Enighetsfabrikken og ”Vestgård-dynastiet”

Av Ola Klefsås

Artikkelen er tidligere publisert i
"Stor-Elvdalsjul/Heme våre" 2000 (Stor-Elvdal skiklubb/Stor-Elvdal Historielag)
"Årsskrift 2001" (Romsdal sogelag)

Fabrikken

Blant fremskrittsmennene i vårt område var Ole Olsen Evenstad nr. 1 og kapellan, senere sogneprest og prost, Andreas Wulfsberg i åmot prestegjeld. Sammen med Peder Alme i åmot var disse grunnleggerne av det som høytidelig het ”Det aamodtske patriotiske Selskab”, og som egentlig ble stiftet for å etablere Enighetsfabrikken, eller en ”Hægle- og Spindeskole, Enighed kaldet” som det ble skrevet. Planene var store. Foruten en produksjonsenhet – en konfeksjonsfabrikk ville vi kalle det, skulle Enigheden gi opplæring – la oss kalle det yrkesskole, og den skulle være et tilbud til fattige og foreldreløse barn, som her skulle få et tilholdssted med opplæring. Aktiviteten beskrives best ved å gjengi en omtale av fabrikkmesteren, som ”besidder en udbredt og god Kundskab til Fabrikvæsenet, hva Spinden, Væven, Hæglen, Persen, Overskjæring, Farvning og deslige angaar”. (Wulfsberg) Nå skal det for ordens skyld sies at ”Hæglen” var linbehandling, – linhekling. Til dette trengtes fagfolk, og ”Selskabet” valgte to ungdommer fra Stor-Elvdal – en av hvert kjønn, til å reise til København og lære ”Hegle- og Spindekunsten”. I 1782 reiste Anne Olsdatter Sætre og Engebret Olsen Vestgård for å lære om industrielle metoder. I dag kaller vi det ”kompetanse”, og denne skulle brukes til å drive fram Enighetsfabrikken på Mykleby, eller Huset, som det ble sagt i daglig tale.

Fosvold skriver: ”Et meget viktig produkt var raue toppluer, som sikkert blev strikket i tusenvis. De sendtes ut av bygda i store partier. Handelsmann Andreas Berg på Røros kjøpte ladning på ladning av disse, så de rørosiske ”berser” har neppe vært rauere noen gang enn i de tider”. Og de røde toppluene skulle senere vise seg å bli et begrep også andre steder i landet.

Fabrikken fikk et kort liv, – av ulike årsaker. Kapitalknapphet og ustabil arbeidskraft oppgis som viktige grunner. I 1797/98 var det slutt, og Ivar Sæter skriver: ”Men Enigheden gik altsaa overstyr, og siden har det ikke været nogen Enighed i Storelvedalen”. Hva han nå mente med det.

Dynastiet

    Om deres daglige virke på Enighed vet vi ellers lite eller intet, noe som også er tilfelle med de øvrige som i kortere eller lengre tid hadde sin arbeidplass her. (Sørensen)

Men etter hvert vet vi en god del om slekta. Det begynner med en Ole Iversen Vestgård, som ifølge kirkeboka var 35 år da han døde i 1769, og kona Goro Andersdtr. som muligens var født i 1728. De giftet seg i september 1752, og kildene vet å berette om seks barn: Kari 1753, Embret 1755, Anders 1758, Iver 1761, Hans 1764 og Berit (”Berethe”) 1767. Flere av disse barna gjorde seg gjeldende både i Stor-Elvdal og andre steder, og noen av dem må ha hatt stor innflytelse i ”fabrikkmiljøet” på Mykleby. Vi skal følge noen av dem.
    ENGEBRET

Engebret Olsen Vestgård var altså den ene av de to som fikk ansvar for å skaffe seg de nødvendige kunnskapene i det store utland. Da han kom tilbake, fikk han tittelen ”Hæglemester”, senere omtales han som ”Fabrikkmester”, og han hadde utvilsomt en nøkkelrolle ved Enigheden. ”Fabrichøren Embreth Olsen Westgaard” ble gift med Ingeborg Gjermundsdatter Søstu Vestgård i 1785. Da virksomheten ikke gikk lenger, reiste han til Vang, og etablerte virksomhet der. I 1801 finner vi ham oppført som ”Gaardbeboer, Farver og har Møllebrug” på garden Kurud, og han har kona Ingeborg Gjermundsdatter og barna Goro, 13 år, Margrete 8 år, og Gjermund, 5 år. I 1804 kom han tilbake til Stor-Elvdal, men da var Enigheden på andre hender.
 Han var tilknyttet Enigheden, han også. For det ene må han ha lært fargerkunsten av sin bror, og for det andre ble han gift med Anne Olsdatter Sætre, ”Spindemesterinden” i november 1785, et par års tid etter at hun var vendt tilbake. Ole Evenstad var en av forloverne. Når storbonden stiller som forlover for husmannssønnen, kan vi kanskje ta det som et tegn på at disse unge menneskene hadde en posisjon. Akkurat når de forlot Stor-Elvdal, er usikkert, men de fikk i alle fall to barn her, Oliana 1786 og Ole 1789. Sæther nevner at Anders var bestyrer for fabrikken ei kort tid på nitti-tallet. Han og Anne dro til Trondheim, og etablerte fargeribedrift der. Så døde Anders i 1799. I 1801 var Anne gift på ny, med en mann som var atskillig yngre. Men han var farger! Og bedriften skulle jo gå videre, og det gjorde den vel om kona var 46, og mannen, ifølge tellinga, 30 år. Det vil være kjent for de fleste, at svært mange østerdøler dro til nybyggerbygdene i Bardu og Målselv på slutten av 1700-tallet. Sitatet ovenfor er hentet fra Andreas Wulfsbergs utredning ved avviklingen av Enigheds-fabrikken. Og Iver med familie var av de som dro. I 1801 finnes han på Løvhaugen i Lenvik. Iver Olsen, husbonde og 40 år, har ”nyelig nedsat sig som Rydningsmand” sier folketellinga, og han bor sammen med Ingeborg Olsdtr, hans kone, som for øvrig var fra Nordstumoen i Stor-Elvdal, og 41 år på det tidspunktet. Barna var Ole, 11, og Knut, 8 år. Familien er omtalt også i bygdebøkene for Målselv. Den siste av søsknene som har latt seg spore, er Berit. Personlig gjør hun ikke så mye av seg, men hun er likevel viktig i den store sammenhengen, først og fremst fordi hun giftet seg med Halvor Ophus, som blir den egentlige hovedpersonen i denne historien. Men som vi skal se, den rollen han fikk, kunne han ikke fått alene. Fosvold nevner Halvors opphav. Margrete Jensdatter på Søstu Opphus, f. 1744, fikk sønnen Halvor med Halvor Torgalsen på Gammelstu Opphus, f. 1746. Halvor ble døpt i Stor-Elvdal annekskirke 20. desember 1772. Men foreldrene var ikke gift, og Margerete forsvinner ut av bildet. Trolig døde hun, uten å bli innført i kirkebøkene. Med den sosiale profilen Enigheden var ment å ha, var det kanskje rimelig at Halvor kom dit. Mora var borte, og faren giftet seg og fikk barn, og Halvor sto muligens nokså alene i verden.
Ved Enigheden må han ha fått opplæring. Så ble han gift med Berit Vestgård, og hvem som dro først til Trondheim av de to parene, er usikkert, men en kan forestille seg at Anders hadde etablert seg med sin virksomhet, og at Halvor og Berit dro etter. De ble i alle fall viet i Domkirken i Trondheim 21. februar 1797. Sammen med ”de patriotiske” bygde Engebret, Anders, Anne og Halvor det som kunne ha blitt et industrieventyr.

Det ble først og fremst Halvor som førte kompetansen fra Enigheden videre, og industrieventyret kom til å utspille seg annet steds. I Stor-Elvdal var en kort og hektisk periode forbi, men det som ble etablert på Huset i Stor-Elvdal, lever fortsatt. Bare ikke i Stor-Elvdal.


 

Kilder:

Mye av innholdet i denne artikkelen er hentet fra

  • Steinar Sørensen: Fremskrittsmenn og patriotisk flid i Sør-østerdalen . Nytt om gammalt. Glomdalsmuseets årbok 1984.
  • Ivar Sæter: Storelvedalen
  • Anders Fosvold: Bygdebok for Stor-Elvdal
  • Kirkebøker og folketellinger for flere områder, men først og fremst Stor-Elvdal
  • Dessuten har det vært et tett samarbeid mellom Carl Müller i Oslo, Odd Magnus Osnes i Ulsteinvik og forfatteren, som har sendt utallige epost-meldinger mellom seg om granskningsresultater de litt etter litt er kommet fram til, og som på denne måten har skapt et såpass helhetlig bilde av disse menneskenes liv og virke.
     

    Sammendrag av fortsettelsen

    Halvor Ophus kom i kontakt med Haugianerbevegelsen i Trondheim, og ble etter hvert en ruvende representant for denne, ikke minst gjennom håndverket sitt. Etter noen år etablerte han seg i Grytten i Romsdalen, hvor han etablerte en omfattende virksomhet. Veving, farging og strikking ble utviklet videre fra det han hadde vært med på på Enigheds Fabrique i østerdalen. Virksomheten og produktene ble høyt verdsatt også av myndighetene. Prøver på produktene finnes på Statsarkivet i Trondheim.Og den røde topplua ble satt pris på også der, - så stor pris, at mennene ville ha "raudehua" med seg i grava!
    Halvors datter Margrete ble gift med Niels Olsen Devold, og her ble grunnlaget lagt for det som senere ble O.A. Devolds Sønner A/S. Devold står for verdenskjente produkter, riktignok ikke prosusert i Norge lenger. Men utgangspunktet for virksomheten var Enighetsfabrikken i Elvedalens Annex i Aamodts prestegjeld!

    Omfattende artikkel av Odd Magne Osnes i de to publikasjonene som er nevnt på toppen av sida!
     

    Utdypende om Enigheden:

    Les Ragnhild Hutchisons hovedoppgave i historie! (PDF-fil)