a) Resolusjon om fagforeningene
A. Fagforeningmes fortid. Kapital er konsentrert samfunnsmessig makt, mens arbeideren bare rår over sin arbeidskraft. Avtalen mellom kapital og arbeid kan derfor aldri hvile på rettferdige vilkår, ikke engang slik det menes ut fra et samfunn som stiller opp eie av de materielle livsfornødenheter og produksjonsmidler på den ene siden og de levende produktivkreftene på den andre siden.
Den eneste samfunnsmessige makt arbeiderne har på sin side er den masse de utgjør. Men massens makt brytes av uenighet. Splittelsen mellom arbeiderne skriver seg fra og opprettholdes av konkurransen mellom dem innbyrdes- og den er uunngåelig. Fagforeningene oppsto til å begynne med som spontane forsøk fra arbeidernes side på å fjerne eller i det minste å begrense denne konkurransen, for å tilkjempe seg kontraktsvilkår som i det minste kunne gi dem en stilling som lå over de rene slavenes.
Fagforeningenes nærmeste mål innskrenket seg derfor til dagens krav, til midler med sikte på å avverge kapitalens uopphørlige overgrep, kort sagt: til spørsmål som gjaldt lønnen og arbeidstiden. Denne virksomhet av fagforeningene er ikke bare berettiget, den er også nødvendig. Man kan ikke unnvære den, så lenge vi har med den nåværende produksjonsmåten å gjøre. Tvertimot må den bli alminnelig utbredt ved at det opprettes
fagforeninger og sammenslutninger av fagforeninger i aue land. På den annen side er fagforeningene uten at de er seg det bevisst, blitt brennpunkter i arbeiderklassens organisering, på samme måten som bykommunene og andre lignende sammenslutninger i middelalderen var blitt det for borgerskapet. Så sant fagforeningene er helt nødvendige i den daglige småkrigen mellom kapital og arbeid, er de enda langt viktigere som organiserte midler til å oppheve selve lønnsarbeidsystemet.
B. Fagforeningene i nåtiden. Fagforeningene har fram til nå alt for ensidig hatt for øye de lokale og aktuelle kampene mot kapitalen. De har ennå ikke fullt ut forstått den kraft de har å sette inn mot lønnsslave-systemet og den nåværende produksjonsmåte. De har derfor holdt seg altfor sterkt på avstand fra allmenne sosiale og politiske bevegelser. Men i det siste synes de i viss monn å våkne til bevissthet om sin store historiske oppgave, noe man kan slutte av f. eks. deres deltakelse i dagens politiske bevegelse i England, av den høyere oppfatning av sin funksjon i De forente stater, og av følgende vedtak som den siste store konferanse av representanter for fagforeningsfolk har fattet i Sheffield:
«Denne konferanse er helt ut enig i de bestrebelser som Den internasjonale assosiasjon legger for dagen med å forene arbeiderne i alle land til et samlet broderforbund, og vil inntrengende anbefale de forskjellige sammenslutninger som er representert på konferansen, å bli medlem av denne organisasjon, i overbevisningen om at den er nødvendig for alle arbeidendes framsteg og velstand.»
C. Fagforeningenes framtid. Ved siden av sine opprinnelige målsettinger må fagforeningene nå lære å handle bevisst som brennpunkter for arbeiderklassens organisering, til beste for den store sak som gjelder deres frigjøring. De må støtte enhver sosial og politisk bevegelse som tar sikte på dette mål. Ved at de betrakter seg selv som forkjempere og talsmenn for hele klassen og handler ut fra det, da må det lykkes for dem å trekke til seg de som står utenfor fagforeningen. De må omsorgsfullt ta seg av interessene til de dårligst betalte lag av arbeiderne, for eksempel landarbeiderne, som er blitt berøvet sin motstandskraft på grunn av særlig ugunstige omstendigheter. De må
overbevise hele verden om at deres bestrebelser - så langt fra å være trangbrystet og egoistiske - har de nedtrykte massenes frigjøring som sitt mål.
b) Utdrag av en resolusjon om den politiske aksjon som Marx skrev utkastet til, og som ble vedtatt på Den internasjonale arbeiderassosiasjons London-konferanse, september 1871 (sm-lign. den likeløpende resolusjon på Haag-kongressen i september 1872).
«I betraktning av at proletariatet som klasse bare kan gjøre seg gjeldende mot de besittende klassenes kollektive makt så sant det konstituerer seg som politisk parti, og stiller seg opp imot alle de besittende klassers gamle partidannelser; at denne konstituering av proletariatet som politisk parti er ufrakommelig for å trygge seieren for den sosiale revolusjon og dens endelige mål - å avskaffe klassene; at den sammenslutning av arbeidernes krefter som de allerede har vunnet fram til gjennom de økonomiske kampene, må være en hevstang også for massen av denne klassen i dens kamp mot sine utbytteres politiske makt; i betraktning av dette oppfordrer konferansen medlemmene av Internasjonalen å holde seg i minnet at i arbeiderklassens kampsituasjon er deres økonomiske og politiske aktivitet uatskillelig sammenknyttet.»