Karl Marx

Lønnsarbeid og kapital


    Innledning av Friedrich Engels til den tyske utgaven av 1891


    Etterfølgende arbeid kom ut som en rekke lederartikler i «Neuc Rheinische Zeitung» fra og med 5. april 1849. Det bygger på de forelesningene som Marx i 1847 hadde holdt i den tyske arbeiderforeningen i Brussel. I trykt form ble det aldri annet enn et bruddstykke. Ordene ved slutten av nummer 269: «Fortsettelse følger» ble ikke oppfylt som følge av de hendinger' som den gang kom slag i slag: russernes innmarsj i Ungarn, opprørene i Dresden, Iserlohn, Elberfeld, Pfalz og Baden, som førte til at avisen selv ble forbudt (19. mai 1849). Manuskriptet til fortsettelsen er ikke blitt funnet blant Marx' etterlatte papirer.

    «Lønnsarbeid og kapital» er kommet ut i flere opplag som særtrykk i brosjyreform, siste gang i «Schweizerische Genossenschaftsbuchclruckerei»,2Hottingen-Ziirich. De hittil offentliggjorte utgaver har beholdt originalens nøyaktige ordlyd. Denne


    I «Neue Rheinische Zeitung» kom ut fra 1. juni 1848 til 19. mai 1949 i Køln. Sjefredaktør var Marx. I artikkelen «Marx og Neue Rheinische Zeitung», trykt i «Der Sozialdemokrat» i Zurich i 1884, har Engels skildret situasjonen den gang på følgende måte: «Opprøret i Dresden og Elberfelt var undertrykt, opprørerne i Iserlohn omringet, Rhinprovinsen og Westfalen var en skog av bajonetter som var bestemt til å marsjere mot Pfalz og Baden når underkuingen av de prøyssiske Rhinlandene var avsluttet. Først da vågde reaksjonen å gå løs på oss.» Red.

    2 På «sosialistiovens» tid var det tyske sosialdemokrati illegalt og derfor nødt til å la sin partilitteratur trykke i utlandet og få den smuglet inn i Tyskland. Red.

    nye utgave skal imidlertid utbres som propagandaskrift i ikke mindre enn 10 000 eksemplarer, og da måtte det spørsmål melde seg for meg om Marx selv under disse omstendigheter ville ha godkjent en uforandret gjengivelse av ordlyden.

    I førti-årene hadde Marx ennå ikke gjort ferdig sin kritikk av den politiske økonomi- Dette skjedde først mot slutten av femti-årene. De av hans skrifter som kom ut før første hefte av «Kritikk av den politiske økonomi» (1859), avviker derfor på enkelte punkter fra dem som er skrevet etter 1859. De inneholder uttrykk og hele setninger som sett ut fra de seinere skrifters standpunkt må synes uheldige og til og med uriktige. Nå sier det seg selv at i vanlige utgaver som er bestemt for det brede publikum, har også dette tidligere standpunkt sin plass som en del av forfatterens åndelige utvikling, og at både forfatter og publikum har en ubestridelig rett til uforandret gjengivelse av disse eldre skrifter. Og det ville ikke engang i drømme falt meg inn å forandre et ord i dem.

    En annen sak er det når den nye utgaven så godt som utelukkende er bestemt for propaganda blant arbeiderne. I så fall ville Marx utvilsomt brakt den nye framstillingen i samklang med sitt nye standpunkt. Og jeg er sikker på å handle i hans ånd når jeg i denne utgaven foretar de få endringer og tilføyelser som kreves for å nå dette mål på alle vesentlige punkter. jeg sier altså på forhånd til leseren: dette er ikke brosjyren som Marx skrev den i 1849, men tilnærmelsesvis slik som han ville ha skrevet den i 1891. Den virkelige tekst er dessuten utbredt i så mange eksemplarer at dette vil være tilstrekkelig inntil jeg kan gjenopptrykke den uforandret i en seinere samlet utgave.

    Mine endringer dreier seg alle om ett punkt. Ifølge originalen selger arbeideren sitt arbeid til kapitalisten for arbeidslønn. Etter den nåværende tekst selger han sin arbeidskraft. -Og for denne endringen skylder jeg en forklaring. En forklaring til arbeiderne slik at de kan se at det her ikke dreier seg om rent ordkløveri, men at det tvert imot dreier seg om et av de viktigste punkter i hele den politiske økonomi. En forklaring til borgerskapet, slik at det kan overbevise seg om hvor veldig overlegne de udannede arbeiderne, som en med letthet kan få til å forstå de vanskeligste økonomiske utredninger, er i forhold til våre hovmodige «dannede mennesker», for hvem slike innviklede spørsmål er og blir uløselige hele livet igjennom.

    Den klassiske politiske økonomi3 overtok fra den industrielle praksis fabrikantens gjengse forestilling om at han kjøper og betaler sine arbeideres arbeid. Denne forestillingen hadde vært helt tilstrekkelig for fabrikantens forretningsbehov, bokføring og priskalkyler. Men når den naivt ble overført til den politiske økonomi, forårsaket den her høyst besynderlige villfarelser og misforståelser.

    Økonomien iakttar den kjensgjerning at prisene på alle varer, deriblant også prisen på den varen den kaller «arbeid», stadig skifter, at de stiger og faller som følge av mangfoldige omstendigheter, som ofte ikke har noen som helst sammenheng med framstillingen av selve varen, slik at prisene som regel synes å være bestemt av den rene tilfeldighet. Så snart nå økonomien opptrådte som vitenskap,4 var det en av dens første oppgaver å søke den lov som skjulte seg bak denne tilfeldighet som tilsynelatende behersket vareprisene, den lov som i virkeligheten selv behersket denne tilfeldighet. Innenfor de stadig svingende, snart stigende og snart fallende varepriser, søkte den etter et fast, sentralt punkt som disse svingningene dreide seg om. Med andre ord: den gikk ut fra vareprisene for å søke etter vareverdien som den lov som kontrollerer prisene, den verdi hvormed alle prissvingninger kan forklares og som de alle i siste instans kan føres tilbake til.

    Den klassiske økonomi fant nå at en vares verdi bestemmes av det arbeid som er nedlagt i den, som er nødvendig for å framstille den. Med denne forklaringen slo den seg til tåls. Også vi kan foreløpig bli stående ved dette. Bare for å unngå misforståelser vil jeg minne om at denne forklaringen nå til dags er


    3 1 første bind av Kapitalen skriver Marx (1. kapittel): «... mener jeg med klassisk politisk økonomi all økonomi etter W. Petty (1623-1687) som studerer den indre sammenheng i de borgerlige produksjonsforhold i motsetning til vulgærøkonomien.»

    Den klassiske borgerlige politiske økonomi utviklet seg i takt med det oppstigende borgerskaps kamp mot føydalismen, for å skape og befeste kapitalistiske produksjonsforhold.

    De fremste representanter for den klassiske politiske økonomi i England var foruten W. Petty, Adam Smith (1723-1790) og Ricardo (1772-1823). Red.

    «Skjønt den politiske økonomi er oppstått i geniale hoder bort imot slutten av det 17. århundre, er den politiske økonomi i yngre forstand, i den positive utforming fysiokratene gå den, vesentlig et barn av det 18. århundre.» Engels i «Anti-Duhring.» Red.

    blitt fullstendig utilstrekkelig. Marx var den første som grundig undersøkte arbeidets verdiskapende egenskap, og derunder oppdaget han at ikke ethvert arbeid som tilsynelatende eller virkelig er nødvendig for å produsere en vare, under alle omstendigheter tilfører varen en verdimengde som svarer til den forbrukte arbeidsmengde. Når vi derfor i dag med økonomer som Ricardo kort og godt sier at en vares verdi bestemmes av det arbeid som er nødvendig for å framstille den, så underforstår vi hele tiden det forbehold Marx tok. Dette er tilstrekkelig her. Det videre kan en finne hos Marx i «Til kritikken av den politiske økonomi», 1859, og i første bind av «Kapitalen».5

    Men så snart økonomene brukte denne verdibestemmelsen ut fra arbeidet på varen «arbeid», kom de fra den ene motsigelse til den andre. Hvorledes bestemmes arbeidets verdi? Ved det nødvendige arbeid som det inneholder. Men hvor mye arbeid inneholder en arbeiders arbeid på en dag, en uke, en måned eller et år? En dags, en ukes, en måneds eller et års arbeid. Når arbeidet er målestokken for alle verdier, kan vi jo nettopp bare uttrykke «arbeidets verdi» i arbeid. Men vi vet absolutt ingenting om verdien av en times arbeid, om vi bare vet at den er hk en times arbeid. Dette bringer oss ikke en hårsbredd nærmere målet. Vi fortsetter stadig å gå i ring.

    Den klassiske økonomi prøvde derfor å gjøre det på en annen måte. Den sa: en vares verdi er lik dens produksjonskostnader. Men hva er arbeidets produksjonskostnader? For å svare på dette spørsmålet må økonomene øve litt vold mot logikken. Istedenfor å undersøke selve arbeidets produksjonskostnader, som dessverre ikke lar seg fastslå, tar de fatt på å undersøke arbeiderens produksjonskostnader. Og dem er det mulig å fastslå. De skifter etter tid og omstendigheter, men for en gitt samfunnstilstand, et gitt sted og en gitt produksjonsgren er de også gitt, i det minste innenfor nokså snevre grenser. Vi lever i dag under den kapitalistiske produksjons herredømme, der en stor og stadig økende befolkningsklasse bare kan leve om den mot arbeidslønn arbeider for dem som eier produksjonsmidlene: redskaper, maskiner, råstoffer og eksistensmidler. På grunnlag av denne produksjonsmåten består arbeiderens produksjonskostnader i den sum av livsfornødenheter - eller deres pris i penger - som er


    I En populær utgreiing av dette spørsmålet har Marx selv gitt i 1865 i foredraget «Lønn, pris og profitt». Det er med i denne samlingen. Red.

    nødvendig for å sette ham i stand til å arbeide, for å holde ham arbeidsdyktig og, når han på grunn av alderdom, sykdom eller død slutter å arbeide, å erstatte ham med en ny arbeider - altså for å reprodusere arbeiderklassen i tilstrekkelig antall. La oss gå ut fra at pengeprisen på disse livsfornødenheter i gjennomsnitt er tre mark om dagen.

    Vår arbeider får da en lønn på tre mark om dagen av den kapitalisten som beskjeftiger ham. For denne lønnen lar kapitalisten ham arbeide la oss si - tolv timer om dagen. Kapitalisten regner omtrent på følgende måte:

    La oss anta at vår arbeider - en maskinsmed - skal lage en maskin som han kan gjøre ferdig på en dag. Råstoffet - jern og messing i den nødvendige forarbeid.ede form - koster tjue mark. Dampmaskinens forbruk av kull, slitasjen på denne maskinen, på dreiebenken og de andre redskapene som vår arbeider bruker, representerer for en dag og beregnet på hans del i bruken av dem en mark. Arbeidslønnen for en dag er etter vår antakelse tre mark. Dette utgjør tilsammen 24 mark for vår maskindel. Men kapitalisten regner ut at han i gjennomsnitt vil få 27 mark av sine kunder, altså tre mark mer enn han har lagt ut.

    Hvorfra kommer nå disse tre mark som kapitalisten stikker i lomma? Etter den klassiske økonomis påstand blir varene i gjennomsnitt solgt for det de er verd, dvs. til priser som svarer til de nødvendige arbeidsmengder disse varene inneholder. Gjennomsnittsprisen på vår maskindel - 27 mark - skulle altså være lik dens verdi, dvs. lik det arbeid som er nedlagt i den. Men av disse 27 mark var 21 mark verdier som var til stede alle-' rede før maskinsmeden begynte å arbeide. 20 mark var anbrakt i råstoffet, en mark i kullene som brente opp under arbeidet, eller i maskiner og redskaper som ble brukt og derved redusert i sin yteevne med dette beløpet. Tilbake blir altså seks mark som er blitt tilført råstoffets verdi. Men disse seks mark kan etter våre økonomers egen antakelse bare skrive seg fra det arbeid som vår arbeider har tilført råstoffet. Hans arbeid i tolv timer har altså skapt en ny verdi på seks mark. Verdien av hans arbeid i tolv timer skulle altså være lik seks mark. Og dermed ville vi altså endelig ha oppdaget hva «arbeidets verdi» er.

    «Stopp nå litt!» roper vår maskinsmed. «Seks mark? Men jeg har bare fått tre mark. Min kapitalist sverger dyrt og hellig at verdien av mitt tolv timers arbeid bare er tre mark, og når jeg forlanger seks, så ler han av meg. Hvordan kan det henge sammen;»>

    Om vi tidligere var kommet inn i en forhekset sirkel med vår arbeidsverdi, så har vi nå riktig kjørt oss fast i en uløselig motsetning. Vi lette etter arbeidets verdi og fant mer enn vi kan bruke. For arbeideren er verdien av tolv timers arbeid tre mark, og for kapitalisten seks mark, hvorav han betaler arbeideren tre som lønn og selv stikker tre i lomma. På denne måten ville arbeidet ikke ha én, men to verdier, og til og med meget forskjellige verdier.

    Motsetningen blir enda mer fornuftsstridig så snart vi omgjør de i penger uttrykte verdier til arbeidstid. Med de tolv timers arbeid blir det skapt en verdi på seks mark. Altså i seks timer tre mark - den sum arbeideren får for tolv timers arbeid. For tolv timers arbeid får arbeideren som tilsvarende motverdi produktet av seks timers arbeid. Enten har arbeidet altså to verdier, hvorav den ene er dobbelt så stor som den andre, eller også er tolv lik seks. I begge tilfelle blir resultatet den rene meningsløshet.

    Vi kan snu og dreie det så mye vi vil, vi kommer likevel ikke ut av denne motsetningen så lenge vi taler om kjøp og salg av arbeid og om arbeidets verdi. Og slik gikk det også med økonomene. Den klassiske økonomis siste utløper, Ricardos skole, gikk for størstedelen til grunne på uløseligheten av denne motsetningen. Den- klassiske økonomi hadde kjørt seg fast i en blindgate. Mannen som fant veien ut av denne blindgaten, var Karl Marx.

    Det som økonomene hadde betraktet som «arbeidets» produksjonskostnader, var produksjonskostnadene, ikke for arbeidet, men for den levende arbeider selv. Og det denne arbeideren solgte til kapitalisten, var ikke sitt arbeid. «Så snart hans arbeid virkelig begynner,» sa Marx, «har det allerede opphørt å tilhøre ham og kan altså ikke mer selges av ham.» («Kapitalen», Hamburg 1890, Bd. 1, s. 499. Red.) Han kunne altså i høyden selge sitt framtidige arbeid, dvs. overta forpliktelsen til å utføre en bestemt arbeidsytelse i en bestemt tid. Men dermed selger han ikke arbeid (som jo først måtte utføres), men han stiller sin arbeidskraft til rådighet for kapitalisten, enten for en bestemt tid (ved daglønn) eller for å utføre en bestemt arbeidsytelse (ved akkordlønn): han leier ut eller selger sin arbeidskraft. Men denne

    arbeidskraften er vokst sammen med hans person og kan ikke skilles fra den. Dens produksjonskostnader faller derfor sammen med hans produksjonskostnader. Det som økonomene kalte arbeidets produksjonskostnader, er nettopp arbeiderens produksjonskostnader og dermed også arbeidskraftens. Og på denne måten kan vi også fra. arbeidskraftens produksjonskostnader komme tilbake til arbeidskraftens verdi og bestemme den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som kreves for å framstille en arbeidskraft av en bestemt kvalitet, slik Marx har gjort det i avsnittet om kjøp og salg av arbeidskraft. (Kapitalen, bind 1, 4. kapitel, 3.).

    Hva skjer nå etter at arbeideren har solgt sin arbeidskraft til kapitalisten, dvs. stilt den til rådighet mot en på forhånd avtalt lønn daglønn eller akkordlønn? Kapitalisten fører arbeideren inn i sitt verksted eller sin fabrikk, der en allerede finner alle de ting som er nødvendige for arbeidet - råstoffer, hjelpestoffer (kull, fargestoffer osv.), verktøy og maskiner. Her begynner arbeideren å slite. Hans daglønn kan, som ovenfor antatt, være tre mark - det spiller i denne sammenheng ingen rolle om han tjener dem som daglønn eller som akkordlønn. Vi forutsetter også her at arbeideren i løpet av tolv timer tilfører de forbrukte råstoffer en ny verdi på seks mark gjennom sitt arbeid, og at kapitalisten realiserer denne nye verdien ved å selge det ferdige stykke arbeid. Derav betaler han arbeideren hans tre mark og beholder selv de øvrige tre mark. Når nå arbeideren på tolv timer skaper en verdi av seks mark, må han på seks timer skape en verdi av tre mark. Følgelig har han allerede tilbakebetalt kapitalisten motverdien av de tre mark han har mottatt i arbeidslønn, etter at han har arbeidet i seks timer for ham. Etter seks timers arbeid er de kvitt, den ene skylder ikke den andre en rød øre.

    «Stopp litt!» roper nå kapitalisten. «Jeg har leid arbeideren for en hel dag, for tolv timer. Men seks timer er bare en halv dag. Vær så god, heng i til også de andre seks timene er gått - først da er vi kvitt.» Og arbeideren må virkelig rette seg etter sin «frivillig» inngåtte kontrakt, som forplikter ham til å arbeide tolv hele timer for et arbeidsprodukt som koster seks arbeidstimer.

    Ved akkordarbeid er det akkurat det samme. La oss anta at vår arbeider i løpet av tolv timer lager tolv stykker varer. Av dem koster hvert stykke to mark i råstoffer og slitasje og selges


    for to og en halv mark. Da vil kapitalisten, under samme forutsetninger som tidligere, gi arbeideren 25 pfennig pr. stykk: for tolv stykker blir det tre mark, som arbeideren bruker tolv timer til å tjene. For disse tolv stykker får kapitalisten 30 mark. Derfra går 24 mark for råstoff og slitasje, tilbake blir seks mark, av dem utbetaler han tre mark i arbeidslønn og stikker tre mark i lomma. Akkurat som ovenfor. Også her arbeider arbeideren seks timer for seg selv, dvs. som erstatning for sin lønn (i hver av de tolv timer en halv time), og seks timer for kapitalisten.

    Den vansken som de beste økonomer strandet på så lenge de gikk ut fra «arbeidets» verdi, forsvinner så snart vi isteden går ut fra «arbeidskraftens» verdi. I vårt nåværende kapitalistiske samfunn er arbeidskraften en vare som enhver annen, men likevel en ganske særskilt vare. Den har nemlig den merkelige egenskap at den er en verdiskapende kraft, en kilde til verdi, og ved riktig behandling en kilde til mer verdi enn den selv eier. På det nåværende stadium av produksjonen produserer den menneskelige arbeidskraft på en dag ikke bare en større verdi enn den selv eier og koster. Med hver ny vitenskapelig oppdagelse, med hver ny teknisk oppfinnelse stiger dens daglige produksjonsoverskudd over dens daglige kostnader, og derved forkortes altså den del av arbeidsdagen da arbeideren arbeider for å produsere erstatningen for sin daglønn, og på den andre siden forlenges altså den del av arbeidsdagen da han må forære kapitalisten sitt arbeid uten å få betalt for det.

    Og slik er den økonomiske tilstand i hele vårt nåværende samfunn: det er utelukkende den arbeidende klasse som produserer alle verdier. For verdi er bare et annet uttrykk for arbeid, det uttrykk hvormed en i vårt nåværende kapitalistiske samfunn betegner den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som er nedlagt i en bestemt vare. Men disse verdier som arbeiderne produserer, tilhører ikke arbeiderne. De tilhører dem som eier råstoffene maskinene, redskapene og de oppsamlede midler som tillater disse eiere å kjøpe arbeiderklassens arbeidskraft. Av hele den masse produkter som arbeiderklassen har frambrakt, får den bare en del til seg selv. Og som vi nettopp har sett, blir den andre delen, som kapitalistklassen beholder for seg og som den i høyden må dele med grunneierklassen, for hver ny oppfinnelse og oppdagelse stadig større, mens den delen som faller på arbeiderklassen (regnet etter antall hoder), enten bare øker meget

    langsomt og ubetydelig eller overhodet ikke, og under visse omstendigheter til og med kan minke.

    Men disse oppfinnelser og oppdagelser, som følger etter hverandre i stadig hurtigere tempo, denne menneskearbeidets produktivitet som øker fra dag til dag i tidligere uhørt målestokk, skaper til slutt en konflikt der det nåværende kapitalistiske samfunn må gå til grunne. På den ene siden er det umåtelige rikdommer og en overflod av produkter som avtakerne ikke er i stand til å mestre. På den andre siden er samfunnets store masse proletarisert, forvandlet til lønnsarbeidere og nettopp derved gjort uskikket til å tilegne seg denne overflod av produkter. Samfunnets spaltning i en liten, overmåte rik klasse og en stor eiendomsløs lønnsarbeiderklasse resulterer i et samfunn som kveles av sin egen overflod, mens det store flertall av dets medlemmer knapt eller slett ikke er beskyttet mot den ytterste nød. Denne tilstand blir mer og mer meningsløs og unødvendig for hver dag. Den må overvinnes, den kan overvinnes. En ny samfunnsordning er mulig, der den nåværende klasseforskjell er forsvunnet, og der også - kanskje etter en kort overgangsperiode som medfører visse savn, men som i hvert fall moralsk er meget nyttig - gjennom planmessig utnytting og videre utvikling av de allerede tilstedeværende veldige produktivkrefter og med lik arbeidsplikt, midlene til livsopphold og livsnytelse, til utdanning og utfoldelse av alle fysiske og åndelige evner vil stå til rådighet likt for alle samfunnsmedlemmer og i stadig økende overflod. Og at arbeiderne blir mer og mer besluttet på å tilkjempe seg denne nye samfunnsordning, det vil bli demonstrert på begge sider av Atlanteren i morgen 1. mai og søndag 3. mai.6


    London, 30. april 1891.


    8 De engelske fagforeningene feiret arbeiderklassens internasjonale kamp- og festdag på første søndag etter 1. mai, som i 1891 falt på 3. mai. Red.


    Innhold.

    Til litraturoversikten.

    Lønnsarbeid og kapital I