Hvis vi fra en vares verdi trekker den verdi som erstatter verdien av de råstoffer og andre produksjonsmidler som er nedlagt i den - dvs. hvis vi trekker fra den verdien som representerer det tidligere arbeid som varen inneholder -, så vil den overskytende verdi oppløse seg i den mengde arbeid som er tilført varen av den sist sysselsatte arbeider. Hvis denne arbeideren arbeider 12 timer om dagen, hvis 12 timers gjennomsnitts

arbeid krystalliserer seg i en mengde gull som er lik 6 shilling, så er denne tilleggsverdi på 6 shilling den eneste verdi hans arbeid har skapt. Denne gitte verdi som bestemmes av hans arbeidstid, er det eneste fond hvorfra både han og kapitalisten må hente sine respektive andeler eller dividender, den eneste verdi som kan deles i arbeidslønn og profitt. Det er klart at denne verdien selv ikke forandres ved at den kan deles i vekslende forhold mellom de to partene. Det ville heller ikke bli noen forandring om en setter hele den arbeidende befolkning i stedet for en eneste arbeider, for eksempel 12 millioner arbeidsdager istedenfor en eneste.

Da kapitalisten og arbeideren bare har denne begrensede verdi å dele, dvs. den verdi som måles etter arbeiderens totale arbeid, så vil den ene få dess mer jo mindre den andre får og omvendt. Når en kvantitet er gitt, vil den ene delen av den øke i samme monn som den andre minker. Hvis lønningene synker, vil profittene forandre seg i motsatt retning. Hvis lønningene synker, vil profittene stige, og hvis lønningene stiger, vil profittene synke. Hvis arbeideren, som vi tidligere har forutsatt, får 3 shilling, dvs. halvparten av den verdi han har skapt, eller hvis hele hans arbeidsdag halvt består av betalt og halvt av ubetalt arbeid, vil profittraten være 100 prosent fordi kapitalisten også vil få 3 shilling. Hvis arbeideren bare får 2 shilling eller bare arbeider en tredjepart av hele dagen for seg selv, vil kapitalisten få 4 shilling og profittraten vil være 200 prosent. Hvis arbeideren får 4 shilling, vil kapitalisten bare få 2, og profittraten vil da synke til 50 prosent. Men alle disse forandringer har ingen innvirkning på varens verdi. En alminnelig lønnsforhøyelse ville derfor resultere i et fall i den alminnelige profittraten, men ikke ha noen virkning på verdien.

Men selv om varenes verdier, som i siste instans må regulere deres markedspriser, utelukkende bestemmes av den samlede mengde arbeid som er nedlagt i dem, og ikke gjennom oppdelingen av denne mengden i betalt og ubetalt arbeid, så følger det på ingen måte av dette at verdiene av de enkelte varer eller sett av varer som for eksempel framstilles i løpet av 12 timer, forblir konstante. Antallet eller massen av varer som framstilles i løpet av en bestemt arbeidstid eller ved hjelp av en bestemt mengde arbeid, avhenger av produktivkraften hos det anvendte arbeid og ikke av dets utstrekning eller lengde. produktiv

Med kraften på et bestemt nivå kan en for eksempel i et spinneri i løpet av en 12 timers arbeidsdag produsere 12 pund garn, og med produktivkraften på et lavere nivå bare 2 pund. Om altså 12 timers gjennomsnittsarbeid i det ene tilfelle ble legemliggjort i en verdi av 6 shilling, så ville de 12 pund garn koste 6 shilling, og i det andre tilfelle ville 2 pund garn likeens koste 6 shilling. Ett pund garn ville altså i det ene tilfelle koste 6 pence og i det andre 3 shilling. Prisforskjellen ville være en følge av ulikheten i produktivkreftene hos det anvendte arbeid. Med større produktivkraft ville 1 times arbeid bli legemliggjort i 1 pund garn, og når produktivkreftene var mindre, ville 6 arbeidstimer bli legemliggjort i 1 pund garn.

Prisen på ett pund garn ville i det ene tilfelle bare være 6 pence, trass i at lønningene var relativt høye og profittraten lav. I det andre tilfelle ville det være 3 shilling, trass i at lønningene var lave og profittraten høy. Slik ville det være fordi prisen på ett pund garn bestemmes av den totale arbeidsmengden som er nedlagt i den, og ikke av denforholdsmessige oppdelingen av denne totalmenguden i betalt og ubetalt arbeid. Det faktum som jeg har omtalt før, at høyt betalt arbeid kan produsere billigere varer og lavt betalt arbeid kan produsere dyre varer, mister på denne måten sitt skinn av paradoks. Det er bare et uttrykk for den allmenne lov at en vares verdi bestemmes av den mengde arbeid som er nedlagt i den, men at den arbeidsmengde som er brukt på den, utelukkende avhenger av det anvendte arbeids produktivkraft og derfor skifter med enhver endring i arbeidsproduktiviteten.

Til litraturoversikten.

13. De viktigste forsøk på å heve lønningene eller verge seg mot lønnsnedslag