En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk? Men hva er så en rimelig dagslønn, og hva et rimelig dagsverk? Hvordan betinges de av de lover som bestemmer det moderne samfunns liv og utvikling? Skal vi finne et svar på dette spørsmål, da må vi ikke bygge på vitenskapen om moralen eller om rett og likhet, heller ikke på noen som helst sentimentale følelser om humanitet, rettferd eller engang velgjørenhet. Det som moralsk et rett og rimelig, ja selv det som etter loven er rett og rimelig, kan være langt fra det som sosialt er rett og rimelig. Det som er sosialt rett og rimelig, og det motsatte, det avgjøres av én vitenskap og av den alene, nemlig den vitenskap som beskjeftiger seg med de materielle kjensgjerninger innenfor produksjonen og varebyttet, den vitenskap som heter politisk økonomi.
Hva er det nå som ifølge den politiske økonomi kalles en rimelig dagslønn og et rimelig dagsverk? Rett og slett det lønnsnivå for en dags arbeid, den varighet og intensitet i en dags arbeid som bestemmes av arbeidskjøpernes og arbeidernes konkurranse på det frie marked. Og hva er de, når de betinges på denne måten?
I Opphevelsen av de såkalte «Combination Laws», som satte forbud mot enhver form for organisering av arbeiderne, og forbød all aktivitet fra arbeidernes side. Den loven om arbeidersammenslutninger som kom året etter, la også svære hindringer i veien for fagforeningenes virksomhet.
En rimelig dagslønn er under normale omstendigheter den sum som kreves for å skaffe arbeideren de livsfornødenheter han trenger i samsvar med de gjennomsnittlige livskårene i hans miljø og i det landet han bor - som han trenger for å opprettholde arbeidsdyktigheten og oppdra barn. Det virkelige lønnsnivå kan alt etter svingningene i forretningslivet av og til ligge over, av og til under dette mål, dog slik at dette mål danner gjennomsnittet av alle svingninger under forhold der faktorene er tilpasset hverandre.
Et rimelig dagsverk er den lengde på arbeidsdagen og den faktiske arbeidsintensitet som i løpet av en dag forbruker arbeiderens fulle arbeidskraft uten å minske hans dyktighet til å yte den samme arbeidsmengde også den neste dag og de følgende dager.
Denne transaksjon kan en beskrive slik: Arbeideren gir kapitalisten sin fulle arbeidskraft for en dag - dvs. så mye som han kan gi uten å gjøre det umulig at samme transaksjon fortsetter uavbrutt. I bytte får han nettopp så mye og ikke mer av eksistensmidler enn det som trengs for å muliggjøre at den samme handel gjentar seg hver dag. Arbeideren gir det maksimum og kapitalisten det minimum som tillates av selve handelstransaksjonens natur. Det er en ytterst merkelig slags rett og rimelighet.
Men la oss trenge noe dypere inn i saken. I samme mål som ifølge de politiske økonomer lønn og arbeidstid bestemmes av konkurransen, synes rett og rimelighet å kreve at begge sider har de samme rimelige sjanser og like vilkår. Men det er ikke tilfelle. Når kapitalisten ikke kan bli enig med arbeideren, har han råd til å vente og leve av sin kapital. Arbeideren kan ikke det. Han har bare sin lønn å leve av og må derfor ta imot arbeid på det tidspunkt, på det sted og på de vilkår han kan få det. Arbeideren har ingen rimelige sjanser. Sulten er et fryktelig faktum i hans disfavør. Og likevel er dette ifølge kapitalistklassens politiske økonomi toppen på rett og rimelighet.
Men dette er ennå det minste. Anvendelsen av mekanisk kraft og av maskiner i nye industrier og utbredelsen og den stadige forbedring av maskinene i industrier hvor de allerede er kommet i bruk, fortrenger stadig vekk fler og fler arbeidere fra arbeidsplassen, og dette skjer i langt hurtigere tempo enn de overflødiggjorte arbeidere kan suges opp og settes i virksomhet av fabrikkene i et land. Disse overflødige arbeidere stiller en sann industriell reservearmé til rådighet for kapitalen. I dårlige tider får de svelte, tigge, stjele eller bli satt inn på tvangs
arbeidsanstalter, i gode tider settes de i sving for å utvide produksjonen. Og helt til det øyeblikk da den aller siste mann, den siste kvinne og det siste barn i denne reservearmeen har funnet arbeid - noe som bare er tilfelle i tider med voldsom overproduksjon - helt til dette øyeblikk vil konkurransen dem imellom holde lønningene nede og bare ved det faktum at reservearmeen eksisterer, styrke kapitalens makt i denne kamp mot arbeidet. I kappløpet med kapitalen er arbeidet ikke bare disfavorisert, det har også en kanonkule lenket til benet å slepe på. Og det kaller den kapitalistiske politiske økonomi rett og rimelighet.
La oss nå undersøke av hvilke fonds kapitalen betaler disse så overordentlig rimelige lønninger. Av kapitalen, selvsagt. Men kapital produserer ingen verdier. Arbeidet er, når en bortser fra jorda, den eneste kilde til rikdommen. Kapitalen selv er ikke noe annet enn et opphopet arbeidsprodukt. Av dette følger at arbeidslønnen blir betalt av arbeidet og at arbeidet blir lønnet av sitt eget arbeidsprodukt. I samsvar med det en vanligvis kaller rett og rimelighet, måtte arbeiderens lønn bestå av produktet av hans arbeid. Men det ville ifølge den politiske økonomi ikke være rett og rimelig. Tvert imot ' arbeiderens arbeidsprodukt går til kapitalisten, og arbeideren får ikke mer av det enn bare eksistensmidlene. Og endskapen på dette så uvanlig «rimelige» konkurransekappløpet er dermed at arbeidsproduktet til dem som arbeider, uunngåelig opphopes i hendene på dem som ikke arbeider, og at det i deres hender blir til det mektigste middel til nettopp å gjøre de mennesker som har frambrakt det, til slaver.
En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk! Det kunne også være mangt å si om det rimelige dagsverk, hvis rett og rimelighet er av nøyaktig samme slaget som lønningenes. Men det får vi spare til et annet høve. Av det som er fastslått, framgår det klart at den gamle parolen har overlevd seg selv og i dag neppe holder stikk lenger. Den politiske økonomis upartiskhet, slik som den i virkeligheten normerer lovene som hersker i det bestående samfunn, denne upartiskhet står fullt og helt på den ene siden - på kapitalens side. La derfor den gamle parole være begravet for alltid og erstatt den med en annen:
.Arbeidsmidlene, - råstoffer, fabrikker, maskiner - skal gå over i selve det arbeidende folks eie !