Forord til 2. bind av «Kapitalen»
Den kapitalistiske menneskehet har nå i atskillige århundrer produsert merverdi, og har også litt etter litt kommet så langt at den har gjort seg tanker om hvordan merverdien er oppstått. Den tidligste oppfatning var den som ga seg av den direkte handelspraksis: merverdien oppsto av et tillegg til produktets verdi. Denne mening var framherskende under merkantilismen, men allerede james Steuart var klar over at dersom det var slik det forholdt seg, måtte det den ene vant, nødvendigvis tapes av den andre. ' Men likevel går denne oppfatningen fremdeles igjen, særlig blant sosialister, men i den klassiske vitenskap ble den skjøvet ut av A. Smith.
Hos ham heter det, i «Om nasjonenes rikdom», 1. bok, kap. VI: «Så snart kapital (beholdning) er blitt opphopet på enkeltmenns hender, vil naturligvis enkelte av dem nytte den til å sette arbeidssomme folk i arbeid og levere dem råstoffer og livsfornødenheter, for ved å selge produktene av deres arbeid, eller ved det som deres arbeid har tilført råstoffenes verdi, å gjøre en profitt... Den verdi som arbeiderne tilfører råstoffene, oppløser seg her i to deler, den ene betaler arbeidernes lønn, den andre forleggerens profitt på hele det beløp han har skutt inn til råstoffer og arbeidslønn.» Og litt lenger ute: «Så snart et lands jordgrunn i sin helhet er blitt privateiendom, vil grunneierne gjerne - som andre - høste der de ikke har sådd, og krever grunnrente tilmed av det som jorda naturlig avler... Arbeideren...
må av del av det han har samlet sammen eller gi til grunneieren en produsert ved sitt arbeid. Denne delen, eller hva som er det samme: prisen på denne delen, utgjør grunnrenten.»Til dette har Marx følgende bemerkning i ... «Til kritikken av den politiske økonomien», s. 253: «A. Smith oppfatter altså merverdien, altså surplusarbeidet, det overskudd ut over det betalte arbeid som er utført og nedlagt i varen, altså arbeid ut over det arbeid som har fått sin ekvivalent i lønnen, som den allmenne kategori, slik at den egentlige profitt og grunnrenten bare er avgreninger av den.»
Videre sier A. Smith, 1. bok, kap. VIII: «Så snart jord og grunn er blitt privateiendom, krever grunneieren en andel av så å si alle produkter som arbeideren kan avle eller samle inn. Hans grunnrente utgjør første fradrag fra produktet av det arbeid som er anvendt på jorda. Men jordbrukeren har sjelden midler til å greie seg gjennom helt til innhøstingen er gjort. Hans underhold blir vanligvis forskottert ham av en oppdragsgivers - forpakterens - kapital (stock), og denne oppdragsgiveren har ingen interesse av å sysselsette ham om han ikke skulle dele produktet av hans arbeid med ham, eller ikke fikk sin kapital tilbake samt en profitt. Denne profitt utgjør et fradrag nummer to fra det arbeid som er anvendt på jorda. Produktet av så å si alt arbeid er underlagt det samme fradrag til profitt. I alle industrier må de fleste arbeiderne ha en arbeidsgiver til å forskottere dem med råstoff, arbeidslønn og underhold til arbeidet er fullført. Denne arbeidsgiver deler med dem produktet av deres arbeid, eller den verdi de tilfører de bearbeidede råstoffene, og denne andelen utgjør hans profitt.»
Marxbemerkertildette(manuskriptet«Tilkritikkenovs.s.256): «Her betegner altså A. Smith med tørre ord grunnrente og profitt på kapitalen som blott og bart fradrag fra arbeiderens produkt eller fra verdien av hans produkt, likt det arbeid han har tilført råstoffet. Men dette fradrag kan, slik A. Smith selv har forklart tidligere, bare utgjøre den del av arbeidet som arbeideren tilfører stoffene ut over det arbeidskvantum som bare betaler hans lønn, eller bare leverer en ekvivalent for hans lønn - altså av surplusarbeidet, av den ubetalte del av hans arbeid.»
«Hva som er kilden til kapitalistenes merverdi» og til på kjøpet grunneiernes, har altså allerede A. Smith kjent til. Marx vedgår dette oppriktig alt i 1861 ...
«Men likevel» fortsetter Marx, «har ikke Smith oppfattet merverdien som sådan som en egen kategori skilt fra de særegne former den får i profitt og grunnrente. Derfor er det hos ham, og enda mer hos Ricardo, mye feilgrep og mangler i undersøkelsen.» - Marx' merverdi derimot er den allmenne form for den verdisurn som eierne av produksjonsmidlene tilegner seg uten ekvivalent, og denne verdisummen spalter seg etter helt særegne lover som først Marx oppdaget, i de spesifikke, forvandlede formene profitt og grunnrente. Disse lovene utredes i bind III, og først der vil det framgå hvor mange mellomledd som må til for å komme over fra å forstå merverdien allment til å forstå dens forvandling i profitt og grunnrente, altså til å forstå lovene for fordelingen av merverdien mellom kapitalistene innbyrdes.
Ricardo går allerede betydelig lenger enn A. Smith. Han grunner sin oppfatning av merverdien på en ny verditeori, som riktig nok var der i kimeform alt hos A. Smith, men som nesten alltid ble glemt igjen under selve utarbeidelsen, en verditeori som er blitt utgangspunktet for hele den økonomiske vitenskap siden. Ut fra bestemmelsen av vareverdien ved den arbeidsmengde som er realisert i varen utleder han fordelingen av det verdikvantum som er tilført råstoffene ved arbeidet, mellom arbeidere og kapitalister, oppdelingen av det i arbeidslønn og profitt (dvs. her merverdi). Han påviser at verdien av varen forblir den samme hvordan enn forholdet mellom disse to delene veksler, en lov han lar gjelde bare få unntak fra. Han fastslår tilmed noen hovedlover for vekselforholdet mellom arbeidslønn og merverdi (oppfattet i form av profitt), selv om det er altfor allment oppfattet, (Marx: «Kapitalen», bind 1, kap. XV, 1) (s. 545-549) og påviser at grunnrenten under visse omstendigheter er et overskudd ut over profitten. - - ... På s. 617 i første bind av «Kapitalen» er det sitert: «The possessors of surplus produce or capital» (eierne av merprodukt eller kapital) fra et skrift som heter «The Source and Remedy of the National Difficulties, A Letter to Lord John Russel», London 1821. 1 dette skriftet, hvis betydning bare det ene uttrykket: surplus produce or capital (merprodukt eller kapital) burde vendt oppmerksomheten imot, og som er en pamflett på 40 sider, reddet fra glemselen av Marx, heter det:
«Hva som enn kan tilfalle kapitalisten» (fra kapitalistens standpunkt) «så kan han aldri tilegne seg mer enn arbeiderens merarbeid (surplus labour), for arbeideren må leve.» (S. 23.) Men hvordan arbeideren lever og følgelig hvor stort det merarbeid som kapitalisten tilegner seg kan være, er svært relativt. I fall kapitalen ikke avtar i verdi i samme forhold som den øker i masse, vil kapitalisten presse ut av arbeiderens produkt pr. arbeidstime ut over det minimum som skal til for at arbeideren kan leve... kapitalisten kan til sjuende og sist si til arbeideren: du skal ikke ete brød, for det går an å leve av turnips og poteter, det er dit vi er kommet.» (s. 24). «Når arbeideren kan bringes dithen at han lever på poteter istedenfor brød, da er det ubestridelig et faktum at det kan plyndres mer ut av hans arbeid, dvs. om han for å leve på brød måtte få beholde mandagens og tirsdagens arbeid til eget behov for å oppholde livet for seg og familien, så vil han på potetnæring bare beholde halvparten av mandagen til eget behov, og den andre halvparten av mandagen og hele tirsdagen blir fri
.gjort enten til fordel for staten eller for kapitalistene».» (s. 26). «Det innrømmes (it is admitted) at de renter' som betales til kapitalistene, enten det er i form av grunnrente, pengerente eller forretningsprofitt, må betales av andres arbeid.» -
Til dette bemerker Marx (i manuskriptet «Til kritikken osv.», s.
852): «Denne nesten ukjente pamflett - som kom ut på den tiden da
den «fantastiske lappeskomaker» MacCulloch begynte å la høre fra seg
betydde et vesentlig framsteg ut over Ricardo. Pamfletten benevner
rett ut merverdien eller «profitten», som Ricardo kaller den (ofte også
merprodukt, surplus produce) eller rente (Zins), som det lyder hos
pamflettforfatteren: surplus labour, merarbeid, det arbeid som
arbeideren yter gratis, som han yter ut over den arbeidsmengde som
går med til å erstatte verdien av hans arbeidskraft, altså produserer en
ekvivalent for sin lønn. Like så viktig som det var å oppløse verdien i
arbeid, like viktig var det å oppløse merverdien (surplus value), som
står fram som et mer produkt (surplus product) i merarbeid (surplus
labour). Dette sier i virkeligheten allerede A. Smith, og i . Ricardos
resonnement er det et hovedmoment. Men hos dem er det ingensteds
i absolutt form og fiksert.» Så heter det videre, på
s. 859 i manuskriptet: «Forøvrig sitter forfatteren fast i de
økonomiske kategoriene slik han forefinner dem. På samme måten
som Ricardos forveksling av merverdi og profitt fører til plagsomme
motsigelser, oppstår hos ham samme elendigheten ved at han døper
merverdien med navnet «Kapitalinteressen».2
Riktignok er han Ricardo overlegen ved at han for det første reduserer all merverdi på merarbeid, og - når han kaller merverdien «Kapitalinteressen» - samtidig framhever at han med «interest of capital» (Kapitalzins) (rente på kapital. Red.) mener merarbeidets allmenne form, til forskjell fra dets spesifikke former grunnrente, pengerente og forretningsprofitt. Men han bruker atter navnet på en av disse spesifikke formene, <interest», «Zins» (rente. Red.) som betegnelsen på den allmenne form. Og dette er nok til at han igjen havner tilbake i et økonomisk vrøvlespråk («slang» står det i manuskriptet).
Men hva er så det nye Marx har kommet med om merverdien? Hva kommer det av at Marx' merverditeori har slått ned som lyn fra klar himmel, og det i alle siviliserte land ' mens alle hans sosialistiske forgjengeres teorier... fløt ut i løse luften uten virkning ? .....
Eksistensen av den produkt-verdidel vi nå kaller merverdien, var fastslått lenge før Marx, dessuten var det uttalt mer eller mindre klart hva den besto av, nemlig av det arbeidsprodukt som den tilegnende part ikke har betalt noen ekvivalent for. Men videre kom man ikke. Noen de klassiske borgerlige økonomene - kom aldri lenger enn til å undersøke størrelsesforholdet som arbeidsproduktet deles i mellom arbeideren og eieren av produksjonsmidlene. De andre - sosialistene fant denne delingen urettferdig og var på jakt etter utopiske midler til å bortskaffe urettferden. Begge forble bundet innenfor de økonomiske kategoriene slik de hadde forefunnet dem. Da kom Marx, og opptrådte stikk i strid med sine forgjengere.
om arbeidslønnen som vi har, og ga for første gang grunndragene i den kapitalistiske akkumulasjons historie og en framstilling av dens historiske tendens.
Den ricardoske skole gikk fallitt på merverdien bortimot 1830. Det den ikke greide å løse, ble for alvor helt uløselig for dens etterkommer, vulgærøkonomien. De punktene den kjørte på grunn mot, var disse:
For det første: Arbeidet er målestokken for verdien. Men nå har det levende arbeid i bytte med kapitalen en lavere verdi enn det tidligere nedlagte (vergegenståndlichte) arbeid, som det byttes mot. Arbeidslønnen, verdien av en bestemt mengde levende arbeid, er alltid mindre enn verdien av det produkt som frambringes av den selvsamme mengde levende arbeid, eller som det framtrer i. Slik stilt er spørsmålet i virkeligheten uløselig. Riktig stilt er det hos Marx, og dermed besvart. Det er ikke arbeidet som har en verdi. Som verdiskapende virksomhet kan det like så lite ha en særskilt verdi som tyngden kan ha en egen vekt, varmen en særskilt temperatur, elektrisiteten en bestemt strømstyrke. Det er ikke arbeidet som kjøpes og selges som vare, men arbeidskraften. I og med at arbeidskraften blir en vare, retter dens verdi seg etter det arbeid - i form av et samfunnsmessig produkt - som er nedlagt i arbeidskraften, den er lik det samfunnsmessig nødvendige arbeid som skal til for å produsere og reprodusere arbeidskraften. Kjøpet og salget av arbeidskraften ut fra denne dens verdi motsier altså på ingen måte den økonomiske verdiloven.
For det annet. Ifølge Ricardos verdilov produserer to kapitaler, som anvender like mye og like høyt betalt levende arbeid, når alle andre omstendigheter forutsettes like, i løpet av samme tidsrom produkter av lik verdi og likeledes merverdi og profitt av lik størrelse. Anvender de ulike mengder levende arbeid, så kan de ikke produsere merverdi eller som ricardianerne sier: profitt av lik størrelse. Nå er imidlertid det motsatte tilfelle. I virkeligheten produserer like store kapitaler, uansett hvor mye eller lite levende arbeid de anvender, i samme tidsrom gjennomsnittlig like stor profitt. Her ligger altså noe som er i motstrid med verdiloven, som var åpenbart allerede for Ricardo og som heller ikke hans elever var i stand til å løse. . . . Denne motsetningen hadde Marx løst allerede i manuskriptet «Til
kritikken osv.», løsningen foreligger etter opplegget til «Kapitalen» i bind III Det vil enda ta måneder før det kommer ut. De økonomer som altså i RodbertuS3 har oppdaget den hemmelige kilden og en overlegen forgjenger til Marx, har her en anledning til å vise hva Rodbertus' økonomi duger til. Hvis de greier å påvise hvordan en lik gjennomsnittsprofittrate kan dannes og må dannes ikke bare uten å støte an mot verdiloven, men snarere på grunnlag av den, da skal vi tales videre ved. I mellomtiden må de vennligst skynde seg. De glimrende undersøkelsene i dette bind II og de helt nye resultatene det bringer på hittil nesten ubetrådte områder, er bare preludier til innholdet i bind III, hvor sluttresultatene av Marx' framstilling av den samfunnsmessige reproduksjonsprosessen på kapitalistisk grunnlag utvikles. Når denne boken er kommet ut, vil det være lite snakk lenger om økonomen Rodbertus.
Annet og tredje bind av «Kapitalen» skulle - som Marx ofte sa til meg - tilegnes hans hustru.
' Rodbertus-Jagetzow, Karl (1805-1875), tysk økonom, «stats»-sosialist. Hans teorier spilte en viss rolle i tyske sosialistkretser på den tiden, og i det foreliggende forord har Engels en god del polemikk mot Rodbertus> teorier. Dette er sløyfet her, fordi det kunne synes å tynge unødig. En nokså utførlig kritikk av Rodhertus fins videre i Engels' forord til den tyske oversettelsen av Marx: «Misére de la Philosophie» (Filosofiens elendighet). Rodbertus var godseier i Pommern. Hans teorier om grunnrenten er preget av dette. Og Marx sa om ham at han «aner forskjellen mellom merverdien og dens spesielle former... men han skyter ved siden av det riktige, fordi det hos ham alt i utgangspunktet dreier seg om å tyde et bestemt fenomen, grunnrenten, og ikke om å finne fram til den allmenne lov.» Red.
Karl Marx:Lønnsarbeid og kapital