, 12-14).

Gud har på forunderlig måte bevart jødene inntil i dag, til tross for de mange anslag som har blitt

rettet mot dette folket, og han vil enda mer bevare dem i fortsettelsen. Han vil selv kjempe for dem

på en konkret og realistisk måte og gi dem store seire over sine fiender. Dette vil være tilfelle under

Gogs angrep på Israel, som ifølge profetiene og de politiske konstelasjoner i Midt-Østen i dag kan

bryte ut når som helst. Om Guds inntreden og virksomhet i denne kampen står det: "Men på den

samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren, Israels Gud, da skal min harme

stige opp i mitt åsyn. Og i min nidkjærhet, i min brennende vrede sier jeg: Sannelig på den samme

dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land ... Og jeg vil kalle på sverdet imot ham

(Gog) på alle mine fjell, sier Herren, Israels Gud, den enes sverd skal vendes mot den andre. Og jeg

vil gå i rette med ham med pest og med blod, og et skyllregn og haglstener, ild og svovel vil jeg la

regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham. Og jeg vil

åpenbare min storhet og min hellighet og gi meg til kjenne for mange folks Øyne, og de skal kjenne

at jeg er Herren." (Esek. 38,1,8-23).

Til tross for at hedningene larmer og folkene tenker på det som er til ingen nytte, og til tross for at

de også i dag rotter seg sammen mot jødene og Israel, så vil dette bare være til skade for dem selv.

Ingen kan overvinne jødene, for Gud er med dem og kjemper med dem og på deres side. Dette vil

også være tilfelle i de framtidige anslagene som vil bli rettet mot jødene og Israel.

Dette er forøvrig noe som gjentar seg i den verdslige historie: At den som kjemper mot jødene, selv

kommer til å lide skade og gå til grunne. Jødene har bestandig stått ved gravene til sine notstandere

og bare ventet på at en ny motstander skulle dukke opp. "Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nå

her og se Herrens frelse, som han vil sende dere idag. For som Dere ser egypterne i dag, skal dere

aldri i evighet se dem mere. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." (2. Mos. 14, 1314).

Tingvoll den 1. april 1979 Oskar Edin Indergaard

HATET MOD JØDENE

En av drivkreftene i den verdslige historie har vært og er hatet mot jødene. Overalt, der de har bodd,

er de blitt sett ned på, foraktet, hundset, diskriminert, spyttet på, forfulgt, satt i fengsel, torturert og

tatt livet av. Og denne forfølgelsen og dette hatet nådde sitt forferdelige høydepunkt under

jødeforfølgelsene og massakrene under 2. verdenskrig, der 6 millioner jøder ble jaget sammen fra

hele Europa og massakrert i nazistenes tilintetgjørelsesleirer. Dette er uten sammenligning det

forferdeligste folkemord som er blitt begått i historien, og dette er en skamplett av blod, lidelser og

tårer som kleber seg fast til nazismen, den tyske nasjon, den europeiske og kristne sivilisasjon og

alle dem som ikke protesterte overfor barbaren og slakteren Hitler, som utfoldet sin djevelske

grusomhet ut ifra hjertet av Europa og ut ifra det "siviliserte og kristne" Tyskland. Denne

skampletten kan aldri vaskes av, gjemmes bort eller glemmes, men det er alene Gud i himmelen

som overfor den enkelte, som var implisert, kan tilgi en slik brøde og et slikt overgrep mot den

jødiske nasjon. Etter dette blodige overgrepet mot det jødiske folk, som på ingen måte kan

godtgjøres, bare tilgies av Gud, skylder den tyske nasjon og den europeiske sivilisasjon alt overfor

jødene. Vi skylder å støtte jødene og tale deres sak — ikke på bekostning av andre folks rettigheter

og goder, men i samsvar med deres egne rettigheter, og vi skylder å støtte dem i deres rettmessige

krav på og arbeid med å opprette og trygge sin egen stat i Midt-Østen.

Men slik er det dessverre ikke gått, og slik er ikke situasjonen i Europa i dag. De fleste europeiske

stater er på gli bort ifra en pro-israelsk holdning til den motsatte leir som består av det

kommunistiske og arabiske hylekoret. Det er i dag i Europa — som det kanskje bestandig har vært

— ikke ideene og idealismen som er de bærende drivkrefter, men profitten, pengene og

materialismen. De arabiske land har olje og markeder for europeiske produkter, og da ofrer man

gladelig Israel — enda en gang. Nei, den tyske nasjon og den europeiske sivilisasjon har "intet lært

og intet glemt" av historien, og av det som skjedde med jødene under 2. verdenskrig. Vi fortsetter

som før — med kjøp og salg til de arabiske land og til de land der det ser ut til å lønne seg, og har

glemt at jødene er et lite folk som kjemper for sin eksistens — med ryggen mot havet, at de har krav

på vår støtte, og at vi skylder dem alt ved det kollektive ansvar og den skyld som hviler over oss og

Europa.

Dette gjelder også i stadig sterkere grad Norge som nå har anledning til å komme med en hjelpende

og utstrakt hånd til denne kjempende og hardt pressede staten. Akkurat nå har Israel behov for å

kjøpe olje fra Norge, og det er vår moralske plikt å støtte våre "trosbrødre" selv om araberne er imot

dette. Dessuten må vi også huske på at vi ved å støtte Israel, også støtter det eneste fullt

demokratiske land i Asia. Og sist, men ikke minst har vi også Guds velsignelse ved en slik gjerning.

"Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg (Israel), og den som forbanner deg, vil jeg forbanne, og

i deg skal alle jordens slekter velsignes." (1. Mos. 12, 3)

For meg ser det ut til at de europeiske nasjoner ikke har lært noe særlig meget av historien. Vi bærer

på en ulidelig sum av skam, skyld og ansvar overfor jødene på grunn av vår umenneskelige

opptreden mot dem fra år 70 etter Kristus og fram til i dag. Hva som gjelder Tyskland, som har et

spesielt ansvar her, kan jeg ikke se at denne nasjonen går foran med noe godt eksempel. Det er på

ingen måte tilstrekkelig at Willy Brandt i 1970 i egenskap av tysk kansler og som privatmenneske

knelte ned foran minnesmerket for jødenes kamp i Warszawa mot tyskerne under 2. verdenskrigen.

Selv om dette var en prisverdig gjerning — til etterfølgelse — og selv om han personlig og på

vegne av den tyske nasjon gav uttrykk for sorg og skam over skjenselsgjerninger overfor jødene, er

dette ikke nok. Dette er bare ord, men angeren og det botferdige hjertet må gi seg utslag i konkret

støtte til Israel.

Det er heller ikke nok at den vest-tyske presidenten på 40-årsjubiieet for Krystallnatten uttalte:

"Millioner av tyskere så hva som hendte og gjorde intet, eller var ute av stand til å gjøre noe. Vi

våger ikke å unngå sannheten, selv når den er pinfull og skammelig. Vi skylder det jødiske folk

dette, vi skylder det overfor verden og oss selv."

Ja, vi skylder å hevde sannheten, men det er ikke nok, vi må også vise i gjerning at vi er villige til å

ofre noe for å gjøre historiens største ugjerning mot et lite folk god igjen. Og uansett hvor meget vi

kom til å gjøre, så ville vi bestandig bli skyldig jødene for alt det onde vi har gjort mot dem. Dette

gjelder både arabere og "kristne" nasjoner i så vel Vest— som Øst-Europa.

Den kristne kirke bærer også et stort ansvar og en stor skyld for den behandling som jødene er blitt

utsatt for ved sine utsagn om jødene og ved sin fortolkning av jødenes situasjon — sett ut ifra

Bibelen. Man kan nesten gå så langt som til å si at Auschwitz var en naturlig konsekvens og følge

av kirkens syn på jødene og Israel.

Biskop Melito av Lille-Asia var den første som reiste anklagen mot jødene, da han mente at de var

hovedansvarlige for mordet på Jesus Kristus. Dette er utgangspunktet for de senere jødeforfølgelser,

men når en ut ifra kristne forutsetninger begynner å analysere denne påstanden, ser en både at den

ikke stemmer, og at argumentet ikke har noen verdi i det hele tatt. For det første var det romerne

som avsa dødsdommen og utførte den. For det andre var dette i tråd med Guds planer om frelse for

hele verden og tilgivelse av synd. "Men det behaget Herren å knuse ham (Kristus)" (Es. 53,10). For

det tredje stod Kristus opp fra de døde tre dager deretter som en forsoning overfor Gud for all

verdens synd.

Tertullian forsøkte å bevise at jødene var forkastet for alttid, og at kirken hadde tatt over jødenes

rolle som formidler for Guds ord.

Eusebius skrev: "Som straff og tukt er det jødiske folk feid til side, atspredt for alle vinder og som

alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statslige og religiøse

ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidenes

ende vil dette ikke forandre seg."

Augustin sa: "Jødene er blitt gamle ved den edikk de rakte Herren. De er bitre som galle, adspredte,

blinde, skamløse, forblindede, elendige, opprørt smuss, en flokk med rinnende øyne."

Det går en rett linje fra disse og lignende utsagn i den første kristne tid til reformatorene på 1500tallet.

I sin bok, Om jødene og deres løgner, sa Luther: "Hva vil vi kristne nå gjøre med dette simple

og forbannede folk jødene? Vi må med bønn og gudsfrykt utøve en skarp barmhjertighet. Jeg vil gi

mitt hjertelige råd:

1. at man setter ild på deres synagoger, vår Herre og kristenheten til ære.. .

2. at man likeledes bryter ned og Ødelegger deres hus...

3. at man fratar dem deres bønnebøker.. .

4, at man med trussel om livsstraff forbyr deres rabbinere fortsatt å undervise...

5. at man fullstendig opphever jødenes rett til å ferdes på gatene...

6. at man fratar dem alle kontante penger og klenodier av sølv og gull..."

I tillegg til dette gjentok han alle de tradisjonelle beskyldninger mot jødene som vi kjenner fra

middelalderen. Han anklager dem for å myrde barn i forbindelse med påskefeiringen, for å forgifte

brønnene, for at de drev svartekunst, for at de var ansvarlige for sykdom og pest, og for at de var

spioner for tyrkerne. Han roste Ferdinand og Isabella fordi de hadde drevet alle jødene ut av Spania.

Og han sa om jødene "at de er evige djevler, dømt til helvede."

Den store reformator viste seg å være en jødehater av de store, og han har i så måte mye å svare for

overfor Gud, som betrakter jødene og Israel som "sin øyesten." For så sier Herren, hærskarenes

Gud: "For sin æres skyld har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret dere, for den som

rører ved dere, rører ved hans Øyesten." (Sak. 2, 12)

Det går en direkte linje — dessverre — fra disse og lignende uttalelser, som vi — dessverre — fra

kirkens side har alt for mange av, og rett til gasskamrene i Auschwitz. Den kristne kirke har stor

skyld på seg for sin holdning til jødene, og ved at den også ennå holder fast på sin

"erstatningsteologi" overfor.jødene; som går ut på at jødene er forbannet borte fra Gud, og at kirken

har tatt Israels plass i frelseshusholdningen og overtatt jødenes løfter fra Gud. H. D. Leuner sier i

sin bok, Et streif gjennom jødenes historie: "Auschwitz var endestasjonen for erstatningsteologien,

hvorefter kirken var trådt i Israels sted som Guds folk. Det var avslutningen på "Ekklesia

Triumphans." Det finnes ikke mere noen "triumferende kirke."

Det ser ut til at antisemittismen eller antisionismen — som det nå heter — bare vil øke etter som

tiden går. Dette er også i tråd med hva Guds ord og profetiene sier, så det skulle ikke komme som

noen overraskelse — i alle fall ikke for en kristen. Israel vil bli stadig mer isolert og få stadig færre

venner som de kan stole på, men det er en som ikke svikter, og det er den treenige Gud, og Han skal

kjempe for sitt folk på en ganske konkret måte som det er vanskelig for mange å forestille seg.

Dette vil skje både under Gogs angrep på Israel (Men på den samme dag, den dag Gog kommer

over Israels land, sier Herren, Israels Gud, da skal min harme stige opp i mitt åsyn. Esek. 38,18. Se

også v. 21 — 23.) og likeledes under Antikrists angrep mot Israel som i tid vil være senere enn det

førstnevnte angrepet. (Og hærene i himmelen fulgte ham (Kristus) på hvite hester, klædd i hvitt rent

lin. Og ut av hans munn går det ut et skarpt sverd, forat han med det skal slå hedningene, og han

skal styre dem med jernstav, og han treder vinpersen med Guds, den allmektiges, strenge vredesvin. (Joh. Åp. 19, 14 —15)

I denne siste kampen gir også Kristus uttrykk for at han kjemper alene for Israel og spor forundret

hvor Israels venner ble av. "Hvem er han (Kristus) som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så

prektig i sin kledning, kneisende i sin store kraft? — Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er

mektig til å frelse. Hvorfor er din kledning så rød, og dine klær lik hans som treder vinpersen?

Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg: så trådte jeg på dem i

vrede og trampet dem sønder i min harme, da sprøytet deres blod på mine klær, og hele min

kledning fikk jeg tilsølt. "(Es. 63, 1 — 3)

Til slutt i denne artikkelen vil jeg bare si at vi skylder jødene alt på grunn av vår simple opptreden

og vårt hat overfor dem gjennom snart to tusen år, og dessuten er også jødene Kristi brødre av

kjødet, og frelsen kommer fra en jøde. Dette skulle da enda mer gi seg utslag i vår takknemlighet og

ærefrykt overfor jødene og Israel, men slik er det dessverre ikke blitt og uttrykket at utakk er

verdens lønn, passer meget godt i denne sammenhengen. Jeg vil avslutte med et sitat fra Karl Barth

som jeg støtter fullt ut: "Kristenheten, som skylder jødene alt, er inntil i dag blitt jødene alt skyldig.

Denne svikten er ett av de bedrøveligste kapitler i kirkehistorien og utgjør kanskje de dypeste sår på

Kristi legeme."

Tingvoll den 18. jan. 1979 Oskar Edin Indergaard

UTRYDDELSEN AF JØDENE

Som vi alle vet, ble før og under den 2. verdenskrig 6 millioner jøder drept i tyske fengsel og

konsentrasjonsleirer. Den helt overveiende majoritet av mennesker i vår kulturkrets tar avstand fra

dette vanvittige blodbad av uskyldige kvinner, barn og menn og vender seg bort fra det som skjedde

med avsky og gru.

Men det spørsmålet som likevel blir stående igjen, og som i grunnen biir stående igjen ubesvart, er

følgende: Hvordan kunne dette skje i hjertet av Europa, i en "kristen og sivilisert" nasjon for bare

30-40 år siden?

Selv om en får presentert en rekke grunner og årsaker som fører fram til at dette kunne skje, synes

en likevel ikke at spørsmålet er besvart fullt ut, når en tar i betraktning det uhyggelige omfang av

dette djevelske og bestialske komplott og anslag mot dette vesle og forsvarsløse folket. Uansett hva

som blir sagt, vil en likevel komme fram med sine motforestillinger, for skjenselsgjerningen er så

umenneskelig at den har noe av eventyrets og uvirkelighetens skjær over seg. Derfor vil vi

bestandig måtte spørre: Har dette virkelig skjedd? — selv om vi med 100% sikkerhet vet at det har

skjedd — for bare noen få årtier tilbake.

Og det er bra at vi til stadighet stiller dette spørsmålet. På den måten er det en mulighet for at vi

ikke glemmer, det som skjedde, og passer på at det ikke skjer enda en gang.

Det som har aktualisert debatten på ny akkurat nå, er, som alle vet, framvisningen av Holocaust.

Dette ordet betyr brennoffer, og det refererer seg til 3. Mosebok, 1. kapitlet. Der står det om

brennofferet: at blodet av offeret, dyret, skal sprenges utover, mens alt det øvrige skal brennes opp.

". . . det er et brennoffer, et ildoffer til velbehagelig duft for Herren."

Som jeg sa innledningsvis, har vi store problemer med å forstå at dette kunne skje. Og selv om vi i

tillegg til historiske og ideologiske argumenter også regner med en åndelig argumentasjon, vil vi

likevel ha våre tvil og anfektelser, for dette brennofferet ligger utenfor rammen av hva vi kan tenke

oss å godta i en konflikt mellom to folkegrupper og to ideologier. Ved siden av de historisk rent

målbare og forståelige argumenter må vi også i denne konflikten regne med et djevelsk og satanisk

moment. Alle onde motiver var her forenet, og i Hitler og hans medskyldige hadde Satan, denne

verdens Herre, full anledning til å vise verden for en forferdelig, kynisk og djevelsk makt han har

og er. Men selv om han her til fulle viser oss "hesthoven" sin, biåser mange bare i neste omgang av

at noen vil bruke slike argumenter og stempler slike som utilregnelige, hysteriske og uhistoriske,

men jeg holder likevel fast på dette.

Jeg siterer fra T. Gilbrandts bok, Tidens tegn, s. 134. "På samme måte som vårt århundredes

verdenskriger representerer noe nytt i menneskehetens historie, noe som stiller selv de forferdeligste

av fortidens kriger i skyggen, — slik markerer Hitlers jødeforfølgelser noe nytt og ukjent, noe som

langt overgår alt som før erskjedd. Vi står her overfor en antikristelig foreteelse, et eskjatologisk

tegn.

Alle onde motiver er her forenet. Hitlers forfølgelse har både religiøs, Økonomisk og rasistisk

motivering. Nazismens raseteorier om den rene ariske rase kom til å spille avgjørende rolle.

Hverken religionsbytte eller assimilasjon kunne redde jødene. Hatet gjalt jødene som rase."

Det var ikke Hitler som "skapte eller oppfant" antisemittismen eller antisionismen — som det nå

heter. Den er like gammel som jødene selv og går tilbake til utvelgelsen av folket ved Abraham.

Som vi vet, er jødene Guds utvalgte folk. Dette innebærer at Gud har spesielle planer med dette

folket, og hans "øye" våker bestandig over folket slik at han fører det fram gjennom

verdenshistorien i samsvar med sine planer, som forøvrig er forutsagt i Bibelen, for at vi skal tro det

— både før og når det skjer — og for at vi skal kunne følge med i Guds planer og glede oss over at

Guds-riket nærmer seg.

Ethvert anslag mot jødene er derfor et anslag mot den Allmektige, og slike anslag vil ikke lykkes,

men bare være til skade for den/de som utfører dette. Og slik er det også gått til nå. Jødene står —

som de alltid har stått — som seierherrer ved gravene til sine fiender. Og til tross for af

motstanderne alttid var og er overlegne, hva som gjelder menneskelige og materielle ressurser, har

Gud bestandig laget det slik at det er jødene som er de virkelige seierherrer. Og slik vil det gå i

framtiden også.

At Hitler lot seg utnytte som medium (formidler, mellommann) for de onde ånder og den åndelige

verden med negativt fortegn, er det vel ikke tvil om. Både hans ideer og hans onde gjerninger taler

jo sitt tydelige språk om at dette var tilfelle. Eller kan en i det hele tatt greie å forstå og fatte dette

uten at en tar i betraktning og regner med de onde åndsmaktene? Dersom en ikke er villig til å

sprenge de tradisjonelle grenser som forklaring for denne djevelske udåd, så er jeg redd for at en

selv går til grunne — dersom en da er et tenkende menneske — på vegne av vår egen sivilisasjon og

humanitet. Spørsmålet blir da: Er menneskeheten ikke kommet lenger enn at den for 30-40 år siden

kaldt og kynisk kunne ta livet av 6 millioner medmennesker? Og neste spørsmål følger naturlig på.

Har vi noen garanti for at dette ikke kan skje igjen? Har vi noen garanti for at vi som lever i dag, er

kommet noe lenger i medmenneskelighet og humanitet enn det nazistene — med Hitler i spissen og

som hovedansvarlig — var kommet?

Nei, vi har ingen garanti, og i og for seg er vi heller ikke kommet noe lenger på disse få årene.

Dersom vi lar de onde åndsmaktene få innta vårt intellekt, vår tankekraft og våre handlinger, blir vi

viljeløse redskaper i mørkets tjeneste og tjenere for denne verdens fyrste, som er Satan og

"mørkemannen" par excellence (i særdeleshet) .

Om Hitler sitt forhold til de onde åndsmakter, vil jeg sitere fra T. Gilbrands bok, Tidens tegn, del 3,

s. 18: "Men i særlig grad var Hitler og hans nærmeste medarbejdere okkult orientert. Hitler var en

helt ubetydelig politisk figur, inntil han kom i kontakt med spiritistiske kretser. Da gjennomgikk

hele hans personlighet en forvandting. Folk som kom i hans nærhet kunne føle et gys av frykt for

den hemmelighetsfulle makt og innflytelse som utgikk fra ham.

Hitler var selv klar over at det var ved en "appell til mystiske krefter", at han kunne overvinne

følelsenes og fornuftenes hindringer. Under demonisk innflytelse utfoldet han hele sitt onde geni og

forførte millioner av mennesker. I seg selv var Hitler som Karl Barth sier det "bare en ubetydelig

person, en ringe forløper for Antikrist," men hans historie står som et varsel for den menneskehet

som er gått inn i endens tid."

Ja, i seg selv var Hitler en ringe og ubetydelig person, og han var heller ingen skaper av de ideene

han forfektet, slike som at tyskerne var over— og herremennesket og skulle herske over og knuse

underlegne raser som for eks. den jødiske, den slaviske og andre, og at det var den sterkestes rett og

plikt å utrydde den som var svak og liten. Sine ideer hentet han bl. a. fra Darwin og Nietzsche, og

for den som vil benytte seg av ideer som er utsprunget av filosofenes intellekt og tankekraft, er det

mye å hente — på både godt og ondt.

Da Nietzsche hevdet at "den gamle Gud var død" og holdt dette opp som en revolusjonerende nyhet

og det utgangspunktet som han bygde opp sin filosofi omkring, var det en naturlig konsekvens av

dette at Hitler også forsøkte å bevise dette ved å utrydde Guds folk, jødene. Men som vi vet, greidde

heller ikke Hitler å gjennomføre sine planer i sitt blinde hat mot Guds folk, selv om 2/3 av jødene i

Europa ble tilintetgjort i Hitlers og nazistenes utryddelsesleirer. "Den gamle Gud" holdt enda en

gang sin vernende hånd over sitt gamle og utvalgte folk. Og selv om brennofferet var enormt, var

det ikke totalt, men det var ikke noe brennoffer til en "velbehagelig duft for Herren", slik som

brennofferet i gammel-testamentlig tid var. Nei, da var det heller et velbehagelig offer til og en duft

for denne verdens fyrste, som gjør alt han kan for å forpurre Guds planer med Israel, for fredsriket

skal jo en gang i framtiden strømme ut fra Israel, og fra Jerusalem skal lov og rett nå ut til hele

verden.

Som en naturlig konsekvens av sitt syn på jødene måtte også Hitler på slutten av krigen ta sitt eget

liv, for han var selv kvart-jøde. Dette er ett av historiens beskeste smil — som det forøvrig finnes en

del av — en inkonsekvens uten sammenligning og like og en skebnens ironi som i sin grufullhet

ikke er til å fatte. Tenk at den mannen som satte igang dette enorme blodbadet og tente på dette

ildofferet: selv var kvartjøde. Han utryddet med andre ord sine egne etniske brødre og søstre. Han

ofret av sitt eget kjøtt og tappet av sitt eget blod til et brenn— og avgudsoffer til denne verdens

fyrste, for det er bare han som kan kreve og forlange noe stikt offer — som det han fikk. Dette viser

oss også hvilken forferdelig herre og mester Guds motstander er, og det viser oss også at den som

vil følge ham, fullstendig mister oversikten og ofrer til og med av sin egen slekt og av sine egne

barn.

Men ennå er ikke denne verdens fyrste "mett" av og fornøyd med det brennofferet han fikk av

nazistene. Historien går videre og ser ut til å gjenta seg. Jeg sikter med dette til jødenes kamp i dag

for å overleve, og hvordan hedningene til stadighet presser dette lille folket. Jeg kan ikke her utdype

dette, men presset på Israel vil bare fortsette i tiden som kommer, for denne verdens fyrste vil ikke

finne seg i at Gud fører sitt eget og utvalgte folk hjem til landet, Eretz Israel, i samsvar med sine

planer, slik som disse kommer til uttrykk i Bibelen.

Jeg vil avslutte denne artikkelen med et sitat fra A. D. Morse's bok, Mens 6 millioner døde.

"Brennofferet er forbi. 6 millioner hviler i sin navnløse grav. Men hva med framtiden? Er folkemord

utenkelig i dag? Eller går framtidens ofre omkring et sted i verden og skjøtter sin daglige vandel, i

hengivenhet for sine barn, i håp om et bedre liv, blinde for den kommende trussel?

Hvem er ofrene? Hvem er tilskuerne?"

Ofrene er som så mange ganger før i den verdslige historie, jødene. Tilskuerne, det er bl. a. vi i

Norge som i vår blinde materialisme tar parti imot jødene og enda en gang vil ofre dem. Og bødlene

står nå som før klar til å myrde sine etniske brødre og søstre med PLO og araberne i fremste rekke.

Finnes det ikke fred og rettferdighet i verden for dette veste, forblødde og amputerte folket? Nei, det

ser ikke slik ut, og ifølge Bibelens utsagn og profetier står det ennå overfor store trengsler og

vanskeligheter som vil kreve både liv og blod. Men i sin trengsel skal de se opp til og få øye på en

annen av deres egen slekt som også har ofret sitt liv og blødd — for verdens synd — Jesus—Kristus

—Messias, og når jødene i sin fortvilelse en gang i framtiden gjenoppdager ham, skal han selv

stride for dem og gi dem seier over deres fiender (Sak. 12,14).

Men inntil den tid og inntil dette skjer, må de stadig blø, for bak dette kravet om et kontinuerlig og

stadig jødisk brennoffer står denne verdens fyrste som gjør alt han kan for å forpurre og ødelegge

Guds planer med Israel, og i sin tjeneste bruker han alle som er villige til å gå i hans tjeneste og

utføre skjenselsverk overfor jødene og Israel. Disse anslagene mot jødene vil imidlertid ikke lykkes,

selv om de kan ha framgang for en tid, for Gud fører jødene fram i overenstemmelse med sin egen

frie vilje, sine planer og sitt profetiske ord. Disse anslag mot jødene vil bare være til skade for dem

som utfører dem — både i tiden og evigheten. "Ja, det larmer av folkeslag som mange vann larmer,

men han (Gud) truer dem, og de flyr langt bort, de jages avsted som agner for vinden oppe på

fjellene og som støvhvirvel for stormen. Ved aftens tid, se, da er det forferdeise, før morgenen er de

ikke mere til. Således går det dem som plyndrer oss, dette er deres lodd som raner oss" Es. 17, 13

14.

Tingvoll den 18. april 1979 Oskar Edin Indergaard

DET HELLIGE HATET

For en tid tilbake skrev undertegnede en artikkel med overskriften: Hatet mot jødene. I den forsøkte

jeg å beskrive hatet til og forfølgelsen av jødene ut ifra det kristne Europa hvor dette nådde sitt

høydepunkt under Adolf Hitler og nazistenes store forbrytelse mot det jødiske folk, der 6 millioner

ble tilintetgjort i gasskamrene og tilintetgjørelsesleirene i Europa — dette verdens største blod og

brennoffer til ære for mørkets fyrste. I denne artikkelen påpekte; jeg at den kristne kirke i Europa

også måtte ta sin del av skylden, både ved sin feilaktige lære og usunne holdning overfor Israel og

jødene og ved sin unnfallenhet.

I den nye artikkelen vil jeg se litt på det hatet som der er fra arabisk side mot jødene, og som gjør at

det ikke kan bli noen fred i Midt-Østen, før araberne enten forandrer holdning overfor jødene (og

det er lite trolig), eller de blir så grundig slått på slagmarken at de ikke har noe annet valg enn å gå

inn i en fredsordning med Israel. Ut ifra Bibelen er imidlertidig begge disse to mulighetene ikke

realistiske. Bibelen sier at araberne sammen med USSR — den store krigshisser i verden i dag —

skal løpe linjen fullt ut og nok en gang angripe Israel, men da skal de møte Israels Gud og bli slått

på Israels fjell. (Gog-profetiene. Esek. 38 og 39)

Hva er så årsaken til arabernes hat overfor jødene enda de begge er semitter og har felles

opprinnelse og feltes stamfar — Abraham? Hovedårsaken til dette er den samme overalt i verden.

Det viser seg at det "naturlige menneske" ikke kan akseptere Guds ordninger og Guds valg/utvalg i

verden. Gud har nemlig utvalgt jødene til sitt eget demonstrasjonsfolk med alt som dette innebærer.

Dette kan ikke den uomvendte verden — det være seg arabere eller andre — akseptere. Slik har det

bestandig vært, og slik vil det bestandig være. "Men likesom dengang han som var født etter kjødet(Ismael), forfulgte ham som var født etter Ånden (Isak), således og nå." (Gal. 4, 29)

Dette hatet til jødene er også av samme grunn nedfelt i arabernes hellige bok, Koranen. Der blir

jødene forbannet og utstøtt til ydmykelse, skam og fordømmelse. De er også blottet for enhver

menneskelig følelse. Allah har derfor bestemt at jødene skal spres rundt den hele jord, slik at de

ikke kan danne noen nasjon eller eie noe fedreland.

Om kampen mot de vantro blir det utropt hellig krig (dsjihad), og de vantro er først og fremst de

kristne og jødene. I sura 2 står det om den hellige krigen: "Kjemp på Allahs vei mot dem som

kjemper mot dere, men gjør dere ikke skyldig i noe overgrep, for Alla elsker sannelig ikke dem som

begår overgrep. Drep dem hvor dere kommer over dem. Kampen er blitt foreskrevet dere, selv om

det byr dere imot. Det kan hende at noe byr dere imot, enda det er til det beste for dere. Det kan

hende at dere liker noe enda det er til skade for dere. Allah er den som vet det, men ikke dere."

I sura 9 står det: "Kjemp mot dem av skriftens folk (kristne og jøder) som ikke tror på Allah og ikke

følger sannhetens religion. De kristne sier: "Kristus er Allahs sønn." Dette sier de med sin munn og

etterligner de vantro. Måtte Allah forbanne dem. Sa langt er de fra sannheten. De tar sine prester og

munker til herrer i stedet for Allah og også Kristus, Marias sønn. De fikk befaling om å dyrke bare

en gud."

Koranen påbyr altså araberne å hate de vantro (kristne og jøder) og gå til hellig krig mot dem,

dersom dette er nødvendig, og det har de gjort en rekke ganger overfor Israel og enda mer truet med

det. Ja, de har faktisk truet med dette helt fra 1948 av og har gått til hellig krig hele 4 ganger fra

dette tidspunktet av. Israel har med andre ord hele denne tiden levd under trusselen av hellig krig,

og dette betyr fra arabernes side total krig, der både krigen, hatet, seieren og tapet er hellig.

Hatet er den viktigste drivkraft til fortsatt krig mot Israel. Dette blir holdt ved like i de forskjellige

arabiske land ved falsk innformasjon om og propaganda mot Israel. Som de ledende land og

organisasjoner på dette område må vi framheve PLO, Syria, Irak, Libya og Iran.

Jeg siterer fra Tidens tegn, del 4 av T. Gilbrandt s. 166: "Denne indoktrineringen i hat begynner

allerede i barneskolen. Syrias undervisningsminister proklamerer som sitt stolte motto: "Hatet er

hellig." Og departementets leder, Souleiman EI-Chissh uttalte: "Det hat vi innpoder i vår ungdoms

sinn helt fra fødselen av, er hellig." Tiårsgamle barn har til grammatikklekse å analysere setninger

som: "Vi skal fordrive alle jøder fra arabisk jord." I en bok for 14-åringer het det: "Utslettelse av

Israel er av vital betydning for araberverdenens bevarelse og renessanse. " Eller enda mer tydelig:

"Kvel Israel. Knus israelernes hovmod og kast dem i havet."

Dette hatet til jødene kommer også naturligvis til uttrykk i det famøse, reaksjonære og uhistoriske

dokumentet, The Palestinian National Covenant, som er basis og grunnlov for PLO. Fra artikkel 7

til 11 er kampen mot Israel omhandlet, og den blir beskrevet som en væpnet kamp og som en

geriljakamp. Her er det ikke snakk om en fredelig ordning på konflikten, men væpnet kamp og ikke

forhandlinger. I artikkel 9 står det f. eks.: "Væpnet kamp er det eneste middel til frigjøring av

Palestina, og må derfor betraktes som strategi og ikke som taktikk..."

I artikkel 10 står det: "Geriljakrig utgjør kjernen i den palestinske folkekrig for frigjøring..."

Hvordan kan det bli fred i Midt-Østen når PLO og de fleste av de arabiske statene på ingen måte

anerkjenner Israel, men bare venter på en anledning til å gi uttrykk for sitt hat mot dette lille folket i

en ny krig, hvor de kan gjøre det mot jødene som de hele tiden har ønsket, men ikke maktet, nemlig

det å utrydde dem og få dem bort fra "det lovede land." Parolen er den samme i dag som den var

under 6-dagerskrigen i 1967. Da ble det kringkastet ut over det arabiske radionettet: "Denne gang

blir det ingen barmhjertighet — ikke engang for kvinner og barn."

Men dette ønsket er ennå ikke blitt oppfylt og kommer heller aldri til å bli oppfylt, for Gud,

himmelens og jordens skaper og opprettholder, holder fortsatt sin vernende hånd over sitt eget og

utvalgte folk, for Han har store planer med dette vesle folket. Ut fra dette folket og ut fra dette

området skal Messias-riket en gang i framiden utgå, og folk skal ikke mere føre krig mot hverandre,

men smi om sine våpen til fredelige jordbruksredskaper.

"Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus,

så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord

fra Jerusalem. Og han (Jesus — Kristus — Messias) skal dømme mellom hedningefolkene og skifte

rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver, et

folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig." (Es. 2, 3-4)

Dette er visjonen som vi har fått tak i, som vi strekker oss framover imot, og som vi peker på for de

andre som ikke har fått tak i dette store framtidssynet, som Gud har vist oss. Og i mellomtiden er vi

alle underveis til fredsriket i Midt-Østen og til fredskongen, som er Messias, i en verden full av hat,

elendighet, mord, terror, undertrykkelse, krig og urettferdighet.

Men verden ser ikke Messias og må derfor løpe linjen fullt ut, for å nå sitt fulle mål av synder slik at

Gud kan dømme den for dette. Av samme grunn ser heller ikke araberverdenen Fredsfyrsten og

forstår ikke at Israel er deres redning, for frelsen kommer jo fra jødene. Derfor må hatet og de falske

og grunnløse beskyldninger mot Israel gå sin gang, og derfor fører araberverdenen falsk lære og

propaganda overfor sine etniske brødre, jødene, — noe som forøvrig biir godt mottatt over store

deler av verden.

Av samme grunn uttaler også den nye lederen i Iran, Khomeini, følgende om jødene: "Foran oss ser

vi at jødene latterliggjør Koranen, fordreier dens tekster i nye utgaver trykket i okkuperte land og

andre steder. Det er vår plikt å avsløre dette forræderi og rope ut at inntil alle folk forstår at jødene

og deres fremmede ledere sammensverger seg mot Islam og forbereder veien slik at jødene skal

kunne herske over hele kloden. Jeg frykter at de virkelig vil realisere, via sine spesielle metoder,

sine ønskede mål. Det er på grunn av vår svakhet at vi kanskje våkner en morgen og finner at

jødene dominerer vårt land. Måtte Gud forby det."

Disse beskyldningene mot jødene er ubegrunnede, gale og utenom all virkelighet slik at en må

avfeie dem som oppdiktede. Jødene har da ingen interesse av å forandre og fordreie Koranen, og de

har da ingen planer om et verdensherredømme, men i den arabiske verden med sin fanatisme og sitt

jødehat vil slike uttalelser fra en religiøs leder som Khomeini virke som ild i tørt gress. I et folkehav

av fanatisk islamsk religiøsitet spørres det ikke etter logikk og saklig argumentasjon. Her følger

man sine følelser og sine ledere, og de sier som så ofte før i historien at dersom jødene hadde vært

borte og eliminert, så ville så mye ha vært bedre i verden, og da ville problemene ha løst seg av seg

selv.

I sannhetens navn må vi aldri bli lei av å forsvare Israel og jødene mot det hav av hatspropaganda

som blir satt fram mot dem, idet vi tilbakeviser løgnen og den falske propaganda. Det jødene vil er å

få bygge og bo i det landet der deres fedre levde, og leve i fred og fordragelighet med sine etniske

slektninger og brødre, araberne. De ønsker hverken verdensherredømme eller store landområder i

Midt-Østen og i et forsøk på å styrke sin egen stilling både overfor araberverdenen og den øvrige

verden, gir de nå fra seg store landområder i et forsøk på å skape fred og sameksistens, men jeg er

redd at de bare lager vansker for seg selv ved dette sitt gode sinnelag og denne sin velmenende

imøtekommenhet. Araberne vil naturligvis ta imot det de får gratis, og det de ikke får, vil de forsøke

å ta med makt, men Israel har i alle fall overfor den øvrige verden vist at det er villig til å satse alt

for fredens og forbrødringens sak.

Araberne derimot vil ikke stanse før de har nådd sitt endelige mål: Utslettelse av staten Israel og av

jødene i en eller annen form. Dette har de uttalt så mange ganger at vi begynner å tro dem, og i sitt

blinde hat og mangel på kjærlighet til sine brødre vil de nok en gang gjøre forsøk på å nå sine uttalte

mål og målsetninger, men det spørs om ikke tiden snart er inne til at de har nådd sine synders mål,

og til at de møter en som er sterkere enn dem, og som vil stoppe dem ved sitt ord, nemlig Israels

Gud. Men inntil dette skjer, er i alle fall målsetningen klar fra arabernes side, og den er klart uttalt

av deres ledere og i samsvar med det som f.eks. Yassir Arafat sier: "Våre aktiviteter vil fortsette i

Tel Aviv og andre steder, inntil vi seirer og heiser vårt flagg over hele Jerusalem og de andre byene i

det okkuperte hjemlandet."

Og i mellomtiden fortsetter en stadig større del av verden med å presse Israel, dette lille,

demokratiske landet på 4 millioner mennesker i et hav av Ørken og arabere, idet man hyller

morderne og terroristene og stadig oppmuntrer dem til å knuse den som er Ilten. Denne ovasjonen

og dette bifallet ble også Yassir Arafat til del i FN i 1974 da han holdt sin tale i Hovedforsamlingen

og til slutt uttalte de mest hyklerske ord som er sagt på lang tid i en vond, hatefull og utro verden:

"Jeg kommer med en olivengren og frihetskjemperens pistol. La ikke olivengrenen falle fra hendene

mine."

Nei, noen olivengren som symbol på fred og fordragelighet har hverken Arafat, den arabiske eller

den øvrige verden gitt jødene, men hatets, voldens, undertrykkelsens, krigens våpen og terroristenes

pistoler er dette lille Guds-folket blitt godt kjent med både i diasporaen og som borgere av en fri og

demokratisk stat. Det er i grunnen et Guds under at det overhodet ennå finnes jøder igjen i live, og

at de ikke alle er utryddet, men Han som begynte en god gjerning også i dette lille folket, Han skal

fullføre den til tross for motstand og forfølgelse i en vond og hatefull verden. Og det er godt at det

er slik, for hadde det ikke vært rettferdighet i verden, og hadde ikke den Rettferdige — den gamle

av dager vært, så hadde vi alle forlengst gått under, men nå har vi visjonen, både jøder og kristne,

om at Guds-riket og kjærlighetens rike skal stråle fram fra hatets område og territorium i Midt-

Østen og ut fra dette folket som er blitt så hatet og forfulgt, men tiden er ennå dessverre ikke

kommet til at Gudsriket kan realiseres i Midt-Østen. Ennå står dette vesle folket foran store

prøvelser og vanskelige tider, og hedningene skal legge opp planer om å utrydde det nok en gang,

men der ved den ytterste nød og ved veiens ende står han de ikke har sett, men som de har

gjennomstunget, Jesus—Kristus—Messias, han skal frelse dem, hjelpe dem og gi dem seier over

sine fiender. Gud være takket og lovet for det.

Tingvoll den 24. marts 1979 Oskar Edin Indergaard

PALESTINA—PROBLEMET. NR. 1

Palestina-problemet er en av de mest innfløkte, men også en av de mest brennbare og følelsesladede

problematikker som en kan ta opp, men det skal ikke forhindre at en forsøker å skjære gjennom den

mengde av viten, kunnskap, propaganda og følelser, som dette problemkomplekset er innehyllet i

og forsøke å få et nøkternt og korrekt bilde av denne konflikten mellom jøder og arabere. På det

ytre plan er det en konflikt av politisk, juridisk og historisk art, og det er denne siden som blir lagt

merke til og diskutert, men dypest sett er det en åndelig konflikt — slik som mange politiske

konflikter er det — mellom Guds planer med Israel og verden forøvrig på den ene siden og de som

ikke vil akseptere at hverken Gud er til, eller at han har noen framtidige planer med Israel.

Som utgangspunkt for denne artikkelen vil jeg ta for meg Guds utvelgelse av Israel. "For et hellig

folk er du for Herren din Gud, og deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være

ham et eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk fant Herren behag i dere, så han

utvalgte dere, for dere er det minste blant alle folk, men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville

holde den ed han hadde svoret deres fedre, . . ."(5. Mos. 7, 6-8) "Dersom dere nå lyder min pakt og

hører min røst, da skal dere være min eiendom framfor alle folk, for hele jorden hører meg til." (2.

Mos. 19, 5) "Når nå Herren din Gud driver dem ut for deg, må du ikke tenke som så: Det er for min

rettferdighets skyld Herren har ført meg inn i dette landet og latt meg få det til eiendom. Nei, det er

for disse hedningers skyld Herren driver dem ut for dere." (5. Mos. 9, 4) "Den dag gjorde Herren en

pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette landet, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat

(Eufrat)." (1. Mos. 15,18) Herren gjentok dette løftet både til Moses og til Josva. "Jeg vil la ditt

lands grenser gå fra det Røde Hav til filistrenes hav (Middelhavet) og fra ørkenen til elven (Eufrat),

for jeg vil gi landets innbyggere i din hånd og du skal jage dem bort fra deg." (2. Mos. 23, 31)

Med utgangspunkt i det som er sagt ovenfor, vil vi presisere at GUD har utvalgt Israel til å være

hans eiendomsfolk, at Gud ejer jorden og gjør med den som han selv vil, at det var p.g. av synd at

hedningene ble drevet bort fra landet, og at Gud har lovet Israel et stort sammenhengende

landområde i Midt-Østen. Dette landområdet som etter løftene vil komme til å strekke seg fra

Middelhavet til Eufrat, har ennå ikke vært i Israels eie, så denne del av løftet hører franitiden til. Det

som skjer i Midt-Østen og Israel i dag, er ganske enkelt at Gud på forunderlig måte fører jødene

hjem fra landflyktigheten og lar dem få del i det Iandet som han har lovet dem. Guds videre

siktepunkt med dette er naturligvis at han ved Jesus Kristus skal opprette sitt fredsrike her på jord

med utgangspunkt i Jerusalem og det utvidede landområde i Midt-Østen. I forlengelsen av den

politiske og åndelige strid vi er vitne til i dag mellom arabere og jøder, ligger Guds rike, når den tid

kommer.

Med dette kunne jeg ha avsluttet artikkelen, idet jeg slår fast at ifølge løftet fra Gud hører landet

jødene til, og det kan ikke omgjøres, "for sine nådegaver og sitt kali angrer Gud ikke på," (Rom. 11,

29), men jeg vil også se på de politiske, juridiske og historiske aspekt som hører denne konflikten

til.

I en periode av ca. 1500 år, fra Josva som inntok landet (Israel eller Kanaan), til år 70 e.Kr. var

Israel jødenes eiendom og nasjonale hjem. Fra ca. 1200 til 586 f.Kr. var Israel en suveren jødisk

stat. I denne perioden bygde de også opp sitt imperium under David og Salomo.

Fra 586 f.Kr., da en del av jødene ble tvangsflyttet til Babylon, til år 70 e.Kr. da romerne deporterte

en stor del av den jødiske befolkning, vekslet styreformen en del. Landet var mer eller mindre i

denne perioden avhengig av stormaktene som omgav det, men innbyggerne i landet var jøder. De

andre som bodde der var fremmede.

Fra år 70 e.Kr. til 300 har vi romersk tid. Templet ble lagt i ruiner, og en god del av folket ble

landsforvist. Jerusalem ble utslettet fra kartet og fikk navnet Aelia Capitolina, og landet ble kalt opp

etter de opprinnelige innbyggerne, filistrene, og fikk navnet Palestina.

Fra 300 til 636 har vi bysantrisk tid.

Fra 636 til 1099 har vi arabisk tid.

Fra 1099 til ca. 1260 har vi korstogenes tid.

Fra ca. 1260 til 1517 har vi mamelukkenes tid.

Fra 1517 til 1917 har vi tyrkisk tid.

Fra 1918 til 1948 har vi britisk mandattid.

Fra 1948 og fram til i dag har jødene litt etter litt fått tilbake en del av sitt eget og opprinnelige land

ved at de har vunnet de krigene som er blitt påtvunget dem av deres arabiske naboer.

Hele denne tiden fra år 70 og fram til 1948 har det bodd jøder i Palestina. Mens befolkningen på

Jesu tid var ca. 3.000.000, var den i 1800 på 10.000, i 1900 på 70.000, i 1945 på 500.000, i 1948 på

700.000 og i 1981 4.000.000.

Hva den arabiske befolkningen angår, så kom de første arabere til Palestina først på 600-tallet. Da

ideen om en jødisk stat begynte å ta form omkring midten av forrige århundrede, var Palestina stort

sett sunket ned til et utarmet og ufruktbart område p.g. av kriger, hard skattelegging, herjinger og

naturkatastrofer, og det var neppe mer enn 100.000 arabere igjen i Palestina i 1850. Som en følge av

den jødiske innvandringen i moderne tid og som en følge av at landet ble bygget opp igjen, har også

den arabiske befolkningen økt. De arabere som idag utgjør majoriteten av Palestina-flyktningene, er

kommet til Palestina på et sent tidspunkt. Det er ikke riktig, som det stadig vekk blir sagt at

palestin-araberne har dyrket jorden i Palestina i 2000 år, mens jødene kom dit i 1948.

Vi har mange utsagn som viser at den ovenfornevnte beskrivelse, både av landets tilstand og

palestin-arabernes sene ankomst, er korrekt. Vi tar med noen få.

A. de Lamarsatin sa i 1835: "... en fullstendig, evig stillhet hvilte over byene, på landeveiene og på

landsbygda....et helt folks grav."

Mark Twain sa i 1867: ". . . Av alle forlatte land må Palestina være prinsen. Åsene er golde, dalene

døde Ørkener. Det er et håpløst dystert, vilt og ugjestmildt land. Palestina tilhører ikke vår

arbeidsglade verden.:."

Abdel Razak Kader uttalte: "Ved dette århundres begynnelse er ikke Palestina lenger det land som

flyter med melk og honning som det står i Bibelen, men en fattig tyrkisk provins, dekket av ørken

og torner — ikke roser. Kysten består av sand og et merkelig marsland beskyttet av malaria, som

ødelegger den halvnomadiske bondebefolkningen som klynger seg til de golde åsene."

T. E. Lawrence sa i 1909: "Jo hurtigere jødene dyrker opp ørkenen, desto bedre. Deres settlement er

lyse pletter i ørkenen."

Ifølge dr. Gideon Kressel sier han at majoriteten av palestin-araberne er av egyptisk opprinnelse. De

er etterkommere etter egyptiske emigranter som kom til Palestina på 1800-tallet.

Et annet spørsmål en bør stille seg i denne problematikken, er om palestin-araberne er en enhet, en

nasjon eller et folk. Jeg siterer en av palestinernes egne ledere, Zuhair Moshin som sa i 1977: "Det

eksisterer ikke noe palestinsk folk. Opprettelsen av en palestinsk stat er bare et middel til å fortsette

vår kamp mot Israel og for arabisk enhet. Siden Golda Meir benekter eksistensen av et palestinsk

folk, så sier jeg at et slikt folk eksisterer, og at der er en forskjell mellom det og det jordanske folk.

Men i virkeligheten er der ikke noen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere og libanesere.

Vi tilhører alle det arabiske folk."

Vi bør legge merke til denne uttalelsen fra arabisk hold, som jeg tror, er nokså nær sannheten og de

faktiske forhold.

For det første må vi være oppmerksomme på at det vil være uholdbart å begynne å dele disse

folkene opp i egne folkegrupper. Deres historiske bakgrunn og fortid forbyr oss det. Hele dette

oprådet var inntil 1. verdenskrig et åpent område, hvor alle kunne ferdes fritt, og hvor det ikke var

noen nasjonalstater. Området tilhørte på det tidspunktet det tyrkiske riket, og det var først i

mellomkrigstiden at vi fikk opprettelsen av de første arabiske stater i Midt-Østen.

For det andre er det også mange arabere i dag som betrakter det arabiske folk som en enhet og

arbeider for å få bort landegrensene både i Midt-Østen og i Nord-Afrika, slik at de kan få i stand et

sammenhengende arabisk område og en enhetlig arabisk nasjon fra Atlanterhavet til den Persiske

Gulf. De ønsker med andre ord å oppheve de 21 arabiske nasjonalstatene i området og få opprettet

en enhetlig arabisk stat med et sammenhengende landområde på 12 millioner kvadratkilometer.

Araberne har heller aldri selv vært interessert i å opprette en egen stat for palestin-araberne i

Palestina. (De hadde muligheten for det både i 1948 og tidsrommet fra 1948 til 1967.)

Vi har også en rekke uttalelser fra arabisk hold som viser med all tydelig klarhet at deres siktemål

ikke er å få opprettet en arabisk-palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza, men å utslette staten

Israel.

Zuheir Mushen har uttalt: "Israelerne må forandre sin tenkemåte. Dette vil de se som sin eneste

løsning etter at vi har tvunget dem på kne — etter at vi militært har knust dem i småbiter."

Shafik al-Hout har sagt: "Hvis de mener en ren jødisk stat — det vil aldri bli noen jødisk stat."

Farouk Kaddomi sa i 1976: "En rettferdig og varig fred i Midt-østen vil aldri oppstå før Palestine

har fått igjen sin historiske rolle som broen mellom de arabiske stater vest og øst fer Suez."

Georg Habash sa i 1976: "Front-landene vil opptrappe kampen mot hvilket som helst arabisk land

som støtter en fredelig løsning med Israel, på alle plan — bortsett fra militær konflikt. Folkefronten

vil gå til væpnet kamp mot alle palestinere i Gaza og på Vestbredden som vil prøve å hindre fortsatt

geriljakamp mot Israel."

Det som er gjengitt ovenfor, viser at araberne ikke har til hensikt å opprette en ny arabisk stat på

Vestbredden og i Gaza og være fornøyd med dette. En del av de arabiske lederne gir nå uttrykk for

at dette er deres eneste hensikt og siktemål, men dette er bare et uttrykk for forandring av taktikk og

biir betraktet som en nødløsning. En eventuell opprettelse av en ny stat i Palestine vil bare vise seg

å være et brohode for ny aggresjon mot Israel, og dette vil være et ledd i kampen for å knuse Israel

og jødene.

Hva så med palestin-araberne og Palestina-flyktningene, spør mange. Har de ikke rett til å få

opprette sin egen stat i Palestine?

Til dette kan vi svare følgende:

For det første vil vi si at palestin-araberne allerede har fått opprettet en stat i Palestina, nemlig

Jordan. Dette området på 84530 kvadrat-kilometer ble i 1922 utskilt fra Palestina, og det til tross for

at dette området også var lovet jødene ifølge Balfourdeklarasjonen. Dette området utgjør 3/4 av det

opprinnelige Palestina, og 60% av innbyggerne i Jordan er palestin-arabere.

Det området som da stod igjen, og som jeg kaller for Rest—Palestina på 27020 kvadrat-kilometer,

ble så i 1948 ytterligere beskåret ved at jødene skulle få den ene halvdelen og palestin-araberne den

andre. Jødene gikk med på dette, men ikke araberne. De ville ha hele området.

I sannhetens og rettferdighetens navn så skulle det ikke være for mye forlangt at jødene kunne få

Rest-Palestina og opprette sin egen stat der.

For det andre ser vi at det endelige siktemålet med en eventuell opprettelse av en ny stat i Palestina

bare betyr ny aggresjon mot jødene.

For det tredje har heller ikke de arabiske lederne vært interessert i å få opprettet en ny stat for

palestin-araberne. Dette er bare et ledd i taktikken for å utslette Israel. De arabiske lederne hadde

muligheten til å opprette en palestin-arabisk stat både i 1948 (i samsvar med F.N.s delingsplan for

det som var igjen av Palestina. Rest-Palestina, etter at 3/4 var blitt utdelt til Jordan) og fra 1948 —

1967 da Jordan og Egypt hadde okkupert i strid med F.N.s delingsplan henholdsvis Vestbredden og

Gaza.

For det fjerde vil heller ikke Israel gå med på at en ny stat blir opprettet i dette området. Det vil bare

bety at PLO blir de ledende i den nye staten, og det betyr igjen ny aggresjon overfor Israel.

For det femte er opprettelsen av en ny stat i Palestina ikke i tråd med det som Bibelen og Guds ord

sier om dette. Gud har lovet jødene Israel for lang tid siden til en EVIG EIENDOM, og når han nå

fører jødene hjem igjen i full overensstemmelse med det profetiske ord, så er det GUDS VILJE som

skier i Palestine, og den må vi bøye oss for. Det som skjer i Palestina i dageren gedigen oppfyllelse

av Guds ord.

Hva som gjelder de Palestin-arabiske flyktningene, som bor i flyktningeleirer rundt omkring i de

forskjellige arabiske land, så kan en heller ikke gi jødene skylden for dette. Det er ikke jødene som

har skapt flyktningeproblemet og flyktningeleirene, men det har de forskjellige kriger mellom Israel

og araberstatene gjort — og særlig da krigen i 1948.

Disse flyktningene er blitt utnyttet av sine egne og holdt innesperret i disse flyktningeleirene i 30 år,

uten at araberstatene har vært interessert i å forsøke å hjelpe sine egne. Israel derimot har tatt imot

100.000 palestin-arabere ved siden av at de har tatt imot i samme tidsrommet 700.000 jødiske

flyktninger fra de arabiske land.

De arabiske lederne har ønsket å bruke flyktningene som et pressmiddel mot Israel. Det hadde ikke

bydd på noe problem for araberstatene å hjelpe sine egne, men de har konsekvent snudd ryggen til

dem og latt dem forsmekte i fangeleirene og latt F.N. betale for deres opphold der.

Hvorfor har ikke de arabiske politikere gjort noe for å hjelpe sine egne, som fortsatt lever i

umenneskelige forhold i flyktningeleirene i de forskjellige arabiske land? Svaret er at de bruker sine

egne som et politisk pressmiddel mot Israel og forsøker å gi Israel skylden for flyktningeleirene. Jeg

vil ta med en del uttalelser i denne sammenhengen som også gir uttrykk for dette synet.

Sekretæren for Den arabiske høyeste komite sa i 1948: "Jeg ønsker ikke å gå i rette med noen, men

å hjelpe flyktningene. Det faktum at det finnes flyktninger, er en direkte følge av de arabiske staters

reaksjon mot delingen av den jødiske stat. Alle de arabiske stater gikk enstemmig inn for denne

politikk (i 1948), og de må nå gå sammen om å løse problemet."

I 1951 uttalte Mr. Galoway: "Det er helt klart at de arabiske nasjoner ikke ønsker å løse det arabiske

flyktningeproblem. De ønsker å beholde det som et åpent sår, som en front mot De forente nasjoner

og som et vågen mot Israel."

I 1964 sa Nasser: "Det er blitt gjort forsøk på å plukke stridsspørsmålene fra hverandre og legge

dem fram på en måte som om spørsmålet Israel bare er flyktningenes problem, og at så snart dette

problemet er løst, er Palestina-problemet løst. Men den israelske fare ligger i selve den

kjennsgjerning at Israel er der."

Dr. Ralf Bunche uttalte i en rapport, han har lagt fram for F.N., "at flyktningeleirene ikke var et

resultat av Israels tilblivelse, men av et voldelig forsøk på å avverge den nye statens (Israel) fødsel."

Sjeik Mohammed Ali Jabaari, tidligere borgermester i Hebron, sa i 1977 at araberstatene generelt

hadde stilt seg "fullstendig likegyldig" til Palestina-flyktningenes skjebne og velferd siden leirene

ble opprettet for snart 30 år siden. Men dette gjalt ikke kong Hussein.

Jeg siterer også fra Albert Henrik Mohns bok, Kampen om Israel s. 12 og 13: "Men hva med de

søkkrike oljestatene, hvorfor har de avspist de palestinske flyktningene med 2,5 millioner dollars fra

1948 — 1975? Hvorfor sørger ikke milliardærene for at flyktningene fikk et mer menneskeverdig

liv?

Men dette er bare en del av sannheten. På arabisk side har det vært og er enighet om at palestinerne

ikke skal integreres i normale samfunn. De hjemløse skal leve i flyktningeleirenes stinkende slum.

De daglige fornedrelser, med å stå i kø for å få mat og gå på latrinen, skal holde såret åpent."...

"Palestina-flyktningenes status er en garanti for at det grenseløse hatet blir holdt ved like."

PLO, som er en overbygningsorganisasjon for forskjellige arabiske terroristorganisasjoner, er heller

ikke interessert i at staten Israel skal fortsette å eksistere. Dette kommer til uttrykk både i

organisasjonens grunnlov, The Palestinian National Convent, og i de mange uttalelser fra ledende

PLO-politikere. (Se artikkelen: PLO's holdning overfor Israel.)

I artikkel 1 heter det at Palestina skal være en arabisk stat.

I artikkel 5 heter det at en palestiner må være en araber.

I artikkei heter det at de jøder som kom til landet efter 1917 skal måtte reise fra landet igjen.

I artikkel 15 står det: "Frigjøring av Palestina, fra et arabisk synspunkt, er en nasjonal tjeneste for å

kaste den sionistiske imperialistiske invasjon av det stolte arabiske hjemland, og å rense Palestina

for sionistisk tilstedeværelse.. Det fulle ansvar ligger hos den arabiske nasjon, folk og regjeringer,

med det palestinske folk i ledelsen..."

I artikkel 20 står det: "Balfourdeklarasjonen, Mandatdokumentet og det som senere er basert på

dette blir betraktet som verdiløst og ugyldig. Kravet om historisk eller åndelig tilknyttning mellom

jødene og Palestina har ingen overensstemmelse med historiske realiteter eller med bestanddelene

for en stat i en virkelig form. Jødedommen, i sin karakter som en åpenbaringsreligion, er ikke en

nasjonalitet med selvstendig eksistens. Heller ikke er jødene et folk med en selvstendig

personlighet. De er borgere av de stater de kommer fra."

Her kommer det tydelig fram at Israel ikke blir å betrakte som en selvstendig stat, men at jødene i

beste fall må underordne seg araberne, dersom de da i det hele tatt skal kunne aksepteres. I alle fall

er det klart at de som er innvandret etter 1917, skal måtte reise ut av landet. Her benektes også

jødenes historiske og religiøse tilknyttning til Palestina. Dette er historieforfalskning av verste sort.

Lignende uttalelser kom også kong Kahled med i 1975: "Vi kan ikke eliminere Jerusalems arabiske

karakter. Jerusalem er hellig for Islam og kristendommen, Men jødene har ingen hellige steder der...

Klagemuren er et byggverk de (jødene) gråter mot, men de har ingen historisk rett til det. De kan

bygge en annen mur og gråte mot den.

1976 uttalte f.eks. palestin-arabernes leder i FN, Farouk Kaddoumi at: "Israel i løpet av tiden må

være nødt til å akseptere PLO's oppfatning at det (Israel) ikke har noen rett til å eksistere."

På spørsmål om PLO vil akseptere en palestinsk stat som utgjorde Vestbredden og Gaza-stripen, sa

han: "Vi vil akseptere et hvert område av vårt territorium som kunne bli gjenvunnet. Et slikt skritt

kan bare bli betraktet som en del av en foreløpig løsning. Den endelige løsning er en sekulær

palestinsk stat."

Det som er sagt ovenfor, bekrefter bare vår antagelse om at det endelige siktemålet til majoriteten

av de arabiske politikerne er å knuse Israel militært, slik at de kan få gjøre med jødene som de selv

måtte ønske Hot pnta dem, "jage dem på havet" eller ta livet av dem.

Hvilke rettigheter har så jødene til å få opprettet en egen stat i Palestina?

Det jødiske kravet bygger på en rekke faktorer. For det første har vi det historiske kravet og den

historiske rettighet. I løpet av mer enn 3000 år har vi hatt en rekke herskere over dette området, men

vi har bare hatt ett eneste folk som har skapt et selvstendig rike der, nemlig jødene. I en rekke

tilfelle har jødene kjempet for landets selvstendighet, og i utlendigheten fra år 70 e.Kr. har de drømt

om å få komme tilbake til sitt eget land og opprette sin egen stat der nok engang. I utlendigheten har

de hilst hverandre med hilsenen: Neste år i Jerusalem.

Jehuda Halevi (1085 — 1140) gir sammen med mange andre uttrykk for denne lengselen i sin

kjærlighet til Jerusalem og Israel: "Mitt hjerte dveler i Østen, selv må jeg bo i det ytterste Vest.

Hvordan kan jeg bekymre meg med dagliglivets småtterier, hvordan kan jeg leve etter Herrens

rettesnor når Sion (Jerusalem) er i Edoms snarer og jeg i Israels lenker? All Spaniens skjønnhet er

bare tomhet mot å finne støvet av den falne helligdom."

Vi vil også gjenta et gammelt jødisk utsagn som angir rettsgrunnlaget for jødenes krav på å få

opprettet en egen stat i Palestina: "Selv om landet i mange generasjoner har vært bebodd av

hedninger, holder vi fast på den gamle grunnsetning at eiensomsretten til et land ikke går tapt fordi

om det blir urettmessig beslaglagt, og at Israel derfor, likesom før, har krav på området."

For det andre må vi være oppmerksomme på at det hele tiden har bodd jøder i Palestina. Fra jødene

kom i mindretall i det 6. århundrede til i dag, har de ikke på noe tidspunkt utgjort mindre enn 7-8%

av befolkningen. Hva den jødiske befolkning angår, så har det vært en kontinuitet helt fra Abraham

og til våre dager. Hva som gjelder den arabiske befolkning, så kom den til Palestina først på 600tallet

e.Kr.

Av det som er nevnt ovenfor, kan vi trekke den konklusjon at jødene har en historisk og dermed en

juridisk rett til å opprette sin egen stat i Palestina.

At jødene har en historisk og juridisk rett til å opprette en egen stat i Palestina, kom også til uttrykk

i Balfourdeklarasjonen av 1917, der det heter: "Det er en stor glede for meg å oversende Dem på

vegne av Hans Majestets regjering følgende sympatierklæring for de jødiske sionisters hensikter. De

er blitt forelagt og godtatt av regjeringen.

Hans Majestets regjering ser med velvilje på at det opprettes et nasjonalt hjem for det jødiske folk i

Palestina, og vil bruke hele sin innflytelse for at dette mål vil bli nådd. Det gjøres samtidig klart at

intet må forringe borgerlige og religiøse rettigheter til eksisterende ikke-jødiske samfunn i

Palestina, eller rettigheter og politisk status innrømmet jøder i noe avnet land."

At jødene har et historisk og juridisk krav på en del av Palestina kom også til uttrykk den 29.

november 1947 da FN's hovedforsamling med 33 mot 13 stemmer delte Rest-Palestina i et jødisk og

et arabisk område.

Jeg vil også ta med en del av David Ben-Gurions tale ved opprettelsen av staten Israel den 14. mai

1948: "Vi, medlemmer av folkets råd, representanter for den jødiske befolkning og den sionistiske

bevegelse har i dag, den siste gyldighetsdag for det britiske mandat over Eretz-lsrael, samlet oss her

og proklamerer nå, i kraft av vår naturlige og historiske rett og med bakgrunn i resolusjonen fattet

av de forente nasjoners generalforsamling at en jødisk stat skal opprettes i Eretz-lsrael. Den skal

bære navnet staten Israel..."

Ved siden av den juridiske og historiske retten til å opprette en egen stat i Palestina, kjenner vi også

til den store religiøse betydningen som Israel og i særlig grad Jerusalem bestandig har hatt for

jødene. De har i hele denne tiden under landflyktigheten (diasporaen) håpet på og bedt Gud om å få

komme tilbake til sitt enet land, Eretz-Israel.

Men i dette problemkomplekset er det enda et prinsipp eller en rettighet, som ikke de verdslige

politikere har anledning til å regne med, og det er den guddomme ligerett som jødene har til

Palestina. Denne retten fikk allerede Abraham av Gud, og den er på ingen måte svekket opp

gjennom historien, men bare stadfestet gang på gang. Denne retten går på tvers av all verdslig

historie og politiske avgjørelser, og Gud selv passer på at hans planer biir realisert i sin tid.

Det forhold at jødene er kommet hjem ifra diasporaen og legger landet under seg på nytt, er i

overensstemmelse med Guds planer både for Israel og verden forøvrig og er forut sagt i Bibelen, så

dette skulle ikke forundre oss som om det var noe fremmed eller merkelig som skjedde foran

øynene på oss. Det som skjer, er ganske enkelt det at Guds rike holder på å komme til oss på nytt og

i en konkret form. I den framtidige forlengelse av Midt-Østenkonflikten ligger Guds rike,

Messiasriket, 1000-årsriket eller riket for Israel. "Og i disse kongers dager vil himmelens Gud

opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges og dette riket skal ikke overlates til noget

annet folk, det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig."

(Dan. 2, 44)

Den som motarbeider jødene og deres arbeid med å grunnlegge sin egen stat i Palestina, er både

direkte og indirekte med på å legge hindringer i veien for Guds planer med jødene, som er mange

og fine, og som kommer hele verden til gode i Messias-riket. Alle angrep og overgrep mot jødene

opp gjennom den verdslige historie har i sin ytterste konsekvens vært et forsok på å legge

hindringer i veien for opprettelsen av Guds-riket i verden.

Som en naturlig konsekvens av det som er sagt ovenfor, har også disse anslagene mot jødene en

åndelig bakgrunn og har hele tiden vært ledet av denne verdens fyrste, som er Satan. Han har ingen

interesse av at Guds-riket kommer til sin synlige manifestasjon i Midt-Østen, og derfor motarbeider

han også jødene og deres planer, men uansett hva som skjer i Midt-Østen, så kan vi være helt sikre

på at Guds vilje vil skje, og at jødene vil vise seg som de som står som seiersherrer til slutt. Jødene

er kommet for å forbli i Midt-Østen. Det vil Historiens Herre sørge for.

Dersom alle parter i konflikten og politikerne hadde vært oppmerksomme på det åndelige aspektet,

både i Midt-Østen og i verden forøvrig, så hadde mange av de store problemer som menneskeheten

står overfor, vært unngått.

Dette gjelder f.eks. både problemene med palestin-araberne og Palestina-flyktningene. Dersom

disse verdens herrer hadde kjent Bibelen og trodd på Gud og fulgt de retningslinjens som den

trekker opp for denne konflikten, sa hadde vi undgått visse problemene og tragediene.

Hva sier så Bibelen om dette?

Den sier at jødene har rett til landet, for de har fått det av Gud til en evig eiendom, men den sier

også at palestin-araberne skal ha rett til å bo i Israel. "Dette land (Israel) skal dere (jødene) dele

mellom dere etter Israels stammer. Dere skal lodde det ut til arv for dere og de fremmede som bor

iblant dere, og som har fått barn iblant dere, de skal for dere være som de innfødte blant Israels

barn, de skal få arv sammen med dere blant Israels stammer. I den stamme hvor den fremmede bor,

der skal dere gi ham hans arv, sier Herren, Israels Gud." (Esek. 47, 21-23.)

Hvor meget annerledes er ikke dette budskapet fra Gud enn det som PLO, araberne og disse verdens

herrer gir uttrykk for i striden mellom jøder og arabere i Midt-Østen? Dette er et medmenneskelig

og kjærlighetens budskap fra Gud — både til jøder og arabere — om samarbeid og anerkjennelse av

hverandre. Han vil at alle hans barn skal leve i fred og fordragelighet sammen med hverandre etter

hans planer og vilje.

Løsningen på konflikten i Midt-Østen ligger ikke i fortsatt krig mellom de to parter, men i

samarbeid. Jødene er innforstått med dette, men det hjelper så lite når en majoritet av de arabiske

lederne går inn for å utslette Israel og jødene. Dersom araberne hadde innsett dette, ville verden ha

sett mye bedre ut, men slik som situasjonen er nå og vil utvikle seg i framtiden, kan vi ikke vente

noe annet enn nye kriger i Midt-Østen mellom arabere og jøder. Bibelen forteller oss også det

samme. (Esek. 38 — 39 og Salme 83)

Det går fra ondt til verre i Midt-Østen, og ellers i verden også, Guds ord forteller oss det, og den

politiske situasjonen forteller oss det samme, men ut fra dette området skal en gang i framtiden

Messias-riket stråle fram, og vi ser fram til den tiden. I mellomtiden får bare verden gå sin skjeve

gang. Det har ingen hensikt å bøte på det som likevel skal gå under. Vi ser fram til det nye som

kommer, og i mellomtiden er vi undervejs til Messias-riket, som skal stråle fram fra stridens og

hatets område i Midt-Østen, med utgangspunkt i Jerusalem og Israel.

Tingvoll den 15. april 1978 Oskar Edin lndergaard

PALESTINA—PROBLEMET. NR. 2

For det første: Hva er Palestina? Ut ifra PLO's eller palestin-arabisk tankegang er Palestina likt med

det mandatområdet som Storbritania hadde det styringsmessige ansvaret for fra 1917-1948. I § 2 i

Det Palestinske Nasjonal-Charteret står det: Palestina, med de grenser som stod ved makt under det

britiske mandat, er en helhetlig regional enhet."

For det andre: Hva er en palestiner? Ut ifra palestin-arabisk tankegang og det ovenfornevnte

Charteret er en palestiner en araber som bodde fast i Palestina inntil 1947 og enhver araber som

etter dette tidspunkt er født av en palestin-arabisk far, i eller utenfor Palestina. Likeledes er en

palestiner en del av den arabiske nasjon.

I § 1 står det.: "Palestina er det palestin-arabiske folks hjemland, og en integrert del av det store

arabiske hjemland, og det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon."

I § 5 står det: "Palestinerne er de arabiske borgere som bodde fast i Palestina inntil 1947, enten de

ble utvist eller de ble igjen. Enhver som er født av en palestin-arabisk far etter dette tidspunkt, i eller

utenfor Palestina, er en palestiner."

I § 3 står det: "Det palestin-arabiske folk innehar den legale rett til sitt hjemland, og vil når

frigjørelsen av hjemlandet er gjennomført, utøve selvbestemmelse utelukkende i henhold til sin

egen vilje og sitt eget valg."

Med utgangspunkt i disse opplysningene og i dette Charteret er det en rekke interessante spørsmål

som reiser seg. Etter som Palestina blir betraktet som et enhetlig geografisk område, som palestinaraberne

har eneretten til, er det hverken plass til staten Israel eller Jordan i dette området. Hva som

gjelder Jordan, så ble 3/4 av det opprinnelige Palestina i 1922 skilt ut fra det britiske

mandatområdet, og staten Transjordan ble dannet. Med dette kunne en også tenke seg at araberne

hadde fått sin del av Palestina, og at resten, 1/4, kunne tilfalle jødene. Dette hadde vært en fornuftig

og rettferdig deling mellom araberne og jødene hva som gjelder Palestina.

Hva som gjelder opprettelsen og tilstedeværelsen av staten Jordan, er det også mange palestinarabere

som betrakter den som illegal, og at også den i sin tid må opphøre å eksistere til fordel for

en nyopprettet palestin-arabisk stat, som tilsvarer det opprinnelige britiske mandatområdet. Vi har

flere uttalelser fra palestin-arabisk- og PLO hold som gir uttrykk for disse tankene og denne

tankegangen.

Passir Arafat uttalte f.eks. i 1974: "Jordan er vårt, Palestina er vårt, og vi skal bygge vår nasjonale

enhet i hele landet etter å ha befridd det både fra det sionistiske nærvær og fra den reaksjonære

forræders (Husseins) nærvær."

Zuhair Muhsin sa i 1977: "... Etter å ha oppnådd alle våre rettigheter i hele Palestina, så må vi ikke

utsette, ikke for ett eneste Øyeblikk, gjenforeningen av Jordan og Palestina."

Opphevelsen av staten Jordan vil imidlertid være en sekundær målsetting og komme i annen rekke.

Den primære og altoverskyggende målsetting vil være opphevelsen og utslettelsen av staten Israel. I

denne kampen med å utslette staten Israel blir ethvert middel tatt i bruk for å nå dette målet, men det

viser seg at det er lettere sagt enn gjort å få tatt knekken på jødene.

Fra palestin-arabisk og PLO's side foregår det i dag en delvis forandring av taktikk for å nå sitt

overordnede mål, nemlig utslettelsen av staten Israel. Man kan høre uttalelser om at man er villig til

å anerkjenne staten Israel, dersom denne er villig til å gi fra seg de "okkuperte" eller "befridde"

områdene på vestbredden av Jordan-elven og i Gaza-stripen. Men dette er bare en forandring av

taktikk og tomme ord, og dersom Israel gir etter på dette punktet, graver det en grav for seg selv, og

det er en dødslinje i kampen for å eksistere og overleve. Vi får håpe på at jødene selv er klar over

dette, og hverken lar seg smigre eller skremme til å gå med på opprettelsen av en PLO—dominert

palestin-arabisk stat på disse områdene.

Vi kunne ha referert en mengde uttalelser fra arabisk og PLO—hold som viser at det endelige mål

er erobring av hele Palestina og utslettelse av Israel. Det er bare naive vestlige politikere og

sympatisører som tror noe avnet.

Den 19. august 1979 uttalte Yassir Arafat seg slik: "Vi skal fortsette å kjempe.. . Revolusjonen må

triumfere gjennom strømmer av blod . Veien vil bli lang og grusom."

"Den væpnede kamp mot den sionistiske finale bør intensiveres i den hensikt å frigjøre Jerusalem

og arabiske land."

"Mitt møte med Kreisky og Kaddoumis møte med Poncet er et gjennombrudd i våre kontakter med

de europeiske land. Vi høster fruktene av vår seler fra en elv av blod. Vi vil opprette vårt Palestina

med våre soldater og kanoner ... Veien vil bli lang og grusom."

Til slutt vil jeg ta med en uttalelse av samme mann fra mars 1979 som også klart viser, at det

endelige mål er nedslakting av jødene og opprettelse av en palestinarabisk stat i hele området. "Vårt

folk vil fortsette å nøre opp under revolusjonenes fakler med elver av blod inntil hele det okkuperte

hjemland er befridd .. ikke bare en del av det."

I sin vurdering av jødene og i sine uttalelser om jødene ser PLO og palestin-araberne helt bort ifra at

også jødene har sine rettigheter i Palestina. Jødene har hatt en sammenhengende 4000-årig

tilstedeværelse og bosetning i deler av Palestine. Hva som gjelder Samaria og Judea, har det vært

jødisk bosetning der fram til 1948 da disse bosetningene ble ødelagt av araberne. Fra 1967 og til i

dag har imidlertidig jødene bygd opp igjen disse bosetningene ved siden av at de har grunnlagt nye.

Mens den jødiske befolkning på Jesu tid var 3 millioner mennesker, var den i 1800 på 10.000, 1

1900 på 70.000, i 1945 på 500.000, i 1948 på 700.000 og i 1981 på 4 millioner mennesker.

Jødene har med dette både historiske og juridiske rettigheter til å bo og slå seg ned i Palestina. Det

samme gjelder også opprettelsen av staten Israel i 1948. Etter min vurdering var det derfor en

korrekt, både juridisk og historisk avgjørelse, som ble fattet av F.N. da denne organisasjonen i 1947

gikk inn for opprettelsen av staten Israel i Palestine.

Jeg vil også i denne sammenheng sitere den jødiskedefinisjon hva som gjelder rettsgrunnlaget for

opprettelsen av en jødisk stat i Palestina. "Selv om landet i mange generasjoner, har vært bebodd av

hedninger, holder vi fast på den gamle grunnsetning at eiendomsretten til et land ikke går tapt fordi

om det blir urettmessig beslaglagt, og at Israel derfor, likesom før, har krav på området."

PLO og palestin-araberne ser altså bort ifra disse historiske realiteter, som vi har nevnt ovenfor, og

vil på ingen måte hverken godta den historiske tilknytning som jødene har til Palestina eller

opprettelsen og eksistensen av staten Israel, så det sier seg selv at så lenge som palestin-araberne

har dette fordreide og ukorrekte syn overfor jødene, kan det ikke bli noen fred i dette området, men

fortsatt kamp og blodsutgytelse — dessverre.

Det er ikke bare en tilsnikelse av hele det geografiske området Palestine som gjør seg gjeldende fra

arabisk side, men også en tilsnikelse og omtolkning av ordet palestiner. En palestiner er ifølge

Charteret: Et menneske som har bodd og bor i Palestina, men dette gjelder også jødene. Det

korrekte ville derfor ha vært å bruke uttrykket både om araberne og jødene og snakket om palestinjøder

og palestin-arabere. Ved en slik bruk av ordet hadde en del av realitetene ved dette

problemkomplekset kommet bedre til uttrykk.

Ved en slik ukorrekt bruk av ordet er også etter hvert begrepet palestiner gått over til å betegne en

nasjon eller en enhetlig folkegruppe av arabisk opprinnelse i stedet for å betegne de menneskene

som lever (har levd) i Palestina. For 10 år siden var det ingen som snakket om en palestinsk nasjon

av arabiske borgere, og fra 1948 til 1967, da Samaria og Judea og Gaza-stripen var under

henholdsvis Jordans og Egypts styre, var det heller ingen som snakket om at en måtte opprette en

palestinarabisk stat i disse områdene.

En kan også stille et spørsmålstegn ved hvorvidt det er korrekt å regne med et palestinsk folk eller

en nasjon, eller om dette er et oppdiktet begrep som bare tjener den taktiske hensikt å utslette staten

Israel. En del tall viser at de fleste palestin-arabere flyttet til Palestina på et meget sent tidspunkt, og

det er dermed ikke sant at de har levd der i 2000 år, og at det er jødene som er inntrengerne, og som

har ødelagt for og tatt jorden ifra palestin-araberne.

Man regner med at den totale befolkning i Palestina i 1850 var på ca. 100.000. Av disse var det

20.000 jøder. I 1900 bodde det ca. 200.000 mennesker i Israel. Av disse var det 70.000 jøder. I 1914

bodde det 590.000 mennesker i Palestina. Av disse var det 90.000 jøder.

Av disse tallene ser vi at det parallelt med den jødiske innvandringen til Palestina, også foregikk en

innvandring av arabere til Palestine. Dette er de såkalte palestinarabere, og de er kommet fra de

forskjellige arabiske land og har dermed forskjellig og uensartet historisk bakgrunn. I all sannhets

og rettferdighets navn går det ikke an å regne med et enhetlig folk eller en nasjon av palestinarabere

som har krav på en egen stat på vest-bredden av Jordan-elven.

Dessuten kan vi også gjøre oppmerksom på at palestin-araberne fikk sin stat i 1922 ved opprettelsen

av Transjordan, hvor 60% av befolkningen er palestin-arabere.

Hva som gjelder den arabiske tilflyttingen til Palestina, må jeg også kort nevne at den ble gjort

mulig ved at Jødene flyttet inn og begynte å dyrke jorden der. På denne måten ble det skapt

arbeidsplasser — også for araberne.

Dette som jeg har nevnt ovenfor er sannheten om innvandringen til Palestina, men den kommer

sjelden fram. Israel står overfor en mur av usannheter og historieforfalskning når det gjelder en

korrekt og riktig framstilling av Palestina-problematikken.

Hva som gjelder den palestin-arabiske identitet, stiller jeg meg tvilende til den. I følge dr. Gideon

Kressel sier han at majoriteten av palestin-araberne er av egyptisk opprinnelse, og at de er

etterkommere av egyptiske emigranter som kom til Palestina på 1800-tallet.

Jeg vil også i denne sammenheng sitere en uttalelse som klart viser at denne identiteten ikke er

virkelig, men bare tjener taktiske hensyn og er et ledd i kampen mot Israel.

Zuhair Mushin sa i 1977: "Det er bare av politiske grunner vi omhyggelig understreker vår

palestinske identitet, for det er i arabernes nasjonale interesse å oppmuntre en separat palestinsk

identitet som motvekt mot sionismen. Ja, eksistensen av en separat palestinsk identitet tjener bare

taktiske hensyn. A grunnlegge en palestinsk stat er et nytt våpen i den pågående kampen mot

Israel ... "

Den samme mann uttalte også i 1977: "Det eksisterer ikke noe palestinsk folk. Opprettelsen av en

palestinsk stat er bare et middel til å fortsette vår kamp mot Israel, og for arabisk enhet. Siden Golda

Meir benekter eksistensen av et palestinsk folk, så sier jeg at et slikt folk eksisterer, og at det er en

forskjell mellom det og det jordanske folk. Men i virkeligheten er det ingen forskjell mellom

jordanere, palestinere, syrere og libanesere. Vi tilhører alle det arabiske folk."

Det er sjeldent at en hører at en palestin-arabisk leder åpenlyst og offisielt går ut med slike

uttalelser, men jeg tror at disse uttalelsene gjenspeiler den virkelige virkelighet og sannhet i dette

problemkomplekset, og at alt snakk om en palestin-arabisk nasjon og identitet bare er falsk

propaganda og et ledd i utslettelsen av staten Israel. Og som vi også forstår, er heller ikke

opprettelsen av en ren arabisk stat i Palestina det endelige siktemål. Det endelige siktemålet er

arabisk enhet, og dersom det er mulig skal alle grensene viskes ut i Midt-Østen til fordel for et

arabisk rike fra Atlanterhavet til Den Persiske Gulf.

Til tross for at Nobels fredspris er delt ut til Sadat og Begin, og til tross for at det er kommet i stand

en fredsavtale mellom Egypt og Israel, betyr ikke dette at det blir fred i Palestina. I så fall må

araberne og PLO gi opp sine krav om et jødefritt" Palestina og opphevelse av staten Israel, men det

tror jeg ikke kommer til å skje, og da er ny krig og ødeleggelse det eneste alternativet som står

igjen. Jødene kjemper for sin eksistens, og araberne kjemper for å ødelegge dette lille folket som

gjennom historien har vært behandlet som en paria og har gjennomgått de forferdeligste lidelser.

For meg er det ikke vanskelig å ta standpunkt og parti i denne urettferdige og ulike kampen. Jeg er

for jødene. Og til tross for at kampen mellom jøder og arabere er ulik hva som angår den materielle

siden av saken, så er likevel Israel kommet for å bli i Midt-Østen. Det vil Historiens Herre sørge for

— Han har spesielle planer med Israel i sitt frelseshistoriske aspekt.

Fredelig sameksistens og samarbeid mellom jøder og arabere hadde vært det naturlige og riktige, og

det hadde vært til stor fordel for begge parter, men så lenge som araberne har en slik fordreid,

rasistisk og uhistorisk holdning til Israel, kan det ikke bli annet enn ufred i Midt-Østen. Og Israel

må også ha anledning til å forsvare seg selv om mange — også i Norge — ser ut til å nekte dem

denne menneskeretten. Nei, løsningen på konflikten i Midt-østen ligger ikke i opphevelsen og

utslettelsen av staten Israel, men at PLO og araberne godkjenner og samarbeider med Israel. Det er

dette Sadat nå holder på å innse, og det var også dette Emir Feisal innså da han skrev følgende i

1920-årene: "Vi arabere ser med den dypeste sympati på den sionistiske bevegelse. Vår deputasjon i

Paris er fullt inneforstått med de forslag som sionistorganisasjonen har framlagt for

fredskongressen, og vi betrakter dem som moderate og rimelige. Så langt det står opp til oss, vil vi

gjøre vårt beste for at de skal bli virkeliggjort, og vi hilser jødene hjertelig velkomne hjem."

Tingvoll den 20. juni 1979 Oskar Edin Indergaard

PLO'S HOLDNING OVERFOR ISRAEL

Som vi forhåpentligvis er oppmerksomme på, er PLO en terroristorganisasjon som har til

hovedoppgave å nedkjempe staten Israel og vinne hele Palestina for araberne. Hva som gjelder det

intellektuelle og teoretiske grunnlag for organisasjonenes arbeid, støtter den seg til to ting. 1. Det

Palestinske Nasjonal-Charteret som er å betrakte som en grunnlov for organisasjonen. 2. Uttalelser

fra toppfolkene innenfor organisasjonen.

Når en studerer Charteret, er det en rekke standpunkter og uttalelser som trer tydelig fram, og som

jeg kort vil nevne.

For det første biir Palestina bare betraktet som arabisk. (55 1 og 3)

For det andre kan det ikke deles opp i flere stater. (5 2)

For det tredje er en palestiner utelukkende araber og ikke jøde. (55 4 og 5)

For det fjerde må alle jøder som har bosatt seg i Palestina etter 1917, forlate landet. (5 6)

For det femte er væpnet kamp eller geriljakrig den eneste måte å løse konflikten på. (55 7-10)

For det sjette plikter hele den arabiske verden å være med i kampen for å drive ut jødene av

Palestina. (55 11-15)

For det sjuende venter araberne støtte for dette fra alle stater i verden som "elsker frihet,

rettferdighet og fred." (55 16-18)

For det åttende biir opprettelsen av staten Israel i 1948 betraktet som ugyldig. Dette gjelder også

alle avtaler om opprettelsen av et nasjonalhjem for jødene. (5 19-20)

For det niende blir alle andre løsninger forkastet enn full frigjøring av Palestina. (5 21)

For det tiende blir de historiske bånd mellom jødene og Palestina benektet. (5 20)

For det ellevte blir sionismen forbundet med verdensimperialismen. (5 22) For det tolvte vil PLO

påta seg den fulle oppgave å frigjøre Palestina. (5 25) For det trettende vil PLO innta en truende

stilling til de stater som vil anerkjenne Israel. (5 29)

Charteret tar med andre ord sikte på å utslette staten Israel og gi hele området (Palestina) til

araberne, og det til tross for at det bor 4 millioner jøder der, og til tross for at staten Israel har vært

en realitet i 30 år. Charteret er etter min vurdering helt urealistisk og uakseptabelt i sine

målsetninger. Her vil man fortsette de myrderiene av jødene som nazistene med Hitler i spissen i sin

tid satte igang, og det til tross for at det er arabernes egne etniske brødre og søstre det går utover.

(Araberne og jødene har jo en felles avstamning (Abraham), og er begge semittiske folkegrupper.)

(Se artikkelen: Israel — folket og landet i Bibelens lys.)

Dessuten er Charteret helt uakseptabelt når en ser det ut ifra en historisk synsvinkel. Det er

historieforfalskning av verste slag. Det påstås i § 20 at det aldri har eksistert noen forbindelse —

hverken historisk eller åndelig — mellom jødene og Palestina. " ... Påstandene om historiske og

åndelige bånd mellom jøder og Palestina stemmer hverken overens med de historiske realiteter eller

med sammenletningen av de stemmeberettigede i staten i sin sanne betydning. Jødedommen, som

en religion av åpenbaring, er ingen nasjonalitet med en uavhengig eksistens. På samme måte er ikke

jødene et folk med en uavhengig personlighet. De er heller borgere i de stater de tilhører."

Til dette må en si: At lenge før araberne kom til Palestina, var jødene der. Dessuten har det

bestandig bodd jøder der, selv om de fleste av dem ble tvangsflyttet fra år 70 e.Kr. og utover. I

denne sammenhengen vil jeg ta med noen tall som viser den totale befolkning i Palestina i 1850, i

1900 og i 1914. I 1850 bodde det ca. 100.000 mennesker der. Av disse var det 20.000 jøder. I 1900

var det 200.000 mennesker der. Av disse var det 70.000 jøder. I 1914 var tallene 590.000

mennesker. Av disse var det 90.000 jøder.

Av disse tallene ser vi at det parallelt med den jødiske innvandringen til Palestina også foregikk en

innvandring av arabere til dette området. Dette er de såkalte palestin-arabere, og de er kommet fra

de forskjellige arabiske land og har dermed forskjellig og uensartet historisk bakgrunn.

Det som muliggjorde denne arabiske innvandringen til Palestina, var det faktum at da jødene

begynte å dyrke jorden der, ble det også arbeidsplasser for araberne. Palestina var med andre ord et

utflyttingsområde inntil jødene vendte tilbake til sitt gamle fedreland i det forrige århundrede.

Så er det da ikke sant at araberne har bodd der i 2000 år, og at jødene har fortrengt dem og tatt deres

land og jord. Nei, for en stor del er ikke dette sant. Hva som gjelder framstillingen av Palestinaproblematikken,

står Israel og jødene overfor en mur av usannheter og historieforfalskning. Og

disse falske og gale kunnskapene er også norske massemedia og enkeltpersoner med å utbre.

For kort tid siden ble det også diskutert i det norske Storting om hvorvidt tiden er inne til å

godkjenne terroristorganisasjonen PLO. Bare det forholdet at norske politikere tar seg tid til å

diskutere noe så forferdelig og avskyelig, viser at Norge er på gli bort ifra sin pro-israelske holdning

og over til den andre leir, terroristenes leir.

PLO og araberne går sin seiersgang over store deler av verden i sitt forsøk på å utslette den jødiske

staten, og enten så lokker de med fete industrikontakter, eller så truer de med oljeboikott, og overalt

biir terroristen og forbryteren Yassir Arafat tatt imot med åpne armer og ett eller flere kyss.

Det brer seg i dag en likegyldighet ut over verden hva som angår Israels eksistens — noe som

forøvrig ikke er et nytt fenomen, men som en i grunnen må regne med. I dag har materialismen og

likegyldigheten fått et slikt tak på oss at vi ikke lenger spor etter hva som er sant, men heller etter

hva som tjener til at vi kan forbedre og heve vår levestandard enda en gang.

Generalmajor Arne Haugan er inne på en del av denne problematikken i sin bok, Israels vei mot år

2000 s. 117: "Israels isolasjon er en alvorlig sak. Arabernes uopphørlige anstrengelser for å ta

strupetak på landet (Israel), på hver tenkelig måte, er en ny og uhyggelig form for jødeforfølgelse

som foregår rett foran øynene våre hver eneste dag. Er vi blitt så vant med det at vi ikke lenger

reagerer?"

Spørsmålet er interessant, og det må også besvares ut ifra en åndelig argumentasjon (jødene er jo

Guds utvalgte folk), men jeg skal ikke ta opp denne problematikken i denne artikkelen. Leseren kan

forøvrig selv tenke over spørsmålet og besvare det på sin måte.

Mange politikere og enkeltmennesker i Vesten mener at PLO i den siste tiden har moderert sin

holdning overfor Israel, men dette er bare urealistisk ønsketenkning som har lite med de virkelige

forhold å gjøre. Nei, sannheten er den at hverken PLO eller araberne har inntatt noen vennligere

holdning til Israel. (Det som skjer i forholdet mellom Egypt og Israel anser jeg som et forbigående

intermesso, som dessverre vil vise seg å være en blindgate og et urealistisk foretagende). Uttalelser

som er kommet fra arabiske og PLO-ledere i den siste tiden, viser ingen moderasjon, men gir

uttrykk for at kampen for å "frigjøre" Palestina, skal bli "blodig, lang og grusom."

Den 12/3 —79 uttalte Yassir Arafat: "Vårt folk vil fortsette å nøre opp under revolusjonens fakler

med elver av blod inntil hele det okkuperte hjemlandet er befridd ikke bare en del av det."

Den 19/8 —79 uttalte samme mann: "Vi skal fortsette å kjempe ... Revolusjonen må triumfere

gjennom strømmer av blod . . Vejen vil bli lang og grusom." "Den væpnede kamp mot den

sionistiske finale bør intensiveres i den hensikt å frigjøre Jerusalem og arabisk land." "Mitt møte

med Kreisky og Kaddoumis møte med Poncet er et gjennombrudd i våre kontakter med de

europeiske land. Vi høster fruktene av vår seier fra en elv av blod. Vi vil opprette vårt Palestina med

våre soldater og kanoner ... Veien vil bli lang og grusom."

Ja dessverre vil vejen i Midt-Østen bli "blodig, lang og grusom." PLO og araberne har ikke endret

sin holdning overfor Israel. Det er bare ønsketenkning og naivitet å tro at dette er tilfelle. Nej,

Vestens politikere tror det heller ikke selv, men for dem teller fete handelsmessige kontrakter og olje

mer enn sannheten, og da ofrer man heller den som er liten (Israel) på løgnens og materialismens

alter. I det lange løp vil dette likevel være kortsiktig politikk, for vi skal engang gjøre regnskap for

vårt forhold til sannheten, og i særlig grad er dette tilfelle med vår holdning og vårt forhold til

Israel. Vi må ikke glemme at jødene er Guds eget utvalgte folk, og at hans "faderøye" til enhver tid

våker over sitt folk og sin "øyesten."

Tingvoll den 12. okt. 1979 Oskar Edin Indergaard

FORHOLDET MELLOM ISRAEL OG EGYPT

I Midt-Østen har det skjedd store forandringer på kort tid. Israel har undertegnet en fredsavtale med

sin erkefiende, Egypt, og denne går i hovedsak ut på at Israel skal gi tilbake Sinai i løpet av en

treårsperiode. Dette biir da andre gangen på kort tid at Israel gir fra seg Sinai til Egypt. Det som

altså ikke Egypt har vunnet i krig, ser det nå ut til at det får gjennom denne fredsavtalen med Israel.

Er det så noe rart at forholdet mellom Israel og Egypt er godt? Er det noe rart at Sadat er blid og

fornøyd?

Hva har så Egypt gitt Israel som motytelse for Sinai? Nærmest ingen ting. Her gir altså seierherren i

de fem krigene mot Egypt frivillig fra seg dette landområde som er så strategisk viktig for landet.

Har noe tilsvarende skjedd noen gang før i verdenshistorien? Så langt som jeg kjenner historien, er

det første gangen at noe stikt har skjedd.

Skulle ikke dette være tegn på at Israel ønsker fred og fordragelighet med sine arabiske naboer? Jo,

dette er nok et bevis på at dette er tilfelle. Men likevel tror jeg ikke at det kommer til å bli et varig

vennskap mellom Israel og Egypt, selv om jeg naturligvis håper og ønsker det. Men jeg tror at dette

bare er uttrykk for ønsketenkning og ikke for politiske realiteter — dessverre.

Etter min vurdering kommer Sadat til å innta en forsonende og vennlig holdning overfor Israel så

lenge som det er politisk lønnsomt for ham, og så lenge som han får land av jødene, men han vil

likevel stadig presse dem til stadig større innrømmelser. Vi ser jo at dette er tilfelle også i dag, og

enda tydeligere vil dette komme til uttrykk når han nå får stadig større deler av Sinai.

Dessuten er det ikke bare Egypts sak og prestisje Sadat er interessert i. Han har også tatt mål av seg

til å være arabernes talsmann overfor jødene, og hva som gjelder dette, vil det til enhver tid være

stridsspørsmål som vanskelig kan løses. Jeg tenker da på en eventuell opprettelse av en arabiskpalestinsk

stat på Vest-bredden og i Gaza. Jeg tenker også på Jerusalem og Golan-høydene. Israel

kan av sikkerhetsmessige hensyn ikke gi fra seg Vest-bredden av Jordan-elven i den forstand at

araberne får opprette en selvstendig stat der. Dessuten kan det heller ikke gi tilbake Golanhøydene

til Syria av sikkerhetsmessige hensyn. Hva som gjelder Jerusalem er det ikke snakk om å gi "den

gamle bydel" til araberne.

Som vi ser er det nok av stridsspørsmål, og Israel kan ikke hele tiden gi etter for de arabiske krav.

Når så grensen er nådd, som gjelder avståelser og innrømmelser fra Israels side, og jødene må si nei

til videre arabiske krav, vil de på nytt stå overfor trussel om krig fra arabernes side.

Jeg vil i denne sammenheng sitere en uttalelse som professor Yuval Neeman kom med i 1974 —

etter Jom Kippur-krigen — og som jeg mener på en ypperlig og realistisk måte dekker

kjensgjerningene i forholdet mellom Israel og Egypt og forholdet mellom Israel og araberne. "Vi

har ingen skyld i arabernes holdning overfor oss, like så lite som Europas jøder hadde noe skyld da

Hitler bestemte seg for å utfyrdde dem. Vi har bare skyld for det faktum at vi eksisterer. Så lenge vi

eksisterer, så lenge kommer araberne til å ville utslette oss. De okkuperte områder (tatt i seksdagers

krigen) er ikke det som teller, de er bare et påskudd for araberne. Seks ganger reiste araberne seg for

å Ødelegge oss mellom 1917 og 1967 — uten at vi holdt Sinai, Golan eller endog Jerusalem. De

kommer til å angripe og angripe og angripe oss igjen, selv om vi ikke holder noe mer enn Tel Aviv."

Om Sadats planer og fredelige hensikt sier samme mann: "Bildet på egyptisk side har ikke forandret

seg en tøddel. Det passer dem nå å løse noen problemer og tilfredstille noen av sine Ønsker ad

politisk vel. Hva Sadat enn kan få fra Israel i retning av konsesjoner, vil han ta imot med giede.

Men han, eller hans etterfølger, vil ikke føle seg bundet av noen avtale med Israel. Det vil alltid

være igjen noen uløselige problemer, som Syria eller palestinerne osv. Den. egyptiske hersker vil da

si: "Det uttalte jeg, det underskrev jeg, og hva så?" Og han vil starte en ny krig, og en ny igjen, for å

oppnå hva han ikke kunne få ved israelske konsesjoner: vår totale utryddelse. Vi kan bare

tilfredstille araberne ved å forsvinne fra denne del av verden. Hvis vi ikke forsvinner, kan vi ikke

tilfredstille dem. Alt vi oppnår ved å gi konsesjoner er å gjøre arabernes oppgave lettere for dem i

neste krig."

Jeg deler fullt ut disse synspunktene og tror at disse antagelsene fra Neeman sin side vil komme til å

bli virkelighet — dessverre.

Etter min vurdering vil fredsavtalen med Egypt og avståelsen av Sinai vise seg å være en av

historiens store bløffer og ett av historiens store svik på det politiske området. Jeg bygger denne

min antagelse på det forholdet og det faktum som heter jødehat eller antisionisme og på Bibelens

utsagn. Jødehatet finner man overalt på jorden, og ikke minst i Midt-Østen. Dette er forøvrig en

historisk nødvendighet. Jødehatet er nemlig en av drivkreftene i den verdslige historie, for jødene er

Guds utvalgte folk og Guds demonstrasjonsfolk i verden. Fordi den uomvendte verden ikke vil

akseptere eller respektere Guds utvalg i og planer med verden, vil dette bestandig måtte gå ut over

Guds folk som Han har store planer med i sitt framtidige fredsrike i Midt-Østen.

Hør bare hva den israelske ambassadør i Nederland, Shlomo Argov, sier om akkurat dette. Hør på

ham og bli vis og forstandig. "Opprettelsen av en jødisk stat har ikke svekket spenningen mellom

jøder og ikke jøder. På samme måte har det heller ikke funnet sted noen svekkelse av spenningen og

fiendtligheten, sammen med de stereotype holdninger og forsøket på å anvende det negative

individuelle bilde av jøden på det jødiske kollektiv. Med andre ord, at den fiendtlige spenningen —

som er arven fra den europeiske historie — blir overført til nåtiden og tillatt å ramme det jødiske

kollektiv. Det er klarere i dag enn noen gang før at antisemittisme og antisionisme er en og samme

ting. Enn videre: antisionisme er en direkte historisk og psykologisk fortsettelse av

antisemittismen."

Han sier videre: "Det er nylig blitt foreslått at Israel seriøst burde undersøke grunnen til hvorfor

antisionismen har erstattet antisemittismen. Svaret — såvidt meg angår — er at vi ikke kunne være

mer uinteressert. Hvorfor Israel er og fortsetter å være gjenstand for så mye ondskap er en historie

som er like gammel som Israel selv og daterer seg sikkert tilbake til den dag Israel inngikk sin pakt

med Gud, noe som tannsynligvis er nøkkelen i dette historiske puslespill. Utover dette kunne vi

ikke bry oss å psyko-analysere alle våre plageånder og bakvaskere, og funnene ville ikke bidra til

med meget utover det vi allerede vet."

Det som altså står mellom Israel og den arabiske verden, er jødehatet og antisionismen, og dette kan

ikke ryddes bort på nåværende tidspunkt. Jødehatet er nemlig en del av verden. Det er en gave og et

tilbud fra denne verdens fyrste, som er Satan, til sine tilhengere og proselytter. Jødehatet vil

bestandig være der, dersom en da ikke bryter ut av denne onde sirkelen og sier: Nei — til dette

tilbudet.

Av samme årsak vil det heller ikke bli noen varig fred mellom Israel og Egypt, Israel og araberne og

Israel og verden på nåværende tidspunkt. " . . . og inntil enden er det krig, Ødeleggelse er fast

besluttet." (Dan. 9, 26) Dette er forutsagt i Guds ord, og slik vil det gå, men når Fredsfyrsten (Jesus

—Kristus—Messias) kommer igjen for å opprette sitt fredsrike her på jord, da først blir det fred —

og inntil den tid må vi vente. "Han (Jesus) gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder

og hugger spydet av, vognene brenner han opp med ild." (Salme 46, 10)

Tingvoll den 18. nov. 1979 Oskar Edin Indergaard

FRED I MIDT—ØSTEN?

Spørsmålet er: Blir det fred i Midt-Østen nå etter at Israel har gått inn på en forhandlings— og

fredslinje med Egypt og gått med på innrømmelser som svekker landet — både økonomisk og

strategisk, og etter at Nobels Fredspris er delt ut til både Begin og Sadat? Svaret er nei. Det neste

spørsmål blir da: Skal en arbejde for fred? Svaret er ja.

Hvorfor blir det da ikke fred i Midt-Østen?

For det første er de aller fleste av de arabiske ledere og topp-politikere i det hele tatt Ikke interessert

i Israels tilstedeværelse i Midt-Østen, og de betrakter Israel som et fremmed-element som ikke har

noen rett til å danne sin egen stat i disse områdene. De går ikke inn for noen fredelig sameksistens

med Israel, men deres uttalte mål er å utslette den jødiske stat og "kaste israelerne på havet." Jødene

har ingen rett (hverken medmenneskelig, rettferdighetsmessig, juridisk, historisk, politisk eller

religiøst) til å opprette egen stat og være borgere der. De hører hjemme i de statene de kom fra og er

borgere der, blir det hevdet.

For å belyse dette aspektet tar jeg med en del uttalelser fra arabiske ledere og politikere fra de

senere år, som klart viser at det er sant og riktig det som jeg har hevdet ovenfor.

Zuheir Mushen har uttalt: "Israelerne må forandre sin tenkemåte. Dette vil de se som sin eneste

løsning etter at vi har tvunget dem på kne — etter at vi militært har knust dem i småbiter."

Shafik-al-Hout har uttalt: "Hvis de mener en ren jødisk stat — det vil aldri bli noen jødisk stat."

Farouk Kaddomi sa i 1976: "En rettferdig og varig fred i Midt-Østen vil aldri oppstå før Palestina

har fått igjen sin historiske rolle som broen mellom de arabiske stater vest og Øst for Suez."

Georg Habash sa i 1976: "Front-landene vil opptrappe kampen mot hvilket som helst arabisk land

som støtter en fredelig løsning med Israel."

For det andre er PLO overbygningsorganisasjon for de forskjellige arabiske frigjørings— og

terrororganisasjoner. Disse er heller ikke interessert i å støtte en fredelig løsning med Israel i Midt-

Østen. De også betrakter Israel som et fremmed-element som på en eller annen måte må utslettes.

Dersom vi betrakter "The Palestinian National Covenant" som er en grunnlov og politisk plattform

for PLO, ser vi fort at deres uttalte måler utslettelse av staten Israel.

I artikkel 1 står det at Palestina skal være en arabisk stat.

I artikkel 5 står det at en palestiner må være en araber.

I artikkel 15 står det: "Frigjøring av Palestina, fra et arabisk synspunkt, er en nasjonal tjeneste for å

kaste den zionistiske imperialistiske invasjon ut av det stolte arabiske hjemland, og å rense Palestina

for zionistisk tilstedeværelse. Det fulle ansvar ligger hos den arabiske nasjon, folk og regjeringer,

med det palestinske folk i ledelsen."

I artikkel 20 står det: "Balfourdeklarasjonen, Mandatdokumentet og det som senere er basert på

dette biir betraktet som verdiløst og ugyldig. Kravet om historisk eller åndelig tilknytning mellom

jødene og Palestina har ingen overensstemmelse med historiske realiteter eller med bestanddelene

for en stat i virkelig form. Jødedommen, i sin karakter som en åpenbaringsreligion, er ikke en

nasjonalitet med selvstendig eksistens. Heller ikke er jødene et folk med selvstendig personlighet.

De er borgere av de stater de kommer fra."

I artikkel 6 står det at de jøder som kom til Palestine etter 1917, skal måtte reise fra landet igjen.

Dette som er nevnt ovenfor, taler for seg selv og krever ingen kommentar fra min side. Hva som

gjelder artikkel 20, så er dette historieforfalskning av verste sort, men dersom løgnen blir gjentatt

ofte nok, og dersom en vil tro på løgnen, har vi nok av eksempler fra den verdslige historie at det

går — om enn bare for en kort tid. Imperier er blitt bygd opp på løgn, og territoriale krav er blitt satt

fram på og ved løgn. I det hele tatt er den største del av den verdslige historie blitt til ved løgn og

bedrag overfor Gud og nesten.

Jeg vil også her nevne hva palestin-arabernes leder i FN, Farouk Kaddomi sa i 1976: "Israel må i

løpet av tiden være nødt til å akseptere PLO's oppfatning at det (Israel) ikke har noen rett å

eksistere."

På spørsmål om PLO vil akseptere en palestin-arabisk stat på Vest-bredden og i Gaza, sa han: "Vi

vil akseptere et hvert område av vårt territorium som kunne bli gjennvunnet. Et slikt skritt kan bare

bli betraktet som en del av en foreløbig løsning. Den endelige løsning er en sekulær palestinsk stat."

Nei, fred i Midt-Østen og i verden forøvrig blir det ikke før Fredsfyrsten (Jesus Kristus—Messias)

kommer, og folkene blir ham lydige. "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er

på hans skulder, og han skal kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig Fader, Fredsfyrste. Så skal

herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongerike, det skal bli

støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og inntil evig tid. Herrens, hærskarenes Guds

nidkjærhet skal gjøre det." (Esaias 9, 6-7.)

Den politiske situasjonen i Midt-Østen og verden forøvrig tilsier ikke fred, men krig. Det profetiske

ord gir oss også beskjed om det samme og bekrefter dermed sitt sannhetsgehalt og sin egenart, som

et lys som skinner på et mørkt sted, og som noe som er sagt oss, før det skjer, forat vi skal tro det —

både før det skjer, og når det skjer. Den verdslige historie har bare bekreftet og forsterket at det

profetiske ord er sant. Slik er det også i dag.

Hva som gjelder Midt-Østen, er det Gog-profetiene i Esek. 38 og 39 som står for sin nære

oppfyllelse. Les disse to kapitlene i sammenheng, og du vil se at de politiske forhold i verden i dag

holder på å legge seg til rette, slik at profetiene står foran sin snare oppfyllelse. Hva som gjelder

profetiene, vil jeg bare citere en liten del i den hensikt å forklare hva de går ut på og vise at her er

det snakk om krig mot Israel og ikke fred. "Og du menneskesønn, spå mot Gog og si: Så sier Herren

Israels Gud: Se jeg kommer over deg, Gog, fyrste over Ros, Mesek og Tubal. Og jeg vil vende deg

om og drive deg frem og føre deg opp fra det ytterste Norden og la deg komme over Israels fjell. Og

jeg vil slå din bue ut av din venstre hånd og la dine piler falle ut av din høyre hånd. På Israels fjell

skal du falle, du og alle dine skarer og de folkeslag som er med deg, jeg gir deg til føde for

allehånde rovfugler og for markens ville dyr." (Esek. 39, 1-4.)

Gog er lederen i Sovjet-unionen på den tid da dette angrepet mot Israel vil finne sted. Folkene som

er med ham, er de fleste av de arabiske nasjoner samt en rekke stater i den tredje verden. (Se Esek.

38, 1-9.)

Den tredje årsak til at det ikke kan bli fred i Midt-Østen, er Sovjet-unionens engasjement der. Jeg

mistenker ikke dette landet for å ville fred, men overalt i verden er det med på å motarbeide freden

med sin provokatoriske splitt og hersk— og voldspolitikk. Til tross for at dette landet i 1948 var

med på å anerkjenne og opprette staten Israel, er det i dag med på å undergrave Israels eksistens ved

å støtte de arabiske stater og PLO i deres løgnpropaganda overfor Israel, og ved å fylle disse land

med sovjet-russiske våpen og militære eksperter, slik at de arabiske stater, om det var mulig, kunne

ta livet av enhver jøde og utslette staten Israel av kartet.

Men slik går det ikke. Gud har en plan med Israel i sin frelseshistoriske plan. Opprettelsen av staten

Israel er et ledd i Guds planer om at han selv vil opprette sitt rike her på denne jord — for en

periode — og innsette sin sønn, Mannen fra Nasaret, som konge i denne fasen av Gudsriket. Dette

vil heller ikke denne verdens fyrste, som er Satan, gå med på, og derfor motarbeider også han

opprettelsen av staten Israel, da han både kjenner til Guds planer og vet, at han er dømt og skal lide

nederlag — i sin tid. Av denne årsak kan det heller ikke bli fred i Midt-Østen.

Jeg har i denne artikkelen nevnt en rekke momenter som tilsier, at det ikke kan bli fred i Midt-Østen

— dessverre. Kampen der er dypest sett en åndelig konflikt mellom lysets og mørkets fyrste, men

hva som enn skjer, så er Israel kommet for å bli — det vil lysets fyrste sørge for.

Tingvoll den 8. nov. 1978 Oskar Edin Indergaard

QUO VADIS - ISRAEL?

Spørsmålet betyr: Hvor går du, Israel? I denne sammenhengen kan det like godt oversettes med:

Hvordan går det med Israel eller med jødene? Vi må bare innse — etter hvert — at svaret på begge

spørsmålene blir: Det går mot stupet, mot et nytt blodbad eller et nytt Holocaust.

Kan det virkelig være så ille da, spør mange. Har vi ikke lært noe av historien? Jo, av historien har

vi i alle fall lært to ting.

For det første har vi lært at den ene store krigen er blitt avløst av en som er blitt enda større og mer

grusom enn den forrige, og at menneskene ikke greier å leve sammen i fred og fordragelighet.

Krigens virkelighet og tilstedeværelse er med andre ord en nødvendighet, en forutsetning og en

drivkraft i den menneskelige historie. Krig er en del av menneskeheten.

Hvorfor er det slik? Jo, ganske enkelt fordi menneskene er onde, og fordi de hater hverandre.

For det andre har historien lært oss at jødene nesten bestandig har vært på vandring i en utrygg og

ond verden. Hele deres historie gir oss sammenhengende eksempler på at dette er sant. Jødenes

ydmykelse og lidelse nådde sitt høydepunkt for bare noen få tiår tilbake i Hitlers gasskammer og

utryddelsesleirer rundt omkring i Europa. Her måtte 6 millioner jøder bøte med livet. Ikke fordi de

hadde gjort mer ondt enn andre folk, men bare fordi de var av jødisk ætt og opprinnelse. Hitler satte

Davids-stjernen på dem som et dødsmerke. Alle som bar dette merke var utsett til døden.

Dette generelle jødehatet kaller vi for antisemitisme eller antisionisme. Dette er på ingen måte dødt

eller uvirksomt i dag. Det blusser opp over alt i verden og truer jødene som aldri før, og det kommer

til uttrykk på mange forskjellige måter og ved mange hendelser og anledninger. La oss se på noen

av de fora, organisasjoner eller hendelser hvor jødehatet er specielt framtredende.

For det første har vi PLO. Dette er en terrorist og morderorganisasjon som har spesialisert seg på å

gå til angrep på vergeløse kvinner, menn og barn (altså sivilbefolkningen) i en eller annen

sammenheng. Denne organisasjonen har etter hvert oppnådd en enestående posisjon i det

internasjonale samfunn og blant mange av verdens stater. Den er nærmest blitt en hellig ku som kan

tillate seg hva som helst og likevel få støtte av en stor del av verdens-samfunnet. Er du medlem av

PLO, så ser det ut til at du får innpass over alt i verden. Da spør man ikke etter hvor mange liv du

har på samvittigheten, eller hvor mange terroraksjoner du har vært med på. (De ferskeste eksempler

på dette er Yassir Arafats tilstedeværelse ved de olympiske leker i Moskva og flykaprer Laila

Kahleds deltagelse ved FN's kvinnekonferanse i København).

Til trosl for at PLO's uttalte mål og siktepunkt er utslettelse av staten Israel, så blir organisasjonens

medlemmer tiljublet og tatt vel imot over store deler av verden i dag. Dette jødehatet kommer til

uttrykk så vel i organisasjonens grunnlov (Det Palestinske Nasjonal-Charter) som i de forskjellige

uttalelser fra organisasjinens ledere. Jeg kunne tylle mange sider med slike uttalelser, men skal

møge med med de ferskeste eksempler.

Den 15. des. 1979 uttalte Georg Habash: "Ja, vi vil akseptere deler av Palestina i begynnelsen, men

vi vil ikke under noen omstendighet stoppe der. Vi vil kjempe inntil vi har tatt det siste hjørne av

landet (Israel).

I november 1979 uttalte Yasser Arafat: "Der er noen som husker Mao Tse Tungs Lange Marsj, men

vår marsj til Jerusalem, Gaza, Haifa, Nord-Palestina, Negev, Dødehavet, Amman, Jarash, Ailun,

Golan, Fatha-land, Sør-Libanon, As-Sukhnah og Sinai, vil ikke bli noe kortere enn det kinesiske

folks Lange Marsj."

Likeledes uttalte samme mann den 11. febr. 1980: "Vi har ikke noe imot å dø. Jeg har giftet meg

med en kvinne — hennes navn er Palestina. Fred for oss betyr utslettelse av Israel. Vi forbereder en

total krig, en krig som vil vare i generasjoner. Siden januar 1965 — da FATHA ble opprettet — har

vi blitt israels farligste fiender.

Vi skal ikke hvile før den dag vi vender tilbake til våre hjem, og inntil vi utsletter Israel... Den

arabiske verdens enhet vil gjøre det mulig. Utslettelse av Israel er målet for vår kamp, og

retningslinjene for denne kampen har vært fastlagt siden opprettelsen av FATHA i 1965."

Det skulle vel ikke være mye tvil om at siktemålet til denne organisasjonen er Israels utslettelse.

Det skulle vel ikke være å føre falskt vidnesbyrd mot sin neste å si: At denne organisasjonen tar

sikte på å utslette staten Israel og å ta livet av jødene som bor i Israel, eller jage dem bort på annen

måte.

Og denne ensidige terror— og morderorganisasjonen er det som i dag biir mottatt med åpne armer

og tiljublet over store deler av verden. En må begynne å lure på hvilken verden vi lever i. Om Jesus

står det i Bibelen: "Han kom til sitt eget, men hans egne (jødene) tok ikke imot ham." (Joh. 1, 11.)

Om Yasser Arafat og PLO kan en derimot si: De kom til sine egne (folk av samme slag som dem

selv), og deres egne tok vel imot dem.

Denne siste uttalelsen fra min side karakteriserer store deler av verdens-samfunnet i dag, med sin

anerkjennelse og tiljubling av morderen og terroristen og med sitt ensidige press på jødene og på

Israel. La oss f.eks. ta en titen titt på den siste avstemningen i FN som Norge heldigvis stemte imot.

Der vedtok 112 medlemsland en resolusjon om at palestin-araberne under PLO's ledelse har rett til å

danne sin egen stat i Midt-Østen i Samaria og Judea. Likeledes ble det bestemt at Israel i løpet av

november måned dette år ensidig skulle begynne tilbaketrekningen fra de områdene det hadde

erobret i 1967. På den andre siden ble det ikke nevnt med et eneste ord at Israel også har rettigheter

i området, og at jødene har krav på å få leve bak sikre og anerkjente grenser i Midt-Østen.

Nei, men det er da ikke noe rart at ikke det siste ble nevnt. PLO har da ingen sikre grenser eller

noen rettigheter å tilby jødene i Midt-Østen. PLO's siktemål er som vi ovenfor har vist: En

utslettelse av Israel og likvidering eller i beste fall en bortjaging av jødene fra Midt-Osten. Og i

denne målsetningen og i disse planene arbeider PLO og FN meget godt sammen, og de resolusjoner

som, etter som tiden går, utgår fra FN, vil bare være mer og mer ensidige og agressive overfor

Israel.

FN som i utgangspunktet skal være en fredsbevarende organisasjon, og hvis hovedsiktemål og

forutsetning det er å arbeide for fred i verden, er selv blitt en fare for freden. Fredsorganisasjonen er

selv blitt en organisasjon til ufred. Sammen med PLO kommer den til å føre -- ikke bare Israel inn i

et nytt blodbad — men også resten av verden må følge med.

Fredslysene slukkes i verden i dag fordi urettferdigheten og løgnen tar overhånd, og for hver gang

FN godtar en ny løgnresolusjon overfor Israel, så slukkes enda ett av de små blafrende freds— og

sannhetslys som verden er så fattig på.

Israel trues i dag fra mange kanter. Det kan like lite i dag, som noen gang før, bestemme sin egen

skjebne og gå den vejen det selv vil. Davids-stjernen er allerede på nytt satt på jødenes klær som et

merke til døden. De skal nok en gang dø — bare fordi de er jøder, og de skal straffes — bare fordi

de bor i sitt gamle fedreland.

Hedningene med PLO og de forskjellige arabiske land i spissen legger opp planer om et nytt

blodbad og et nytt Holocaust overfor jødene, og jødene kan ikke vente noen særlig hjelp eller støtte

fra Vesten. Vesten er nemlig prisgitt og paralysert av de arabiske stater som har olje, og det har blitt

arabiske nikkedukker og lakeier. Dessuten er det i ferd med å bli moralsk dekadent, og

materialismen har lagt sitt tunge grep over store deler av Vesten. Det gir seg araberne i vold, bare

fordi det mangler olje til og på sine lamper. (Dette liste skal også oppfattes i åndelig betydning.)

Jødene har da bare den gode Gud i himmelen å stole på, men Ham ser de ikke, for de har forkastet

Sønnen, men likevel skal Gud stå ved deres side i de nye kampene som må komme, begrense tapene

og blodbadet og gi dem seier over sine fjender. Israel er nemlig kommet for å bli i Midt-Østen, og

det er ikke ved egen kraft, makt eller fortreffelighet at jødene holder stillingen i Israel og fortsatt er

til. Det må alle begynne å forstå nå, det er ikke et sekund for tidlig.

Tingvoll den 4. august 1980 Oskar Edin Indergaard

HVA MED JØDEHATET?

For det første så kan vi vel være enige om at de aller fleste arabiske politiske (og religiøse) ledere

hater jødene. Og det er jo disse som har den avgjørende myndighet og uttaler seg utad om et lands

holdning til de forskjellige problemstillinger. Vi vet også at disse grupperinger kan tvinge og

oppvigle befolkningen — mer eller mindre — til f.eks. å hate jødene.

For det andre kan vi gjøre det ganske enkelt hva som gjelder den vanlige arabiske kvinne og mann.

Vi kan dele dem i to grupperinger. 1: De som hater jødene og 2: De som ikke hater jødene. Men

som vi også vet, så har den enkelte arabiske kvinne og mann svært så lite de skulle ha sagt i de

arabiske stater. Dette fører da til at det arabiske folk ikke får anledning til å gi uttrykk for sine egne

tanker på dette området.

På den andre siden må vi ikke se bort ifra at det eksisterer et stort jødehat også i den arabiske

befolkning, og dette vil bare tilta etter som tiden går. Vi skal i det følgende bare kort antyde en del

momenter som kan forklare jødehatet i den arabiske verden. (En del av disse argumenter kan også

brukes generelt og gir oss dermed forklaringen på antisionismen i verdensmålestokk.)

For det første er dette hatet til jødene nedfelt i Koranen. (Se artikkelen: Det hellige hatet).

For det andre er hatet utgangspunktet og den egentlige drivkraften for de uoverenstemmelser som

det er mellom jødene og araberne. Jeg ser altså uoverenstemmelsene først og fremst som uttrykk for

en åndelig konflikt og ikke som en konflikt mellom etniske brødre om jord og land. At konflikten er

blitt gjort til det siste, skyldes bare at vi — de fleste av oss — har tapt den åndelige dimensjonen i

tilværelsen av syne og rekner ikke med at det er ikke noe som heter lys og mørke — i åndelig

betydning —, at det er noe som heter Gud og Satan, at de er motstandere og motarbeider hverandre,

og at vi mennesker er brikker i deres spill.

Videre vil jeg si under dette punktet at jødene er Guds utvalgte folk, og at han handler på en spesiell

måte med dem. Akkurat nå holder Gud på å "planlegge" sitt fredsrike i Midt-Østen, og da har han

bruk for Palestina og Jerusalem. Derfor fører han også jødene hjem igjen — i samsvar med

profetiene.

Dette vil ikke si at Gud har noe spesielt imot den vanlige arabiske kvinne og mann. Han har ikke

noe mer imot dem enn han har imot enhver som ikke vil omvende seg og tro på ham.

På den andre siden må alt bort som ikke er i samsvar med Guds planer — noe som sier seg selv —

enten det nå gjelder enkelt-individer, nasjoner eller religiøse systemer.

Hva som gjelter Islam, så må denne religionen bort, for den er ikke i samsvar med Guds åpenbaring

til oss, som er Guds ord, men den er derimot en forfalskning og etterligning av jøde— og

kristendommen. I tillegg til dette er den inspirert av denne verdens fyrste som er Satan.

For det tredje: Bak dette hatet og denne uroen i Midt-Østen står denne verdens fyrste, som er Satan.

For det fjerde har antisionismen noe med åndelig tilknytning og valg å gjøre. Dersom man velger å

være sammen med Mannen fra Nasaret, så blir man ikke antisionist. Dersom man velger å dele sitt

liv sammen med Satan, så står man i fare for å bli antisionist. Dersom man vil være 100% sikker på

ikke å bli besmittet av antisionismen, så slår man lag med jøden som Gud sendte til oss — til vår

jammer ned.

For det femte vil jødene bare bli mer og mer isolert etter som tiden går. Dette er også i samsvar med

Guds ord. I Matt. 24, 9 står det om jødene: "Da skal de (hedningene) overgi dere til trengsel og slå

dere ihjel, og Dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld."

Det behøver ikke å være så lenge til dette Bibel-verset får sin fulle oppfyllelse at jødene skal bli

hatet av alle folkeslag. Jeg tror at det vil skje mange ting i rask rekkefølge nå i forholdet mellom

hedninger og jøder — urettferdige ting som må få enhver til å spørre: Om det er noe spesielt med

jødene siden alle/mange hater dem så intenst? Og svaret kjenner vi. I alle fall vi som leser Bibelen.

Før jeg avslutter denne artikkelen, vil jeg si til slutt: Hvordan tror vi det går med jødehatet når den

kristne menighet blir opprykket til Gud, og når "den som holder igjen, ryddes av veien?" (2. Tess. 2,

7). Da vil hedningene tilfulle forsøke å utrydde jødene og innta Israel og Jerusalem. "Og det skal

skje på den dag at jeg (Gud) vil gjøre Jerusalem til en sten å løfte på for alle folkene, alle som løfter

på den skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det." (Sak. 12, 3).

Til slutt: Bli ikke forundret over jødehatet i verden. Så lenge som denne verdens fyrste, som er

Satan, er virksom, så vil hatet være der — og i særlig grad jødehatet. Vi kan derimot være med på å

motarbeide det til en viss grad og inntil et bestemt punkt, men så vil igjen hatsbølgen skylle inn

over jødene og Israel, og vi vil stå tilbake med våre spørsmål — spørsmål som er blitt besvart for

flere tusen år siden.

Hvorfor har vi ikke forstått dette før? Hvorfor har vi ikke forstått at det er slik at jødene blir hatet

bare av den enkle årsak at de er Guds utvalgte folk? Forklaringen skulle vel ikke være at vi har lånt

øre til denne verdens fyrste og er blitt bedratt — som så mange andre?

Tingvoll den 30. sept. 1980 Oskar Edin Indergaard

OG HEDNINGENE ER BLITT VREDE

Og din (Guds) vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine

tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og store, og da du skalødelegge dem som ødelegger jorden." (Joh. Åp. 11,18)

Selv om dette Bibel-sitatet ikke direkte har noe med det som skjer i Midt-Østen i dag å gjøre, og til

tross for at det står i en annen sammenheng i Bibelen og er myntet på en senere tid, så er likevel de

3 første ledd i sitatet aktuelle for det som skjer og skal skje i Midt-Østen.

For det første står det at hedningene er blitt vrede. Med hedninger menes det her først og fremst

araberne, men også de som støtter dem. Nå er det en kjent sak at araberne har vært vrede på jødene i

lang tid, og at de har forsøkt å utrydde dem i 4 ordinære kriger og i 1 utmattelseskrig i løpet av de

siste 30 år. Men jødene har ved Guds hjelp greid å motstå presset og gått seierrike ut av disse

krigene.

Hva som gjelder arabernes vrede, ser det likevel ut til at den i løpet av den siste tiden har fått en ny

karakter og en ny dimensjon. Dette henger sammen med Khomeinis overtagelse av makten i Iran.

Og denne vrede er ikke bare rettet mot jødene, men også mot Vestens tanker og ideer og den såkalte

vestlige imperialisme. I første omgang er dette hatet gått ut over USA i og med at iranerne har holdt

52 amerikanske gisler i snart et år og ikke er villige til å selge olje til USA.

Dette hatet gjelder også de øvrige europeiske stater, men de fleste av disse stater har gjort knefall

for dem som har oljen og håper med dette at de går fri, men det er ikke så sikkert at de gjør det. På

den andre siden kan heller ikke iranerne ha "hele verden" til fiender på en og samme tid, så her er

det mye taktikk som er ute og går. En kan også i dette politiske spillet godt kjenne igjen den

taktikken som går ut på: Først å splitte, for så å herske.

Hva som gjelder Sovjet-unionen, så hater også de aller fleste arabere denne Gudløse ateisten.

Kommunisme og muhammedanisme kan på ingen måte forenes, da den ene står for et materialistisk

livssyn og en materialistisk verdensoppfatning, mens den andre tror at Allah er den som har skapt

og opprettholder det hele.

Dessuten er disse to størrelser også konkurrenter hva som gjelder et eventuelt framtidig

verdensherredømme. De vil gjerne — begge to — beherske verden.

Vi må heller ikke glemme at den russiske innmarsjen i Afganistan har gjort at Sovjet-unionen er

både hatet og fryktet blant araberne i Midt-Østen.

Til tross for dette er det flere av de arabiske lederne som støtter seg til Sovjetunionen, og håper at

denne supermakten skal kunne gi dem seier over både Israel (sionismen) og Vesten — med USA i

spissen (imperialismen). I det storpolitiske spill er det akkurat slik det foregår. Her er det ikke først

og fremst snakk om logikk, men om hva som kan tjene en best i øyeblikket, idet man håper på at

den ene supermakten (Sovjet-unionen) skal kunne ødelegge den andre (USA), og så kan man selv

(den arabiske verden) sitte igjen med seieren både over jødene og Vesten. Kanskje tankegangen er

den: At man skal fordrive et vonde(USA) med et annet vonde (Sovjet-unionen).

At de fleste arabere hater jødene, se, det vet vi. Dette er forøvrig nedfelt i deres hellige bok,

Koranen. Her blir jødene forbannet og utstøtt til ydmykelse, skam og fordømmelse. De er også

blottet for en hver menneskelig følelse. Allah har derfor bestemt at jødene skal spres over hele

jorden, slik at de ikke skal kunne danne noen nasjon eller eie noe fedreland.

Dette hatet er altså utgangspunktet og den egentlige drivkraft for de uoverensstemmelser som det er

mellom jødene og araberne.

Hatet har vært der hele tiden, men i den siste tiden har det flammet opp på en ny måte og med en ny

og særegen intensitet. Dette viser seg i utpreget grad i Iran med Khomeini som den viktigste

drivkraft for dette hatet. I den hensikt å piske opp den antisionistiske stemningen i den arabiske

verden, så slenger han ut den ene mer usannsynlige påstanden etter den andre overfor Israel og

påstår i fullt alvor at jødene er ute etter verdensherredømme og har planer om å legge under seg den

arabiske verden. I sin bok, Islamske Regjering, sier han bl.a.: "Foran oss ser vi jødene gjøre narr av

Koranen og forandrer i denne og i de nye utgaver som blir trykket i de okkuperte landområder og

andre steder. Det er vår plikt å avsløre dette forræderi og rope med maksimal røst, inntil folk forstår

at jødene og deres utenlandske herrer driver med komplott mot Islam og forbereder vejen for at

jødene skal få styre over hele planeten.

Det er på grunn av vår egen svakhet at vi en morgen kan våkne opp og finne at en jødisk hersker

dominerer vårt land — Gud forby det."

Disse beskyldningene er, som vi forstår, helt ubegrunnede og helt utenom enhver virkelighet, men i

den arabiske verden blir de trodd som den virkelige sannhet. Her blir altså det som er galt, riktig, og

det som er riktig, galt. Det hele blir satt på hodet, men det bør ikke forundre oss. Vi kjenner

verdenshistorien og vet at usann argumentasjon har satt i gang mer enn en storkonflikt og krig

mellom nasjoner. Vi som er kristne, vet også hvem som står bak løgnen og usannheten i verden. Det

er denne verdens fyrste, Satan. Han har forøvrig fått en sann, men lite smigrende beskrivelse i Joh.

8, 44: "Dere har djevelen til far, og Dere vil gjøre deres fars lyster, han var en manndraper fra

begynnelsen og står ikke i sannheten, for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt

eget, for han er en løgner og løgnens far."

Vi har også en annen organisasjon i Midt-Østen som hater jødene, og det er PLO, og denne er ett av

hovedbindeleddene mellom Sovjet-unionen og den arabiske verden. I parantes bemerket kan vi

skyte inn at denne organisasjonen har anerkjent Sovjet-unionens innmarsj i Afganistan og berømmet

den som "en vennskapelig handling."

Hva som gjelder PLO, er det også et annet interessant trekk å legge merke til. Til tross for at

organisasjonen er bygd opp rundt hatspropaganda mot Israel, til tross for at dets hovedsiktepunkt er

utslettelse av staten Israel, slik som det kommer til trykk i organisasjonens Grunnlov, Det

Palestinske Nasjonal-Charter, og til tross or at lederne i PLO til stadighet poengterer at de vil

utslette og ødelegge jødene i srael, så er de fleste av topp-politikerne i Vesten ikke villige til å tro

dette. De taler vel om denne terrororganisasjonen og gir den anerkjennelse og status som om den

skulle representere et land eller en nasjon. De mener at PLO ikke er ute etter å ødeegge jødene og

underlegge seg hele Palestina, men at denne organisasjonen bare ønsker å arbejde for at palestinaraberne

får sin egen stat, at dette er det eneste og primære målet til denne organisasjonen, og at

den, når dette er oppnådd, vil leve i fred og fordragelighet sammen med jødene.

De uttalelser derimot som ledende PLO-folk kommer med til stadighet, viser med all tydelig klarhet

at de mener hva de sier, og at deres primære og eneste mål ikke er opprettelse av en egen palestinarabisk

stat, men en utradering av jødene og innlemmelse av hele Israel til en arabisk stat.

La oss se på noen av de uttalelsene som er kommet den siste tiden. Georg Habash uttalte den 15.

des. 1979: "Ja, vi vil akseptere deler av Palestina i begynnelsen, men vi vil ikke under noen

omstendighet stoppe der. Vi vil kjempe inntil vi har tatt det siste hjørne av landet."

I november 1979 uttalte Yassir Arafat: "Der er noen som husker Mao Tse Tung's Lange Marsj, men

vår marsj til Jerusalem, Gaza, Haifa, Nord-Palestina, Negev, dødehavet, Amman, Jarash, Ailun,

Golan, Fatha-land, Sør-Libanon, As-Sukhnah, og Sinai, vil ikke bli noe kortere enn det kinesiske

folks Lange Marsj."

Likeledes uttalte samme mann den 11. febr. 1980: "Vi har ikke noe imot å dø. Jeg har giftet meg

med en kvinne — hennes navn er Palestina.

Fred for oss betyr utslettelsen av Israel. Vi forbereder en total krig, en krig som vil vare i

gererasjoner. Siden januar 1965 — da FATHA ble opprettet — har vi blitt Israels farligste fiende.

Vi skal ikke hvile før den dag vi vender tilbake til våre hjem, og inntil vi utsletter Israel ... Den

arabiske verdens enhet vil gjøre dette mulig. Utslettelsen av Israel er målet for vår kamp, og

retningslinjene for denne kampen har vært fastlagt siden opprettelsen av Fatha i 1965."

På bakgrunn av disse og lignede uttalelser og på bakgrunn av den terrorvirksomhet som denne

organisasjonen driver, er det da noe rart at Israel ikke vil ha noe med denne organisasjonen å gjøre?

Hvem omfavner vel og taler vel om en organisasjon som har til mål å utslette en selv? Det gjør ikke

Israel, for jødene vet hva det vil si å leve med denne usikkerheten hengende over seg, og de vet mer

enn noe annet folk at skal de beholde livet og området, så må det offer og kamp til.

De fleste av Vestens og Sovjet-unionens ledere derimot taler vel om og tar inntil sitt bryst de som er

ute etter å utslette jødene. De førstnevnte gjør det fordi de mangler olje til og på sine lamper (dette

uttrykket må også forståer i åndelig betydning), mens de sistnevnte gjør det fordi de gjerne vil være

med på å utslette staten Israel — og det til tross for at Sovjet-unionen i 1947 var en av de ivrigste

etter å få dannet den nye jødiske nasjonen.

Dette får meg til å komme inn på det siste punktet i denne artikkelen, og det er Sovjet-unionens

rolle i den krigen mellom jøder og arabere som dessverre må komme, for hedningene er blitt både

vrede og urolige. Araberne er urolige fordi de ikke har greid å underlegge seg hele Palestina og

utslette jødene, og Sovjet-unionen er urolig fordi det går så trådt med deres planer om verdensherredømme.

Dessuten har det mange andre problemer å stri med. Jeg nevner bare kort. Uenigheten

i den kommunistiske lejr, Vestens teknologiske overtak og problemer i landet selv med de mange

minoriteter og vareknapphet på såvel forbruks— som landbruksvarer.

For oss som leser Bibelen og tror det som står der, er det ikke vanskelig å forstå hvem det er som

står bak denne uroen og dette hatet. Det er denne verdens fyrste som er Satan. Han også er urolig —

av flere grunner.

Han vet for det første: At jødene er Guds spesielt utvalgte folk, og at Gud har store planer med

jødene i sitt framtidige Gudsrike i Midt-Østen, det såkalte 1000-årsriket.

For det andre vet han: At han selv har liten tid å gjøre på idet han er underlagt Guds kontroll og har

fått en tilmålt tid til å prøve menneskene om de vil tilhøre ham, eller om de vil tilhøre Israels Gud.

For det tredje har aldri Satan vært interessert i at de forskjellige verdslige stormakter skal

samarbejde og leve i fred og fordragelighet med hverandre. Han driver sitt eget spill, og spiller den

ene ut mot den andre idet hans hovedsiktemål er å samle så mange som mulig inn i sitt eget rike.

Vi pleier å si: At det er menneskelig å feile, men djevelsk å bli liggende. Og dette er sant. Ved sitt

fall, som er uopprettelig, "For engler tar han (Gud) seg ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av."

(Hebr. 2, 16), forsøker Satan å dra med seg så mange som mulig ned i fortapelsen slik at så mange

som mulig skal kunne lide sammen med ham, når den tid kommer. I stedet for å forsøke å begrense

skaden som er voldt ved opprøret mot Gud og advare mot fortapelsens realitet og mulighet, forsøker

han å fylle opp fortapelsen med så mange menneskesjeler som mulig. Slik er han. Dette er hans

vesen. For en forferdelig og avskyelig herre og mester.

Og når Satan er urolig og ønsker å piske opp stemningen biant sine proselytter, så bljr disse også

urolige — dette er helt naturlig. Satan har dessuten stor kunnskap om Guds ord og kjenner deler av

Guds planer og vet hvordan det vil gå med ham til slutt. Derfor er han også urolig og skjelver. "Du

tror at Gud er en, du gjør vel, djevelen tror det også, og skjelver." (Jak. 2, 19)

Araberne er urolige, og dette kommer godt til uttrykk i det som vi kaller den islamske bølge, og som

er veldig framtredende i dag, og som gir seg utslag i en rekke brutale og uventede handlinger fra

deres side. Dessuten så tror de at dommedag er nær, og at de ved disse handlingene er med på å

innevarsle "Herrens dag."

Kommunistene i Sovjet-unionen er også urolige. Vi har tidligere i artikkelen nevnt noen av

grunnene til dette. Dessuten har de en forutanelse om at dersom de engasjerer seg for sterkt i Midt-

Østen ved å delta aktivt i en innmarsj i Israel, så vil dette føre til utbruddet av en tredje verdenskrig

som ingen av partene vil vinne.

Over store deler av verden er det uro i dag. Vi i Vesten er også urolige — delvis på grunn av all den

uro vi har rundt oss, men også på grunn av at vi ikke har olje til og på våre lamper. Vår frykt består

først og fremst i at vi står i fare for ikke å kunne opprettholde vårt høye matrielle forbruk.

Vi som leser Bibelen, vet at Gud forteller oss mye om endetiden i sin bok. Han forteller oss om

endetidsbegivenhetene forat vi skal tro det både før og når det skjer, og forat vi skal kunne følge

med tiden og se hvor langt på natt tiden er kommet, og om vi snart kan vente en ny dag.

Det profetiske ord som angår den problematikken som vi har forsøkt å beskrive ovenfor, samler seg

i to komplekser av begivenheter. Det er for det første Gog-profetiene (Esek. 38 og 39) og Anti-kristprofetiene.

Her i denne artikkelen skal vi til slutt ta for oss en del av Gog-profetiene i og med at

disse etter all sannsynlighet står foran sin nære oppfyllelse i Midt-Østen.

Der står det bl.a.: "Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn vend ditt åsyn mot

Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, og spå imot ham. Og du skal si: Så sier

Herren, Israels Gud: Se jeg kommer over deg, Gog, fyrste over Ros, Mesek og Tubal. Og jeg vil

vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær, hester og ryttere, alle

sammen prektig kledd, en stor skare med store og små skjold, alle sammen med sverd i hånd.

Persere, etiopere, og puteere er med dem, alle sammen med skjold og hjelm. Gomer og alle dets

skarer, Togarma-folket i det ytterste Norden og alle dets skarer, mange folkeslag er med deg. Rust

deg og gjør deg ferdig, du og alle dine skarer, som har samlet seg hos deg, og du skal være deres

fører. Når lang tid er gått, kommer turen til deg, ved årenes ende skal du komme til et land som er

utfridd fra sverdet, og hvis folk er samlet fra mange folkeslag, opp på Israels fjell, som stadig hadde

ligget øde, men nå er de ført ut fra folkene, og de bor der trygt alle sammen" (Esek. 38, 1-8)

Vi skal kommentere en del av det som står i disse versene. For det første er det vel ikke tvil om

hvem Gog er, og hvor han kommer fra. Det er lederen for Sovjetunionen på det tidspunkt da dette

vil/ skal skje.

For det andre er det mange folk og folkeslag som skal være sammen med ham, men han skal være

deres fører.

For det tredje er alle disse folkene godt opprustet militært sett.

For det fjerde skal Gog bare nødtvungent være med på dette angrepet, idet det er Gud som tvinger

ham til angrepet på Israel. (v. 4) Gud vil nemlig tilintetgjøre Gog og hans medhjelpere på Israels

fjell.(Esek. 39,4)

For det femte skal dette skje når lang tid er gått, ved årenes ende.

For det sjette skal Gog og hans medhjelpere komme til et land (Israel) som er utfridd fra sverdet og

med sverdet, og hvis folk er samlet fra mange folkeslag, og hvor de bor trygt.

Men på den selvsamme dag som Gog går inn i Israel, vil Gud selv gripe inn og tilintetgjøre ham og

hans medhjelpere og gi dem et gravsted i Israel. Les om dette i Esek. 38 og 39. Og med dette er vi

kommet til det andre punktet som vi innledningsvis tok for oss, om at Guds vrede var kommet.

"Men på den samme dag, den dag Gog kommer over Israels land, sier Herren, Israels Gud, da skal

min harme stige opp i mitt åsyn. Og i min nidkjærhet, i min brennende vrede sier jeg: Sannelig på

den samme dag skal det komme et stort jordskjelv over Israels land. (Esek. 38, 18-19)

Gud vil altså ha et oppgjør med Sovjet-unionen, dets allierte og med araberne i Israel. Der vil han

dømme både dem og deres religioner og læresetninger som er kommunisme og muhammedanisme,

og som ikke betyr noe for Israels Gud, men bare er en vederstyggelighet for ham. Gud vil på denne

måten sanere noe av stygge-dommen i verden slik at det skal bli lettere for menneskene å leve på

jorden, etter at dette er skjedd. Det skal bli lettere både for jødene, araberne og de mange

undertrykte folk i de forskjellige kommunistiske stater.

Dette er altså en domsakt fra Gud over Gog og hans allierte. Gud pleier å gjøre det slik. Når

tilstandene på jorden blir så forurensede at det ikke går an å leve i dem, og når noen truer jødene i

den grad som det er snakk om her, så griper han selv inn og foretar en nedskjæring og en sanering

av djevelskapen og av sitt eget skaperverk. Dette er også en side av hans kjærlighet til oss og til

jødene. Dessuten er det en rettferdig og rettmessig sanering som foregår, og den er fullt i samsvar

med lovene i Guds-riket. "Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de

sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner." (Joh. 15, 6)

Vi ser frem til denne saneringen som også vil gi jødene og Israel et pusterom i denne hats— og

bakvaskelsestiden, som Guds folk er inne i akkurat nå. Det er opprørende og hjerteskjærende å se

og å følge med hvordan hednindene i dag over alt i verden rotter seg sammen mot jødene, og

hvordan en ny antisionistisk bølge er på vei til å skylle inn over Israel.

En stor del av verden skriker etter et nytt Holocaust og etter et nytt blodbad av jødene, og de vil

også forsake å tilintetgjøre Guds folk enda en gang, men vi legger det hele i Guds hånd og vet at

denne gangen skal det ikke lykkes. Når man leser om Gog-profetiene og om utfallet av disse, ser det

faktisk ut til at jødene og Israel til en utstrakt stor grad skal bli spart for det blodbadet som deres

fiender har bestemt seg til å utføre på dem, og vi takker Gud for det og legger utfallet av konflikten

i hans hånd.

Likevel og til tross for dette er det ingen grunn til at vi — kristenfolket i Norge — skal svike Israel.

Tenk om Gud en gang når alt skal gjøres opp, kan si til oss: Se der er en ekte nordmann som det

ikke er svik i. Det er nok av nordmenn som sviker jødene og Israels sak og står tilsluttet det

antisionistiske jamre— og hylekoret, som etter min vurdering har et altfor ensidig og lite balansert

syn på problematikken i Midt-Østen.

Dessuten har antisionisme noe med åndelig tilknytning og valg å gjøre. Dersom man velger å være i

følge med mannen fra Nasaret, så blir man ikke antisionist. Dersom man velger å dele sitt liv

sammen med Satan, så står man i fare for å bli antisionist. Dersom man vil være 100% sikker på

ikke å bli besmittet av antisionismen, så slår man lag med jøden som Gud sendte til oss — til vår

jammer ned.

Til slutt vil jeg bare sitere fra Salme 83, 1-9 som også beskriver, det vi ovenfor har beskrevet og den

situasjon jødene er oppe i i dag: "Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke rolig, Gud! For se,

dine fiender larmer, og de som hater deg, løfter hodet. Mot ditt folk legger de med svik hemmelige

råd, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk,

og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. For de har av hjertet rådslått med hverandre, mot deg

inngår de pakt. Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, Gebal og Ammon og Amalek,

Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. Også Assur har gitt seg i lag med dem, de er blitt Lots

barns arm."

Tingvoll den 12. april 1980 Oskar Edin Indergaard

HAN ER OGSÅ HEDNINGENES GUD

Ja, det er ikke rart at Gud også er hedningenes Gud, for alle er jo skapt ved ham og av ham og til

hans ære. Og han holder dem oppe og sørger for dem på samme måten som han sørger for sine

spesielle barn, de kristne og sitt eget folk, Israel. Han lar sin sol gå opp over både gode og onde og

lar det regne over både rettferdige og urettferdige, står det i Matt. 5, 45.

Dessuten gjør heller ikke Gud forskjell på folk hva som gjelder hans bedømmelse av dem. Han

krever mer av dem som har store kunnskaper om hans eksistens og kjenner til både hans ord, vilje

og planer (hedningene som har greie på evangeliet og jødene) enn dem som har få eller minimale

kunnskaper om at han er til. Han er med andre ord rettferdig i bedømmelsen av sine "barn." "For

Gud gjør ikke forskjell på folk, alle som har syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven, og alle

som synder under loven, skal dømmes ved loven." (Rom. 2, 11-12)

På den andre siden er det heller ikke "vanskelig" for menneskene — det være seg kristne, jøder eller

hedninger — å ha en sterk følelse av at Gud er til — altså et bevis på hans eksistens. "- - - , forat de

(alle folkeslag) skulle lete etter Gud, om de endog kunne føle og finne ham enda han ikke er langt

borte fra noen eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også noen av deres

skalder har sagt: For vi er også hans ætt." (Ap.gj. 17, 26-27)

Til tross for dette vil likevel de fleste ikke ha noe med Gud å gjøre. Ved å skyve han fra seg år etter

år gjennom et helt liv kan han ikke få anledning til å komme inn i menneskenes liv og gjøre sin

gjerning der, men han blir usynlig for dem og skjuler seg for dem, og det evige livet går tapt. Man

sier nei til Gud og ja til fortapelsen.

Så er altså menneskene selv ansvarlige for at ikke lyset fra evangeliet skal kunne skinne for dem.

"Se mørke dekker jorden og mulm (åndelig mørke) folkene, men over deg (Israel) skal Herren

oppgå, og over deg skal hans herlighet (Jesus) åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys, og

konger til den glans som er gått opp over deg." (Es. 60, 2-3)

Men slik skal det ikke være bestandig. Mørket skal en gang i framtiden vike for lyset — og dette

gjelder også hedningene. "Og han (Gud) skal på dette fjell tilintetgjøre det slør som omslører alle

folkene og det dekke som dekker alle hedningefolkene." (Es. 25, 7)

På det tidspunktet når dette skjer, vil hedningene juble og endelig forstå at vår Gud og jødenes Gud

også er deres Gud. "På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet på skulle frelse oss,

dette er Herren som vi ventet på, la oss fryde og glede oss i hans frelse." (Es. 25, 9)

Alle konger og hedninger skal falle ned og tilbe Kristus i 1000-års-riket: "Alle konger skal falle ned

for ham og alle hedninger skal tjene ham." (Salme 71.11)

"Hans navn skal bli til evig tid, så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal

velsigne seg ved ham, alle hedninger skal prise ham salig." (Salme 71, 17)

"Alle hedningene, som du har skapt, skal komme å tilbede for ditt åsyn. " Salme 86, 9)

Hva som gjelder jødene, er Gud deres Gud på en spesiell måte i og med at han har utvalgt dem fra

den første tid av til å være hans eiendomsfolk. Han har bygd opp sine planer med verden på dette

folket og dermed lagt på dem et kolossalt ansvar og en veldig byrde som de til nå bare delvis har

greid å realisere. Det å være Guds folk betyr ikke at man utelukkende kan stole på Guds løfter og

deretter la være å gjøre Guds vilje. Det er dette som til stor grad er skjedd med jødene: Til tross for

at de kjenner sin egenart og Guds vilje, vil de likevel være som hedningene og gå sine egne veier.

Derfor kjente de heller ikke Sønnen som kom fra Faderen, og de ser ikke at Jesus er deres lenge

etterventede Messias.

På grunn av jødenes ulydighet må også Gud straffe sitt eget folk, for han gjør ikke forskjell på noen,

(hverken hedninger eller jøder). "En levning skal omvende seg, levningen av Jakob, til Gud den

veldige. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en levning av det omvende seg,

tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet. For tilintetgjørelse og fast besluttet dom

fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, over all jorden." (Es. 10, 21-23)

"Hvem har overgitt Jakob til plyndring og Israel til røvere? Var det ikke Herren, han som vi syndet

mot, og på hvis vejer de ikke ville vandre, og på hvis lov de ikke hørte. Så utøste han over dem sin

brennende vrede og en veldig krig, den satte dem i brann rundt omkring, men de forstod det ikke,

den brente dem, men de la det ikke på hjerte." (Es. 42, 24-25)

Av dette ser vi at vi har en rettferdig Gud, som straffer all synd og overtredelse hos alle — også sitt

eget utvalgte folk.

Gud er all verdens Gud — også arabernes Gud. Vi har så lett for å glemme dette når vi f.eks. taler

og tar stilling til konflikten i Midt-Østen. Vi har så lett for å ta en total avstand fra araberne og bare

tale vel om jødene, men slik skal det ikke være. Og slik er det heller ikke. Vi har stor sympati og

velvilje for store deler av det arabiske folk, men vi deler ikke denne velvilje og sympati med deres

ledere og deres religion som i særlig grad er sverdets og hatets religion.

Når vi som personlige kristne tar stilling til og er for jødenes kamp for å få sitt gamle fedreland

igjen, så begrunner vi dette ut fra argumenter som jeg bare kort skal berøre.

For det første synes vi at jødene bør få opprette sin egen stat i Palestine. Dette har de både historisk

og moralsk rett til.

For det andre har de forlengst fått landet av Gud til en evig eiendom: "Og ditt folk — de er alle

sammen rettferdige, til evig tid skal de eie landet, de er jo en kvist som jeg (Gud) har plantet, et

verk av mine hender til min ære." (Es. 60, 21)

For det tredje ser vi det som skjer med og i Israel som uttrykk for at det profetiske ord går i

oppfyllelse rett foran øynene på oss." Av Herren er dette gjort og det er underfullt i våre Øyne ."

(Matt. 21,42)

For det fjerde vet vi at disse kampene mellom araberne og jødene ikke bare er militære kamper og

uoverensstemmelser, men vi ser også klart konturene av åndelige motsetninger. Vi vet at der Guds

folk, jødene, er, der går også grensene mellom Guds planer og Satans planer og grensene mellom

lys og mørke. Gud har store planer med jødene og Palestina. Han har bruk for folket og området i

sine allerede ferdiglagte planer. Ut ifra dette området og dette folket skal en manifestasjon av

Gudsriket stå fram, nemlig 1000 års-riket.

Når vi ser disse kort oppsatte punktene under ett, er det da rart at mørkets fyrste og hans

representanter ikke vil tillate at jødene får slå seg ned i sitt eget lovede land? Nei, dette bør ikke

forundre noen.

Likevel er også araberne Guds folk, og de har også fått store løfter av Gud i fortsettelsen, og Gud er

like glad i alle. "Er Dere mer verdt for meg enn etiopernes barn, Dere Israels barn? sier Herren. Har

jeg ikke ført Israel opp fra Egyptens land og filistrene fra Kaftor og syrerne fra Kir?" (Amos 9, 7)

Hva som gjelder løftene skal vi bare kort nevne dem. "På den tid skal det være en ryddet vei fra

Egypten til Assyria, og assyrerne skal komme til Egypten, og egypterne til Assyria, og egypterne

skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypten og

Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt:

Velsignet være mitt folk Egypten og mine henders verk Assyria og min arv Israel." (Es. 19,23-25)

Slik ser vi at Gud også er hedningenes (arabernes) Gud, og at han har store og gode planer også

med dem i fortsettelsen, men så lenge som de kjemper imot og står imot realiseringen av Guds egne

planer i Midt-Østen, så må de vike. Slik er det over alt: Den som står imot Guds planer og ikke vil

bøye seg for Gud, han må vike og gå til grunne, men alle som vil bøye seg og komme til ham, dem

skal han rettferdiggjøre og opphøye. Han skal selv tjene dem: "Salig er den tjener som Herren

(Jesus) finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem

sette seg til bords og gå fram og tjene dem." (Luk. 12, 37)

Slik er det å være menneske — uansett hvem du er/var, eller til hvilken tid du lever/har levd i

historien. Dersom du bøyer deg for Gud og bekjenner syndene dine for ham, så er han din Gud.

Dette gjelder alle — både jøder og hedninger. Dersom du ikke er villig til å bøye deg, vil Gud bli

din fiende og kjempe imot deg, og i den kampen er mennesket dømt til å bli den tapende part. "Mende, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg, da skiftet han (Gud) hu og ble deres fiende,

han selv stred imot dem." (Es. 63, 10)

Dersom dette skjer, da er han ikke lenger vår Gud og vår frelser, men vår motstander og dommer.

Og da er det ute med oss alle sammen — både jøder og hedninger.

Tingvoll den 26. febr. 1980

Oskar Edin Indergaard

_Back

home.online.no/~oskaredi/