Kort biografisk skisse med en framstilling av marxismen


Dette er en leksikon-artikkel Lenin skrev i 1914 for Brødrene Granats encyklopedi, som på den tiden var meget utbredt i Russland. Lenin var i utlandet da han skrev den. Han begynte på den om våren mens han bodde i nærheten av Krakow, og gjorde den ferdig i Bern i november. Artikkelen gir i sammentrengt form grunntrekkene i den vitenskapelige sosialistrie. Da artikkelen første gang ble trykt i Granats leksikon, var avsnittene «Sosialismen» og «Den proletariske klassekamps taktikk» strøket under henvisning til sensuren i Tsar-Russland. Dessuten var det gjort flere endringer i Lenins manuskript. Teksten i denne norske utgaven følger det opprinnelige manuskript. Et forord som Lenin føyde til i et særtrykk fra 1918, og en litteraturliste er ikke tatt med.


Karl Marx ble født i Trier (Rhinprøyssen) den 5. mai 1818. Hans far var advokat; han var jøde og gikk over til protestantismen i 1824. Familien var velstående og dannet, men ikke revolusjonær. Etter at Karl Marx var ferdig med gymnasiet i Trier, tok han fatt på universitetsstudiet, først i Bonn og seinere i Berlin. Han studerte juss, men framfor alt historie og filosofi. Etter avsluttet studietid la han i1841 fram en doktoravhandling om Epikurs filosofi. På denne tid var Marx i sin tenkemåte ennå hegelianer, idealist. I Berlin hørte han til «venstrehegelianerne» (Bruno Bauer o. a.), som søkte trekke ateistiske og revolusjon slutninger av Hegels filosofi.

Etter 'a ha gjort seg ferdig med universitetsstudiene flyttet Marx til Bonn. Han regnet med 'a få et professorat der. Men den reaksjonære regjeringen som i 1832 hadde tatt embetet fra Ludwig Fetierbach og som i 1836 på nytt hadde nektet ham adgang til universitetet og i 1842 nektet den unge dosenten Bruno Bauer retten til holde forelesninger i Bonn, tvang Marx til gi avkall på en vitenskapelig karriere. På denne tid gjennomgikk de tyske venstrebegelianernes syn en meget rask utvlk ling. Ludwig Feuerbach tok til kritisere teologien, særlig etter 1836. Han vendte seg til materialismen, som fra 1841 helt behersker hans tenkning («Das Wesen des Christentums» - Kristendommens vesen); i 1843 kom hans «Grunnsetninger for framtidens filosofi». «En mål selv ha opplevd den befriende virkningen av disse bøkene» - skrev Engels seinere om disse Feuerbachs skrifter. «Vi» (dvs. venstrehegellanerne, deriblant også Marx) «ble øyeblikkelig feuerbachianere». På denne tid startet en del radikale borgere fra Rhinlandet, som hadde visse berøringspunkter med venstrehegelianerne, et opposisjonelt blad i Køln: «Rheinische Zeitung» (det kom ut fra 1. januar 1824).

Marx og Bruno Bauer ble bladets fremste medarbeidere. I oktober 1842 ble Marx bladets sjefredaktør og flyttet fra Bonn til Køln. Under hans redaksjon ble bladets revolusjonærdemokratiske retning stadig mer &preget, og regjeringen underkastet den til begynne med en dobbelt og tredobbelt sensur, og den 1. april 1843 ble det forbudt. Marx så seg på dette tidspunkt nødt til nedlegge sin stilling som redaktør, men heller ikke hans fratreden kunne redde avisen. Den gikk inn i mars 1843. Blant de betydeligste av de artikler Marx offentliggjorde i «Rheinische Zeitrti ung», nevner Engels foruten de som er oppgitt lenger nede, artikkelen om vinbøndenes stilling i Moseldalen. Avisarbeidet hadde gjort Marx klar over at han ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til politisk økonomi. Han kastet seg derfor ivrig over dette studium.

1 1843 giftet Marx seg i Kreuznach med sin ungdomsvenninne Jenny von Westphalen, som han hadde vært forlovet med allerede i studietiden. Hans hustru kom fra en reaksjonær prøyssisk adelsfamilie. Hennes eldre bror var prøyssisk innenriksminister i en av de mest reaksjonære perioder, 1850-1858. Høsten 1843 reiste Marx til Paris og grunnla her, i utlandet, et radikalt tidsskrift sammen med Arnold Ruge (1802- 1880; venstrehegelianer, 1825-1830 i fengsel, etter 1848 politisk emigrant, etter 1866-1870 tilhenger av Bismarck). Det kom bare et eneste hefte av dette tidsskriftet, «Deutschfranzijsische Jahrbucher» (Tysk- franske årbøker). Det måtte slutte på grunn av vansker med den hemmelige spredningen i Tyskland, og fordi det oppsto uenighet med Ruge. I sine artikler i dette tidsskriftet trer Marx allerede fram som revolusjonær og går inn for «en hensynsløs kritikk av det bestående», i særdeleshet forkynner han «våpnenes kritikk» og vender seg til massene og til proletariatet.

I september 1844 kom Friedrich Engels for noen dager til Paris, og fra denne tid ble han Marx' nærmeste venn. Begge deltok aktivt i det intense livet som preget de revolusjonære gruppene i Paris den tid. (Av særlig betydning var Proudhons p lære, som Marx gjorde opp med i sitt skrift «Filoso fiens elendighet», 1847). I heftig kamp mot den småborgerlige sosialismens forskjellige lærer utar i beidet Marx og Engels teorien og taktikken for den revolusjonære proletariske sosialisme eller kommunisme (marxisme). (Se Marx' skrifter fra denne periode, 1844-1848). 1 1845 ble Marx etter p trykk fra den prøyssiske regjeringen utvist fra Paris som fattig revolusjonær. Han flyttet da til Brussel. Våren 1847 sluttet Marx og Engels seg til et hemmelig propagandaselskap «Kommunistenes forbund». De tok meget aktivt del i forbundets annen kongress (november 1847 i London) og avfattet ifølge oppdrag av dette møte det berømte «Kommunistiske manifest», som ble utgitt i februar 1848. Med genial klarhet og styrke legger dette verket fram det nye livssynet, den konsekvente materialimen som også omfatter samfunnslivet, dialektikken som den dypeste og mest allsidige lære om utviklingen; klassekampens teori og proletariatets verdenshistoriske, revolusjonære rolle som skaperen av det nye, kommunistiske samfunn.

Da februarrevolusjonen brøt ut i 1848, ble Marx utvist fra Belgia. Han reiste tilbake til Paris, men i. Kommunistenes Forbund den første internasjonale organisasjonen for det revolusjonære proletariatet som ble grunnlagt i London sommeren 1847 på en kongress av representanter for revolusjonære proletariske organisasjoner. Karl Marx og Friedrich Engels hørte til lederne av Kommunistenes Forbund. På opp drag av forbundet skrev de «Det kommunistiske manifest». Forbundet besto til 1852. (Se Engels' artikkel om «Kommunistenes Forbunds historie» i Marx/ Engels: Manifestet.


Etter marsrevolusjonen dro han tilbake til Tyskland, til Køln. Her utkom i tiden fra 1. juni 1848 til 19. mai 1849 avisen «Neue Rheinische Zeitung», der Marx var sjefredaktør. Den nye teorien ble på en strålende mate bekreftet av de revolusjonære hendingene i 1848 og 1849, slik som den også seinere er blitt bekreftet av alle proletariske og demokratiske bevegelser i alle land i verden. Da kontrarevolusjonen hadde seiret, ble Marx først stilt for retten (han ble frikjent februar 1849), og seinere ble han utvist fra Tyskland (16. mai 1849). Han reiste først til Paris, men etter demonstrasjonen 13. juni 1849 ble han igjen utvist derfra og flyttet til London, der han bodde til sin død.

Emigrantlivets vilkår, slik som det så levende er skildret i brevvekslingen mellom Marx og Engels (utgitt i 1913 ), var overmåte tunge. Marx og hans familie levde i den aller største nød. Hvis ikke Engels stadig hadde understøttet ham økonomisk p en sa oppofrende måte, hadde det ikke bare vært umulig for Marx skrive «Kapitalen» ferdig, men han ville uten tvil ha bukket under for trykket av den materielle nød. Dessuten tvang de herskende lærer og strømninger i den småborgerlige og i det hele tatt ikke- proletariske sosialisme Marx stadig til en hensynsløs kamp, ja, han måtte til og med verge seg mot de mest forbitrede og absurde personlige angrep («Herr Vogt»). Marx holdt seg borte fra emigrantkretsene og utviklet i en rekke historiske arbeider sin materialistiske teori og konsentrerte seg framfor alt om studiet av den politiske økonomi. I sine verker «Kritikk av den politiske økonomi» (1859) og «Kapitalen» (bd. 1, 1867) revolusjonerte han fullstendig denne vitenskapen (se lenger nede «Marx' lære»). Det nye oppsvinget i de demokratiske bevegelsene i slutten av femtiårene og i løpet av seksti årene kalte også Marx til praktisk virksomhet igjen. i 1864 (28. september) ble den berømte første internasjonale, «Den internasjonale arbeiderassosiasjon», grunnlagt i London. Marx var sjelen i denne organisasjonen, forfatter av organisasjonens første «adresse» og en lang rekke resolusjoner, erklæringer og opprop. Ved knytte sammen arbeiderbevegelsen fra forskjellige land, og ved samtidig søke å lede de forskjellige former for ikke- proletarisk, førmarxistisk sosialisme (Mazzini, Proudhon, Bakunin, den engelske liberale trade- unionisme, de lassalleanske høyresvingninger i Tyskland osv.), inn i de samme baner gjennom felles handling og ved å bekjempe teoriene til alle disse sekter og skoler, utarbeidet Marx en enhetlig taktikk for arbeiderklassens proletariske kamp i de forskjellige land. Etter Paris-kommunens fall (1871) - som Marx på revolusjonær måte vurderte så dyptgående, rammende, strålende og virkningsfullt - og etter at Internasjonalen ble sprengt av Bakunins tilhengere, var det blitt umulig 'a fortsette dens virksomhet i Europa. Etter Internasjonalens kongress i Haag (1872) satte Marx gjennom at Internasjonalens generalråd ble flyttet til New York. Den I. internasjonale hadde utspilt sin historiske rolle og ga plass for en epoke med en uten sammenlikning større vekst i arbeiderbevegelsen i alle land da den utviklet seg i bredden og det ble skapt sosialistiske massearbeiderpartier i de enkelte nasjonalstater.

Denne intense virksomhet i Internasjonalen og de enda mer intense teoretiske studiene undergrov fullstendig Marx' helbred. Han fortsatte med 'a omarbeide den politiske økonomi og med 'a fullføre «Kapitalen». Han samlet i dette øyemed en mengde nytt materiale, studerte en rekke språk (f. eks. russisk), men sykdom hindret ham i 'a skrive «Kapitalen» ferdig.

Den 2. desember 1881 døde hans hustru. Den 14. mars 1883 sovnet Marx stille inn i sin lenestol. Han er begravd på* Highgate-kirkegården i London ved siden av sin hustru og Helene Demuth, deres hengivne hushjelp, som nesten var et medlem av familien. Av barna Marx hadde, døde noen i tidlig alder da familien levde i stor fattigdom i London. Tre døtre giftet seg med engelske og franske sosialister: Eleonora Aveling, Laura Lafargue og Jenny Longuet.

Marxismens tre kilder og tre bestanddeler

Marx' lære