BEKJENNELSEN
Når vi leser N.T., er det av DEN STØRSTE VIKTIGHET at vi skiller mellom
den messianske jødedommen, som vi finner i de jødiske Skriftene, og den
paulinske læren, som vi finner i de paulinske brevene. De første Skriftene
angår Riket for Israel. Paulus sine Skrifter angår den kristne menigheten med
unntak av Brevet til Hebreerne- dersom det da er
Paulus som har skrevet dette brevet. Det angår i alle fall Riket for Israel og
ikke den kristne menigheten. Dette gjelder også Brevet Til Romerne, kapitlene
9-11. (Se min bok: Paulus Brev Til Romerne.)
Når den
gjelder den problemstillinga, som vi skal behandle i denne artikkelen-
bekjennelsen- så er det av DEN STØRSTE VIKTIGHET at
vi skiller mellom det, som står om dette i de jødiske Skriftene og det, som
Paulus skrev om dette i sine brev.
RETTFERDIGHETSBEGREPENE I TIDSHUSHOLDNINGENE
I den
messianske jødedommen opererte man med TO RETTFERDIGHETSBEGREP, og det var:
a) Guds
rettferdighet som jødene fikk i troen på Jesus som verdens frelser og jødene
konge og
b) Jødenes egen
rettferdighet som de fikk ved å oppfylle den messianske Torah,
som angikk Riket for Israel.
I den
paulinske kristendommen operer man bare med ETT RETTFERDIGHETSBEGREP, og det er
troen på Jesus som hodet for den kristne menigheten. De troendes gjerninger har
ingen innflytelse på selve frelsen, men de skal bedømmes foran Jesu domstol i
himmelen. (1.Kor.3,10-15.)
Hva som
gjelder den messianske jødedommen, så var det ikke nok at jødene kom til tro på
Jesus. De måtte også oppfylle en rekke krav, for enten å få tak i frelsen eller
bli bevart i den. Slike krav var:
a) Omskjærelse
av forhuden på alle gutter. (Luk.2,21.)
b) Omvendelse
til den messianske Torah som gjaldt Riket for Israel.
(Mat.3,2.)
c) Vanndåpen av
forskjellige typer. (Hebr. 6,2.) ”med lære om dåp…” (Ordet ”dåp” står i
flertall i grunnteksten.)
d) Etterlevelse
av alle budene og forordningene i den messianske jødedommen. (Joh.15.10.)
e) Etterlevelse
av de 10 bud slik som de kom til uttrykk i Mose Torah,
og slik som Jesus tolket dem. (Mat.19,17.)
f) Anger. (Ap.gj.3,19.)
g) Salg av
eiendom som gikk til fellesskapet. (Mat.19,21 og Ap.gj.
2,45.)
h) Utlån av
penger til de jøder som trengte det. (Luk.6,35.)
i) Utdeling av
almisser til det jødiske folket. (Ap.gj.10,31.)
j) Den som ikke
tilgav sine medmennesker, fikk ikke selv tilgivelse. (Mat.6,35.)
k) Den som
tilgav sine medmennesker, fikk syndenes tilgivelse. (Mat.6,34.)
l) Den som ikke
viste barmhjertighet, fikk ikke del i Guds rike, som var Riket for Israel.
(Mat.5,7.)
m) Den som
ikke hadde større rettferdighet (menneskets egen rettferdighet) enn fariseerne
og de skriftlærde, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.5,20.)
n) Den som
elsket mor og far mer enn Jesus, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.10,37.)
o) Den som
fornektet Jesus, fikk ikke del i Guds rike. (Mat.10,33.)
p) Den som ikke
hadde åndelig frukt i sitt trosliv, fikk ikke del i Guds rike.. (Joh.15,2.)
q) Den som ikke
bekjente sin synd, fikk ikke del i Guds rike. (1.Joh.1,7-9.)
r) Den som ikke
bekjente Jesu navn, fikk ikke del i Guds rike. (Rom.9,9-10.)
BEKJENNELSE AV SYNDEN
I den
messianske jødedommen fikk ikke den, som ikke bekjente sin synd, syndenes
forlatelse. ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så
han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)
Mange kristne
tror at dette utsagnet angår den kristne menighetens tidshusholdning, men det
er galt. Kirken har bygd opp en del av sin lære om syndenes forlatelse rundt
dette og lignende Skrift-ord. Vi som lever i inneværende
tidshusholdning, er frelst UTELUKKENDE I TROEN PÅ JESUS. ”men være gode mot
hverandre, så dere tilgir hverandre, slik som Gud har tilgitt dere i Kristus!”
(Ef.4,32.) (Se også Kol.3,13.)
VI BEHØVER
IKKE Å BEKJENNE SYNDEN FOR AT VI SKAL FÅ TILGIVELSE FOR DEN, for vi har
syndenes forlatelse i troen på Jesus.
Dette betyr
ikke at vi ikke skal bekjenne vår synd, men vi skal ikke bekjenne den for å få
syndenes tilgivelse, men vi skal bekjenne den ovenfor Den Hellige Ånd, slik at
HAN KAN RENSE OSS I HELLIGGJØRELSEN.
KIRKENS SYNDSBEKJENNELSE
Det er galt
det som kirken hevder i sin syndsbekjennelse, som lyder: ”Hellige Gud.
Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske som har krenket deg med
tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For
Jesu Kristi skyld har langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi
meg å frykte og elske deg alene.”
Det er ikke
sant at en gjenfødt kristen er ”et ynkverdig og syndig menneske”. Han er EN NY
SKAPNING i Jesus Kristus (2.Kor.5,17.), som har fått ET
NYTT LIV og EN NY IDENTITET. Dette nye livet og denne nye identiteten er ”Kristus
i oss- håpet om herlighet.” (Kol. 1,27.)
Det er ikke
rett det som lutheranerne hevder at vi er både rettferdige og syndere på en og
samme tid. De setter dermed likhetstegn mellom det nye mennesket og den onde
naturen som vi sliter med gjennom et helt liv. Den døde også ved Jesu forsoning
på Golgata, men på grunn av at det er synd i legemet,
så sliter vi fortsatt med vår onde natur. Vår åndelige Guds-tjeneste
er å få minimalisert vår onde natur ved Den Hellige Ånds hjelp. (Rom.12,1-2.)
Vi kan si det
på følgende måte: EN GJENFØDT KRISTEN ER EN NY SKAPNING, men i legemet så møtes
det nye livet og kjødet. Det er en stadig kamp mellom dem. (Gal.5,17.)
Hva som
gjelder uttrykket EN NY SKAPNING (2.Kor.5,17.), så må
vi huske på at også Jesus Kristus er inkludert i den nye skapningen. Jesus og
menigheten utgjør en åndelig enhet, der Jesus er hodet for legemet, og hver enkelt
av oss utgjør lemmene. ”Denne hemmeligheten er stor, men jeg tenker hermed på
Kristus og menigheten.” (Ef.5,32.)
Dette er også
et argument for FRELSENS SIKKERHET og VISSHET i inneværende tidshusholdning.
Kristus og menigheten kan IKKE SKILLES.
Det er heller
ikke sant at vi må be Jesus om ”å tilgi oss alle våre synder”, for det har han
gjort en gang for alle gjenfødte troende på Golgata.
Vi både døde og oppstod sammen med Kristus der. (Rom.6, 3-11.)
Vi vet at
Jesus døde for all verdens synd. Han døde også for synden til de ufrelste, men
for å få syndenes tilgivelse så må disse komme til tro på Jesus. Syndenes
tilgivelse går gjennom troen på Jesus. Vi kan ikke sette likhetstegn mellom
Jesu forsoning og Guds tilgivelse av synden, men for oss som er kommet til tro
på Jesus, så har vi begge disse tingene.
Det store
spørsmålet som Gud stiller til alle mennesker er dette: HVA GJØR DERE MED
SØNNEN? SYNDEN ER IKKE LENGER DET SOM SKILLER MENNESKENE FRA GUD. DEN ER SONET og
TATT BORT.
KIRKENS NATTVERDSRITUAL
Dette
ukorrekte synet på syndenes forlatelse kommer også til uttrykk i kirkens
nattverdsritual som blant annet hevder, at nattverden gir syndenes tilgivelse.
Avslutningen av ritualet lyder: ”Den korsfestede og oppstandne frelser, vår
Herre Jesus Kristus, har nå gitt dere sitt hellige legeme og blod, hvormed han
har gjort fyldes for alle deres synder, han styrke og oppholde dere til en sann
tro til det evige livet.”
Det er IKKE RETT at vi får syndenes forlatelse
ved nattverden. Syndenes forlatelse fikk vi da vi kom til tro på Jesus. Da tok
han bort ALL VÅR SYND- også vår daglige synd som henger så fast ved oss.
Når
kristenfolket stadig vekk ber om syndenes forlatelse for noe som de allerede
har fått, så fremmer dette kjødet i vårt legeme og ikke det nye mennesket. KJØDET
ELSKER GAL TEOLOGI, og det er en mettelse for kjødet. Kjødet vokser når
teologien er gal. Dette går på bekostning av det nye mennesket som skal vokse
dag for dag. Vi skal bli mer lik Kristus, og ikke mindre lik med ham.
Nå må
kristenfolket begynne og TAKKE GUD for at de har fått syndenes forlatelse, da
de kom til troen på Jesus i stedet for hele tiden å mase på Gud om noe som de
allerede har fått. Gud svarer på denne bønna med å si: AT kjenner jeg ikke til.
Jeg har fått et offer for all synd ved det som min Sønn gjorde for meg på Golgata, og DET ER NOK FOR MEG.
Det er en MISTENKELIGGJØRING
og EN FORVANSKNING av Jesu forsoning å be om syndenes forlatelse for en som er
en gjenfødt kristen. Det er ET HÅN mot Jesu forsoning å drive på med dette. (Se
min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus hvor jeg skriver mer om både
kirkens syndsbekjennelse og kirkens syn på nattverden.)
I den
messianske jødedommen fikk jødene syndenes forlatelse, når de kom til tro på
Jesus, men de måtte passe på at de hadde den DAGLIGE SYNDENES FORLATELSE GJENNOM
HELE LIVET. Når de troende hadde begått en synd, så måtte de snarest få
opprette sitt forhold til Gud ved å benytte seg av ordningene som var
tilgjengelige for dem. Vi må huske på at Rikets tid ikke er en fri nådestidshusholdning, men den er bundet til oppfyllelse av
den messianske Torah.
I den
paulinske kristendommen får man ALL SYNDENES FORLATELSE ved sin gjenfødelse.
Når man først er kommet til tro på Jesus, er man SIKRET FRELSEN. Vårt liv skal
bedømmes foran Jesu domstol i himmelen. Vi kan tape hele nådelønnen, men vi
skal bli frelst av den grunn at VI ER FRELST.
De aller
fleste troende ser ikke denne forskjellen mellom disse to trossystemene. De
blander sammen utsagn fra den messianske jødedommen inn i den paulinske
forkynnelsen. Resultatet av dette er følgende:
a) Forvirring
på det læremessige området.
b) Usikkerhet
om egen frelse.
c) Usikkerhet
om den paulinske kristendommen.
d) Usikkerhet
om den messianske jødedommen.
e) Tap av
frimodighet både ovenfor Gud og medmennesker.
f) Tap av
nådelønn.
g) Tap av
glede, lovprisning og bønn.
BEKJENNELSE AV SYND OG HELBREDELSE AV SYKDOM
I den
messianske jødedommen var det også en sammenheng mellom bekjennelse av synden
og helbredelser. Det behøvde ikke å være det, men i Jakobs Brev 5,14-16 står
det følgende om dette: ”Er noen iblant dere syk, han kalle til seg menighetens
eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje (som er et bilde på Den
Hellige Ånd) i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren
skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. Bekjenn
derfor deres synder for hverandre og bed for hverandre, for at dere kan bli
legt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.”
I vår
tidsperiode skal vi ikke bruke denne framgangsmåten, for den hører med til
Rikets tid. Vi som lever i inneværende tidshusholdning, behøver verken å bli
salvet med olje eller bekjenne våre synder, for å bli helbredet. Det er Den
Hellige Ånds kraft og Guds nåde som helbreder oss i dag. ”Han altså som gir
dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved
lovgjerninger eller VED TROENS (NÅDENS) FORKYNNELSE?” (Gal.3,5.)
Det er ikke
helbredelser og kraftige gjerninger som er i hovedfokus i inneværende tidshusholdning,
men det er GUDS FRIE NÅDE, og vi får del i helbredelsen uten at det kreves noen
ytre kjennetegn som f.eks, salving av olje og
bekjennelse av synden i våre liv.
BEKJENNELSE AV JESU
NAVN
I den
messianske jødedommen måtte man også BEKJENNE JESU NAVN, for å bli frelst. Man
måtte både TRO og BEKJENNE. ”for dersom du med din munn BEKJENNER at Jesus er
Herre, og i ditt hjerte TROR at Gud oppvakte ham fra de døde, DA SKAL DU BLI
FRELST, for med munnen BEKJENNER en til rettferdighet, og med hjertet TROR en
til frelse.” (Rom.10,9-10.)
Dette Skrift-ordet angår ikke den kristne menigheten, men det
angår den messianske jødedommen. (I Romerbrevet, kapitlene 9-11 behandlet
Paulus det innbyrdes forholdet mellom Juda stamme (Sør-Riket) og Efraim stamme
(Nord-riket) i fortid, samtid og framtid.) (Se min bok: Paulus Brev Til
Romerne.)
”Derfor, hver
den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min
Fader i himmelen, men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg
fornekte for min Fader i himmelen.” (Mat.10,32-33.)
”Hver den som
nekter Sønnen, har heller ikke Faderen, den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.”
(1.Joh.2,23.)
”På dette
skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i
kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud, og dette
er Antikristens ånd, som dere har hørt kommer, og DEN ER NÅ ALLEREDE I VERDEN.”
(1.Joh.4,2-3.)
Vi som
tilhører den kristne menigheten, skal også bekjenne vår tro og Jesus navn. Det
er helt naturlig at vi gjør det. men om vi ikke gjør det, så faller vi ikke ut
av frelsen og rettferdiggjørelsen. ”Strid troens gode strid, grip det
tidsalderlige livet, som du ble kalt til, du som og har avlagt DEN GODE
BEKJENNELSE for mange vitner.” (1.Tim.6,12.)
Det er en del
kristne som har problem med å bekjenne Jesu navn både i forsamlingen og i det
offentlige rommet. Disse mister ikke frelsen, men de mister frimodigheten og nådelønn
foran Jesu domstol i himmelen.
I den
messianske jødedommen var det bestandig EN DOBBELTHET i frelsebegrepet. Det var
ikke nok med tro og Guds rettferdighet, men det måtte også være med et aspekt
av gjerninger og menneskets egen rettferdighet.
Slik er det
ikke i den paulinske kristendommen. Der det NOK Å TRO PÅ JESUS. ”for av nåde er
dere frelst, og det er ikke av dere selv, men det er en Guds gave, ikke av
gjerninger, for at ikke noen, skal rose seg.” (Ef.2,8-9.)
Vi vet at det
var mange jøder, som kom til tro på Jesus, men de ønsket IKKE Å BEKJENNE HANS
NAVN av frykt for fariseerne og de skriftlærde. Disse kunne ikke bli frelst på
grunn av at det manglet ett ledd i deres frelse- nemlig BEKJENNELSEN. ”Allikevel
var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene, men for fariseernes skyld
BEKJENTE DE DET IKKE, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.”
(Joh.12,42.)
Vi har dermed
undersøkt en del forhold angående BEKJENNELSEN, og funnet ut at den har en helt
annen funksjon i den messianske jødedommen, enn den har i kristendommen. I den
messianske jødedommen er den en del av selve frelsesgrunnlaget. I kristendommen
er det en naturlig sak at vi bekjenner Jesu navn.
Tingvoll den 1-9. 2011.
Oskar Edin Indergaard.
6630 Tingvoll.
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm