Medborgere! jeg er nå kommet til det punkt der jeg må ta fatt på en faktisk utgreiing av spørsmålet. jeg kan ikke love å gjøre dette på en særdeles tilfredsstillende måte, da jeg i så fall ville bli nødt til å behandle den politiske økonomi i hele dens omfang. jeg kan, som franskmennene sier, bare «effleurer la question'» bare berøre hovedpunktene.

Det første spørsmål vi må stille, er: Hva er verdien av en vare? Hvordan bestemmes den?

Ved første øyekast kunne det synes som om verdien av en vare er noe fullstendig relativt, som. ikke kan bestemmes uten å betrakte den ene varen i dens forhold til alle andre varer. Det er jo faktisk slik at når vi taler om en vares verdi, bytteverdi, så mener vi de mengdemessige forhold som den byttes med alle andre varer i. Men da oppstår spørsmålet: Hvordan reguleres de forhold som varene byttes med hverandre i?

Vi vet av erfaring at disse forholdene varierer i det uendelige. Hvis vi tar en enkelt vare, for eksempel hvete, så finner vi at et quarter hvete kan byttes med forskjellige varer i nesten utallige forhold. Men da dens verdi hele tiden er den samme, hva enten den uttrykkes i silke, gull eller hvilken som helst annen vare, må den være noe som er forskjellig fra og uavhengig av disse ulike forbold i hvilke den byttes med forskjellige artikler. Det må være mulig å uttrykke disse forskjellige sammenlikninger mellom forskjellige varer på en helt annen måte.

Hvis jeg sier at et quarter hvete byttes med jern i et visst forhold eller at verdien av et quarter hvete uttrykkes i en viss mengde jern, så sier jeg at hvetens verdi og dens ekvivalent i jern er lik en eller annen tredje ting, som verken er hvete eller jern, fordi jeg går ut fra at de uttrykker samme størrelse i to forskjellige skikkelser. Hver av dem, hveten eller jernet, må derfor - uavhengig av den andre - kunne reduseres til denne tredje ting, som er deres felles målestokk.

For å klargjøre dette punkt skal jeg bruke en meget enkel geometrisk illustrasjon. Når vi skal sammenlikne flateinnholdet av trekanter av alle mulige former og størrelser eller sammenlikne trekanter med rektangler eller hvilken som helst annen rettvinklet figur, hvordan går vi da fram? Vi reduserer flateinnholdet av hvilken som helst trekant til et uttrykk som er helt forskjellig fra dens synlige form. Da vi av trekantens natur har funnet at dens flateinnhold er lik produktet av grunnlinjen og høyden delt på to, kan vi sammenlikne de ulike verdiene av alle slags trekanter og alle rettlinjete figurer med hverandre, ettersom de alle kan oppløses i et visst antall trekanter.

På samme måte må en gå fram når det gjelder varenes verdier. Vi må klare å redusere dem alle til en formel som er felles for alle, idet vi bare skjelner mellom dem etter den proporsjon de inneholder av den samme målestokken.

Da varenes bytteverdier bare er sosiale funksjoner av disse ting og ikke har noe som helst å gjøre med deres naturlige egenskaper, må vi først spørre: Hva er den felles samfunnsmessige substans i alle varer? Det er arbeid. For å framstille en vare må en legge ned en bestemt mengde arbeid på den eller arbeide det kim i den. Og jeg sier ikke bare arbeid, men samfunnsmessig arbeid. Enhver som framstiller en gjenstand til sitt eget umiddelbare bruk, for å konsumere den selv, skaper et produkt, men ikke en vare. Som selvforsørgende produsent har han ingenting med samfunnet å bestille. Men for å framstille en vare må han ikke bare framstille en artikkel som tilfredsstiller et eller annet samfunnsmessigbehov, men hans arbeid må selv være en uatskillelig del av den totale arbeidssum som samfunnet legger ut. Det må være underordnet arbeidsdelingen innenfor samfunnet. Det er ingenting uten de andre delene av arbeidet, og det er på sin side nødvendig for å komplettere dem.

Når vi betrakter varene som verdier, så ser vi dem utelukkende under en eneste synsvinkel som allerede nedlagt, (vergegenstdndlichte) fiksert eller - om dere vil - krystallisert samfunnsmessig arbeid. I så måte kan de bare skille seg fra hverandre ved å representere større eller mindre mengder arbeid, for eksempel på den måten at det brukes en større mengde arbeid på et silkelommetørkle enn på en murstein. Men hvordan måler en arbeidsmengder ? Etter den tid arbeidet varer, idet en måler arbeidet i timer, dager osv. For å anvende denne målestokken må en naturligvis redusere alle slags arbeid til gjennomsnittlig eller enkelt arbeid som arbeidets enhet.

Vi kommer derfor til følgende slutning. En vare har verdi fordi den er en krystallisering av samfunnsmessig arbeid. Størrelsen av dens verdi eller dens relative verdi er avhengig av dens større eller mindre mengde av denne samfunnsmessige substans som den inneholder, dvs. av den relative arbeidsmasse som er nødvendig for å framstille den. Varenes relative verdier bestemmes derfor av de respektive mengder eller summer av arbeidet som er nedlagt i dem, som er realisert, fiksert i dem. De motsvarende varemengder som kan framstilles på samme arbeidstid, er like.

Eller verdien av en vare forholder seg til verdien av en annen vare som den arbeidsmengde som er fiksert i den ene, forholder seg til den arbeidsmengde som er fiksert i den andre.

Jeg antar at mange av dere vil spørre: Er det da så stor eller er det overhodet noen forskjell mellom det å bestemme varenes verdi på grunnlag av arbeidslønnen og det å bestemme denne verdi på grunnlag av de relative arbeidsmengder som er nødvendige for å framstille dem? En må imidlertid være klar over at vederlaget for arbeidet og arbeidets mengde er helt forskjellige ting. Sett for eksempel at like mengder arbeid er fiksert i et quarter hvete og en unse gull. jeg bruker dette eksempel fordi Benjamin Franklin brukte det i sitt første essay som ble offentliggjort i 1729 under tittelen: «A Modest Inquiry into the Nature and Necessity of a Paper Currency» (En kortfattet undersøkelse av en papirvalutas natur og nødvendighet), der han som en av de første oppdaget verdiens virkelige natur.

Vel, vi går altså ut fra at et quarter hvete og en unse gull er like verdier eller ekvivalenter fordi de er krystalliseringer av like mengder gjennomsnittsarbeid, av så og så mange dagers eller ukers arbeid som er fiksert i hver av dem. Idet vi på denne måten bestemmer den relative verdien av gull og korn, sier vi da noe om landarbeidernes og gruvearbeidernes lønninger? Ikke det minste. Vi lar det være helt uavgjort hvordan deres dags- eller ukearbeid ble betalt, og til og med om lønnsarbeid ble anvendt i det hele tatt.

Hvis det var tilfelle, kunne lønningene være meget ulike. Den arbeideren hvis arbeid ble legemliggjort i et quarter hvete, får kanskje bare to bushel, mens gruvearbeideren kanskje får halvparten av en unse gull. Eller om en går ut fra at deres lønninger er like, så kan de likevel avvike i alle mulige forhold fra verdiene av de varer de har framstilt. De kan utgjøre en halvpart, en tredjepart, en fjerdepart, en femtepart eller hvilken som helst annen proporsjonal del av dette quarter hvete eller denne unse gull.

Deres lønninger kan selvsagt ikke overstige verdien av de varer de har framstilt, ikke være høere enn dem, men de kan være lavere i alle mulige grader. Deres lønninger begrenses av produktenes verdi, men verdiene av deres produkter begrenses ikke av lønningene. Og fram for alt fastsettes de relative verdier av for eksempel kom og gull uten ethvert hensyn til verdien av det anvendte arbeid, dvs. arbeidslønnen. Å bestemme vareverdiene ved de relative arbeidsmengder som er nedlagt i dem, er derfor noe helt annet enn den tautologiske metoden å bestemme vareverdiene ved hjelp av arbeidets verdi eller ved hjelp av arbeidslønnen. Dette punkt vil imidlertid bli ytterligere klargjort i løpet av vår undersøkelse.

Når vi skal beregne en vares bytteverdi, må vi til den sist anvendte arbeidsmengden legge arbeidsmengden som tidligere er nedlagt i varenes råstoff, og det arbeid som er brukt på arbeidsmidler, redskaper, maskiner og bygninger som tas til hjelp ved et slikt arbeid. Således er for eksempel verdien av en viss mengde bomullsgarn krystalliseringen av den arbeidsmengde som er tilført bomullen under spinningsprosessen, den arbeidsmengde som tidligere er legemliggjort i selve bomullen, den arbeidsmengde som er legemliggjort i kullet, oljen og alle de andre hjelpematerialer som er brukt, den arbeidsmengde som er fiksert i dampmaskinen, spinnemaskinene, fabrikkbygningene osv.

De egentlige produksjonsredskapene, så som verktøy, maskiner og bygninger, anvendes om og om igjen i en lengre eller kortere tid under gjentatte produksjonsprosesser. Hvis de ble brukt opp med en gang på samme måte som råstoffet, ville hele deres verdi straks bli overført til varen som de hjelper til med å framstille.

Men da for eksempel en spinnemaskin bare slites ut litt etter litt, så foretar en en gjennomsnittsberegning, som bygger på dens gjennomsnittlige levetid og den gjennomsnittlige slitasjen på den i en viss periode, la oss si en dag. På denne måten regner vi ut hvor mye av spinnemaskinens verdi blir overført til det garnet som blir spunnet hver dag, og dermed hvor mye av den totale arbeidsmengden, for eksempel i et pund garn, som skyldes den arbeidsmengden som tidligere er nedlagt i spinnemaskinen.

For vårt nåværende formål er det ikke nødvendig å oppholde oss lenger ved dette punkt. Hvis verdien av en vare bestemmes av den arbeidsmengde som blir brukt på å framstille den, så kunne en derav dra den slutning at jo latere og mer klosset noen er, dess mer verdifull blir den varen han framstiller, da det kreves en lengre arbeidstid for å få varen ferdig.

Men det ville være et sørgelig mistak. Dere husker at jeg brukte ordet «samfunnsmessig arbeid», og denne betegnelsen «samfunnsmessig» omfatter mange momenter. Når vi sier at verdien av en vare bestemmes av den arbeidsmengden som er nedlagt eller krystallisert i den, mener vi den arbeidsmengde som er nødvendig for å produsere den under en gitt samfunnstilstand, under bestemte gjennomsnittlige samfunnsmessige produksjonsvilkår med en gitt samfunnsmessig gjennomsnittsintensitet og gjennomsnittsdyktighet hos det anvendte arbeid.

Da dampvevstolen tok opp konkurransen med håndvevstolen i England, behøvde en bare å bruke halvparten av den tidligere arbeidstiden for å gjøre en gitt mengde garn om til en yard bomullstøy eller klede.

Den arme håndstolveveren måtte nå arbeide 17 og 18 timer i døgnet istedenfor de 9 eller 10 timer han hadde arbeidd før. Likevel representerte produktet av hans 20 timers arbeidsdag nå bare 10 samfunnsmessige arbeidstimer eller 10 arbeidstimer som var samfunnsmessig nødvendig for å gjøre en viss mengde garn om til tøyer. Produktet av hans 20 timers arbeid hadde derfor ikke mer verdi enn det produktet han tidligere hadde framstilt på 10 timer.

Hvis altså den mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid som er legemliggjort i varene, bestemmer varenes bytteverdi, så må enhver øking av den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille en vare, øke dens verdi, likesom enhver senkning må minske den.

Hvis de respektive arbeidsmengder som er nødvendig for å framstille de respektive varer, var konstante, ville også deres relative verdier være konstante. Men det er ikke tilfelle. Den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille en vare, skifter stadig med forandringene i det anvendte arbeids produktivkraft. jo større arbeidets produktivkraft er, dess mer produkter blir framstilt i en gitt arbeidstid, og jo lavere arbeidets produktivkraft er, dess mindre produkter blir framstilt på samme tid. Hvis det for eksempel på grunn av økingen i folketallet skulle bli nødvendig å dyrke opp mindre fruktbar jord, så ville det bare være mulig å oppnå samme produktmengde ved å legge ned en større mengde arbeid, og verdien av landbruksproduktene ville følgelig stige. Hvis på den andre siden en enkelt spinner med moderne produksjonsmidler i løpet av en arbeidsdag gjør om til garn mange tusen ganger mer bomull enn han tidligere kunne spinne ved hjelp av rokken, så er det klart at hvert enkelt pund bomull kommer til å oppsuge mange tusen ganger mindre spinnearbeid enn før, og følgelig ville den verdi som spinningen tilfører hvert enkelt pund bomull, være tusen ganger mindre enn tidligere. Garnets verdi kommer til å synke tilsvarende.

Bortsett fra forskjellene mellom de enkelte folk når det gjelder naturlig energi og ervervet arbeidsdyktighet, må arbeidets produktivkraft hovedsakelig være avhengig av:

1. Arbeidets naturlige vilkår, så som jordbunnens fruktbarhet, gruvenes rikdom osv.

2. Den fremadskridende forbedring av de samfunnsmessige arbeidskrefter, slike som er resultater av storproduksjonen, kapitalkonsentrasjonen og samordningen av arbeidet, arbeidsdelingen, maskinene, bedre arbeidsmetoder, bruk av kjemiske og andre naturlige hjelpemidler, forkorting av tid og rom takket være kommunikasjonsog transportmidler, og alle mulige andre oppfinnelser som ut fra vitenskapen setter naturkreftene i arbeidets tjeneste og som arbeidets samfunnsmessige eller kooperative-karakter utvikles gjennom. jo større arbeidets produktivkraft er, desto mindre arbeid brukes på en gitt mengde produkter.

Desto mindre er følgelig produktets verdi. jo mindre arbeidets produktivkraft, dess mer arbeid brukes på samme mengde produkt. Dess større blir følgelig dets verdi. Som allmenngyldig lov kan vi derfor slå fast:

Varenes verdi er direkte proporsjonal med den arbeidstid som er anvendt for d framstille dem, og omvendt proporsjonal med det anvendte arbeids produktivkraft.

Siden jeg hittil bare har snakket om verdien, skal jeg legge til noen ord om prisen, som er en særskilt form for verdi.

I og for seg er pris ikke noe annet enn verdi, uttrykt i penger.