Etter at vi nå har undersøkt verdiens natur, verdiens natur for hvilken som helst vare - i det monn det kunne la seg gjøre i en slik hast - må vi rette oppmerksomheten mot arbeidets særegne verdi. Og her må jeg på nytt forbløffe dere med et tilsynelatende paradoks. Dere er alle fullt forvisset om at det dere daglig selger, er deres arbeid, at arbeidet derfor har en pris. og at det - da en vares pris bare er dens verdi, uttrykt i penger - sikkert må finnes noe slikt som arbeidets ven*. Imidlertid fins det ikke noe slikt som arbeidets verdi i ordets vanlige mening. Vi har sett at mengden av det arbeid som er krystallisert i en vare, utgjør dens verdi. Om vi nå anvender denne definisjonen på verdien, hvordan kan vi da bestemme verdien av for eksempel en arbeidsdag på 10 timer? Hvor mye arbeid inneholder denne arbeidsdagen? 10 timers arbeid. Å si at verdien av en 10 timers arbeidsdag er lik 10 timers arbeid eller den arbeidsmengden den inneholder,

ville være et tautologisk og dessuten meningsløst uttrykk. Men så snart vi har funnet den virkelige, men skjulte meningen i uttrykket «arbeidets verdi», kommer vi selvsagt til å være i stand til å forklare denne irrasjonelle og tilsynelatende umulige bruken av ordet, på samme måte som vi er i stand til å forklare himmellegemenes tilsynelatende eller bare under visse omstendigheter merkbare bevegelser så snart vi har lært deres virkelige bevegelser å kjenne.

Det som arbeideren selger, er ikke direkte sitt arbeid, men sin arbeidskraft, som han midlertidig overlater til kapitalisten å disponere over. Dette er tilfelle i så høy grad at en - jeg vet ikke om det er slik i engelske lover, men i hvert fall i enkelte lover på kontinentet - har fastsatt den maksimumstid som en person har rett til å selge sin arbeidskraft til bruk i. Hvis han fikk lov til å selge den til bruk i hvilken som helst tid, ville slaveriet øyeblikkelig være gjenopprettet. Et slikt salg ville, om det for eksempel omfattet hele hans levetid, gjøre ham til slave for sin arbeidsgiver på livstid.

Thomas Hobbes, en av Englands eldste økonomer og mest originale filosofer, kom allerede i sin «Leviathan» inn på dette punktet, som alle hans etterfølgere har oversett. Han sier: «En manns verdi er, liksom hos alle andre ting, hans pris, dvs. så mye som en ville gi for å bruke hans kraft».

Ut fra dette utgangspunkt vil vi kunne bestemme arbeidets verdi like så vel som verdien av alle andre varer. Men før vi gjør det, kunne vi spørre hvordan denne merkelige foreteelse oppstår, at vi på markedet finner en gruppe kjøpere som eier jord, maskiner, råvarer, og eksistensmidler, alt sammen - med unntak av jorda i dens opprinnelige tilstand - arbeidsprodukter, og på den andre siden en gruppe selgere som ikke har noen ting å selge annet enn sin arbeidskraft, sine arbeidende armer og hjerner? Hva kommer det av at den ene gruppen stadig kjøper for å høste profitt og berike seg, mens den andre gruppen stadig selger for å tjene til sitt livsopphold? Å undersøke dette spørsmålet ville bety å undersøke det økonomene kaller «den første eller opprinnelige akkumulasjon», men som burde kalles opprinnelig ekspropriasjon.

Vi vil finne at den såkalte opprinnelige akkumulasjon ikke betyr noe annet enn en rekke historiske prosesser som resulterer i en oppløsning av den opprinnelige enhet som besto mellom arbeideren og hans arbeidsmidler. Men en slik undersøkelse ligger utenfor rammen for det emnet jeg har for meg. Når arbeideren først er skilt fra arbeidsmidlene, kommer denne tilstanden til å bestå og reproduseres i stadig stigende målestokk, til en ny og gjennomgripende revolusjon i produksjonsmåten igjen snur opp ned på den og gjenoppretter den opprinnelige enhet i en ny historisk form.

Som enhver annen vare bestemmes dens verdi av den arbeidsmengden som er nødvendig for å framstille den. Et menneskes arbeidskraft eksisterer bare i dets levende person. For å vokse opp og opprettholde livet må et menneske forbruke en bestemt mengde livsfornødenheter. Men mennesket, likesom maskinen, forbrukes og må erstattes med et annet. Foruten den mengden av livsfornødenheter som er nødvendig for dets egen eksistens, trenger det en ekstra mengde livsfornødenheter for å kunne livnære et visst antall barn som skal kunne avløse det på arbeidsmarkedet og føre arbeidernes slekt videre. Dessuten må det bruke enda en mengde verdier til å utvikle sin arbeidskraft og tilegne seg en viss dyktighet. For vårt formål er det tilstrekkelig bare å ta for oss gjennomsnittsarbeidet, hvis utgifter til opplæring og utdanning er forsvinnende størrelser. Likevel må jeg nytte dette hovet til å slå fast at på samme måte som produksjonskostnadene for arbeidskraft av ulik kvalitet er ulike, på samme måte må også verdien av den arbeidskraften som anvendes i ulike industrier, være ulik. Kravet om like lønninger bygger derfor på en villfarelse, det er et tåpeli g ønske som aldri kan bli oppfylt. Det er et resultat av den falske og overfladiske radikalisme som aksepterer premissene, men prøver å unngå å dra slutningene. På lønnssystemets grunn bestemmes arbeidskraftens verdi som verdien av enhver annen vare, og da de forskjellige slags arbeidskraft har forskjellige verdier eller det kreves forskjellige arbeidsmengder for å framstille dem, må de oppnå forskjellige priser på arbeidsmarkedet. Å kreve lik eller til og med rettferdig lønn på lønnssystemets grunn er det samme som å kreve frihet på slaverisystemets grunn. Hva dere mener er rettferdig eller rimelig, har ikke noe med problemet å gjøre. Spørsmålet er: Hva er nødvendig og uunngåelig innenfor et gitt produksjonssystem?

Etter det som her er sagt, bestemmes arbeidskraftens verdi av verdien av de livsfornødenheter som er nødvendig for å produsere, utvikle, opprettholde og forplante arbeidskraften.

Til litraturoversikten.

8. Produksjon av merverdi