Brevet til
Galaterne, kapittel 1
Denne tale ble holdt på Tingvoll den 13-1. 2011.
1) Paulus var utvalgt fra mors liv til en bestemt
tjeneste. (v.1 og 15.) Vi er alle utvalgt til en bestemt tjeneste i Guds rike.
Det gjelder å gripe fatt i den. Så spørs det hva vi er utvalgt til. Dette
behøver ikke å gjenspeile det livet eller den tjenesten som vi har. Det spørs
hva vi har gjort med Guds kall til tjeneste. Ikke alle lever i det kallet som
de har fått. Gud tvinger ingen, men det er basert på frivillighet. Kallets
egenart er basert både på Guds kall og vår villighet til å gå inn i kallet. Den
som lever i helliggjørelsen vil få et ”større” kall av Gud enn den som lever et
uryddig kristenliv.
2) Dette skal bedømmes foran Jesu domstol i himmelen.(1.Kor.3,10-15.) Vi kan tape hele nådelønnen, men vi skal bli
frelst av den grunn at vi ER FRELST. I den frie nådens tidsperiode kan vi miste
hele nådelønnen, men vi har løfte om at vi skal få del i herliggjørelsen. Jo
større lidelse og oppofrelse vi har hatt i kristenlivet, jo større blir
herligheten. ”men er vi barn, da er vi også arvinger (til de himmelske
herlighetene EF.1,3.), Guds barn og Kristi arvinger, såfremt vi lider med ham,
for at vi også skal herliggjøres sammen med ham.” (Rom.8,17.)
3) Det er en annen utkallelse som er ENDA VIKTIGERE, og
det er kallet til frelse. Vi som er frelst, er utkalt allerede FRA FØR VERDENS
GRUNNVOLL BLE LAGT. ”likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble
lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.”(Ef.1,4.) (Dette er det nye Kristus-livet i oss.
Det er av den samme kvaliteten som Jesu liv.) Jesus stilte spørsmålet: ”Hvem
kan overbevise meg om synd?” Vi kan stille det samme spørsmålet. Vi har ikke
synd i vår nye natur og i vår nye identitet. Den er helt uten synd.
4) Dette betyr ikke at Gud tvinger noen inn i sin frelse,
eller at det er Gud som suverent bestemmer, om noen mennesker skal bli frelst,
og at noen skal gå fortapt for Guds rike. Guds utvelgelse av oss er basert på
hva hver enkelt av oss har gjort med Guds kall. ”For dem som han forut kjente,
dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for
at han skulle være den førstefødte blant mange brødre, og dem som han forut
bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, de har han også
rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, de har han også herliggjort.(Rom.8,28-30.) (Den tiden på verbet som er brukt i disse to versene, er ”aorist”. Det er en tid som tilkjennegir ”en handling
som er avsluttet i fortiden”.) Det betyr to forhold, og det er:
a)
Vi som tilhører
den kristne menigheten, er uttatt FØR verdens grunnvoll ble lagt. (Vi er
utvalgt før Israel som er utvalgt FRA verdens grunnvoll ble lagt (Mat.25,34,)
b)
Vi er allerede
her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus Kristus. (Ef.1,3.) Frelsen er SIKRET
FOR DEN som er frelst. Vi både er frelst, og skal bli det enda mer på et senere
tidspunkt. ”da vi er VISSE PÅ at dere er utvalgt, brødre. Dere som er elsket av
Gud.” (1.Tess.1,4.)
5) Medlemmene i den kristne menigheten er uttatt til
frelsen på samme måten som den messianske menigheten. Det skjer ved tro på
Jesus, men den messianske menigheten måtte hele tiden STADFESTE eller
DOKUMENTERE sin tro ved å holde den jødiske Torah.
Troen var ikke fullkommen dersom de ikke holdt Torahen.
De kunne falle ut av nåden dersom de ikke holdt Torahen.
De måtte HOLDE FAST PÅ SIN UTVELGELSE. ”Derfor, brødre, legg enn mer vinn på å
gjøre deres kall (til frelse) og utvelgelse fast! For når dere GJØR DISSE TING,
da skal dere ingensinne snuble.” (1.Pet.1,10.)
Dette Skrift-ordet
angår ikke den kristne menigheten, men det angår den messianske menigheten som
skulle arve Riket for Israel. Når predikantene og teologene ikke ser dette at
vi har TO FORSKJELLIGE EVANGELIEFORKYNNELSER i N.T.,
så villeder de medlemmene av den kristne menigheten til å tro at de må gjøre lov-gjerninger for både å tro og bli bevart i troen, men
slik er det ikke. Vi behøver ikke å gjøre noe annet i vår tidsperiode enn å TRO
PÅ JESUS for både å bli frelst og bli bevart i troen, og troen er en gave.
(Ef.2,8.)
6) At Paulus gikk inn i den utvelgelsen som han hadde
fått, er det vel ikke tvil om. Han har arbeidet mer enn oss alle-
både med de forskjellige menighetene og med de læremessige forhold. Han er et
forbilde for oss alle sammen.
7) Brevet er stillet til menighetene i Galatia. (v.2.) Dette var et område i sentrum av
Lille-Asia. Dette var de menighetene han FØRST STIFTET etter at han kom tilbake
fra Arabia- etter at han hadde vært der i 3 år og fått opplæring av Jesus om en
del av de mange hemmelighetene som den kristne menigheten er basert på.
8) Paulus begynte sin hilsen til menighetene med ordene
”nåde” (gr.charis) og fred (gr.eirene.).
(v.3.) Det er to av de ordene som Paulus brukte mest i sine skrifter. Det
første ordet betyr ”en gunst som vi ikke fortjener”. Det andre ordet er det
samme som det hebraiske ordet ”shalom”, og det betyr
”en fylde av alle goder- både åndelige og timelige.”
9) Jesus gav seg selv for oss, for ”å fri oss ut av nåværende
onde verden.” (v.4.) Det betyr at vi er fridd ut av den onde verden. Synden har
ikke mer noen makt over oss. Vi er fridd ut fra:
a) Syndens straff.
b) Syndens makt. Synden har ingen makt
over vår nye identitet.
c) Ved Jesu komme for den kristne
menigheten skal vi også bli fridd ut av syndens tilstedeværelse.
Vi er ikke lenger av denne verden, men vi
er tatt ut fra denne verden, og sendt tilbake til verden, for å leve et liv som
er i samsvar med vår utkallelse og våre kall. I troen på Jesus er vi blitt ”EN
NY SKAPNING” (2.Kor.5,17.) (Det greske ordet som er
brukt for ”ny”, er ”kainos”. Det betyr ”ny av
kvalitet”. Det betyr videre at det har ikke vært noen mennesketype før i
historien som er lik med det kristne mennesket på det åndelige området. Den
skiller seg også fra medlemmene av den messianske menigheten på en rekke
områder.)
10) All æren tilhører Jesus i alle tidsaldrene. (v.5.)
11) Men så var det et problem med denne menigheten. Den
vendt seg bort fra Paulus budskap eller Paulus sitt evangelium til et annet
evangelium, og det var judaistenes evangelium. (v.6-7.)
Det gikk ut på tre forhold:
a)
En ble
rettferdiggjort ved å holde den jødiske Torah.
b)
En ble
helliggjort ved å holde den jødiske Torah.
c)
En holdt fast på
rettferdiggjørelsen ved å holde den jødiske Torah.
12)
Judaistenes lære var både imot det som den messianske
jødedommen lærte, og det som Paulus lærte, men den lå nærmere den messianske
jødedommen enn det som Paulus lærte. Til tross for at også en del av judaistene trodde på Jesus som verdens frelser, så ville de
ikke gi slipp på den jødiske Torah i den nye
tidsperioden som ble introdusert ved Paulus.
12) Paulus utsa EN FORBANNELSE over dem som forkynte et
annet evangelium enn det som han forkynte. (v.8-9.) Det greske ordet for forbannelse
er ”anathema”. Det betyr i denne sammenhengen”en
evig forbannelse borte fra Gud”.
13) Denne forbannelsen var rettet mot judaistene,
og den gjelder ikke for vår tidsperiode, og det må vi takke Gud for, for vi har
14) store innslag av den judaistiske
læren i den forkynnelsen som vi har i våre kirker og på våre bedehus. De fleste forkynnerne og prestene forkynner ikke den
rene paulinske læren, men de forkynner et BLANDINGSEVANGELIUM, som på visse
områder ligner på judaistenes evangelium. De som
forkynner dette blandingsevangeliet, faller ikke ut av Guds frelsende og
bevarende nåde, men de faller ut av andre typer nåde som Gud vil gi oss, og de
taper nådelønn foran Jesu domstol i himmelen. De tar fra de troende den
FRIHETEN som vi har i Jesus Kristus og tar fra dem GLEDEN og FRIMODIGHETEN ved
å være et Guds barn.
15) Paulus tektes ikke mennesker i det som han gjorde og
underviste om. Han ønsket å tekkes Gud. (v.10.)
Det må også vi gjøre i vår forkynnelse. Vi
må ikke ta hensyn til det som mennesker eller fortolkningen ønsker å høre, men
vi må si det som er korrekt, så langt som vi ser det.
16) Paulus hadde ikke fått sitt budskap fra noe menneske,
men han hadde fått det Jesus Kristus. (v.11-12.)
17) Det evangeliet som Paulus fikk åpenbart, var et
evangelium som ikke var myntet på jødene og Riket for Israel, men det angikk HEDNINGENE.
(v.16.) og de jødene som sluttet seg til den kristne menigheten.
18) Han samrådde seg heller ikke med apostlene, men han
drog rett til Arabia. 3 år etterpå drog han til Jerusalem og hadde samtaler med
apostlene og Jakob (v.16-19), men de sendte han videre til Tarsus
i Kilikia, hvor han ble helt inntil Barnabas hentet ham da de brøt ut vekkelse blant grekerne (hedningene)
i Antiokia. (Ap.gj.11,25.)
19) Den kristne menighets tidsperiode er en parantes i Guds planer med jødene. Den går nå mot sin
avslutning, og jødene er igjen på vei inn i Guds planer med folket og med
landet.
. Oskar Edin Indergaard.
Tingvoll den
13-1. 2011
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm