I
Det gjaldt først og fremst å forfølge klassekampen i vår egen tids
historie og ved hjelp av det historiske materiale som allerede
foreligger og skapes på nytt hver dag, empirisk å påvise at med
undertrykkelsen av arbeiderklassen som februar og marS7 hadde ført
med seg, ble samtidig dens motstander beseiret - de borgerlige
republikanere i Frankrike og borger- og bondeklassene som bekjempet
den føydale absolutisme på hele det europeiske kontinent, at den
«honette republikks» seier i Frankrike samtidig var et fall for de
nasjoner som hadde svart på februarrevolusjonen med heroiske
uavhengighetskriger, og endelig at Europa med de revolusjonære
arbeideres nederlag atter var falt tilbake til sitt
gamle dobbelt-slaveri, det engelsk-russiske
slaveri. junikampen i Paris, Wiens fall,
tragikomedien i Berlin i november 1848; Polens,
ltalias og Ungarns fortvilte anstrengelser, Irlands
ut sultning til underkastelse - dette var de
hovedmornenter som karakteriserte den
europeiske klassekamp mellom borgerskapet og
arbeiderklassen og ved hvis hjelp vi påviste at
enhver revolusjonær reisning, om dens mål kan
synes oss å ligge aldri så langt borte fra
klassekampen, må mislykkes inntil den
revolusjonære klasse seirer, og at enhver sosial
reform vedblir å være en utopi inntil den
proletariske revolusjon og den føydale
kontrarevolusjon har krysset klinger i en
verdenskrig. I vår framstilling, som i
virkeligheten, var Belgia og Sveits tragikomiske
genrebilder som liknet karikaturer i det store
historiske tablå. Det ene er mønsterstaten for det
borgerlige monarki, den andre mønsterstaten for
den borgerlige republikk, og begge er stater som
Dette sikter til revolusjonen 23. og 24. februar 1848 i Paris, 13. mars i Wien og 18. mars i Berlin. Nærmere om revolusjonen i 1848 i «Klassekampene i Frankrike 1848-1850», «Louis Bonapartes attende brumaire» og «Revolusjon og kontrarevolusjon i Tyskland» av Marx. Red.
innbiller seg å være like uavhengige av klassekampen som av den
europeiske revolusjon.
Vi skal i tre store avsnitt framstille: 1) forholdet mellom
lønnsarbeid og kapital, arbeidernes slaveri, kapitalistenes
herredømme; 2) de borgerlige mellomklassers og den såkalte
bondestands uunngåelige undergang under det nåværende system;
3) den kommersielle undertrykkelse og utbytting av de borgerlige
klasser i de forskjellige europeiske nasjoner ved verdensmarkedets
despot England.
Vi skal prove å gjøre framstillingen så enkel og folkelig som mulig
og ikke forutsette selv de mest elementære begrep om politisk
økonomi, Vi ønsker å bli forstått av arbeiderne. Og dette så meget mer
som det i Tyskland rår den merkeligste uvitenhet og begrepsforvirring
om de enkleste økonomiske forhold, fra de patenterte forsvarere av
den bestående tilstand ned til de sosialistiske mirakelmakere og de
miskjente politiske genier som det oppsplittede Tyskland er enda
rikere på enn på landsfaderlige fyrster.
Altså tar vi for oss det første spørsmål: Hva er arbeidslønn ?
Hvordan bestemmes den ?
Hvis en spurte arbeiderne: «Hvor stor er din arbeidslønn?» så ville
den ene svare: «Jeg får en mark om dagen av min bursjoa», en annen:
«Jeg får to rnark» osv. Etter de forskjellige arbeidsgrener de tilhører,
ville de oppgi forskjellige pengesummer som de får av sine respektive
bursjoaer for å utføre et bestemt arbeid, f. eks. for å veve en yard
lerret eller sette et trykkark. Trass i deres forskjellige oppgaver ville
de alle sammen stemme over ens i ett punkt: arbeidslønnen er den
pengesum som kapitalisten betaler for en bestemt arbeidstid eller for
en bestemt arbeidsytelse.
Det synes derfor som om kapitalisten kjøper deres arbeid for
penger. De selger ham sitt arbeid for penger. Men dette er bare et
skinn. Det de i virkeligheten selger til kapitalisten for penger, er sin
arbeidskraft. Kapitalisten kjøper denne arbeidskraft for en dag, en
måned osv. Etter at han har kjøpt den, bruker han den idet han lar
arbeiderne arbeide den fastsatte tid. Med det
samme beløp som kapitalisten har kjøpt deres arbeidskraft, f eks.
to mark, kunne han ha kjøpt to pund sukker eller en bestemt mengde av
en hvilken som helst annen vare. De to mark som han kjøpte to pund
sukker for, er
prisen
på to pund sukker. De to mark som han kjøpte tolv
timers bruk av arbeidskraft for, er prisen på tolv timers arbeid.
Arbeidskraften er således en vare, i like høy grad som sukker er det.
Den første måles med klokka, og den andre med vekten.
Arbeiderne bytter sin vare, arbeidskraften, mot kapitalistens vare. mot penger, og dette byttet foregår i et bestemt forhold. Så og så mange penger mot så og så lang tids bruk av arbeidskraften. For tolv timers veving to mark. Og de to mark, representerer ikke de alle de andre varer som jeg kan kjøpe for to mark? Arbeideren har derfor faktisk byttet sin vare, arbeidskraften, med andre varer av alle slag, og i et bestemt forhold. Ved å gi ham to mark har kapitalisten gitt ham en bestemt mengde kjøtt, en bestemt mengde klær, brensel, lys osv. i bytte for hans arbeidsdag. De to mark uttrykker altså det forhold hvori arbeidskraften blir byttet med andre varer, bytteverdien av hans arbeidskraft. En vares bytteverdi; regnet i penger, er det som kalles dens pris. Arbeidslønn er altså bare et særskilt navn for arbeidskraftens pris, som en vanlig kaller arbeidets pris, for prisen på den særegne vare som bare eksisterer i form av menneskelig kjøtt og blod.
La oss ta en eller annen arbeider, f. eks. en vever. Kapitalisten forsyner ham med vevstol og garn. Veveren setter seg til arbeidet, og garnet blir til lerret. Kapitalisten overtar lerretet og selger det f. eks. for tjue mark. Er nå veverens arbeidslønn en andel i lerretet, i de tjue mark, i produktet av hans arbeid? På ingen måte. Lenge før lerretet er solgt, kanskje lenge før det er vevd ferdig, har veveren fått sin arbeidslønn. Kapitalisten betaler altså ikke denne lønnen med de penger som han kommer til å få for lerretet, men med penger som han har i reserve. Like så lite som vevstolen og garnet er veverens produkter, men levert ham av bursjoaen, like så lite er det tilfelle med de varer som han mottar i bytte for sin vare, arbeidskraften. Det er mulig at arbeidsgiveren slett ikke fant noen kjøper til sitt lerret. Det er mulig at han ikke engang kunne få så mye for det som han hadde gitt i lønn. Det er mulig at han selger det meget fordelaktig i forhold til veverlønnen. Alt det vedkommer ikke veveren. Kapitalisten kjøper veverens arbeidskraft med en del av sin disponible formue, sin kapital, på nøyaktig samme måte som han har kjøpt råstoffet - garnet - og arbeidsmidlet vevstolen - med en annen del av sin formue. Etter at han har gjort disse innkjøp, og de omfatter kjøpet av den arbeidskraft som er nødvendig for lerretsproduksjonen, produserer han utelukkende med råstoffer og arbeidsredskaper som tilhører ham. Til de siste hører nå også vår gode vever, som har like liten andel i produktet eller produktets pris som vevstolen har det.
Arbeidslønnen er altså ikke en andel som arbeideren har i den varen han har produsert. Arbeidslønnen er en del av de allerede tilstedeværende varer, for hvilke kapitalisten kjøper seg en bestemt mengde produktiv arbeidskraft.
Arbeidskraften er altså en vare som dens eier, lønnsarbeideren, selger til kapitalen. Hvorfor selger han den? For å leve.
Men arbeidet og bruken av arbeidskraftens er arbeiderens egen
livsvirksomhet, hans egen livsytring. Og denne livsvirksomhet selger
han til en annen person for å sikre seg de nødvendige eksistensmidler.
Hans livsvirksomhet er altså for ham bare et middel til å eksistere. Han
arbeider for å leve. Han regner ikke engang arbeidet for en del av sitt
liv' det er snarere et offer av hans liv. Det er en vare som han har
avhendet til en annen. Produktet av hans virksomhet er derfor heller
ikke formålet med hans virksomhet. Det han produserer til seg selv, er
ikke den silken han vever, ikke det gullet han henter opp av gruven, ikke
det palasset han bygger. Det han produserer til seg selv, er
arbeidslønnen, og silke, gull og palass oppløser seg for ham i en
bestemt mengde eksistensmidler, kanskje en bomullsjakke, noen
koppermynter og en kjellerleilighet. Og denne arbeideren, som i tolv
timer vever, spinner, borer, dreier, bygger, graver, bryter stein, bærer
bører osv. - betrakter han disse tolv timers veving, spinning, boring,
dreiing, bygging, graving og steinbryting som sin livsytring, som liv?
Tvert imot, livet begynner for ham der hvor denne virksomheten
opphører, ved bordet, i vertshuset og i sengen. De tolv timene arbeid
derimot har ingen mening for ham som veving, spinning, boring osv.,
men som innkomst, som gir ham adkomst til bordet, til vertshuset, til
sengen. Hvis silkeormen spant for å sikre sin eksistens som larve, ville
den være en fullkommen lønnsarbeider.
Arbeidskraften har ikke alltid vært en vare. Arbeidet har ikke alltid vært lønnsarbeid, dvs. fritt arbeid. Slaven solgte ikke sin arbeidskraft til slaveeieren, like så lite som oksen selger sine tjenester til bonden. Slaven med sin arbeidskraft er solgt til sin eier en gang for alle. Han er en vare som kan gå fra den ene eiers hånd til den andres. Han er selv en vare, men arbeidskraften er ikke hans vare. Den livegneselger bare en del av sin arbeidskraft. Det er ikke han som får lønn av jordeieren, det er tvert imot jordeieren som får en tributt av ham.
Den livegne hører med til jorden og avkaster jordens frukter til eieren. Den frie arbeider derimot selger seg selv, og han gjør det stykkevis. Han bortauksjonerer åtte, ti, tolv, femten timer av sitt liv, den ene dagen som den andre, til høystbydende, til eierne av råstoffene, arbeidsredskapene og eksistensmidlene, dvs. til kapitalisten. Arbeideren tilhører verken en eier eller jorden, men åtte, ti, tolv, femten timer av hans liv tilhører den som kjøper dem. Arbeideren forlater så ofte han vil den kapitalisten som han leier seg ut til, og kapitalisten avskjediger ham så ofte han finner for godt, så snart han ikke lenger har noen nytte eller ikke den ventede nytte av ham. Men arbeideren, hvis eneste ervervskilde er salget av arbeidskraften, kan ikke forlate hele klassen av kjøpere, dvs. kapitalistklassen, uten å gi avkall på sin eksistens. Han tilhører ikke den ene eller andre kapitalist, men kapitalistklassen, og det er hans egen sak å finne avsetning for seg selv, dvs. å finne en kjøper innenfor denne kapitalistklassen.
Før vi går nærmere inn på forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, vil vi i korthet framstille de alminnelige forhold som kommer i betraktning ved bestemmelsen av arbeidslønnen.
Arbeidslønnen er, som vi har sett, prisen på en bestemt vare, arbeidskraften. Arbeidslønnen bestemmes altså av de samme lover som bestemmer prisen på enhver annen vare. Spørsmålet er derfor: Hvordan bestemmes en vares pris?