Redusert til sitt enkleste teoretiske uttrykk går alle vår venns argumenter ut på dette eneste dogme: «Vareprisene bestemmes eller reguleres av lønningene.»

Mot denne foreldede og bankerotte feilslutning skulle jeg kunne vise til den praktiske iakttakelse. jeg skulle kunne fortelle dere at de engelske fabrikkarbeiderne, gruvearbeiderne, skipsbygningsarbeiderne osv., hvis arbeid er forholdsvis bra betalt, slår ut alle andre nasjoner med sine billige produkter, mens for eksempel den engelske Landarbeiderens hvis arbeid er forholdsvis dårlig betalt, blir slått ut av nesten hver eneste annen nasjon på grunn av den høye prisen på hans produkter. jeg skulle kunne sammenlikne en artikkel med en annen artikkel i samme land og sammenlikne varer fra forskjellige land med hverandre og vise at - bortsett fra noen mer tilsynelatende enn virkelige unntak - de bra betalte arbeiderne gjennomsnittlig produserer de billige varene og de dårlig betalte de dyre varene. Dette ville selvsagt ikke bevise at den høye prisen på arbeidet i det ene tilfelle og den lave prisen i det andre tilfelle er de respektive årsaker til disse diametralt motsatte virkninger. Men det ville i hvert fall bevise at prisene på varene ikke bestemmes av prisene på arbeidet. For oss er det imidlertid helt overflødig å bruke denne empiriske metoden.

Det kunne kanskje benektes at medborger Weston har satt fram påstanden: «Vareprisene bestemmes eller reguleres av lønningene.» Han har faktisk aldri formulert den. Han sa tvert om at profitt og grunnrente også utgjør bestanddeler av vareprisene, for av vareprisene må ikke bare arbeidernes lønninger, men også kapitalistenes profitt og grunneiernes grunnrente betales. Men hvordan forestiller han seg da prisdannelsen? Først gjennom arbeidslønnen. Så legges en ytterligere prosentsats til prisen for kapitalistenes regning, og dernest en ytterligere prosentsats til fordel for grunneieren. La oss gå ut fra at lønningene for det arbeid som går med til å produsere en vare, utgjør 10. Hvis profittraten var 100 prosent, så ville kapitalistene legge 10 til de forskutterte lønningene, og hvis grunnrenteraten også var 100 prosent av lønningene, så ville en legge til ytterligere 10, og hele prisen på varen ville da utgjøre 30.

Men en slik bestem melse av prisene ville simpelthen være å bestemme dem gjennom lønningene. Hvis lønningene i ovennevnte tilfelle steg til 20, ville vareprisen stige til 60 osv. Ut fra dette har alle de avlegse forfatterne innenfor den politiske økonomi som har hevdet den læresetning at lønningene regulerer prisene, forsøkt å bevise det ved å behandle profitt, og grunnrente utelukkende som prosenttillegg til lønningene. Selvsagt har ingen av dem vært i stand til å føre grensene for dette prosenttillegget tilbake til noen som helst økonomisk lov. De synes tvert om å ha ment at profitten er bestemt gjennom tradisjon, sedvane, kapitalistens vilje eller en annen like vilkårlig og uforklarlig metode. Hvis de påstår at profitten bestemmes av konkurransen mellom kapitalistene, så sier de dermed ingenting. Denne konkurransen er det som uten tvil jamner ut de forskjellige profittratene i de forskjellige industrigrener eller senker dem til samme gjennomsnittsnivå, men den kan aldri bestemme selve dette nivået eller den alminnelig profittrate.

Hva mener vi når vi sier at vareprisene bestemmes av arbeidslønnen? Da lønninger bare er et annet navn på arbeidets pris, så mener vi dermed at vareprisene reguleres av prisen på arbeidet. Da «pris» er bytteverdi - og når jeg taler om verdi, mener jeg alltid bytteverdi nemlig bytteverdi uttrykt i penger, så går hele resonnementet ut på at «varenes verdi bestemmes av arbeidets verdi eller at «arbeidets verdi er den allmenne verdimålestokk».

Men hvordan bestemmer en så selve denne «arbeidets verdi»? Her står vi fast. Det vil si - vi står fast hvis vi prøver å resonnere logisk. Men de som forfekter denne læren, gir en god dag i logiske skrupler. La oss for eksempel ta vår venn Weston. Først fortalte han oss at arbeidslønnen regulerer vareprisene, og at prisene følgelig må stige når lønningene stiger. Så gjorde han helt om for å vise oss at en lønnsforhøyelse ikke ville gjøre noen nytte fordi prisene hadde steget, og fordi lønningene i virkeligheten måles etter prisene på de varene som de brukes til. Vi begynner altså med å hevde at arbeidets verdi bestemmer varenes verdi, og vi slutter med å hevde at varenes verdi bestemmer arbeidets verdi. På denne måten beveger vi oss hit og dit i en høyst forhekset sirkel og kommer overhodet ikke til noen slutning.

I det hele tatt er det innlysende at ved å gjøre verdien av en vare, for eksempel arbeid, korn eller hvilken som helst annen vare, vil allmenn målestokk og regulator for verdien, så bare skyver vi vansken til side, da vi bestemmer en verdi ved en annen verdi, som på sin side også må bestemmes.

Uttrykt i sin mest abstrakte form går påstanden om at «arbeidslønnen bestemmer vareprisene», ut på at «verdi bestemmes av verdi», og denne tautologi betyr at vi faktisk ikke vet noe som helst om verdien. Hvis en godtar denne forutsetningen, blir ethvert resonnement om de allmenne lover for den politiske økonomi bare tomt prat. Derfor var det Ricardos store fortjeneste at han i sitt verk om «Den politiske økonomis prinsipper», som han offentliggjorde i 1817, fullstendig tilintetgjorde den gamle gjengse og forterskete villfarelse at «arbeidslønnen bestemmer prisene», en villfarelse som Adam Smith og hans franske forgjengere hadde forkastet i de virkelig vitenskapelige delene av sine undersøkelser, men som de likevel gjentok i de mer populære og vulgariserte kapitlene.

Til litraturoversikten.

6. [Verdi og arbeid]