Sett nå at framstillingen av de livsfornødenheter som en arbeider daglig trenger, krever 6 timers gjennomsnittsarbeid. La oss videre gå ut fra at 6 timers gjennomsnittsarbeid er legemliggjort i en gullmengde som er lik 3 shilling. Da ville 3 shilling være prisen på eller det pengemessige uttrykk for dagsverdien av denne mannens arbeidskraft. Hvis han arbeidet 6 timer om dagen, ville han daglig produsere en verdi som var tilstrekkelig til å kjøpe gjennomsnittsmengden av de eksistensmidler han daglig må ha, eller til å eksistere som arbeider.

Men denne mannen er lønnsarbeider. Han må derfor selge sin arbeidskraft til en kapitalist. Hvis han selger den for 3 shilling om dagen eller 18 shilling i uka, selger han den til dens verdi. La oss anta at han er spinner. Hvis han arbeider 6 timer om dagen, vil han daglig tilføre bomullen en verdi av 3 shilling. Denne verdien som han daglig legger til, ville da være en nøyaktig ekvivalent til den lønn eller pris som han daglig får for sin arbeidskraft. Men i dette tilfelle ville ikke kapitalisten få noen merverdi eller merprodukt. Her kommer vi altså til det springende punkt.

Idet kapitalisten kjøper arbeiderens arbeidskraft og betaler dens verdi, har han likesom enhver annen kjøper skaffet seg rett til å konsumere eller forbruke den kjøpte varen. En konsumerer eller forbruker en manns arbeidskraft ved å la ham arbeide, likesom en konsumerer eller forbruker en maskin ved å la den være i gang. Ved å kjøpe dags- eller ukeverdien av arbeiderens arbeidskraft har kapitalisten derfor ervervet retten til å forbruke denne arbeidskraften eller la den arbeide hele dagen eller uka. Arbeidsdagen eller arbeidsuka har naturligvis sine grenser, men dem skal vi komme nærmere inn på siden.

For øyeblikket vil jeg rette deres oppmerksomhet mot et avgjørende punkt.

Arbeidskraftens verdi bestemmes av den arbeidsmengde som er nødvendig for å holde den ved like eller reprodusere den, men forbruket av denne arbeidskraften er bare begrenset av arbeiderens aktive energi og fysiske styrke. Arbeidskraftens dags- eller ukeverdi er noe helt annet enn sysselsettingen av den samme arbeidskraften pr. dag eller uke, på akkurat samme måte som det fåret en hest trenger, og den tiden han kan bære rytteren, er to vidt forskjellige ting.

Den arbeidsmengden som begrenser verdien av en arbeiders arbeidskraft, danner absolutt ikke noen grense for den arbeidsmengde han kan yte. La oss ta vårt eksempel med spinneren. Vi har sett at han for daglig å fornye sin arbeidskraft må reprodusere en daglig verdi av 3 shilling, og at han oppnår dette ved å arbeide 6 timer om dagen. Men det setter ham ikke ut av stand til å arbeide 10 eller 12 eller flere timer om dagen. Men ved at kapitalisten betaler dags- eller ukeverdien av spinnerens arbeidskraft, har han skaffet seg rett til å bruke denne arbeidskraften hele dagen eller hele uka. Han kommer derfor til å la ham arbeide, la oss si 12 timer om dagen. Ut over de 6 timer som trenges til å erstatte hans lønn eller verdien av hans arbeidskraft, må han derfor arbeide 6 timer til, som jeg vil kalle merarbeidstimer, og dette merarbeidet vil bli legemliggjort i en merverdi og et merprodukt. Om for eksempel vår spinner ved sine 6 timers arbeid om dagen tilfører bomullen en verdi av 3 shilling, en verdi som utgjør en nøyaktig ekvivalent til hans lønn, så vil han på 12 timer tilføre bomullen en verdi av 6 shilling og produsere en tilsvarende større mengde garn. Da han har solgt sin arbeidskraft til kapitalisten, tilhører hele verdien av det produktet han har skapt, kapitalisten, som for en bestemt tid er eier av hans arbeidskraft. Mot å forskuttere 3 shilling får kapitalisten således 6 shilling tilbake, for han forskutterer en verdi der 6 timers arbeid er krystallisert, men får tilbake en verdi der 12 timers arbeid er krystallisert. Hvis kapitalisten gjentar denne prosessen daglig, vil han daglig forskuttere 3 shilling og stikke 6 shilling i lomma. Den ene halvpart av disse 6 shilling går til å betale ut nye lønninger, og den andre halvparten utgjør merverdien, som kapitalisten ikke betaler noe vederlag for. Det er på et slikt bytte mellom kapital og arbeid den kapitalistiske produksjon eller lønnssystemet bygger, og det må stadig fore til at arbeideren reproduseres som arbeider og kapitalisten som kapitalist.

Når alle andre omstendigheter vedblir å være de samme, kommer merverdiraten til å avhenge av forholdet mellom den nødvendige del av arbeidsdagen som går med til å reprodusere verdien av arbeidskraften, og den merarbeidstid eller det merarbeid som blir utført for kapitalisten.

Merverdiraten kommer derfor til å være avhengig av det forhold i hvilket arbeidsdagen blir forlenget ut over den tid da arbeid eren bare ville reprodusere verdien av sin arbeidskraft eller erstatte sin lønn.

Til litraturoversikten.

9. Arbeidets verdi