Hva bestemmer en vares pris?
Det gjør konkurransen mellom kjøpere og selgere, forholdet mellom etterspørsel og tilførsel, mellom behov og tilbud. Konkurransen som bestemmer en vares pris, er tresidig.
Den samme varen blir budt fram av forskjellige selgere. Den som selger varer av samme kvalitet som de andre, men billigere, er sikker på å slå de andre selgere av marken og sikre seg den største avsetning. Selgerne slåss altså innbyrdes om salget, om markedet. Enhver av dem vil selge, selge så mye som mulig, og, om mulig, selge alene med utelukkelse av de andre selgere. Derfor selger den ene billigere enn de andre. Det finner altså sted en konkurranse mellom selgerne som trykker prisen på de varer som de byr fram.
Men konkurranse finner også sted mellom kjøperne, og det får på sin side prisen på de frambudte varer til å stige.
Endelig finner det sted en konkurranse mellom kjøpere og selgere. De første vil kjøpe så billig som mulig, og de siste vil selge så dyrt som mulig. Resultatet av denne konkurranse mellom kjøpere og selgere avhenger av forholdet mellom de to tidligere nevnte sider av konkurransen, dvs. om konkurransen er sterkest innenfor kjøpernes hær eller innenfor selgernes hær. Industrien fører to hærer i felten mot hverandre, hvorav hver igjen utkjemper et slag innenfor sine egne rekker, mellom sine egne tropper. Den hæren som har minst innbyrdes slagsmål, vinner seier over motstanderen.
La oss gå ut fra at det er 100 baller bomull på markedet og samtidig kjøpere til 1 000 baller bomull. I dette tilfelle er etterspørselen altså ti ganger så stor som tilbudet. Følgelig vil konkurransen mellom kjøperne bli meget sterk; enhver av dem vil rive til seg en eller om mulig, helst alle 100 baller. Dette eksempel er ikke noe vilkårlig påfunn. I handelshistorien har vi opplevd perioder med uår på bomull da noen kapitalister slo seg sammen og søkte å kjøpe opp, ikke 100 baller, men alle bornullsforråd i verden. I det omtalte tilfelle vil derfor denne ene kjøper søke å slå den andre av marken ved å tilby en forholdsvis høyere pris for bomullsballene. Bomullsselgerne, som ser at troppene i den fiendtlige hæren er opptatt med den heftigste innbyrdes kamp og at salget av alle deres 100 baller er fullstendig sikret, vil nok passe seg godt for å ryke i tottene på hverandre og trykke bomullsprisen på et tidspunkt da deres motstandere kappes om å skru den i været. Det er altså plutselig blitt fred i selgernes hær. De står som én mann mot kjøperne, legger filosofisk armene over kors, og det ville ikke være grenser for deres krav hvis det ikke også hadde vært meget bestemte grenser for tilbudene fra de mest pågående og ivrige kjøpere.
Er altså tilbudet av en vare mindre enn etterspørselen etter denne varen, så finner det sted bare en svak eller slett ikke noen konkurranse mellom selgerne. I samme forhold som denne konkurransen minker, øker konkurransen mellom kjøperne. Resultatet blir en mer eller mindre betydelig stigning i vareprisene.
Det er en kjent sak at det omvendte tilfelle med omvendt resultat inntreffer oftere. Et betydelig overskudd av tilbud i forhold til etterspørselen, fortvilt konkurranse mellom selgerne, mangel på kjøpere, realisasjoner av varer til spottpris.
Men hva ligger i stigning og fall i prisene, hva ligger i høy pris, lav pris? Et sandkorn er høyt sett gjennom et mikroskop, og et tårn er lavt sammenliknet med et fjell. Og når prisen bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, hva bestemmer så forholdet mellom tilbud og etterspørsel?
La oss vende oss til den første den beste borger vi møter. Han vil ikke betenke seg et øyeblikk, men vil som en annen Alexander hogge over denne metafysiske knute med multiplikasjonstabellen. Hvis framstillingen av den varen som jeg selger, har kostet meg 100 mark, vil han si, og jeg får 110 mark ved å selge denne varen, i løpet av et år naturligvis - så er det en sunn, hederlig, pen fortjeneste. Men hvis jeg får 120, 130 mark, så er det en høy fortjeneste, og hvis jeg fikk hele 200 mark, så ville det være en uvanlig, en enorm fortjeneste. Hva bruker altså borgeren som mål for fortjenesten? Produksjonskostnadene for sin vare. Hvis han i bytte for denne varen får en mengde av andre varer som det har kostet mindre å framstille, så har han tapt. Hvis han i bytte for sin vare får en mengde av andre varer som det har kostet mer å framstille, så har han tjent. Og fortjenestens stigning eller fall beregner han etter den grad hans vares bytteverdi ligger over eller under null -produksjonskostnadene.
Vi har nå sett hvordan det skiftende forhold mellom tilbud og etterspørsel snart får prisene til å stige og snart til å falle, snart forårsaker høye og snart lave priser.
Hvis prisen på en vare stiger betydelig på grunn av manglende tilbud eller uforholdsmessig voksende etterspørsel, så må prisen på en annen vare nødvendigvis være sunket tilsvarende, for prisen på en vare uttrykker jo bare i penger det forhold andre varer byttes mot den i. Hvis f eks. prisen på en yard silketøy stiger fra fem mark til seks mark, så er prisen på sølv sunket i forhold til prisen på silketøy, og like ens er prisene
på alle andre varer som har beholdt sine gamle priser, sunket i forhold til silke. En må gi en større mengde av dem i bytte for å få samme mengde silkevarer.
Hva blir følgen av at prisen på en vare stiger? Store mengder kapital vil bli kastet inn i den blomstrende industrigren, og denne tilstrømning av kapital til den foretrukne industris område vil fortsette inntil den avkaster den vanlige profitt ener rettere, til prisen på dens produkter på grunn av overproduksjonen synker under produksjonskostnadene.
Omvendt: hvis prisen på en vare synker under densproduksjonskostnader, vil kapitalen trekke seg tilbake fra produksjonen av denne varen. Bortsett fra det tilfelle at en industrigren ikke mer er tidsmessig og derfor må gå til grunne, vil produksjonen av en slik vare, dvs. tilbudet av den, minke som følge av denne kapitalflukten inntil den svarer til etterspørselen og altså dens pris igjen er på høyde med produksjonskostnadene eller rettere, inntil tilbudet er sunket under etterspørselen,dvs. inntil dens pris igjen stiger over dens produksjonskostnader, for den kurante markedspris på en vare ligger alltid over eller under dens produksjonskostnader.
Vi ser hvordan kapitalen stadig vandrer ut og inn fra den ene industris område til den andres. Høye priser medfører en for sterk innvandring, og lave priser en for sterk utvandring.
Fra et annet synspunkt kunne vi vise hvordan ikke bare tilbudet, men også etterspørselen bestemmes av produksjonskostnadene. Men dette vil føre oss for langt bort fra vårt ern- ne.
Vi har nettopp sett hvordan svingningene i tilbud og etterspørsel stadig på nytt fører prisen på en vare tilbake til produksjonskostnadene. Rett nok ligger en vares virkelige pris alltid over eller under dens produksjonskostnader, men stigning og fall oppveier hverandre gjensidig, slik at innenfor et bestemt tidsrom når en regner sammen industriens ebbe og flod, vil varene bli byttet med hverandre i samsvar med deres produksjonskostnader og deres pris altså bestemmes av produksjonskostnadene.
Denne prisbestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene må ikke oppfattes i økonomenes betydning. Økonomene sier at varenes gjennomsnittspris er lik deres produksjonskostnader, at dette er en lov. Den anarkiske bevegelse som bevirker at stigningen oppveies av fallet og fallet av stigningen, ser de som noe tilfeldig. Med samme rett kunne en betrakte svingningene som lov og prisbestemmelsen på grunnlag av produksjonskostnadene som tilfeldighet, noe som også er gjort av andre økonomer. Men bare disse svingninger, som nærmere betraktet fører med seg de frykteligste ødeleggelser og likesom jordskjelv får det borgerlige samfunn til å ryste i sine grunnvoller - bare i løpet av disse svingninger blir prisene bestemt gjennom produksjonskostnadene. Denne uordens totale bevegelse er dens orden. Under forløpet av dette industrielle anarki, i denne kretsgang, opphever konkurransen så å si den ene ekstravaganse ved hjelp av den andre.Vi ser altså at en vares pris er bestemt av dens produksjonskostnader på den måten at de tider da prisen på denne varen stiger over produksjonskostnadene, blir utjevnet av de tider da den synker under produksjonskostnadene, og omvendt. Dette gjelder naturligvis ikke for et enkelt spesielt industriprodukt, men bare for hele industrigrener. Følgelig gjelder det heller ikke for den enkelte industriherre, men bare for hele klassen av industriherrer.
Prisens bestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene er lik prisbestemmelsen på grunnlag av den arbeidstid som er nødvendig for å framstille en vare, for produksjonskostnadene består 1. av råstoffer og slitasje på redskaper, dvs. industriprodukter hvis framstilling har kostet et visst antall arbeidsdager og som følgelig representerer en viss sum arbeidstid, og 2. av umiddelbart arbeid, som nettopp måles i tid.
Men de samme alminnelige lover som regulerer vareprisene i det hele, regulerer selvsagt også arbeidslønnen, prisen på arbeid.
Arbeidslønnen vil snart stige og snart falle etter forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og etter som konkurransen mellom kjøperne av arbeidskraft - kapitalistene - og selgerne av arbeidskraft - arbeiderne utvikler seg. Arbeidslønnens svingninger svarer i alminnelighet til svingningene i vareprisene. Men innenfor disse svingninger vil arbeidets pris være bestemt av produksjonskostnadene, av den arbeidstid som er nødvendig for å produsere denne varen arbeidskraften.
Hva er nå arbeidskraftens produksjonskostnader ?Det er de kostnader som kreves for å bevare arbeideren som arbeider og for å lære ham opp til arbeidet.
Jo mindre opplæringstid et arbeid derfor krever, dess lavere er arbeiderens produksjonskostnader og dess lavere er prisen på hans arbeid, hans arbeidslønn. I de industrigrener der det nesten ikke kreves noen læretid og der arbeiderens blotte legemlige eksistens er tilstrekkelig, innskrenker kostnadene som er nødvendige for å underholde ham, seg nesten bare til slike varer som er nødvendige for å holde ham i live og arbeidsdyktig. Prisen på hans arbeid vil derfor være bestemt av prisen på de nødvendige eksistensmidler.
Her spiller imidlertid også en annen omstendighet inn.Når fabrikanten regner ut sine produksjonskostnader og deretter fastsetter prisen på sine produkter, tar han slitasjen på arbeidsredskapene med i regnestykket. Hvis f. eks. en maskin koster ham 1000 mark og denne maskinen blir slitt ut på ti år, så legger han hvert år 100 mark til varens pris, slik at han når ti år er gått, kan erstatte den utslitte maskinen med en ny. På samme måte må en når en kalkulerer produksjonskostnadene for enkel arbeidskraft, ta med kostnaden av reproduksjonen, som setter arbeidsfolket i stand til å formere seg og erstatte utslitte arbeidere med nye. Slitasjen på arbeiderne blir altså tatt med i beregningen på samme måte som slitasjen på maskinene.
Produksjonskostnadene for enkel arbeidskraft består altså av kostnadene ved arbeiderens eksistens og forplantning. Prisen på disse eksistens- og reproduksjonskostnader utgjør arbeidslønnen. En således bestemt arbeidslønn kalles arbeidslønnens minimum. Dette minimum for arbeidslønnen gjelder - som varenes prisbestemmelse på grunnlag av produksjonskostnadene overhodet - ikke for det enkelte individ, men for arten. Enkelte arbeidere, millioner arbeidere får ikke nok til å kunne eksistere og føre slekten videre, men innenfor sine svingninger utlikne.s arbeidslønnenfor hele arbeiderklassen til dette minimum.
Nå da vi har fått greie på de mest alminnelige lover som regulerer arbeidslønnen likesom prisen på enhver annen vare, kan vi gå nærmere inn på vårt emne