Hele hans argumentasjon gikk ut på følgende: Hvis arbeiderklassen tvinger kapitalistklassen til å betale 5 shilling istedenfor 4 shilling i form av pengelønninger, så vil kapitalisten i form av varer gi tilbake 4 shillings verdi istedenfor 5 shillings verdi. Arbeiderklassen ville altså måtte betale 5 shilling for det som den før lønnsstigningen kjøpte for 4 shilling. Men hvorfor er det tilfelle? Hvorfor gir kapitalisten bare 4 shillings verdi for 5 shilling? Fordi lønnsmengden er uforanderlig. Men hvorfor er den fastlåst til 4 shillings vareverdi? Hvorfor ikke til 3 eller 2 eller en annen sum? Hvis lønnsmengdens grenser er fastsatt gjennom en økonomisk lov, uavhengig både av kapitalistens og arbeiderens vilje, så burde medborger E. Weston først og fremst formulere denne loven og bevise den. Han burde dessuten bevise at den faktisk utbetalte lønnssum på et hvert gitt tidspunkt alltid nøyaktig svarer til den nødvendige lønns-summen og aldri avviker fra den. Hvis på den andre siden lønns-summens gitte grenser avhenger av kapitalistens blotte vilje eller av grensene for hans havesyke, så er det en vilkårlig grense. Den har ikke noe nødvendig i seg. Den kan forandres av kapitalistens vilje og kan derfor også forandres mot hans vilje.

Medborger Weston illustrerte sin teori ved å fortelle oss at hvis en skål inneholder en viss mengde suppe som skal spises av et visst antall personer, så ville en økt bredde på skjeene ikke frambringe en økt mengde suppe. Han må ha meg unnskyldt for at jeg finner denne illustrasjonen noe barnslig. Den minner meg litt om den liknelsen som Menenius Agrippa brukte. Da de romerske plebeierne gikk til streik mot de romerske patrisierne, fortalte patrisieren Agrippa dem at den patrisiske magen ernærte de plebeiske lemmene på statslegemet. Agrippa unnlot å bevise at en skaffer næring til et menneskes lemmer ved å fylle magen på et annet. Medborger Weston har for sin del glemt at den skålen som arbeiderne spiser av, er fylt med hele produk~ sjonen av det nasjonale arbeid, og at det som hindrer dem i å ta mer fra skålen, verken er det at skålen er for liten eller at innholdet er sparsomt, men bare det at de har så små skjeer.

Ved hvilket knep klarer kapitalistene å gi tilbake 4 shillings verdi for 5 shilling? Ved å øke prisene på de varer han selger. Men er en prisstigning, eller mer generelt, en forandring i vareprisene, er i det hele tatt vareprisene avhengige av kapitalistens blotte vilje? Eller er det tvert om slik at visse omstendigheter er nødvendige for at denne viljen skal kunne gjøre seg gjeldende? Hvis ikke, så ville markedsprisenes stigning og fall, deres ustanselige svingninger, være en uløselig gåte.

Om vi går ut fra at absolutt ingen forandringer har funnet sted verken i arbeidets produktivkraft eller i den mengde kapital og arbeid som er anvendt, eller i den pengeverdi som produktenes verdier regnes i, men bare en forandring i lønnsraten, hvordan kunne da denne lønnsstigningen innvirke på vareprisene ? Bare ved å påvirke det faktiske forhold mellom etterspørselen etter og tilgangen på disse varene.

Det er fullstendig riktig at arbeiderklassen, sett som helhet, bruker og må bruke sine inntekter til livsfornødenheter. En alminnelig forhøyelse av lønningene ville derfor framkalle en økt etterspørsel etter livsfornødenheter og følgelig også en forhøyelse av deres markedspriser. De kapitalister som produserer disse livsfornødenheter, ville få kompensasjon for lønnsstigningen gjennom de stigende markedsprisene. Men hvordan er det med de andre kapitalistene som ikke produserer livsfornødenheter? Og en må ikke tro at det bare er noen få. Når en tar i betraktning at to tredjedeler av den nasjonale produksjonen forbrukes av en femtedel av befolkningen et medlem av Underhuset sa nylig at det bare var en sjuendedel av befolkningen - så vil en forstå hvor uhyre stor del av nasjonalproduktet det er som produseres i form av luksusvarer eller byttes mot luksusvarer, og hvor uhyre stor del av livsfornødenheter det er som sløses bort til lakeier, hester, katter osv., et sløseri som vi av erfaring vet alltid innskrenkes betydelig når prisene på nødvendighetsvarer stiger.

Men hvordan vil nå stillingen være for de kapitalister som ikke produserer livsfornødenheter? For hvis profittraten skulle Synke som følge av den alminnelige lønnsstigningen, så ville de ikke kunne holde seg skadesløse ved å sette opp prisene på sine varer, da etterspørselen etter disse varene ikke ville ha økt. Deres inntekter ville ha minket, og av disse minkede inntektene ville de måtte betale mer for samme mengde dyrere livsfornødenheter.

Men ikke nok med det. Da deres inntekter hadde minket, ville de også kunne bruke mindre på luksusartikler, og på denne måte ville deres gjensidige etterspørsel etter sine respektive varer minke. Som følge av denne minkede etterspørsel ville prisene på deres varer synke. I disse industrigrenene villeprofittraten derfor synke, ikke bare i enkel proporsjon til den alminnelige stigningen i lønnsnivået, men i sammensatt proporsjon til den alminnelige stigningen, prisstigningen på livsnødvendigheter og prisfallet på luksusvarer.

Hvilke følger ville denne ulike profittrate for kapital investert i de forskjellige industrigrener, få? Naturligvis samme følger som vanligvis inntrer når den gjennomsnittlige profittrate i de forskjellige produksjonsgrener av en eller annen grunn blir forskjellig. Kapital og arbeid ville bli overført fra de mindre lønnsomme til de mer lønnsomme grenene. Og denne overføringsprosessen ville fortsette til tilgangen i den ene industrigrenen hadde steget i forhold til den økte etterspørselen og sunket i de andre industrigrenene i samsvar med den minkede etterspørselen. Når denne forandringen var fullført, ville den alminnelige profittrate i de forskjellige industrigrenene på nytt være utjamnet. Da hele forskyvningen opprinnelig oppsto bare som følge av en endring i forholdet mellom tilgang og etterspørsel på forskjellige varer, så ville, i og med at årsaken opphørte, også virkningen opphøre, og prisene ville kunne vende tilbake til sitt tidligere nivå og sin tidligere likevekt. Istedenfor å innskrenke seg til noen industrigrener ville fallet i profittraten som følge av lønnsstigningen blitt alminnelig. Vi forutsatte da at det ikke var inntrådt noen endring verken i arbeidets produktivkraft eller i den samlede produksjonsmengde, men bare at denne gitte produksjonsmengde hadde endret sin form. En større del av produksjonsmengden eksisterte i form av livsnødvendigheter, en mindre del i form av luksusvarer, eller - hvilket kommer ut på ett - en mindre del ville byttes mot utenlandske luksusvarer og forbrukes i sin opprinnelige form, eller - hvilket igjen er det samme - en større del av den hjemlige produksjon ville bli byttet mot utenlandske livsnødvendigheter istedenfor luksusvarer. Den alminnelige stigningen i lønnsnivået ville etter en forbigående forstyrrelse av markedsprisene bare resultere i et alminnelig fall i profittraten uten noen varig forandring i vareprisene.

Hvis noen sier at jeg i ovenstående resonnement går ut fra at hele lønnstillegget blir brukt til livsnødvendigheter, så svarer jeg at jeg har gjort den antakelse som er mest fordelaktig for medborger Westons oppfatning. Hvis lønnstillegget ble brukt til artikler som tidligere ikke inngikk i arbeidernes forbuk, så ville det ikke være nødvendig å føre bevis for at deres kjøpekraft virkelig var steget. Men da denne økte kjøpekraft bare er en følge av en lønnsforhøyelse, så må den svare nøyaktig til fallet i kapitalistenes kjøpekraft. Den samlede etterspørsel etter varer ville derfor ikke være økt, men bestanddelene i denne etterspørselen ville være forandret. Den økende etterspørsel på den ene siden ville bli oppveid av den minkende etterspørsel på den andre siden. Og da den samlede etterspørsel var uforandret, ville det ikke kunne inntre noen som helst endring i varenes markedspris.

En kommer derfor til følgende dilemma: enten blir lønnstillegget brukt likt på alle forbruksvarer, og i så fall må den økte etterspørsel fra arbeiderklassens side oppveies ved nedsatt etterspørsel fra kapitalistklassens side. Eller også blir lønnstillegget bare brukt til enkelte artikler, hvis markedspriser midlertidig kommer til å stige. Den følgende stigning i profittraten i noen industrigrener og fallet i profittraten i andre grener vil da framkalle en endring i fordelingen av kapital og arbeid, som vil fortsette til tilgangen har tilpasset seg etter den økte etterspørselen i den ene industrigrenen og den minkede etterspørselen i den andre. Ifølge den ene forutsetning vil det ikke inntre noen endring i vareprisene. Ifølge den andre forutsetning vil varenes bytteverdi - etter en viss svingning i markedsprisene - vende tilbake til sitt tidligere nivå. Ifølge begge forutsetninger vil den alminnelige stigning i lønnsraten i siste omgang ikke resultere i noe annet enn et alminnelig fall i profittraten.

For å stimulere deres fantasi ba medborger Weston dere tenke over de vansker en alminnelig forhøyelse av de engelske landarbeideres lønninger fra 9 til 18 shilling ville medføre. Tenk, ropte han, på den kolossale øking i etterspørselen etter nødvendighetsvarer og den fryktelige prisstigningen som ville bli følgen av dette! Nå, dere vet alle sammen at gjennomsnittslønningene til de amerikanske landarbeiderne er over dobbelt så høye som de engelske landarbeidernes lønninger, trass i at

prisene på landbruksvarer er lavere i USA enn i England, trass i at forholdet mellom kapital og arbeid stort sett er det samme i USA som i England, og trass i at årsproduksjonen i USA er mye mindre enn i England. Hvorfor ringer vår venn på denne alarmklokka? Bare for å vri seg unna det virkelige problemet vi står overfor. En plutselig lønnsforhøyelse fra 9 til 18 shilling ville bety en plutselig stigning med 100 prosent. Vi diskuterer nå slett ikke spørsmålet om den alminnelige lønnsraten i England plutselig skulle kunne heves med 100 prosent. Vi har absolutt ingenting å gjøre med forhøyelsens størrelse, som i hvert praktisk tilfelle avhenger av og må være tilpasset etter gitte omstendigheter. Vi har bare å undersøke hvordan en alminnelig forhøyelse av lønnsraten selv bare med en prosent - vil virke.

jeg vil la vår venn Westons fantastiske 100 prosents stigning fare og helle henlede deres oppmerksomhet på den virkelige lønnsstigning som fant sted i Storbritannia fra 1849 til 1859.

Dere kjenner alle sammen 10-timersloven eller rettere sagt lO 1/2- timersloven, som ble innført i 1848. Den var en av de største økonomiske forandringer vi har opplevd. Det var en plutselig og tvungen lønnsforhøyelse, ikke i noen få lokale næringsgrener, men i de ledende industrigrener som England behersker verdensmarkedet gjennom. Det var en lønnsforhøyelse under særlig ugunstige omstendigheter. Dr. Ure, professor Senior og alle de andre offisielle økonomiske talerør for bursjoasiet beviste - og jeg vil si, med mye sterkere argumenter enn vår venn Weston - at dette ville bety et dødsstøt mot den engelske industrien. De beviste at det ikke bare gjaldt en vanlig lønnsforhøyelse, men en lønnsforhøyelse framkalt ved, og basert på en reduksjon av den anvendte arbeidsmengde. De hevdet at den tolvte timen som en ville ta fra kapitalisten, nettopp var den eneste timen som han hentet sin profitt fra. De truet med minkende akkumulasjon, prisstigning, tap av markeder, nedgang i produksjonen med derav følgende virkning på lønningene, fullstendig ruin- ja, de erklærte at Maximilien Robespierres maksimumslov' var en bagatell sammenliknet med dette, og på en viss måte hadde de rett. Vel, hva ble så resultatet? En forhøyelse av fabrikkarbeidernes lønninger trass i forkortingen av arbeidsdagen,

1 Maksimumsloven ble vedtatt av det jakobinske konventet i 1793 under den store franske revolusjon. Loven innførte faste maksimalpriser på varer og maksimallønninger. Red.

en betydelig øking i tallet på sysselsatte fabrikkarbeidere, uavbrutt synkende priser på deres produkter, en mirakuløs utvikling av deres arbeids produktivkraft, en makeløs fremadskridende utvidelse av markedene for deres varer. I et møte i Selskapet fot vitenskapens fremme i Manchester hørte jeg selv i 1861 herr Newman innrømme at han, dr. Ure, Senior og alle andre representanter for den økonomiske vitenskap hadde tatt feil, mens folkets instinkt hadde vært riktig. jeg nevner her W. Newman 2 ikke professor Francis Newman, fordi han inntar en framtredende stilling i den økonomiske vitenskap som medarbeider i og utgiver av herr Thomas Thokes «Prisenes historie», et ypperlig verk som følger prisenes historie fra 1793 til 1856. Hvis vår venn Westons fikse idé om en fast lønnsmengde, en fast produksjonsmengde, en fast grad av arbeidets produktivkraft, en fast og uforanderlig vilje hos kapitalistene og alt annet fast og uforanderlig han kommer med, hadde vært riktig, da ville professor Seniors triste anelser vært riktige, og Robert Owen,3 som alt i 1816 krevde en alminnelig forkorting av arbeidsdagen som et første forberedende skritt til arbeiderklassens frigjøring og som faktisk, trass i de herskende fordommer, gjennomførte den på egen hånd i sin tekstilfabrikk i New Lanark - ville hatt urett.

På samme tid som ti-timersdagen ble gjennomført og den etterfølgende lønnsstigning fant sted, inntrådte det i Storbritannia av grunner som det ikke er nødvendig å komme inn på her, en alminnelig stigning i landarbeidernes lønninger.

Enda det ikke er nødvendig for mitt umiddelbare formål, vil jeg, for at det ikke skal oppstå misforståelser hos dere, gjøre noen innledende merknader.

Hvis noen får en lønn på 2 shilling i uka og hans lønn stiger til 4 shilling, så stiger lønnsraten 100 pst. Dette ville synes storartet som uttrykk for en stigning i lønnsraten, enda den faktiske lønnssummen 4 shilling i uka fremdeles ville være en ynkelig lav sultelønn. Dere må altså ikke la dere lure av de storartede prosentene når det gjelder lønnsraten. Dere må alltid spørre: Hvor stort var det opprinnelige beløpet?

2 Her foreligger en skrivefeil: forleggeren av Tookes arbeider het ikke W. Newman, men W. Newmarch. Red.

3 Owen - engelsk fabrikant, utopisk sosialist. Han innførte 10,5 timers arbeidsdag i sin fabrikk, organiserte en sykekasse, et samvirkelag osv.

Videre vil dere forstå at hvis 10 arbeidere hver får 2 shilling i uka, 5 arbeidere 5 shilling hver og 5 andre 11 shilling hver, så vil 20 arbeidere tilsammen få 100 shilling eller 5 pund i uka. Hvis nå totalsummen av ukelønna deres steg med la oss si 20 pst., så ville det bety en stigning fra 5 til 6 pund. Om vi tar gjennomsnittet, kunne vi si at den alminnelige lønnsraten hadde steget 20 pst., trass i at lønningene i timannsgruppen i virkeligheten ble uforandret, mens lønningene til den ene femmannsgruppen bare hadde steget fra 5 til 6 shilling pr. mann og lønningene til den andre femmannsgruppen tilsammen hadde steget fra 55 til 70 shilling.4 Halvparten av arbeiderne ville overhodet ikke ha bedret sin stilling, en fjerdepart av dem ville ikke ha bedret den merkbart og bare en fjerdepart ville ha bedret den reelt. Men om en regner med gjennomsnittet, så ville den samlede lønnssummen for disse arbeiderne ha økt med 20 pst., og om en regner med hele den kapital som sysselsetter dem, og prisene på de varer de produserer, så ville det være -akkurat det samme som om alle sammen i like høy grad hadde fått del i den gjennomsnittlige lønnsstigningen. I landarbeidet, der lønnsnivået er svært ulikt i de forskjellige grevskapene i England og Skottland, virket denne økingen svært ulikt.

Endelig gjorde motvirkende krefter seg gjeldende i den tiden da denne lønnsstigningen fant sted, som f. eks. de nye skattene som den russiske krigens førte med seg, den omfattende ødeleggelsen av landarbeidernes boliger osv.

Siden jeg har gjort så mange innledende merknader, vil jeg fortsette med å slå fast at gjennomsnittslønningene for landarbeiderne i Storbritannia steg med om lag 40 pst. fra 1849 til 1859. jeg kunne anføre en overflod av detaljer for å bevise min påstand, men for mitt nåværende formål finner jeg det tilstrekkelig å vise til det samvittighetsfulle og kritiske foredraget som avdøde herr John C. Morton i 1860 holdt i Londons kunst- og håndverksselskap om «Kreftene i jordbruket». Herr Morton legger fram de statistiske oppgaver som han har samlet fra regninger og andre autentiske dokumenter hos om lag 100 forpaktere i 12 skotske og 35 engelske grevskaper.

4 Disse tallene, 55 og 70 shilling, er den samlede lønnssummen for hele femmannsgruppen. Lønnen for hver enkelt arbeider stiger i dette tilfelle fra 11 til 14 shilling. Red.

Etter vår venn Westons mening og i samsvar med den samtidige stigningen i fabrikkarbeidernes lønninger burde det i årene 1849-1859 ha funnet sted en veldig prisstigning på jordbruksprodukter. Men hva skjedde i virkeligheten? Trass i den russiske krigen og de dårlige avlingene fra 1845 til 1856 sank gjennomsnittsprisen på hvete, som er det viktigste jordbruksprodukt i England, fra ca. 3 pund pr. quarter i årene 1838-1848 til ca. 2 pund 10 shilling i årene 1849-1859. Dette betyr et prisfall på hvete på over 16 pst. samtidig med at landarbeidernes lønninger steg med gjennomsnittlig 40 pst. På samme tid - om vi sammenlikner slutten med begynnelsen, altså 1859 med 1849 - var det en tilbakegang i det offisielle tallet på fattigunderstøttede fra 934 419 til 860 470, dvs. en nedgang på 73 949. En meget liten tilbakegang, det innrømmer jeg, som gikk tapt i de følgende årene, men tross alt en nedgang.

En kan si at importen av utenlandsk korn - som følge av at kornloven ble opphevd - ble fordoblet i tiden fra 1849 til 1859 sammenliknet med tiden fra 1838 til 1848. Og hva betyr det? Fra medborger Westons standpunkt skulle en ha ventet at denne plutselige, veldige og stadig økende etterspørsel på de utenlandske markedene måtte drive prisene på jordbruksprodukter opp i en fryktelig høyde, da virkningen av den økte etterspørsel blir den samme hva enten den kommer utenfra eller innenfra. Men hva skjedde i virkeligheten? Med unntak av noen år med dårlig avling var det ruinerende fallet i kornprisen et stadig emne for klagemål i Frankrike. Amerikanerne var gang på gang nødt til å brenne opp sine overskuddsprodukter, og hvis vi kan tro herr Urquhart, pustet Russland til borgerkrigen i Sambandsstatene fordi dets jordbrukseksport ble ødelagt av den amerikanske konkurransen på det europeiske markedet.

Redusert til sin abstrakte form kommer medborger Westons argument til å gå ut på følgende: Enhver øking i etterspørselen skjer alltid på grunnlag av en gitt produksjonsmengde. Den kan derfor aldri øke tilbudet av de etterspurte varer, men bare øke deres pengepris. Nå viser den mest alminnelige iakttakelse at en økt etterspørsel i noen tilfelle slett ikke forer til noen forandring i vareprisene, mens den i andre tilfelle framkaller en midlertidig stigning i markedsprisene fulgt av en økt tilgang, som igjen følges av et fall i prisene til deres opprinnelige nivå og i mange tilfelle under deres opprinnelige nivå. Om den økte etterspørselen

oppstår som følge av økte lønninger eller om den oppstår av noen annen grunn, endrer absolutt ingen ting i problemets forutsetninger. Fra medborger Westons standpunkt var den allmenne foreteelsen like vanskelig å forklare som den foreteelse som inntreffer under de særskilte omstendigheter ved en lønnsstigning. Hans argumentering beviser derfor ikke det ringeste i det emnet vi behandler. Det viser bare hvor opprådd han er når han skal forklare de lover hvoretter en økt etterspørsel framkaller økt tilgang og ikke en endelig stigning i markedsprisene.

Til litraturoversikten.

3. [Lønninger og pengesirkulasjon]