13. De viktigste forsøk på å heve lønningene eller verge seg mot lønnsnedslag


    La oss nå se nærmere på de viktigste tilfelle da det blir gjort forsøk på å heve arbeidslønnen eller sette seg til motverge mot lønnsnedslag.

    1. Vi har sett at arbeidskraftens verdi, eller populært uttrykt arbeidets verdi bestemmes av verdien av de livsfornødenheter eller den mengde arbeid som er nødvendig for å framstille dem.

    Om altså i et gitt land verdien av de livsfornødenheter som arbeideren gjennomsnittlig behøver pr. dag, representerer 6 arbeidstimer, uttrykt i 3 shilling, så ville arbeideren måtte arbeide 6 timer om dagen for å produsere en verdi som svarer til hans daglige livsopphold. Om hele arbeidsdagen utgjorde 12 timer, så ville kapitalisten betale ham verdien av hans arbeid ved å gi ham 3 shilling. Halvparten av arbeidsdagen ville da være ubetalt arbeid, og profittraten ville være 100 prosent.

    Men sett nå at det som følge av en nedgang i produktiviteten ville trenges mer arbeid for å produsere, la oss si landbruksprodukter, slik at prisen på de gjennomsnittlige daglige livsfornødenheter ville stige fra 3 til 4 shilling. I dette tilfelle ville arbeidets verdi stige med en tredjedel eller 33 1/3 prosent. Det ville kreves 8 timer av arbeidsdagen for å produsere en verdi som svarte til arbeiderens daglige livsopphold etter hans tidligere levestandard. Merarbeidet ville dermed synke fra 6 til 4 timer og profittraten fra 100 til 50 prosent.

    Men om arbeideren krevde et lønnstillegg, ville han bare gjøre krav på sitt arbeids økte verdi, liksom enhver annen vareselger, så snart kostnadene for hans varer øker, prøver å få betalt for den økte verdi. Hvis lønningene ikke steg eller ikke steg tilstrekkelig til å gi vederlag for livsfotnødenhetenes økte verdi, så ville arbeidets pris synke under arbeidets verdi, og arbeiderens levestandard ville forringes.

    Men det kan også inntre en forandring i en annen retning. Takket være den økte arbeidsproduktivitet kunne samme daglige gjennomsnittsmengde livsfornødenheter synke fra 3 til 2 shilling, eller istedenfor 6 ville det bare trenges 4 timer av arbeidsdagen til å produsere en verdi som svarte til verdien av de daglige livsfornødenheter. Arbeideren ville da være i stand til for 2 shilling å kjøpe like mye livsfornødenheter som han tidligere kunne kjøpe for 3 shilling. 4rbeidets verdi ville faktisk ha sunket, men den mindre verdien ville disponere over samme mengde varer som for. Profitten ville da stige fra 3 til 4 shilling og profittraten fra 100 til 200 prosent.

    Trass i at arbeiderens absolutte levestandard ville være den samme, ville hans relative lønn sammenliknet med kapitalistens, ha sunket, og dermed ville hans relative sosiale stilling være forringet. Om arbeideren gjorde motstand mot en slik senking av de relative lønningene, ville han bare prove å få del i sitt eget arbeids økte produktivkraft og å opprettholde sin tidligere relative stilling på den sosiale trappestigen.

    Etter opphevelsen av kornlovene gjennomførte således de engelske fabrikkherrene stikk i strid med de høytidelige løftene de hadde Litt under agitasjonen mot korntollen, en alminnelig lønnsnedsettelse på 10 prosent. Til å begynne med var arbeidernes motstand resultatløs, men seinere tok de igjen de tapte 10 prosent takket være omstendigheter som jeg ikke kan komme inn på her.

    2. Verdien av livsfornødenhetene og følgelig arbeidets verdi kunne fortsatt være den samme, men som følge av en forutgående forandring i pengeverdien kunne det inntre en forandring i deres pengepris.

    Oppdagelsen av rikere gruver osv. kunne for eksempel føre til at produksjonen av to unser gull ikke krevde mer arbeid enn produksjonen av en unse gull før. Gullets verdi ville da synke til det halve eller med 50 prosent. Da verdien av alle andre varer nå ville bli uttrykt i det dobbelte av deres tidligere pengepris, så ville det samme være tilfelle med arbeidets verdi. 12 arbeidstimer, som tidligere ble uttrykt i 6 shilling, ville nå bli uttrykt i 12 shilling. Om arbeiderens lønn fortsatt var 3 shilling istedenfor å stige til 6 shilling, ville pengéprisen på hans arbeid bare svare til halvparten av hans arbeids verdi, og hans levestandard ville bli forringet i uhyggelig grad.

    Dette ville også i større eller mindre grad bli følgen dersom hans lønn steg, men ikke i forhold til fallet i gullverdien. I et slikt tilfelle ville ingenting ha forandret seg, verken i arbeidets produktivkraft eller i tilbud og etterspørsel eller i verdiene. Ingenting ville ha forandret seg unntatt pengenavnene på disse verdiene.

    Å si at arbeideren under slike omstendigheter ikke burde kreve en forholdsmessig forhøyelse av lønningene er det samme som å si at han må nøye seg med å få betalt i nominelle istedenfor i reelle verdier. All historie fram til nå beviser at kapitalistene, så snart en slik forringelse av pengeverdien finner sted, straks passer på å nytte dette høve til å snyte arbeiderne. En meget tallrik skole av politiske økonomer hevder at verdien av de edle metaller på nytt har sunket som følge av oppdagelsen av nye gullfelter, bedre utnytting av sølvgruvene og billigere kvikksølvforråd. Dette ville gi en forklaring på de alminnelige og samtidige forsøk som blir gjort på å heve lønningene på kontinentet.

    3. Vi har hittil gått ut fra at arbeidsdagen har gitte grenser. Men i og for seg har arbeidsdagen ingen faste grenser. Kapi talen har alltid tendens til å utstrekke den til dens ytterste fysisk mulige lengde, fordi merarbeidet og profitten som oppstår av den, øker i samme grad. jo mer det lykkes kapitalen å forlenge arbeidsdagen, dess større mengde av andre menneskers arbeid tilegner den seg. I det 17. og til og med i de første to tredjedeler av det 18. århundre var 10-timersdagen den normale arbeidsdag i hele England. Under antijakobinerkrigen-7 som i virkeligheten var de britiske baronenes krig mot de arbeidende masser i England, feiret kapitalen orgier og forlenget arbeidsdagen fra 10 til12, 14 og 18 timer. Maltbus, som på ingen måte kan mistenkesfor bløtaktig sentimentalitet, erklærte i en brosjyre som kom ut omkring 1815, at hvis dette skulle fortsette, ville selve nasjonens livsrøtter bli angrepet.
     Noen år før de nyoppfunne maskinene ble alminnelig innført, omkring 1765, kom det i England ut en brosjyre under tittelen: «An Essay on Trade» (En avhandling om handelen).8 Den anonyme forfatteren, en svoren fiende av arbeiderklassen, utbrer seg der om nødvendigheten av å forlenge arbeidsdagen. Blant andre midler til dette formål foreslår han arbeidshus, som han sier bør være «skrekkens hus». Og hvor lang er den arbeidsdagen han foreslår for disse «skrekkens hus» ? Tolv timer, akkurat det samme som kapitalister, politiske økonomer og ministre i 1832 erklærte for å være ikke bare den bestående, men også den nødvendige arbeidstid for et barn under tolv år?

    I og med at arbeideren selger sin arbeidskraft - og under de nåværende forhold er han nødt til å gjøre det - overlater han til kapitalisten å forbruke denne kraften, men innenfor visse fornuftige grenser. Han selger sin arbeidskraft for å holde den ved like - bortsett fra den naturlige slitasjen - men ikke for å ødelegge den. Når han selger sin arbeidskraft til dens dags- eller ukeverdi, er det klart at denne arbeidskraften ikke på en dag eller en uke skal utsettes for to dagers eller to ukers krafttap


    7 Den krigen som England i spissen for en koalisjon av europeiske stater førte mot det revolusjonære Frankrike under den store franske revolusjon. Red.

    «An Essay on Trade and Commerce: Containing Observations on Taxes». Den som går for å være forfatteren av dette anonyme skrift er J. Curiningharn. Red.

    9 Fra februar til mars 1832 foregikk i det engelske parlament drøftingen av forslaget om å begrense arbeidsdagen for barn og ungdom til 10 timer, som var satt fram i 1831. Red.


    eller slitasje. La oss ta en maskin som er verd 1000 pund. Hvis den blir forbrukt på 10 år, vil den hvert år legge 100 pund til verdien av de varer som den hjelper til med å produsere. Hvis den ble forbrukt på 5 år, vil den hvert år legge 200 pund til verdien, eller verdien av dens årlige slitasje står i omvendt forhold til den tid i hvilken den blir forbrukt. Men i dette skiller arbeideren seg fra maskinen. Maskiner slites ikke ut nøyaktig i samme forhold som de brukes. Mennesket derimot ødelegges i høyere grad enn bare den tallmessige sammenregningen av det utførte arbeid ville vise.

    Når arbeiderne søker å redusere arbeidsdagen til dens tidligere fornuftige lengde eller - der de ikke kan tvinge igjennom en lovbestemt norm for arbeidsdagen - å bremse på overarbeidet gjennom en lønnsforhoyelse, en forhøyelse som ikke bare står i forhold til det utpressede overarbeidet, men er større, så oppfyller de bare sin plikt mot seg selv og sin slekt. De bare setter grenser for kapitalens tyranniske utplyndring. Tiden er rommet for menneskelig utvikling. Et menneske som ikke har noen fritid til rådighet, bortsett fra rent fysiske avbrytelser til søvn måltider osv., som er slukt av sitt arbeid for kapitalisten, er mindre enn et lastedyr. Han er bare en maskin som produserer rikdom for andre, legemlig nedbrutt og åndelig forrået. Og likevel viser hele den moderne industriens historie at kapitalen, hvis den ikke blir stagget, hensynsløst og ubarmhjertig vil prove å trykke hele den arbeidende klasse ned på dette nivå av ytterste fornedrelse.

    Når kapitalisten forlenger arbeidsdagen, kan han betale høyere lønninger og likevel senke arbeidets verdi, dersom lønnsforhøyelsen ikke svarer til den større mengde arbeid som blir utpresset, og den raskere slitasje på arbeidskraften som dette forer med seg. Dette kan også foregå på en annen måte. Deres borgerlige statistikere vil for eksempel fortelle dere at gjennomsnittslønningene er steget for de familier som arbeider på fabrikkene i Lancashire. De glemmer at istedenfor bare mannen, familieoverhodet, er nå hans kone og kanskje 3 eller 4 barn drevet inn i kapitalens tredemølle og at økingen i den samlede lønn ikke svarer til det samlede merarbeid som blir presset ut av familien.

    Til og med der arbeidsdagen har bestemte grenser, slik det nå er tilfelle i alle industrigrener som kommer inn under fab rikklovene, kan en lønnsforhøyelse bli nødvendig, om ikke annet enn for å opprettholde arbeidets tidligere normalverdi. Ved å øke arbeidsintensiteten kan en få et menneske til å bruke like mye livskraft på én time som det tidligere brukte på to. Dette er faktisk til en viss grad oppnådd i de industrier som fabrikklovene omfatter, ved at en har økt maskinenes hastighet og ved at en enkelt mann nå må passe et større antall maskiner. Hvis økningen i arbeidsintensiteten eller den arbeidsmengde som blir brukt på en time, står i rimelig forhold til forkortingen av arbeidsdagen, så vil arbeideren likevel være den vinnende part. Hvis denne grensen blir overskredet, taper han på den ene siden det han har vunnet på den andre, og 10 timers arbeid kan da bli like ødeleggende som 12 timer var før. Når arbeideren søker å svare på denne tendensen hos kapitalen ved å kjempe for en lønnsforhøyelse som svarer til den økende arbeidsintensiteten, gjør han bare motstand mot at verdien av hans arbeid skal forringes og hans etterslekt svekkes.

    4. Dere vet alle at den kapitalistiske produksjon, av årsaker som det ikke er påkrevd å forklare her, beveger seg i bestemte periodiske kretsløp. Den går gjennom en tilstand av ro, økende livlighet, prosperitet, overproduksjon, krise og stagnasjon. Markedsprisene på varene og markedsprofittratene følger disse fasene, idet de snart synker under sitt gjennomsnitt og snart stiger over det. Hvis en tar for seg hele kretsløpet, vil en finne at ett avvik fra markedsprisen oppheves av et annet og at markedsprisene under kretsløpet i dets gjennomsnitt reguleres av sine verdier. Godt. I fasen med synkende markedspriser og fasene med krise og stagnasjon kan arbeideren - om han ikke blir helt arbeidsløs - være sikker på lønnsnedslag. For ikke å bli snytt må han selv under et slikt fall i markedsprisene debattere med kapitalisten i hvilken forholdsmessig grad en lønnsnedsettelse er blitt nødvendig.

    Hvis han i prosperitetsfasen, da ekstraprofitter blir innhøstet, ikke kjempet for lønnstillegg, så ville han i gjennomsnitt under et industrielt kretsløp ikke engang få sin giennomsnittslønn, eller sitt arbeids verdi. Det ville være toppmålet av tåpelighet å forlange at arbeideren, hvis lønn med nødvendighet blir berørt av den synkende fasen i kretsløpet, skulle avstå fra kompensasjon i høykonjunktur-fasen. I alminnelighet realiseres alle vareverdier bare gjennom en utjamning mellom markedsprisene, som stadig forandrer seg som følge av ill svingningene mellom tilbud og etterspørsel. På det nåværende systems grunn er arbeidet bare en vare som alle andre. Det må derfor gjennomgå de samme fluktuasjoner for å oppnå en gjennomsnittspris som svarer til dets verdi. Det ville være meningsløst å behandle det på den ene siden som en vare og på den andre siden sette det utenfor de lover som regulerer vareprisene. Slaven får en stadig og bestemt mengde eksistensmidler, men lønnsarbeideren ikke. Han må iallfall prove å sette igjennom en lønnsforhøyelse i det ene tilfelle for å holde seg skadesløs for en lønn.snedsettelse i det andre tilfelle. Hvis han nøydde seg med å godta kapitalistens vilje og diktat som stadig gjeldende økonomisk lov, ville han fullstendig dele slavens elendighet uten å dele hans trygghet.

    5. I alle de tilfelle jeg har behandlet - og de utgjør 99 av 100 - har dere sett at en kamp for lønnsforhøyelse bare kommer som en følge av tidligere forandringer og er det nødvendige resultatet av tidligere forandringer i produksjonsmengden, arbeidets produktivkraft, arbeidsverdien, pengeverdien, utstrekningen eller intensiteten av det utpressede arbeid, svingningene i markedsprisene, som avhenger av fluktuasjonene i tilbud og etterspørsel og foregår i samsvar med de ulike faser i det industrielle kretsløp - kort sagt: denne kampen er arbeidernes reaksjon mot tidligere handlinger fra kapitalens side. Om en behandler kampen for lønnsforhøyelser uavhengig av alle disse omstendigheter, bare ser på forandringene i lønningene og overser alle de andre forandringer som de skriver seg fra, så går en ut fra falske forutsetninger og kommer følgelig til falske slutninger.

    Innhold.

    Til litraturoversikten.

    14. Kampen mellom kapital og arbeid og dens resultater