Sosiale klasser - nødvendige og ovefflødige


    Det er ofte blitt spurt om i hvilken grad de forskjellige klasser i samfunnet er nyttige eller tilmed nødvendige. Og svaret ble naturligvis forskjellig for hver forskjellig historisk epoke det var tale om. Det var uten tvil en tid da et jordaristokrati var et uunngåelig og nødvendig element i samfunnet. Men det er nå svært lenge siden. Så var det en tid da en kapitalistisk middelklasse - et bursjoasi som franskmennene kaller det - oppsto like så uunngåelig og nødvendig, de kjempet mot jordaristokratiet, brøt dets politiske makt og vant i sin tur økonomisk og politisk overherredømme. Men helt fra den tiden det først oppsto klasser, har det aldri vært noen tid da samfunnet kunne greie seg uten en arbeidende klasse. Navnet på denne klassen og dens sosiale status har forandret seg - den livegne kom istedenfor slaven, for i sin tid å bli avløst av den frie arbeidsmann fri for arbeidsplikt, men også fri for annen jordisk eiendom enn sin egen arbeidskraft. Men saken er klar: samme hvilke forandringer som fant sted i de øvre, ikke-produserende rekker i samfunnet, kunne det ikke eksistere uten en klasse av produsenter. En slik klasse er altså nødvendig under alle omstendigheter - enda den tid vil komme da den ikke lenger vil være en klasse, men vil omfatte hele samfunnet.

    Nåvel - hvor nødvendig er det at hver av de tre klassene eksisterer nå for tiden? jordaristokratiet, er, mildest talt, økonomisk unyttig i England, og i Irland og Skottland er det blitt en regelrett plage fordi det avfolker landet. Den eneste fortjeneste de irske og skotske godseierne kan gjøre krav på er at de sender folk i emigrasjon over havet eller tvinger dem inn i et svelteliv, og erstatter dem med sauer eller jaktvilt. Når nå konkurransen fra amerikanske grønnsaker og kjøtt får utviklet seg litt mer, vil det engelske jordaristokratiet måtte gjøre det de også, i det minste de av dem som har råd til det fordi de har store byeiendommer å falle tilbake på. Resten av dem vil konkurransen fra de amerikanske matvarene snart befri oss for. Og det skal bli godt å bli kvitt dem - for deres politiske virksomhet både i Over- og Underhuset er en sann landeplage.

    Men hva med den kapitalistiske middelklassen - den opp lyste og liberale klassen som grunnet det britiske koloniriket og etablerte britisk frihet?. Den klassen som reformerte parlamentet i 18311, opphevet kornlovene og reduserte den ene avgiften etter den andre? Den klassen som reiste og fremdeles leder de veldige fabrikkene, den kjempemessige handelsflåten, det stadig økende jernbanenettet i England? Naturligvis må denne klassen være minst like nødvendig som arbeiderklassen som den leder og fører fra framsteg til framsteg.

    Nå har den kapitalistiske middelklassens økonomiske funksjon faktisk vært å skape det moderne system med dampkraftfabrikker og dampkraft-kommunikasjoner, og å knuse enhver økonomisk og politisk hindring som sinket eller hindret utviklingen av dette systemet. Uten tvil var den kapitalistiske middelklassen en nødvendig klasse så lenge den~ slik omstendig" hetene var, utøvde denne funksjon. Men er den det fremdeles? Fortsetter den å fylle sin vesentlige funksjon med å lede og utvide samfunnsproduksjonen til fordel for det store flertall i samfunnet? La oss se på saken.

    Om vi først tar sambandsmidlene, finner vi at telegrafen er på regjeringens hånd. jernbanene og en stor del av båtene i oversjøisk skipsfart eies ikke av individuelle kapitalister som leder sin egen forretning, men av aksjeselskaper som ledes av betalte funksjonærer, av tjenere som i virkeligheten står i en stilling som overordnede, bedre betalte arbeidere. Og når det gjelder direktørene og aksjeeierne, så vet begge parter at jo mindre de førstnevnte blander seg inn i den daglige ledelse, og de sistnevnte i tilsynet, dess bedre for bedriften. En løs og for det meste overflatisk kontroll er faktisk det meste som er overlatt eierne. Vi ser altså at i virkeligheten har ikke de kapitalistiske eierne av disse veldige foretakene noen annen funksjon for sitt vedkommende enn å heve det halvårlige utbytte på sine aksjebrev. Kapitalistens sosiale funksjon er her overført til underordnede lønnsmottakere, men de fortsetter i form av dividende å stikke i lommen betalingen for funksjoner som de har opphørt å fylle.


    1 Det dreier seg. her om den valgreformen som vedtatt 1831-32. Reformen var rettet mot jordeiernes og finansaristokratiets politiske monopolstilling og åpnet parlamentet for industriborgerskapet. Proletariatet og småborgerskapet, som var de sterkeste krefter i kampen for denne reformen, ble bedratt av det liberale borgerskapet og fikk ikke stemme- og valgrett.

    Men kapitalisten som er tvunget til å «trekke seg» fra ledelsen av disse store bedriftene fordi de er blitt for omfattende, beholder fremdeles en annen funksjon. Og det er å spekulere på børsen med aksjene sine. I mangel av bedre sysselsetting spiller våre «retirerte» eller i virkeligheten overflødiggjorte kapitalister av hjertens lyst i dette mammons tempel. De går dit i den uttrykkelige hensikt å fylle lommene med penger som de gir skinn av å tjene, enda de sier at opphavet til all eiendom er arbeid og sparing - opphavet kanskje, men ikke målet. Hvilket hykleri er det ikke å stenge små spillebuler med makt, når vårt kapitalistiske samfunn ikke kan være uten en gigantisk spillebule, der millioner på millioner tapes og vinnes, for selve de som er sentrum i samfunnet! Og her er minsanten eksistensen av den «retirerte» aksjeeierkapitalist ikke bare overflødig, men bent fram en belastning.

    Det som gjelder for jernbanene og dampskipsfarten, begynner også for hver dag å gjøre seg mer og mer gjeldende for store industri- og handelsbedrifter. «Floating» - omdannelse av store private konsern til aksjeselskaper har hørt til dagens orden i vel ti år nå. Helt fra de store sentrale varehusene i Manchester til jernverkene og kullgruvene i Wales og i nord og fabrikkene i Lancashire - alt er blitt, eller blir gjort til aksjeselskaper. I hele Oldham fins det nesten ikke en bomullsfabrikk igjen på individuelle hender, - ja, selv detaljkjøpmannen fortrenges mer og mer av «kooperative magasiner», hvorav de fleste er kooperative bare i navnet - men mer om det en annen gang. Vi ser altså at selve det kapitalistiske produksjonssystemets utvikling fører til at kapitalisten fortrenges like mye som håndveveren. Likevel med den forskjell at håndveveren er dømt til en langsom død av sult, den overfløddiggjorte kapitalist til en langsom død av overernæring. De ligner hverandre i det stykket at ingen av dem vet hva han skal gjøre med seg selv.

    Dette blir så resultatet: den økonomiske utvikling av samfunnet slik det er i dag tenderer mer og mer i retning av å konsentrere, sosialisere produksjonen i veldige forretningsforetak som ikke lenger kan ledes av enkelt-kapitalister. Alt skvalderet om «mesterens våkne øye» og de velsignelser det er i stand til å avstedkomme, blir det rene vås så snart et foretak når en viss

    størrelse. Tenk Dem «mesterens våkne øye» på London og North Western-jernbanenl Men det som mesteren ikke greier, det kan arbeideren, den lønnede funksjonæren i selskapet gjøre - og det dyktig!

    Kapitalisten kan således ikke lenger gjøre krav på profitt som lønn for overoppsyn», for han har ikke overoppsyn med noen ting. La oss huske det når kapitalens forsvarere dundrer denne hule frasen inn i ørene på oss.

    Men vi forsøkte å påvise, i nummeret for forrige uke2, at kapitalistklassen også har mistet evnen til å lede det veldige produksjonssystemet her i landet, at de på den ene siden har utvidet produksjonen slik at den periodisk overflømmer markedene med varer, og på den annen side blir mer og mer ute av stand til å holde stand mot konkurransen fra utlandet. Vi finner altså at ikke bare kan vi greie oss svært godt uten innblanding av kapitalistklassen i de store industrigrenene i landet, men at denne innblandingen også blir mer og mer en pest.

    Vi sier igjen til dem: «Tre avl Gi arbeiderklassen sjansen til å sørge for et omskifte.»




    2 Denne artikkelen er ikke tatt med i dette utvalget. Red.
    Innhold.

    Til litraturoversikten.

    Resolusjoner:Vedtatt av Den internasjonale arbeiderassosiasjon