DEN FRIE NÅDEN
Reidar Sætre har en kronikk: ”Alt av nåde” i DagenMagazinet den 26-05. 2010.
R.S. siterer fra
ett av Ludvig Hopes Skrifter hvor han skriver over Fil.2,12-13 om forskjellen
på luthersk og reformert kristendom. Mens den lutherske kristendommen legger
mest vekt på ”Kristus for oss”, så legger den reformerte kristendommen mest
vekt på ”Kristus i oss.” Det første betyr at frelsen ligger utenom mennesket
selv, mens det andre betyr at frelsen ligger i mennesket selv. ”Jeg siterer fra
Ludvig Hopes Skrift: ”Den lutherske læra legg vekt på det som er gjort av Gud i
Kristus, utanfor oss, på det objektive, at det er nok
til frelse å gripe det i tru. Den reformerte læra legg meir
vekt på Kristus i oss, på det subjektive, på det ein
opplever, kjenner og er som kristen.”
Jeg vil ikke uten videre gå god for den beskrivelsen
som Ludvig Hope gir av de to retningene innenfor protestantismen. Jeg for min
del kjenner mange lutheranere som dessverre ikke har dette synet. De vet nok at
frelsen ligger utenom dem selv, men når de ser på sitt eget liv, den synden som
fortsatt er i kjødet, de åndelige nederlag som de har i sitt kristenliv, den
manglende frimodighet og mangel på kjærlighet og glede i sitt liv, så er de usikker
på om de er frelst.
Det er to forhold som har ført til dette, og
de er:
a)
I lesningen av
Guds ord blander man de jødiske Skriftene i N.T. inn
i de paulinske Skriftene og ser ikke at de første gir uttrykk for en betinget
nåde og rettferdighet, mens Paulus sine Skrifter gir uttrykk for en fri nåde og
en fri rettferdighet. Prestene, predikantene og lærerne i den kristne
menigheten ser ikke at det er EN STOR FORSKJELL på disse to Skrift-gruppene
i N.T. De fører videre dette ukorrekte synet til sine
tilhørere som tror at dette er en rett form for kristendom.
Jesu og apostlene forkynte innenfor rammene
av den jødiske Torah. Paulus løsrev forkynnelsen fra
den jødiske Torah. ”For synden skal ikke herske over
dere. Dere er jo ikke under loven (Torahen), men
under nåden (den frie nåden.)” (Rom.6,14.)
b)
Som en naturlig
konsekvens av dette synet blander man sammen rettferdiggjørelsen og
helliggjørelsen. Rettferdiggjørelsen er en gave som er basert på Jesu
forsoning. Den ligger helt utenom mennesket selv og kan bare mottas i tro. En
gjenfødt troende blir ikke mer rettferdiggjort enn det som han er akkurat nå.
Rettferdiggjørelsen er en konstant faktor i en kristens liv.
Helliggjørelsen derimot er en åndelig prosess
i en gjenfødt kristens liv. Den kan variere både fra dag til dag, og den kan
variere fra den ene troende til den andre. Helliggjørelsen er Den Hellige Ånds
arbeid og innflytelse i den enkelte kristnes liv.
Vi må ikke blande sammen rettferdiggjørelsen
og helliggjørelsen. Det er vanntette skott mellom disse to, og de må ikke
blandes inn i hverandre, men det er dessverre det som blir gjort i
forkynnelsen. De ledende i menighetene tør ikke dra den fulle konsekvensen av
dette, og det er det forholdet at den som er en gjenfødt kristen, ikke kan falle
ut av rettferdiggjørelsens nåde. Han kan derimot falle ut av helliggjørelsens
nåde- mer eller mindre.
Når man ikke tør å forkynne dette, så blir
følgende av det at man er rettferdiggjort av nåde ved tro uten gjerninger, men
at rettferdiggjørelsen blir opprettholdt og bevart ved helliggjørelsen. Dette
er gal forkynnelse.
Foran Jesu domstol er det ikke vår
rettferdiggjørelse som skal undersøkes og bedømmes, men det er vår
helliggjørelse og vårt liv som kristne. Alle som møter opp for denne domstolen,
er rettferdiggjort, men ikke alle får like stor nådelønn. (1.Kor.3,10-15.)
Vi må skille mellom:
a)
Vår stilling i
Kristus, som er perfekt, og
b)
vår
status som kristne som kan være god eller dårlig.
Det er rettferdiggjørelsen som bestemmer om
vi er frelst eller ikke. Helliggjørelsen er Den Hellige Ånds verk i våre liv
etter at vi er blitt rettferdiggjort. (Se mine mange bøker om alt dette.)
Tingvoll
den 2-06. 2010.
Oskar Edin
Indergaard. 6630 Tingvoll.
http://home.online.no/~oskaredi.