På debattens annen dag satte vår venn Weston fram sin gamle påstand i nye former. Han sa: Når det inntrer en alminnelig stigning i pengelønningene, trengs det mer sirkulasjonsmidler for å betale disse lønningene. Da mengden av sirkulasjonsmidlene er konstant, hvordan skal en da kunne betale større lønninger med disse konstante sirkulasjonsmidler? Først oppsto vansken av det at arbeideren fikk en konstant mengde varer, selv om hans pengelønn steg. Nå oppstår den av at pengelønningene stiger trass i den konstante varemengden. Hvis en forkaster hans opprinnelige dogme, kommer selvsagt også de vansker det fører med seg, til å forsvinne.

Jeg skal imidlertid vise dere at dette spørsmålet om sirkulasjonsmidlene slett ikke har noe å gjøre med det emnet vi behandler her.

I deres land er betalingsmekanismen mye mer fullkommengjort enn i noe annet land i Europa. Takket være utbredelsen og konsentrasjonen av banksystemet trengs det mye mindre penger for å sette samme verdimengde i omløp og for å avvikle den samme eller en større mengde forretninger. For eksempel når det gjelder lønningene, så betaler den engelske fabrikkarbeideren hver uke sin lønn til handelsmannen, som hver uke sender dem til banken. Denne igjen returnerer dem hver uke til fabrikanten, som på nytt utbetaler dem til sine arbeidere osv.

På denne måten kan en arbeiders årslønn, la oss si 52 pund, betales med en eneste sovereign, som hver uke gjennomgår samme kretsløp. Og selv i England er denne mekanismen mindre fullkommen enn i Skottland, og den er ikke like fullkommen i alle distrikter. Derfor finner vi at det-for eksempel i noen jordbruksdistrikter sammenliknet med fabrikkdistriktene, trengs mye mer sirkulasjonsmidler for at en mindre varemengde skal settes i on-døp.

Hvis dere går over Kanalen, vil dere finne at pengelønningene er mye lavere enn i England, men at de i Tyskland, Italia, Sveits og Frankrike sirkulerer ved hjelp av en mye større mengde sirkulasjonsmidler.

Den samme sovereign oppfanges ikke så fort av banken, og vender heller ikke så fort tilbake til industrikapitalisten. Og derfor trenger en istedenfor en sovereign til den årlige sirkulasjon av 52 pund kanskje tre sovereign til sirkulasjonen av årslønninger på 25 pund. Om dere på denne måten sammenlikner landene på kontinentet med England, vil dere straks se at lave pengelønninger kan kreve mye mer sirkulasjonsmidler til sitt omløp enn høye pengelønninger, og at dette faktum bare er et teknisk spørsmål, som slett ikke har noe med vårt emne å gjøre.

I følge de mest nøyaktige beregninger jeg kjenner til, kan arbeiderklassens årsinntekt i dette land anslås til 250 millioner pund. Denne kolossale sum sirkulerer ved hjelp av om lag 3 millioner pund. Sett at det finner sted en lønnsforhøyelse på 50 pst. Da ville det istedenfor 3 millioner pund sirkulasjonsmidler trenges 4,5 millioner pund. Da en betydelig del av arbeiderens daglige utgifter blir betalt i sølv og kopper, dvs. bare med mynter, hvis verdi i forhold til gullet bestemmes vilkårlig ved en lovliksom det er tilfelle med de uinnløselige papirpengene - ville en stigning i pengelønningene med 50 pst. i høyden kreve en økt sirkulasjon av la oss si en million sovereign. En million, som nå i form av gullbarrer eller mynt ligger i hvelvene til Bank of England eller private banker, ville komme i sirkulasjon. Men til og med de ubetydelige utgiftene som økt utmynting eller økt slitasje på denne millionen ville medføre, kunne innspares og ville faktisk bli innspart ifall behovet for mer sirkulasjonsmidler skulle skape friksjon. Dere vet alle at pengernassen i dette landet deles i to store grupper: Den ene av disse består av forskjellige slags sedler og brukes ved transaksjoner mellom forretningsfolk og like ens ved større utbetalinger fra forbrukere til forretningsfolk, mens en annen sort sirkulasjonsmidler, metallmynten, sirkulerer i detaljhandelen.

Enda de er av forskjellig art, blander disse to slags sirkulasjonsmidlene seg med hverandre. Således sirkulerer gullmynten i meget stor utstrekning til og med ved større forretninger for alle ujamne beløp under 5 pund ut over runde summer. Hvis en i morgen sendte ut 4-, 3- eller 2-pundsedler, så ville det gullet som fyller disse sirkulasjonskanalene, straks bli drevet ut av dem og flyte inn i de kanalene der de ville være nødvendige som følge av forhøyelsen av pengelønningene. På denne måten ville den ekstra millionen som ville være nødvendig ved en lønnsforhøyelse på 50 pst., kunne skaffes uten å slippe ut en eneste ekstrasovereign. Den samme virkningen kunne oppnås uten å slippe ut en eneste ekstra seddel, ved å øke sirkulasjonen av veksler, slik det i lang tid var tilfelle i Lancashire.

Hvis en alminnelig stigning i lønnsraten, for eksempel med 100 prosent. som medborger Weston antok for landarbeiderlønningenes vedkommende, ville medføre en sterk prisstigning på nødvendighetsvarer, og etter hans mening ville kreve en ytterligere mengde sirkulasjonsmidler som ikke kunne skaffes, så måtte en alminnelig lønnsreduksjon fremkalle den samme virkning, men i motsatt retning.

Godt. Dere vet alle sammen at årene 1858 til 1860 var de gunstigste årene for bomullsindustrien, og at særskilt året 1860 i så måte er uten sidestykke i handelens annaler, mens alle andre industrigrener samtidig blomstret i høy grad. Lønningene for bomullsarbeideme og alle andre arbeidere som var knyttet til denne industrien, lå i 1860 høyere enn noensinne. Så kom den amerikanske krisen, og alle disse lønningene ble plutselig redusert til om lag en fjerdepart av deres tidligere sum. I motsatt retning ville dette ha betydd en stigning på 400 prosent. Hvis lønningene stiger fra 5 til 20, så sier vi at de er steget med 300 prosent, hvis de senkes fra 20 til 5 shilling, så sier vi at de er falt med 75 prosent, men beløpet som de steg med i det ene tilfelle og falt med i det andre, ville være det samme, nemlig 15 shilling. Dette var altså en plutselig endring i lønnsraten som en aldri før hadde sett maken til, og samtidig omfattet den et antall arbeidere som om vi ikke bare regner med de arbeiderne som er direkte sysselsatt i bomullsindustrien, men også dem som er indirekte avhengige av denne industrien - var en halv gang større enn tallet på landarbeidere. Falt nå hveteprisen?

Den steg fra en årlig gjennomsnittspris på 47 shilling 8 pence pr. quarter i de tre årene 1858-1860 til en årlig gjennomsnittspris på 55 shilling 10 pence pr. quarter i de tre årene 1861-1863. Når det gjelder sirkulasjonsmidlene, så ble det i 1861 preget 8 673 232 pund i mynt mot 3 378 122 pund i 1860, dvs. at det ble preget 5 295 130 pund mer i 1861 enn i 1860. Det er riktig at seddelsirkulasjonen i 1861 var 1319 000 pund mindre enn i 1860. La oss trekke fra dette. Likevel blir det et overskudd i sirkulasjonsmidlene for 1861 sammenliknet med høykonjunkturåret 1860 på 3 976 130 pund eller om lag 4 millioner pund. Men gullbeholdningen i Bank of England hadde samtidig minket, ikke nøyaktig i samme, men i tilnærmelsesvis samme forhold.

Sammenlign året 1862 med 1842. Bortsett fra den veldige økningen i verdien og mengden av de varer som ble omsatt, utgjorde bare den kapital som i 1862 ble innbetalt i vanlige transaksjoner av aksjer, lån osv. i jernbanene i England og Wales 320 millioner pund, et beløp som i 1842 ville ha forekommet fantastisk. Likevel var den samlede pengemengde i omløp omtrent den samme i 1862 og i 1842, og i alminnelighet vil dere finne en tendens til en gradvis nedgang i pengesirkulasjonen trass i en veldig verdistigning, ikke bare på varene, men på pengetransaksjoner i det hele tatt. Fra vår venn Westons synspunkt er dette en uløselig gåte.

Om han hadde trengt litt dypere inn i dette problemet, ville han ha funnet at - om en fullstendig ser bort fra lønningene og går ut fra at de er konstante - verdien og mengden av de varer som omsettes, og overhodet summen av de pengetransaksjoner som finner sted, skifter daglig; at mengden av utgitte sedler skifter daglig, at mengden av betalinger som utlignes uten bruk av penger ved hjelp av veksler, sjekker, bankkreditt, avregningsbanker, skifter daglig; at for så vidt som virkelige metallpenger behøves, forholdet mellom de sirkulerende myntene og de mynter og gullbarrer som ligger i reserve eller hviler i bankhvelvene, skifter daglig; at den edelmetallmengde som suges opp av den nasjonale sirkulasjon og den mengde som sendes til utlandet for den internasjonale sirkulasjon, skifter daglig. Han ville ha funnet at hans dogme om en uforanderlig mengde sirkulasjonsmidler er et stygt mistak som er uforenlig med den daglige bevegelse. Han burde ha gransket de lover som tillater pengeomløpet å tilpasse seg etter de stadig skiftende vilkår, istedenfor å bruke sin feilaktige oppfatning av pengesirkulasjonens lover til et argument mot forhøyelse av lønningene.

Til litraturoversikten.

4. [Tilbud og etterspørsel]