1. Etter at vi nå har påvist at arbeidernes periodiske motstand mot en senking av lønningene og deres periodiske forsøk på å oppnå lønnsforhøyelser er uatskillelig fra lønnssystemet og diktert av selve den kjensgjerning at arbeidet er sidestilt med varer og derfor er underkastet de lover som regulerer prisenes

bevegelse i det hele tatt, og da vi videre har påvist at en alminnelig lønnsforhøyelse vil resultere i et fall i den alminnelige profittraten, men ikke ha noen innvirkning på varenes gjennomsnittspriser eller deres verdier, reiser nå til slutt det spørsmål seg: i hvilken grad har arbeidet utsikt til framgang i denne ustanselige kampen mellom kapital og arbeid?

jeg kunne svare med en generalisering og si at som det er med alle andre varer, er det også med arbeidet - at dets markedspris i det lange løp vil tilpasse seg til dets verdi, at arbeideren derfor - trass i all oppgang og nedgang og hva han enn foretar seg til sjuende og sist bare får den gjennomsnittlige verdi av sitt arbeid, og denne er i grunnen verdien av hans arbeidskraft, som igjen bestemmes av verdien av de livsfornødenheter som må til for å holde arbeidskraften ved like og fornye den, og verdien av disse livsfornødenheter reguleres til sjuende og sist av den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille dem.

Men det fins noen særegne omstendigheter som skiller arbeidskraftens verdi eller arbeidets verdi fra alle andre varers verdier. Arbeidskraftens verdi består av to elementer, hvorav den ene bare er fyisk og den andre historisk eller samfunnsmessig.

Dens nederste grense bestemmes av det fysiske element, dvs. for å livnære og reprodusere seg, for å fortsette sin fysiske eksistens må arbeiderklassen skaffe seg de eksistensmidler som er absolutt nødvendige for at den skal kunne leve og formere seg. Verdien av disse uunnværlige livsfornødenheter danner derfor den nederste grense for arbeidets verdi.

På den andre siden har også arbeidsdagens lengde sine ytterste, om enn meget tøyelige grenser. Dens ytterste grense er bestemt av arbeiderens fysiske krefter. Hvis den daglige anstrengelse av hans livskraft overstiger en bestemt grad, kan den ikke fungere på nytt fra dag til dag. Men som jeg har sagt, er denne grensen meget tøyelig. Svake generas oner med kort levetid som følger etter hverandre i rask rekkefølge, vil kunne forsyne arbeidsmarkedet like godt som en rekke kraftige generasjoner med lang levetid.

Foruten dette utelukkende fysiske element bestemmes arbeidsverdien i alle land av den tradisjonene levestandard. Denne består ikke bare i den fysiske eksistens, men i tilfredsstillelsen av visse behov som springer ut av de sosiale forhold som menneskene lever og oppfostres i.

Den engelske levestandarden kan trykkes ned til irernes nivå, den tyske bondens standard til en livlandsk bondes. En kan danne seg en forestilling om den viktige rolle som historisk tradisjon og sosial sedvane spiller i så måte, gjennom herr Thorntons bok «Overpopulation» (Overbefolkning), der han viser at gjennomsnittslønningene i forskjellige jordbruksdistrikter i England den dag i dag oppviser større eller mindre forskjelligheter i samsvar med de mer eller mindre gunstige omstendigheter under hvilke de har frigjort seg fra livegenskapet.

Dette historiske eller samfunnsmessige element, som inngår i arbeidets verdi, kan økes eller minskes eller utslettes fullstendig, slik at ingenting annet enn denfysiske,grensen blir tilbake. Under den antijakobinske krigen, som - for å tale med den uforbederlige skatteeteren og sinekyrejegeren Georges Rose - ble fort for å redde den trøst vi har i vår hellige religion fra de vantro franskmenns anslag, presset de hederlige engelske farmere -- som vi på et tidligere møte har behandlet så lemfeldig landarbeidernes lønninger til og med under dette nakne fysiske minimum, men skaffet gjennom fattiglovene, og det tilskuddet som var nødvendig for slektens fortsatte beståen. Dette var en ærefull framgangsmåte for å forvandle lønnsarbeideren til slave og Shakespeares stolte fribonde til et fattiglem.

Om vi sammenlikner normallønningene eller arbeidsverdiene i forskjellige land og i forskjellige historiske epoker i samme land, vil en finne at arbeidsverdien i seg selv ikke er konstant, men en variabel størrelse, selv om en går ut fra at verdien av alle andre varer vedblir å være den samme.

En liknende sammenlikning ville vise at ikke bare profittens markedsrater, men også dens gjennomsnittsrater skifter.

10 Ifølge fattiglovene som hadde vært gjeldende i England fra (let 16. århundre, ble det oppkrevd en særskilt fattigskatt i hvert prestegjeld. Folk i prestegjeldet som ikke kunne sørge for seg selv, fikk en stønad fra fattigkassen. Red.

den største lengde på arbeidsdagen som er forenlig med arbeiderens fysiske krefter. Profittens maksimum er derfor bare begrenset av det fysiske lønnsminimum og arbeidsdagens fysiske maksimum. Det er klart at en uhyre skala av variasjoner er mulig innenfor de to yttergrensene for denne maksimale profittrate. Fastsettelsen av dens faktiske størrelse avgjøres bare av den uavbrutte kampen mellom kapital og arbeid. Kapitalisten prøver stadig å redusere lønningene til deres fysiske minimum og forlenge arbeidsdagen til dens fysiske maksimum, mens arbeideren stadig presser på i motsatt retning.

Det hele munner ut i spørsmålet om styrkeforholdet mellom de to kjempende grupper.

2. Når det gjelder begrensningen av arbeidsdagen i England så vel som i alle andre land, så er den aldri blitt regulert på annen måte enn gjennom lovens innblanding. Uten arbeidernes stadige trykk utenfra ville denne innblandingen aldri ha funnet sted. I hvert fall kunne resultatet ikke oppnås gjennom private overenskomster mellom arbeiderne og kapitalistene. Nettopp denne nødvendighet av en allmenn-politisk aksjon gir beviset på at i den rent økonomiske kampen er kapitalen den sterkeste part.

Når det gjelder grensene for arbeidets verdi, så er det alltid tilbud og etterspørsel som faktisk avgjør dem. jeg mener da etterspørselen etter arbeid fra kapitalens side og tilbudet av arbeid fra arbeidernes side. I koloniland 11 virker loven om tilbud og etterspørsel til fordel for arbeiderne.

Herav kommer det relativt høye lønnsnivået i Sambandsstatene. Kapitalen kan der forsøke sitt ytterste. Den kan ikke hindre at arbeidsmarkedet stadig tommes ved at lønnsarbeiderne uavbrutt forvandles til uavhengige, selvforsørgende bønder. For en stor del av det amerikanske folket er stillingen som lønnsarbeider bare et gjennomgangsstadium, som de er sikker på å kunne forlate etter lengre eller kortere tid. For å bøte på denne koloniale tilstand har den britiske regjeringen for en tid akseptert den såkalte moderne koloniseringsteorien, som består i at en setter en kunstig høy pris på jorda i koloniene for å hindre at lønnsarbeiderne altfor fort forvandles til selvstendige bønder.

11 Med kolonitand mener Marx her jomfruelig jord som koloniseres av frie emigranter, som i USA. Han forklarer dette nærmere i «Kapitalen», bind 1, kap. 25, note 253. Etter at jorda overalt i koloniene var annektert og blitt privat eicnd(,..-,, ble det umulig for lønnsarbeiderne å bli småprodusenter. Red.

Men la oss nå gå over til de gamle siviliserte land, der kapitalen behersker hele produksjonsprosessen. La oss for eksempel ta forhøyelsen av landarbeidernes lønninger i England fra 1849 til 1859. Hvilke følger fikk den? Farmerne kunne ikke, som vår venn Weston ville ha tilrådd dem, øke hvetens verdi, ikke en gang dens markedspris. De var tvert om nødt til å finne seg i at prisene sank.

Men i disse 11 årene innførte de alle slags maskiner og nye, mer vitenskapelige metoder, la en del av åkerjorda ut til beitemark, utvidet farmene og dermed også produksjonens omfang. Idet de med disse og andre midler minsket etterspørselen etter arbeidskraft, oppnådde de at det på nytt ble en viss overflod på landarbeidere. Dette er den vanlige metoden som kapitalen i gamle, bebygde land bruker til å reagere mot stigende lønninger.

Ricardo har med rette slått fast at maskinene stadig konkurrerer med arbeidet og ofte bare kan innføres når prisen på arbeidet har nådd en viss høyde, men bruken av maskiner er bare en av de mange metodene for å øke arbeidets produktivkraft. Den samme utviklingen som skaper en relativ overflod på vanlig arbeid, forenkler på den andre siden det faglærte arbeidet og senker derigjennom dets pris.

Den samme loven gjør seg gjeldende i en annen form. Sammen med utviklingen av arbeidets produktivkraft påskyndes kapitalens akkumulasjon, til og med trass i en relativ høy lønnsrate. Av dette kan en dra samme slutning som Adam Smith, i hvis tid den moderne industrien enda var i sin første barndom: at den forserte kapitalakkumulasjon måtte få vektskålen til å synke til fordel for arbeideren, idet den skaper en økende etterspørsel etter hans arbeid.

Ut fra samme synspunkt har mange moderne forfattere undret seg over at lønningene i England ikke har steget mer i de siste 20 årene, enda den engelske kapital har vokst så mye raskere enn folketallet. Men samtidig med den fremadskridende akkumulasjon foregår det en fremadskridende forandring i kapitalens sammensetning. Den delen av den samlede kapital som består av fast kapital, maskiner, råstoffer, produksjonsmidler i alle mulige former, øker i stigende tempo sammenliknet med den andre delen av kapitalen, som blir lagt ut i lønninger eller til å kjøpe arbeid. Denne loven er blitt formulert i mer eller mindre nøyaktig form av herr Barton, Ricardo,

Sismondi, professor Jones, professor Ramsay, Cherbuliez og andre.

Om forholdet mellom disse to elementer i kapitalen opprinnelig var 1 : 1, så vil det etter hvert som industrien utvikler seg, bli 5 : 1 osv. Om en av en totalkapital på 600 bruker 300 til arbeidsredskaper, råstoffer osv. og 300 til lønninger, så behøver totalkapitalen bare å fordobles for å skape en etterspørsel etter 600 arbeidere istedenfor 300. Men om en av en kapital på 600 bruker 500 til maskiner, materiell osv., og bare 100 til lønninger, så må denne kapitalen på 600 økes til 3600 for å skape en etterspørsel etter 600 arbeidere istedenfor 300. Etter som industrien utvikler seg, kan derfor etterspørselen etter arbeid ikke følge med akkumulasjonen av kapital. Den kommer riktignok til å øke, men i stadig synkende forhold til kapitaløkingen.

Disse få antydninger torde være tilstrekkelig til å vise at nettopp utviklingen av den moderne industri i stadig høyere grad må få vektskålen til å synke til fordel for kapitalisten og til skade for arbeideren, og at følgelig den kapitalistiske produksjonens allmenne tendens ikke går ut på å heve det gjennomsnittlige lønnsnivået, men på å senke det eller i større eller minddre grad presse arbeidets verdi ned i dets nederste grense.

Men om tingenes tilstand under dette systemet viser denne tendens, betyr så det at arbeiderklassen skal avstå fra å gjøre motstand mot kapitalens overgrep og oppgi sine forsøk på å nytte de høve som byr seg til å oppnå en midlertidig bedring av sine kår? Hvis den gjorde det, ville den synke ned til en grå masse av nedbrutte stakkarer som det ikke ville være noen redning for. jeg tror jeg har vist at arbeiderklassens kamper for sitt lønnsnivå er uatskillelig fra hele lønnssystemet, at i 99 av 100 tilfelle er deres forsøk på å heve lønningene bare forsøk på å opprettholde den gitte arbeidets verdi, og at nødvendigheten av å prute om sin pris med kapitalisten henger nøye sammen med deres stilling - at de er nødt til å selge seg selv som varer. Om de feigt ga etter i sin daglige konflikt med kapitalen, ville de gjøre seg selv uskikket til enhver bevegelse av større format.

På samme tid og helt bortsett fra det alminnelige slaveri som følger av lønnssystemet, bør arbeiderklassen ikke overdrive sluttresultatet av disse daglige kampene. Den må ikke glemme at den kjemper mot virkningene, men ikke mot årsakene til disse virkningene, at den bare sinker den nedadgående bevegelsen, men ikke forandrer dens retning, at den bare bruker lindrende midler, men ikke helbreder sykdommen.

Den bør derfor ikke gå helt opp i disse uunngåelige småkrigene som ustanselig oppstår av kapitalens stadige overgrep, eller av svingningene på markedet. Den bør forstå at det nåværende systemet - trass i all den elendighet det medfører for dem - samtidig skaper de materielle forutsetninger og de samfunnsmessigeformer som er nødvendige for en økonomisk omskaping av samfunnet. Istedenfor den konservative parolen: «En rimelig arbeidslønn for en rimelig arbeidsdag !» burde de skrive den revolusjonære parolen: «Avskaffelse av lønnssystemet!» på sin fane.

Etter denne svært lange, og jeg frykter for, trettende utgreiing som jeg måtte gi for i noen grad å yte diskusjonsemnet rettferdighet, vil jeg slutte med å forestå at det gjøres følgende vedtak:

1. En alminnelig forhøyelse av lønnsraten ville føre til en alminnelig senking av profittraten, men i det store og hele ikke innvirke på vareprisene.

2. Den kapitalistiske produksjonens allmenne tendens er ikke å heve, men å senke det gjennomsnittlige lønnsnivået.

3. Fagforeningene gjør godt arbeid som motstandssentra mot kapitalens overgrep. De svikter delvis når de bruker sin makt på en uklok måte. De svikter helt når de innskrenker seg til å føre geriljakrig mot virkningene av det bestående system istedenfor samtidig å prøve å forandre det, istedenfor å bruke sine organiserte krefter som en løftestang for den endelige frigjøring av arbeiderklassen, dvs. den endelige avskaffelse av lønnssystemet.

Til litraturoversikten.

Friedrich Engels:Artikler fra «Labour Standard»